For hvert amerikanske fly som ble skutt ned steg det japanske hurraropet – «Banzai!” – mot himmelen fra hangarskipet Akagi. Det var tidlig på dagen den 4. juni 1942, og japanerne hadde sendt kremen av sin flåte – blant annet fire hangarskip – for å invadere den lille amerikanske atollen Midway, midt ute i Stillehavet.
Den mest entusiastiske om bord på Akagi var kommandør Mitsuo Fuchida. Et halvt år tidligere hadde han ledet den første angrepsbølgen mot den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor. Den 7. desember 1941 hadde han ropt de skjebnesvangre ordene over flyradioen som utløste annen verdenskrig i Stillehavet: «Tora! Tora! Tora!» – det japanske ordet for tiger, gjentatt tre ganger. Det var det avtalte signalet for at angrepet hadde lykkes.
Pearl Harbor bare en delseier
Da det fullstendig overraskende japanske angrepet på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor i Hawaii var over, hadde de senket fem amerikanske slagskip. Dessuten var tre andre slagskip, tre kryssere og tre jagere blitt skadet. Formålet var å nøytralisere den amerikanske marinen slik at japanerne kunne erobre Filippinene og Nederlandsk India – dagens Indonesia – med dets oljefelter.
Men japanerne vant bare en delvis seier i Pearl Harbor. De amerikanske hangarskipene lå ikke i havn da angrepet kom. Angrepet mot Midway ble gjennomført for å lokke disse skipene til kamp og tilintetgjøre dem.
Slaget ved Midway
Det første japanske målet med angrepet ble nådd da svermer av amerikanske torpedobombefly angrep de japanske skipene og straks ble møtt av ventende japanske Zero-jagerfly.
Hadde det ikke vært for en blindtarmbetennelse, ville Fuchida, som selv var flyger, ha deltatt i luftkampene. Men han visste hva flygerne hans kunne, og de amerikanske pilotene styrtet mot en sikker død i bølgene én etter én. Av de 47 amerikanske torpedobombeflyene ble 40 skutt ned. Ikke en eneste torpedo traff de japanske hangarskipene.
Den amerikanske stupbomberen Dauntless var effektiv under slaget ved Midway.
For Fuchida og de andre japanske kommandantene så det ut som om seieren var innen rekkevidde. Riktignok hadde amerikanerne oppdaget de japanske hangarskipene først, men nå var japanerne klar til kamp. Flydekkene var fulle av fly som skulle starte så snart Zero-jagerflyene hadde landet og fylt på med drivstoff og ammunisjon.
Amerikanske stupbombere
«Stupbombere!” – Fuchida visste ikke hvem som hadde ropt det, men blodet frøs til is. Han kikket opp og fikk se en rekke amerikanske fly som styrtet ned mot hans eget skip. Zero-jagerflyene befant seg i for lav høyde til å gripe inn. Katastrofen var uunngåelig!
Bomber eksploderte mellom fly som hadde tanket opp og var lastet med bomber og torpedoer. Akagi ristet da den ble truffet. Fuchida hørte noen rope at det brant i alle korridorene under dekk. I ørske så han at det steg store røyksøyler opp fra to andre hangarskip, Kaga og Soryu.
Slaget ved Midway endte i et knusende nederlag for japanerne, som mistet fire hangarskip – halvparten av flåtens hangarskip gikk med. Fuchida selv hadde to benbrudd og ble dratt ut av en haug rykende rester og reddet om bord i en -jager
Japan hade tatt Filippinene
Den japanske hæren hadde slått verden med rådvill undring etter sine mange suksesser. Landets soldater hadde beseiret hærer fra tre europeiske kolonimakter og tatt hundretusener av allierte soldater til fange.
Det amerikansk-styrte Filippinene ble besatt i begynnelsen av 1942, og general Douglas MacArthur, sjefen for de allierte styrkene i det sørvestre Stillehavsområdet, måtte flykte til Australia. Tusenvis av hans soldater ble krigsfanger. Før han forlot øygruppen sverget MacArthur en hellig ed: «Jeg skal vende tilbake til Filippinene!”
Slaget om Guadalcanal
Etter nederlaget ved Midway var japanerne tvunget på defensiven. De forsøkte å bygge opp en sperrelinje mot fienden ved å erobre øyene nord og øst for Australia, men den amerikanske overmakten i regionen vokste likevel ubønnhørlig.
I begynnelsen av august 1942 gikk en styrke fra det amerikanske marinekorpset i land på øya Guadalcanal (se kart på side 28), en av de sørligste av Salomonøyene. Japanerne hadde tatt øya to måneder før, men nå raste slaget om Guadalcanal i seks måneder.
Ubåtbesetningene utførte jobben sin i taushet og ble ikke satt like høyt i USA
som f.eks. flygerne.
Det ble utkjempet i dampende jungler, på åpne sandstrender, på havet rundt øya og i luften. Japanske styrker gjennomførte mange dødsforaktende angrep rett inn i amerikansk maskingeværild.
Til slutt var det amerikanernes overlegenhet i luften som ble avgjørende. I november 1942 førte amerikanernes flyangrep til at den japanske flåten forlot området. Noen måneder senere ble de siste japanske soldatene evakuert fra Guadalcanal.
Tiden snakket for USA
I januar 1943 tok australske og amerikanske styrker tilbake østdelen av Ny-Guinea opp til byen Buna. Japanerne bestemte seg da for å flytte 100 000 soldater til Ny-Guinea. Admiral Isoroku Yamamoto, den japanske marinens øverstkommanderende, fløy til om-
rådet for selv å lede operasjonen. Men Yamamoto visste at tiden ikke var på hans side. Allerede i 1941 hadde han sagt til den japanske statsministeren, prins Konoye:
«Hvis vi ikke kan unngå krig med USA, må vi sette inn alle våre krefter i det første halvåret. Da kan jeg garantere en ubrutt rekke seire. Men hvis krigen trekker i langdrag, to-tre år, har jeg ingen tro på at vi kan vinne.”
Hellcat og Corsair
Amerikanerne var tallmessig overlegne og deres tekniske forsprang ble stadig større. I januar 1943 ble hangarskipet Essex utstyrt med de første av de nye Hellcat, et jagerfly som var klart overlegent det japanske Zero. I februar 1943 begynte et annet moderne og overlegent amerikansk jagerfly å operere fra Guadalcanal: Corsair. Amerikanerne hadde dessuten en amfibiestridsvogn som kunne «svømme” i land, også fra et landgangsfartøy.
Amerikanerne hadde knekket den japanske marinens radiokode. Derfor visste de at admiral Yamamoto fløy på inspeksjonsreise til øya Bougainville den 18. april 1943. 16 amerikanske jagerfly gikk til angrep og skjøt ned flyet som fraktet -Yamamoto. Den japanske admiralen ble funnet omkommet på krasj-stedet.
Et Corsair-jagerfly tar av fra et av USAs hangarskip.
Froskehopp bak japanernes linjer
General MacArthur kalte angrepstaktikken sin «Leapfrogging”. Den gikk ut på å bruke USAs overlegenhet til sjøs og i luften til å landsette styrker på svakt forsvarte steder i ryggen på større japanske hærstyrker. Det begynte med en landgang ved Lae, bak japanernes linjer i det østlige Ny-Guinea i september 1943.
Deretter slo amerikanerne til mot et mål mer enn tusen kilometer lenger mot nordøst – Tarawa, som tilhører Gilbert-øyene. Denne lille atollen var blitt erobret av japanerne i begynnelsen av krigen, og nå planla flåtesjef Nimitz å bruke den som utgangspunkt for sitt neste angrepsmål på veien mot Filippinene – Marshalløyene.
Den 20. november 1943 gikk USAs marinekorps i land på Tarawa – eller rettere sagt, på Betio, en av atollens 24 øyer. Betio er bare halvannen kvadratkilometer stor og veldig flat. Likevel bød japanerne på hardnakket motstand. Etter noen dager med kamper var alle de 3636 japanske forsvarerne drept, med unntak av 17 soldater som overga seg. Denne seieren kostet amerikanerne over 3000 mann samt et hangarskip.
Marshalløyenes ble inntatt én etter én
Amerikanerne ville fortsette videre mot Marshalløyene, men avlyttet først kodede japanske meldinger. På den måten fant de ut hvor de sterkeste japanske festningsverkene befant seg. Deretter satte de inn støtet mot øyer der det bare -befant seg mindre forsvarsstyrker. Fly og skipskanoner bombarderte Kwajalein-
atollen i flere dager. Den 31. januar 1944, da 42 000 marinesoldater stormet i land, var bare 1500 av atollens 8000 forsvarere i live. Men de sloss bokstavelig talt til siste bloddråpe. Bare 105 av dem ble tatt til fange.
Det neste målet var Eniwetok, den vestligste av Marshalløyene. Samtidig gikk fly fra ni amerikanske hangarskip til et storangrep mot den japanske fly- og flåtebasen Truk, som leverte forsyninger til Eniwetok. I to dager, den 17.–18. februar, bombet amerikanerne anleggene på Truk. To japanske kryssere, fire jagere og 23 handelsskip ble senket, og to tredjedeler av basens fly ble ødelagt. Det 2700 mann sterke japanske forsvaret på Eniwetok hadde ingen mulighet til å få forsterkninger og forsvaret kollapset.
De andre japanske basene på Marshall-øyene var hjelpeløse etter dette, og amerikanerne overlot dem til sin skjebne. Av de japanske soldatene der var færre enn halvparten i live da krigen endte. Resten var døde av sykdom eller sult.
Flammekastere ble et viktig våpen for marinesoldatene under de harde kampene.
Blodig slag om Saipan
MacArthur var nå halvveis til Filippinene. Neste skritt var å invadere øygruppen Marianene, som ligger omtrent midtveis mellom Ny-Guinea og Japan. Amerikanerne satte inn en styrke på 551 krigsskip, inkludert 15 hangarskip med 1000 fly, og 130 000 marinesoldater. Den første landgangen på Marianene ble rettet mot Saipan den 15. juni 1944.
Denne øya er betydelig større enn Betio. Siden den består av høye klipper, er den også lettere å forsvare. Øya hadde dessuten tilhørt Japan siden første verdenskrig, og det bodde 30 000 sivile japanere der.
Det japanske forsvaret ble kvernet ned av en fryktelig amerikansk overmakt. Men seieren kostet USAs marinekorps 14 000 mann i falne og sårede. Da var nesten samtlige japanske soldater og 29 000 sivile døde.
Omkring tusen japanske kvinner begikk selvmord ved å hoppe utfor stup av frykt for å bli voldtatt av de amerikanske soldatene.
Den japanske marinens fly utslettet
Den japanske strategien gikk ikke lenger ut på å vinne krigen. Nå var målet å få USA til å gå med på en fredsavtale ved å påføre de amerikanske styrkene svært store tap i ett avgjørende slag. Den japanske ledelsen håpet på en «seierrik fred” i stedet for en kapitulasjon.
Store deler av USAs flåte var nå samlet ved Marianene, og japanerne bestemte seg for å iverksette sin plan. En stor flåte under viseadmiral Jisaburo Ozawa ble sendt av gårde dit. 19. juni deltok de fleste av de japanske hangarskipenes 431 fly i et angrep på den amerikanske flåten. Men det ble ikke noe nytt Pearl Harbor. Radar gjorde at de japanske flyene ble oppdaget i tide, og hundrevis av jagerfly lå og ventet på japanerne et godt stykke forut for de amerikanske skipene.
Resultatet ble et blodbad som med ett slag utslettet det som var igjen av den japanske marinens fly. USA led på sin side ingen større tap, og amerikanske fly senket tre japanske hangarskip.
Med det såkalte sjø- og luftslaget i Filippinerhavet var krigen i Stillehavet for det meste avgjort. Den japanske statsministeren Tojo, som hadde planlagt «den seierrike freden”, måtte gå av.
Få japanere ble tatt til fange på Iwo Jima. De fleste ble drept.
Hard motstand på Marianene
Den 9. juli 1944 var hele Saipan på amerikanske hender. 21. juli gikk de i land på øya Guam og tre dager senere på Tinian. De ble møtt av japanske soldater som hadde gravd seg ned i sterke befestninger for å drepe så mange amerikanske marinesoldater som mulig før de falt selv. Men også dette forsøket på å provosere fram en «seierrik fred” slo feil.
Til tross for at krigen i praksis var avgjort kostet de påfølgende slagene om øyene Peleliu, Iwo Jima og Okinawa fra september 1944 til juni 1945 over 100 000 døde og sårede på hver side.
MacArthur tok tilbake Filippinene
Den 20. oktober 1944 ble den amerikanske gjenerobringen av Filippinene innledet. Samme dag vendte MacArthur tilbake til øygruppen, akkurat som han hadde lovet. Noen dager senere gjorde den hardt medtatte japanske marinen et siste desperat forsøk på å få overtaket på fienden i havet utenfor Filippinene.
Sjøslaget om Leyte-gulfen ble nok en seier for amerikansk teknologisk og tallmessig overlegenhet. USA mistet et hangarskip og fire mindre skip mens japanerne mistet fire hangarskip, tre slagskip, ti kryssere og elleve jagere. Fra november 1944 ble japanske byer utsatt for uhyggelige luftangrep av amerikanske -bombefly som tok av fra baser på Marianene. I ett eneste angrep, den 9. mars 1945, ble mer enn 80 000 mennesker drept i Tokyo. Japanerne svarte med selvmordsflyvere – de beryktede Kamikaze – som styrtet sine fly mot amerikanske skip.
Fuchida forlot Hiroshima i tide
Mitsuo Fuchida hadde tjenestegjort i diverse militære staber helt siden han ble reddet fra det synkende hangarskipet Akagi under slaget ved Midway. Han var stasjonert ved flyvåpenets stab i Hiroshima da han ble innkalt til et møte i Tokyo den 5. august 1945.
Neste morgen, ved frokostbordet i den japanske hovedstaden, fikk han høre den grusomme nyheten. Klokken 08.15 om morgenen 6. august 1945 hadde amerikanerne sluppet en atombombe over Hiroshima.
Tre dager seinere, den 9. august, ble atombombe nummer to sluppet over Nagasaki. Og nå ga japanerne opp.
Den 2. september 1945 var Mitsuo Fuchida med i den japanske delegasjonen som bevitnet undertegnelsen av Japans kapitulasjon i annen verdenskrig. Det skjedde om bord i det amerikanske slagskipet USS Missouri.