Slaget ved Midway skulle knekke USA

Tåken ligger som en tykk dyne over havflaten og skaper en spøkelsesaktig stemning da den enorme japanske kampstyrken Kido Butai skjærer gjennom bølgene. Det er 3. juni 1942, og styrken er på vei mot to små atoller som utgjør den amerikanske basen Midway.

Hittil har de japanske styrkene vært uovervinnelige, men likevel råder det en anspent stemning blant offiserene på broen av det 260 meter lange hangarskipet Akagi. Øverstkommanderende, viseadmiral Nagumo, er bekymret.

«Hvor er fiendens flåte?» spør han ut i luften.

Ingen kan svare ham. Ingen vet hvilken fiende som venter dem i tåken. Til gjengjeld vet alle at amerikanerne er snublende nær, og sannsynligvis stiller med alt de kan mønstre.

Nagumos oppdrag er å erobre Midway. Øyene ligger, som navnet antyder, midt i Stillehavet, halvveis mellom Asia og Amerika. Atollene i seg selv er helt ubetydelige.

Riktignok vil Midway være en nyttig forpost, mye nærmere USA enn noen annen japansk base, men operasjonens egentlige formål er å lokke frem den amerikanske stillehavsflåten og påføre den et endelig, knusende nederlag.

Japanerne er sikre på at amerikanerne ikke vil gi opp Midway uten kamp. De kommer til å sende US Navy ut for å slåss – og så vil Kido Butai begrave de amerikanske hangarskipene på havets dyp.

Nagumo frykter imidlertid at det ikke vil gå fullt så smertefritt som ved Pearl Harbor et halvt år tidligere.

USA setter inn alle hangarskip

Det amerikanske hangarskipet Yorktown er i en sørgelig forfatning da det samme dag nærmer seg Midway. Japanerne har nylig beskutt skipet under et slag i Korallhavet nordøst for Australia, og verftsarbeiderne i Pearl Harbor har bare hatt 48 timer til å utbedre de verste skadene.

Skipets indre er i all hast blitt avstivet med trebjelker. Kontreadmiral Frank Jack Fletcher er om bord på Yorktown. Etter lang tid til sjøs og i kamp er Fletcher så utmattet at han skalv litt på hendene da han møtte sjefen for stillehavsflåten, admiral Chester Nimitz, på Hawaii.

Men situasjonen gir ingen tid til hvile. Amerikanerne har knekt den japanske flåtekoden og snappet opp meldinger om et nært forestående angrep på Midway. Fletcher må stoppe fienden i spissen for stillehavsflåtens tre disponible hangarskip. Går de tapt, er det ingenting igjen.

Japanerne slår til først

Da solen står opp over Midway 4. juni 1942, sitter den 17 år gamle radiooperatøren Harry Ferrier allerede klar i sitt Avenger-torpedobombefly sammen med flygeren og haleskytteren.

Ved sekstiden hører han en melding i hodetelefonene: «Fiendtlige styrker i peiling 320 grader, avstand 150 nautiske mil». En angrepsbølge på 108 japanske fly er på vei mot Midway.

Seks Avenger-fly, blant dem Harry Ferriers, letter straks. De skal ikke forsvare øya, men derimot slå tilbake mot de japanske hangarskipene. Harry gleder seg. Endelig skal han i kamp. Det blir hans livs største opplevelse, tenker han.

Etter hvert som Harrys gruppe – og 45 andre amerikanske fly – legger Midway bak seg, begynner det å stige røyksøyler opp fra øyene. Japanerne bomber den amerikanske basen.

Selv om Midway er godt befestet, rammer angrepet hardt. Drivstoffdepoter blir satt i brann, og bygninger blir smadret. Japanerne mister bare rundt ti fly.

Amerikanernes motangrep er til gjengjeld en ren fiasko. Ikke en eneste amerikansk bombe eller torpedo treffer målet, og bare 33 av de 51 flyene fra Midway vender hjem.

De amerikanske bombeflyene og torpedobombeflyene har ingen beskyttelse, for de få jagerflyene på Midway er avsatt til forsvaret av øyene. Dermed er det en smal sak for erfarne japanske flygere i raske Zero-jagere å plukke de saktegående amerikanske flyene ned fra himmelen.

For Harry Ferrier blir forventningen snart avløst av redsel. En sverm av Zerofly kaster seg over de seks enslige Avenger-flyene. Harry ser alle de andre bli skutt ned.

Hans eget fly blir også truffet av maskingeværkuler. En av dem streifer ham i hodet og slår ham bevisstløs. Da han kommer til seg selv igjen, fosser blodet nedover ansiktet på ham. Bak ham har skytteren sunket sammen, død.

Flygeren slipper torpedoen mot et japansk skip. Torpedoen treffer ikke, men flygeren greier i alle fall å slippe unna Zero-jagerne. Harry Ferrier overlever ilddåpen, men er dypt sjokkert. På noen få minutter har han mistet 16 av sine i alt 17 kamerater i Avenger-gruppen.

Admiralens taktiske dilemma

Kido Butai har vunnet første omgang, men bekymringen slipper ikke taket i viseadmiral Nagumo. Den amerikanske flåten har ennå ikke vist seg. Hvor er den? Og hvor stor er den?

Nagumo har holdt en del av flystyrken sin tilbake for å kunne angripe de amerikanske krigsskipene når de dukker opp.Noen av reserveflyene er lastet med torpedoer, andre er ennå uten våpenlast.

Det vil kreve en ny angrepsbølge for å nedkjempe forsvaret på Midway, og derfor treffer Nagumo en avgjørende beslutning: Torpedoene skal monteres av. Alle reservefly skal i stedet lastes med bomber beregnet på mål på land.

VIDEO: De to flåtene så ikke hverandre

Midway er en ny type sjøslag: Det er ingen visuell kontakt mellom de to flåtene. Angrepene utføres av fly, og rekognosering er helt avgjørende. USA får et avgjørende forsprang da et sjøfly oppdager de japanske hangarskipene en halv time før slaget.

Mens mannskapet arbeider på høygir ved flyene, mottar Nagumo en melding som endrer forutsetningene for beslutningen hans fullstendig. Et av rekognoseringsflyene har observert ti amerikanske marinefartøy – deriblant et hangarskip – omtrent halvannen times flygning mot nordvest!

Viseadmiralen har havnet i et fryktelig dilemma. Han ville helst slå til mot den fiendtlige styrken straks, men folkene hans har allerede rukket å erstatte mange av flyenes torpedoer med bomber. Dessuten er flyene fra angrepet på Midway på vei tilbake og må snart lande for ikke å gå tom for drivstoff.

Tiden er knapp. Dersom Nagumo straks setter inn et angrep, må det nødvendigvis bli med en begrenset flystyrke, og en del av flyene kommer til å ha feil type våpen om bord. Derfor velger han å vente og bruke den tiden som skal til for å forberede et angrep i full skala.

På de japanske flydekkene er situasjonen kaotisk. Tidspresset og utskiftingen av våpenlast har medført at det flyter med bomber og torpedoer på flydekkene, der det dessuten ligger drivstoffslanger på kryss og tvers. De japanske hangarskipene er flytende kruttønner.

Oppe på broen speider viseadmiral Nagumo opp mot himmelen, mer bekymret enn noensinne. Hvis han bare kan få flyene sine i luften før den neste amerikanske angrepsbølgen finner frem til ham! Det er helt avgjørende.

US Navy har et forsprang

Den amerikanske flåtestyrken er splittet opp i to enheter for ikke å utgjøre et samlet mål for fienden. Hangarskipet Yorktown med følgeskip utgjør den ene enheten, hangarskipene Enterprise og Hornet med følgeskip den andre.

Det japanske rekognoseringsflyet oppdager Yorktown kl. 08.20, mens amerikanerne allerede ved sekstiden har lokalisert de japanske hangarskipene omtrent 200 nautiske mil borte. US Navy har et stort tidsmessig forsprang, og kontreadmiral Frank Fletchers fly er for lengst sendt på vingene.

På det tidspunktet da viseadmiral Nagumo får meldingen om det amerikanske hangarskipet, er mer enn hundre amerikanske bombefly, torpedobombefly og jagerfly allerede på god vei mot ham.

Da Nagumo får flere og flere meldinger om fiendtlige fly som nærmer seg, går en skjebnesvanger sannhet opp for ham: Så mange fly kan umulig komme fra bare ett hangarskip!

Kl. 09.20 har Nagumo fått landet flyene fra den første angrepsbølgen mot Midway, og nye fly er i ferd med å bli klare på dekkene, opptanket og med våpenlast. Det er bare et spørsmål om
minutter før de første flyene er på vingene. Men de minuttene får Nagumo aldri.

Plutselig er amerikanerne over ham. Skipene hans får det travelt med å unnvike de amerikanske angrepsbølgene, og de korte pausene i kamphandlingene blir brukt på å lande Zero-jagerfly som er i ferd med å gå tom for drivstoff.

På Akagi ligger orlogskaptein Mitsuo Fuchida flatt ut på dekk og ser flere grupper amerikanske torpedobombefly nærme seg. Akagi kan umulig slippe unna så mange torpedoer, tenker han, men igjen er Zero-jagerflyene fantastiske.

De skyter ned det ene torpedobombeflyet etter det andre, og hver gang høres et høylytt jubelbrøl fra mannskapet på Akagi. Nok en gang blir amerikanernes torpedobombefly kanonføde, sjanseløse uten jagereskorte.

I et av flyene fra 8. torpedoskvadron, som angriper de japanske hangarskipene i lav høyde, sitter flyger og sekondløytnant George Gay. Han opplever angrepet som et eneste langt mareritt. Først er de 15 Devastator-fly, så 14, 13, 12, 11...

Til slutt er George Gay alene om angrepet. Han kjemper for å unngå Zero-jagerne og det japanske antiluftskytset, og da han er tett på et av de japanske hangarskipene, vurderer han i brøkdelen av et sekund å styrte ned i flyene på dekk og utløse en stor eksplosjon.

Det blir ikke aktuelt, for nå blir George Gay også skutt ned. Byger av maskingeværkuler og 20 mm granater fra et kobbel Zero-jagere ødelegger høyderoret, og Devastatoren slår mot vannflaten.

Gay rekker akkurat å kjempe seg ut av cockpiten før Stillehavet sluker flyet og radiooperatøren hans, som sitter hardt såret igjen i flyet. Den amerikanske marinens 8. torpedoskvadron eksisterer ikke lenger.

Slaget tipper på fem minutter

Det ser ut til at japanerne skal vinne igjen. Amerikanerne har lidd enorme tap, mens alle japanske hangarskip er intakte og de fleste flyene operasjonsklare.

Mange amerikanske flybesetninger har ofret livet, tilsynelatende til ingen verdens nytte. Men så inntreffer slagets avgjørende øyeblikk, som gjør at innsatsen deres får mening. En gruppe Dauntless-stupbombefly fra Enterprise har hatt problemer med å finne de japanske hangarskipene, men nå når de endelig frem – omtrent akkurat samtidig med en gruppe stupbombere fra Yorktown.

Stupbomberne kommer inn fra stor høyde, idet torpedobombernes heroiske angrep har lokket Zero-jagerne ned i lav høyde og tappet dem for ammunisjon. Som grådige rovfugler suser stupbomberne i bratt vinkel og høy fart ned mot tre av de japanske hangarskipene.

På Akagi ser orlogskaptein Mitsuo Fuchida de fiendtlige flyenes mørke silhuetter vokse seg større og større på himmelen, han hører de redselsfulle hylene fra fallende bomber, etterfulgt av flere voldsomme eksplosjoner som får skipet til å skjelve.

En bølge av varme slår mot ham, mens han fortvilet ser et brølende inferno av ild bre seg, næret av de fullt opptankede og bevæpnede flyene som eksploderer i tur og orden.

Akagi er dødsdømt. Oppe på broen bestemmer viseadmiral Nagumo seg motstrebende for å gi opp sitt elskede flaggskip. De høytstående offiserene, inkludert Mitsuo Fuchida, forlater skipet via en taustige. En av dem bærer et portrett av keiseren under armen.

På bare fem-seks minutter er alt forandret. Hangarskipene Akagi, Kaga og Soryu er truffet av en rekke fulltreffere fra stupbombeflyene, og står i flammer, totalt ødelagt.

Bare hangarskipet Hiryu har sluppet unna. Det ligger et godt stykke nord for de andre, og unngår stupbombernes oppmerksomhet.

Sekondløytnant George Gay er fremdeles i live etter å ha styrtet med torpedobombeflyet sitt. Han ligger i vannet med et fast grep om en setepute fra flyet og følger med på nært hold da Dauntless-flyene slår ned på målene sine. Et praktfullt syn, synes han.

Gay opplever hvordan brannen på det nærmeste hangarskipet «brøler som fra en enorm blåselampe». Det meste av skipets skrog er rødglødende. Litt senere ser George Gay nok et fantastisk syn: et amerikansk sjøfly som lander og plukker ham opp.

Japanerne slår tilbake

Japanerne har fått et lammende slag, men den ukuelige kampviljen deres fornekter seg ikke. Allerede mens viseadmiral Nagumo forlater Akagi, letter en gruppe Val-stupbombefly fra det uskadde hangarskipet Hiryu. De blir fulgt av en gruppe Kate-torpedobombefly.

Kontreadmiral Tamon Yamaguchi, øverstkommanderende på Hiryu, står på flydekket og tar alle flygerne sine i hånden før han sender dem av sted.

«God kamp», sier han.

Flygerne vet at de høyst sannsynlig skal dø, men ingen nøler med å gjøre sin plikt for keiser og fedreland. En av flygerne har ikke nok drivstoff til å komme seg tilbake til Hiryu, fordi den ene vingetanken hans ble gjennomhullet under morgenens angrep på Midway. Det stopper ham ikke.

Yorktown blir målet for det japanske motangrepet. Først treffer flere av stupbomberne hangarskipet, deretter følger torpedobomberne. Selv om de blir møtt av en morderisk luftvernild fra Yorktown, trenger flere japanske flygere gjennom forsvaret og får avlevert sin dødbringende last.

Torpedoenes gule neser glimter i solen før de hamrer inn i skroget på Yorktown. Kort etter begynner hangarskipet å krenge. Til slutt har det en slagside på hele 26 grader. Maskinene går i stå, og det store fartøyet ligger ubevegelig og hjelpeløst.

Besetningen får ordre om å forlate skipet. Kontreadmiral Fletcher har allerede forlatt Yorktown etter det første angrepet fra stupbombeflyene.

«Jeg er for gammel for dette tøvet», utbryter den 57 år gamle øverstkommanderende da han klatrer ned i båten.

Nådestøtet settes inn

Japanerne har nå fått vite fra rekognoseringsflyene sine at US Navy har tre hangarskip, men i første omgang får angrepsbølgene fra Hiryu bare lokalisert og uskadeliggjort Yorktown, og mange fly går tapt i angrepet.

Kontreadmiral Tamon Yamaguchis luftstyrke er sterkt amputert, men likevel planlegger han et nytt angrep når tussmørket senker seg. Men det angrepet blir det aldri noe av.

Ved 17-tiden, omtrent ti timer etter det første angrepet på Midway, lokaliserer stupbombefly fra Enterprise og Hornet det siste japanske hangarskipet og setter inn nådestøtet.

Stupbomberne får igjen inn en rekke fulltreffere, og bombene antenner drivstoff og ammunisjon, slik at skipet med lynets hastighet blir forvandlet til et flammehav.

Da de amerikanske flyene forsvinner i horisonten, sirkler de siste Zero-jagerne fremdeles rundt det fortapteHiryu, nå uten noe sted å lande. Om bord bestemmer kontreadmiral Yamaguchi seg for å gå ned med skipet sitt.

Kido Butai, kjernen i den japanske flåten, er redusert til en tom trussel. En samling eskorteskip uten hangarskip å eskortere. Viseadmiral Chuichi Nagumo har tapt slaget. Den japanske marinen gjenvinner aldri sin offensive slagkraft og overlegenhet i stillehavsområdet.