Stalin og Hitler kjemper innbitt om Kyiv

Støyen i Kyiv var øredøvende midt i september 1943. To år med nazistisk okkupasjon hadde tømt Sovjetunionens tredje største by for liv og redusert innbyggertallet med 700 000, men nå fyltes den ukrainske hovedstaden med tyske tropper fra østfronten.

Tunge kjøretøy sneglet seg gjennom gatene, og ved innfalls­veiene jobbet ingeniørtropper med å sette opp betongklosser slik at fiendens stridsvogner ikke kunne trenge inn.

Tyskerne kjørte på plass kanoner bak forsvarsstillingene og stablet tonnevis av sandsekker som skulle skjerme for de kraftige maskingeværene som skulle stoppe Røde armé.

I den østlige delen av Kyiv, der den dype Dnepr-elven renner, klapret stridsvognene tungt over broene. Bråket fra larveføttenes møte med asfalten laget en knusende lyd som skar i ørene på de troppene som også var i ferd med å krysse elven.

Da de siste soldatene fra slagmarkene hadde kommet tørrskodd inn i Kyiv, hørtes noen gigantiske brak, og broene styrtet i vannet, knust av tyskernes eksplosiver.

Både nord og sør for den ukrainske hovedstaden fant samme scenario sted – tyske panserarméer og lastebiler fylt med infanterister passerte Dnepr for å eta­ble­re en rekke solide stillinger på vestbredden. De skulle forme en forsvarsmur i Ukraina. Selv om linjen var over 1000 km lang, følte nazistene seg godt rustet til å stå imot den russiske krigsmaskinen som snart vil stå på østsiden av Dnepr.

Likevel ville det vært best å unngå harde kamper, og i et forsøk på å skremme Røde armé fløy tyske fly over den framstormende fienden og droppet tusenvis av flygeblad: ”Tyskerne har kledd vestbredden av Dnepr med betong og stål. Vi har skapt en voll som er like ugjennomtrengelig som vollen i vest. Dere blir drept. Døden venter ved Dnepr. Stopp før det er for sent!” lød advarselen.

Russiske Nikolaj Vatutin brydde seg ikke om tyskernes skremselskampanje da generalen leste flygebladet en del ­kilometer utenfor Kyiv. Den velpolstrede russeren, som var sjef for 1. Ukrainske front, krøllet ubekymret sammen papiret og fortsatte mot Dnepr.

Generalen hadde en deadline. Stalin hadde proklamert at Kyiv skulle være tatt innen 7. november. Og Vatutin hadde ikke tenkt å skuffe lederen sin.

Hitler aksepterte motvillig retretten

I månedene før tyskerne forskanset seg langs Dnepr hadde Røde armé først slått tyskerne ved Kursk og senere ved Kharkov.

Allerede dagen etter seieren i Kharkov 24. august 1943 kom Stalins generalstab sammen og planla en stor­offen­siv mot de svekkede tyskerne. Russerne var sikre på at fienden ville prøve å bygge forsvarsstillinger langs Dnepr, og derfor skulle Røde armé storme fram slik at tyskerne ikke fikk tid og ro til å etablere en effektiv forsvarslinje.

Ved ankomsten til elven skulle russerne angripe på bred front, slik at de kunne krysse Dnepr mange steder samtidig og på den måten holde fienden under konstant press.

Endelig vedtok generalstaben at når vestbredden av Dnepr var under russisk kontroll, skulle sentrale jernbanelinjer og hovedbyer angripes – først og fremst Kyiv, som Stalin insisterte på at troppene hans skulle befri innen 7. november 1943 – 26-årsdagen for revolusjonen i 1917.

Akkurat som de russiske offiserene var tyske Erich von Manstein ikke i tvil om at det eneste fornuftige trekket etter de tyske nederlagene var retrett til Dnepr.

Dessverre for den tyske feltmarskalken, som var sjef for Armégruppe Sør, var ikke Hitler til å rokke da de to møttes midt i Ukraina i slutten av august. ”Troppene skal holde stillingene helt til fienden er overbevist om det håpløse i sine angrep”, krevde Hitler, som i vanlig stil innbilte seg at russerne snart ville gi opp kampen.

📽 Se de harde kampene på østfronten.

Først noen uker senere, da tyskernes posisjon ved Østfronten ikke var forbedret, greide von Manstein å overbevise den sta Føreren om at en naturlig forsvarslinje langs Dnepr kunne sette en effektiv stopper for russernes panserhjul.

Siden Dnepr er over 300 meter bred, til og med nesten 700 meter enkelte steder, var den svært godt egnet som forsvarslinje. Fienden ville få problemer med å transportere materiell over på den motsatte bredden, og hvis en lastebil eller stridsvogn først havnet i vannet, var elven så dyp at kjøretøyet aldri ville dukke opp igjen. De fleste steder var vestbredden av elven dessuten veldig høy, så hvis russerne endelig trengte over Dnepr, måtte de kjempe seg opp de bratte skrentene.

Hitler aksepterte motvillig von Mansteins argumentasjon – det vesentligste for Tyskland var tross alt at fienden ikke erobret hele Ukraina. Den sørlige delen av Sovjetunionen var livsviktig for tyskerne, for åkrene i området hadde mye korn, og i bakken kunne man finne store forekomster av jernmalm og kull – uunnværlige produkter hvis den enorme tyske krigsmaskinen skulle holdes gående.

Tyskerne plyndret på tilbaketoget

14. september beordret von Manstein troppene sine på hele den sørlige delen av Østfronten til å trekke seg tilbake til Dnepr. Mange av soldatene, som var utmattet etter de voldsomme kampene, pustet lettet ut. Troppene ante dessuten at fienden hadde både flere menn og mer artilleri, mens tyskerne ved fronten bare i liten grad fikk forsterkninger.

I alt 1,2 millioner tyskere begynte retretten. De heldige fikk plass i lastebiler eller tog, mens andre slepte seg av gårde langs grusveiene på den ukrainske landsbygda.

Alle måtte likevel stoppe opp med jevne mellomrom, for von Manstein hadde gitt ordre om at alle frodige områder skulle plyndres. ”Matsituasjonen hjemme gjør det essentielt at troppene får mat fra området, og at mest mulig lagerplass blir stilt til rådighet”, lød meldingen fra von Manstein.

200 000 kveg, 270 000 sauer, 153 000 hester og hele 40 000 vognlass med mat ble stjålet fra de allerede sultende bøndene i Donetsk-regionen øst i Ukraina. Tyskerne lesset alt dette over på godstog på de nærmeste jernbanelinjene – i alt 2942 tog kjørte gods, sårede og evakuerte soldater over til den vestlige ­siden av ­Dnepr i september.

Men de tyske troppene hadde ikke bare ordre om å plyndre – de skulle også føre den brente jords taktikk. Alt fienden kunne bruke, måtte destrueres. Resultatet av taktikken var tydelig for Røde armés soldater.

”Kilometer etter kilometer av ødeleggelser og elendighet. Tyskerne er i sannhet flinke. I en mengde byer er låver og lagerrom brent ned, kornsiloer sprengt i luften, og bønder etterlatt uten korn som kunne holde dem i live til neste høst. Tyskerne satte fyr på hus og skjøt de innbyggerne som gjorde motstand”, skrev den russiske soldaten Gabriel Temkin i dagboken sin.

Til gjengjeld ble sovjetsoldatene møtt av de lokale ukrainerne som etter lang tids okkupasjon kastet seg om halsen på befrierne mens de fortalte om alle tyskernes ugjerninger. Noen av ukrainerne var fullstendig utmagret og hadde levd av gress i ukevis.

For den russiske korrespondenten Vasilij Grossman, som fulgte i hælene på general Vatutins tropper, var det helt klart at hærens hat til fienden blusset voldsomt opp under marsjen: ”Hver eneste soldat, hver eneste offiser og hver eneste general i ­Røde armé som har sett Ukraina i blod og ild, forstår med hele sitt hjerte at det nå bare eksisterer to hellige ord for oss. Det ene er ’kjærlighet’, det andre er ’hevn’."

I jakten på styrkene til von Manstein marsjerte derfor russerne ufortrødent videre vestover i retning av elven Dnepr.

Døde dyr lå overalt

Stalins hærsjefer var ivrige etter å overholde tidsplanen og gi tyskerne så kort tid som mulig til å forskanse seg på vestbredden av Dnepr.

Men dette hes­blesende tempoet hadde sin pris. Hestene som trakk vognene med forsyninger, ble for trette til å spise høyet sitt og falt døde om. Døde dyr med fluer som svermet rundt dem, lå overalt i vei­kanten når baktroppene passerte.

Konsekvensen var at mange av enhetene manglet både mat og viktig materiell da de omsider kunne skimte Dnepr i det fjerne i slutten av september.

Men for de styrkene som kom først, var geværer og enkelte kanoner også nok til å angripe de få uheldige tyske soldatene som ikke hadde kommet over på vestsiden av elven før Dneprs fem brukbare broer hadde blitt sprengt.

”Menn i panikk etterlot alt de hadde på elvebredden og kastet seg i vannet for å prøve å svømme over på den andre siden. Vi hørte lyden av geværild og eksplosjoner avbrutt av forferdelige skrik”, skrev en tysk soldat som så fienden meie ned sine landsmenn i det grå vannet.

Slike episoder var med på å minne tyskerne om at de slett ikke var i sikkerhet bak forsvarslinjen. Selv om Vernemakten hadde etablert kilometerlange forsvarsstillinger langs de viktigste punktene av Dnepr, buktet elven seg over 1000 kilometer gjennom det ukrainske landskapet, og det var så godt som umulig å forsvare hver eneste stein langs bredden – ikke minst da Røde armé stormet mot elven med så mange som 2,6 millioner hevngjerrige menn.

Men selv om de tyske soldatene var bekymret, så Hitler optimistisk på situasjonen: ”Dnepr kommer til å renne baklengs før russerne bryter gjennom denne 330 meter brede elvelinjen”, mente Føreren, som nå hadde innfunnet seg med tanken på tilbaketrekkingen. Men en ting var ord, noe annet var virkeligheten.

Russerne brukte tømmerflåter

General Vatutins styrker nådde ikke Dnepr samtidig, men på grunn av tidspresset nølte ikke de russiske offiserene med øyeblikkelig å sende ut enheter mot vestbredden av elven.

I stedet for å vente på at pontonger eller andre transportmidler skulle nå fram, kastet soldatene seg ut i den strie elven på tømmerflåter, eller de prøvde å svømme over mens de tunge, våte klærne truet med å trekke dem under vann.

Hvis soldatene var heldige, fraktet lokale partisaner dem over i små joller eller fiskebåter der det også var plass til artillerivåpen. I andre tilfeller måtte mennene skyve regimentets kanoner opp på portdører mens de selv svømte ved siden av.

På tross av et inferno av tysk artilleri- og morterild, konstant truende jagerfly og maskingeværkuler, greide flere russiske bataljoner å erobre de første brohodene allerede den siste uken av september. Røde armés styrker var så tallrike at de på tross av de store tapene kunne fortsette å angripe den motsatte elvebredden.

Enheter fra Vatutins 1. Ukrainske front inntok 23. september en viktig tysk forsvarsstilling ved byen Bukrin, nesten 100 kilometer sør for Kyiv, selv om styrkene ikke hadde hatt mulighet til å transportere tungt artilleri eller mat over på vestsiden av elven.

Erobringen av stillingen kostet mye: ”Det var virkelig skremmende å se at så mange mennesker ble drept. Det var 280 nye rekrutter i en nabo­bataljon. Da kampene var over, var det bare 16 igjen. Vi krøp rundt på hender og knær, skjermet oss mot den ustanselige bombingen og lette febrilsk etter mat”, skrev en sykepleier som selv svømte over Dnepr for å ta seg av de mange sårede.

I slutten av september denne høsten hadde Røde armé greid å utvide Bukrin-brohodet slik at det var 20 kilometer bredt og tre kilometer dypt. Russernes framgang fortsatte midt i oktober, da de hadde flere brohoder på den vestlige ­siden av Dnepr. Samtidig gjorde nye pontongbroer det mulig for det tunge sovjetiske artilleriet å krysse elven.

Men Vatutin hadde femdeles ikke greid å komme seg inn i nærheten av Kyiv. Forsvaret av den ukrainske hovedstaden ut mot Dnepr var for sterkt, slik at generalen håpet at styrkene ved Bukrin kunne presse fienden bakover hele veien til den ukrainske hovedstaden.

Men denne strategien hadde den rutinerte von Manstein likevel for lengst oppdaget, så feltmars­kalken hadde derfor satt inn store ekstra panserstyrker i dette området.

I flere uker greide ikke Røde armé ved Bukrin å avansere en eneste meter, og presset på Vatutin vokste i takt med at 7. november også nærmet seg med stormskritt. Men russeren hadde overhodet ikke gitt opp målet sitt. Han hadde derimot et genialt trekk i ermet.

Vatutin lurte fienden

Regnet veltet ned ved 22-tiden den 25. oktober, da tanks fra panserarméen ved Bukrin startet opp motorene. Lyktene var skjermet slik at de bare så vidt lyste opp da maskinene satte seg i bevegelse mot pontongbroen som førte tilbake til østbredden av Dnepr.

Heldigvis gjorde det overskyede været at ingen fly kunne oppdage alle stridsvognene som sakte, men sikkert beveget seg i retning bort fra Bukrin-fronten.

Noen dager tidligere hadde armésjefen i Bukrin fått en beskjed fra Vatutin, som ville overføre troppene i Bukrin til Ljutetj 25 kilometer nord for Kyiv, der russerne tidligere i måneden hadde etablert et brohode: ”Foreta marsjen i absolutt hemmelighet. Rykk bare framover om natten. Forby all radiokommunikasjon, og foreta ingen telefonsamtaler som gjelder denne ­manøveren”, lød generalens ordre.

Vatutins dristige plan var å overraske von Manstein ved å samle sammen en slagkraftig hær ved Ljutetj, der tyskerne ikke forventet noe angrep.

For å bløffe fienden hadde troppene ved Bukrin i dagene fram til 25. oktober jobbet hardt med å produsere falske stridsvogner. Treskjeletter hadde blitt snekret sammen og kledd med jord, slik at de fra luften lignet på stridsvogner. Samtidig skulle den normale radiokommunikasjonen fortsette i Bukrin, mens styrkene beveget seg bort, slik at tyskerne ikke oppdaget at noe var under oppseiling.

Hver natt under hele denne omgrupperingen gikk alle de igjenværende soldatene i Bukrin rundt og tente hundrevis av bål. På den måten så det ut som om den russiske leiren fremdeles var full av tropper fra Røde armé.

I slutten av oktober trillet alle stridsvognene og lastebilene med soldater rolig gjennom de store skogområdene på veien mot Ljutetj natt etter natt. I tillegg til det konstante skydekket og det tette regnværet dekket også tretoppene de tunge kjøretøyene, som ikke kunne tilbakelegge de nesten 200 ­kilometerne bare på en natt.

Derfor skjulte de seg dypt inne i skogen når dagslyset brøt fram, og de tyske rekognoseringsflyene hadde bedre sikt. 200 russiske tanks, 150 selvgående kanoner, 500 traktorer og 3500 andre kjøretøy var flyttet til møtesteder øst for Dnepr den 28. oktober, og de neste tre nettene rullet de det siste farlige veistykket over to pontongbroer til brohodet ved Ljutetj.

For at fiendtlige fly ikke skulle bombe disse overgangene, ble de konstant teppelagt av tett røyk som russerne lot sive ut fra røykkanoner.

Den 2. november var den store dekkmanøveren fullført. En enorm hær sto klar på den vestlige siden av Dnepr nord for Kyiv, der tyskerne ikke følte seg truet i det hele tatt. Noen russiske tanks og kanoner var ikke mer enn 10 km fra Kyiv.

Russiske tropper inntok et knust Kyiv

Mens stridsvognene til Vatutin hadde dempet lys og lyd under omgrupperingen, var situasjonen helt motsatt om morgenen 3. november, da Røde armé angrep Kyiv fra Ljutetj.

Lyktene på kjøretøyene var satt på maksimal styrke, og russerne hadde montert lydforsterkere på stridsvognene for å skremme fienden mest mulig. På et stort areal utenfor byen hadde Røde armé satt opp flere rekker med kanoner som sendte granater mot de tyske soldatenes forsvarsstillinger.

Bak barrikadene inne i Kyiv kunne tyskerne nå se at fiendens styrker nærmet seg meter for meter. De fulgte med på russernes avansement gjennom kikkerter. Og i dagene som fulgte, raste et intenst slag om herredømmet over den ukrainske hovedstaden.

Men den russiske overmakten var for stor, og etter å ha kjempet intenst i over to døgn innså von Mansteins tropper at det var umulig å holde på byen.

Mens forsvarsstillingene ved nordsiden av byen fremdeles holdt russerne ­tilbake en stund til, begynte tyskerne systematisk å ødelegge restene av Kyiv – 940 statsbygninger, 800 fabrikker og 140 skoler ble satt i brann den 5. november.

Vannsystemet ble satt ut av drift, og da de siste tyske styrkene trakk seg ut av byen natt til 6. november, lå Kyivs gamle kirker i ruiner, og både byens konservatorium, universitet og kraftverk hadde brent helt ned til grunnen.

Klokken fire rullet de første russiske tanksene over ruinene etter de tyske ødeleggelsene nord i Kyiv, og snart vrimlet det av sovjetiske soldater i byen.

De overlevende innbyggere kom litt etter litt ut fra gjemmestedene sine og betraktet omgivelsene med blandede følelser. For første gang på to år var ikke Kyiv okkupert – men byen var knust og ugjenkennelig.

Stalin fikk kontroll over Dnepr

For Vatutin var erobringen av Kyiv en stor seier uansett hva slags tilstand byen var i. Tyskerne var tvunget ut av den største okkuperte byen i Sovjet, og det hadde skjedd før den store årsdagen for revolusjonen.

Seieren ble feiret med kanonsalutt i Moskva, der Stalin også grep sjansen til å minnes falne ­kamerater og sende en klar beskjed til fienden: ”Evig heder til de som har falt i kampen for frigjøringen og uavhengigheten av landet vårt. Død over de tyske invasjonsstyrkene!”

I begynnelsen av desember hadde Røde armé tilkjempet seg et solid fotfeste på vestbredden av Dnepr. I tillegg til Kyiv var også viktige brohoder ved Tsjerkasy og Dnepropetrovsk erobret, i tillegg til at russerne lengst i sør stormet fram på Krimhalvøya.

Den raske frammarsjen overskygget det ­faktum at russerne under Dnepr-offensiven i gjennomsnitt mistet hele 3500 mann om dagen.

På fire måneder hadde russerne trengt tyskerne drøyt 250 kilometer tilbake over en front på 1000 kilometer, og samlet hadde Røde armé gjenerobret et areal på størrelse med Storbritannia.

Da 1943 gikk mot slutten, kunne Stalin se tilbake på et år der troppene hans hadde greid å tilføye den tyske ­invasjonshæren uopprettelige tap mens han selv ble mer og mer overbevist om at triumfen nærmet seg.