Stalins olje skal redde Hitler

Sikten var dårlig, med tåke og snøføyke. Men de klarte å få knipset noen bilder slik at pressen hjemme i Tyskland kunne vise unge helter på forsiden. Så kunne alpejegerne begi seg ned igjen.

Elbrus var erobret, snart ville hele Kaukasus med sine rike oljefelter være på tyske hender, og da var seieren på østfronten i boks. Neste dag oppdaget tyskerne tabben. Været hadde klarnet opp, og nede fra dalen så de at flagget sto på feil topp!

Patruljen hadde tatt feil av fjelltoppene i det tåkete været. En ny ekspedisjon måtte sendes opp, slik at den pinlige misforståelsen kunne rettes opp før noen hørte om bommerten.

Nyheten om alpejegernes to ekspedisjoner til Elbrus hadde en ganske uventet virkning på Adolf Hitler – han frådet av raseri. Nazi-rikets øverste feltherre ropte opp om krigsrett mot offiserene som skuslet bort tid på propagandatøys når de burde kjempe for den endelige seieren.

Hitler hadde ellers alltid et godt blikk for propaganda-egnede aksjoner, men kanskje var det nervene som tok overhånd. Altfor mye sto på spill disse augustdagene i 1942.

Hitler hadde sendt den tyske hæren ut på et felttog som skulle skaffe ubegrensede mengder sovjetisk olje – hvis det lyktes. Slo felttoget feil, kom Tyskland til å tape krigen, det var han sikker på.

Hitler ville ta Stalins olje

Offensiven i Kaukasus var en reaksjon på at tyskernes store invasjon av Sovjetunionen året før var slått feil. Hæren hadde riktig nok rykket frem i lyntempo, men avstandene var store og veiene for dårlige til at «Operasjon Barbarossa» kunne gjennomføres fullt ut.

Offensiven hadde gått i stå like utenfor Moskva, Stalin var ikke knekket – og gjennom hele vinteren 1941-1942 ble de forfrosne tyske soldatene utsatt for sovjetiske motangrep.

Fiaskoen i Sovjetunionen førte til at andre verdenskrig skiftet karakter. Siden krigsutbruddet i 1939 hadde den tyske hæren bare utkjempet korte felttog, som alle hadde endt i knusende seiere, før styrkene kunne hvile ut og gjenoppbygge kampkraften.

Nå måtte Hitler innstille seg på at det ville ta tid og krefter å beseire Sovjetunionen. Og til det formålet trengte tyskerne olje, for krigsinnsatsen slukte mer enn sju millioner fat olje hver måned, mens produksjonen bare lå på fem millioner fat.

Reservelagrene ble oppbrukt allerede høsten 1941, og deretter ble det streng rasjonering for samtlige forsvarsgrener.

Heldigvis for Hitler sprang løsningen ham nærmest i øynene da han studerte kartene i de første månedene av 1942: Kaukasus med Sovjetunionens rikeste
oljefelter var innen rekkevidde, og fikk tyskerne først kloa i disse, ville panserdivisjonene aldri mangle drivstoff igjen.

Oljefeltet Maikop produserte 19 millioner fat i året, feltene ved Groznyj ga 32 millioner, og Baku lenger sør forsynte Stalin med svimlende 190 millioner fat.

Spesialister lovet Hitler at de kunne få produksjonen raskt i gang etter en erobring. I begeistringens rus ble det ukrainske oljefeltet tyskerne hadde erobret i 1941, helt glemt.

Det hadde sovjetiske styrker fylt så grundig opp med betong at det året etter fremdeles var verdiløst. Andre eksperter var mindre henrykte over førerens kaukasiske plan, nemlig generalene som skulle virkeliggjøre den.

Argumenter preller av på føreren

Tidlig på våren 1942 så Tysklands øverste offiserer på fremtiden med dyp pessimisme. De hadde vært imot angrepet på Sovjetunionen helt fra begynnelsen, fordi en så gigantisk oppgave krevde mer krefter enn selv den mektige Wehrmacht kunne mønstre.

Siden hadde store tap samt slitasje på fly og stridsvogner bare svekket de styrkene som nå sto dypt inne i Russland.

Hæren burde bli på defensiven på østfronten, mente de fleste – enkelte snakket til og med om tilbaketrekning til grensen. Hitler svarte med å si opp de verste pessimistene.

Etter hans mening var hærens øverste rekker befolket av sutrepaver som så begrensninger fremfor muligheter. Derfor innsatte Hitler seg selv som hærens øverstkommanderende, og han tok kontroll over den praktiske krigføringen.

Denne våren var bare én eneste offiser fortsatt så tett på Tysklands eneveldige hersker at han kunne påvirke strategien. Han het Franz Halder, og som sjef for hærens generalstab var det hans plikt å utføre Hitlers befalinger.

«Det var en kamp om viljer», forklarte Halders nærmeste medarbeider, general Günther Blumentritt, til en britisk historiker etter krigen. Stabssjefen advarte i 1942 mot å gå på offensiven, da de sovjetiske fabrikkene ifølge etterretningsrapporter produserte 600-700 nye stridsvogner hver eneste måned.

«Da Halder fortalte dette, slo Hitler i bordet og sa at det var umulig. Han trodde aldri på det han ikke ønsket å tro», mintes Blumentritt.

Hitler hadde bestemt seg for at Den røde armé var sterkt svekket etter de enorme tapene i 1941. Denne tolkningen ble gjort til offisiell sannhet da Hitler i april sendte ut sitt «Førerdirektiv nr. 41»:

«Så snart været og terrenget tillater det, må vi gripe initiativet igjen og påtvinge fienden viljen vår gjennom overlegent tysk lederskap og overlegne tyske soldater», dikterte Hitler.

Alle krefter skulle brukes på å innta Kaukasus’ rike oljeforekomster. «Hvis jeg ikke får oljen i Maikop og Groznyj, må jeg avslutte krigen», erklærte Hitler.

General Halder hadde advart – nå måtte han som en god soldat adlyde og tenke ut planen for en operasjon som han ikke selv trodde på. Resultatet ble et strategisk mesterverk.

Stalin gjør tyskernes oppgave enklere

Våren nærmet seg slutten, og solen hadde for lengst tørket de gjørmete steppene i Russland. Likevel foretok tys­ker­ne seg ingenting. På den andre siden av fronten var Josef Stalin kommet til den konklusjon at tyskerne var svekket av store tap, og den sovjetiske diktatoren beordret derfor et angrep.

750 000 mann fra Den røde armé rykket frem mot industribyen Kharkiv i Ukraina (200 kilometer sør for Kursk). Tysk infanteri og kanoner tok imot angrepet, og først da de sovjetiske styrkene var låst fast i kamp, slapp general Halder løs panserdivisjonene.

De tyske stridsvognene strømmet frem på begge sider av Stalins armeer, som var nødt til å innlede et hodekulls tilbaketog. Mange slapp ikke ut før tyskerne lukket fellen, og Den røde armé mistet nesten 300 000 mann i løpet av tre ukers kamper. De tyske tapene begrenset seg til 20 000.

Slaget ved Kharkiv viste at tyskerne stadig var manøverkrigføringens mestere: De hadde riktig nok færre og dårligere stridsvogner enn russerne, men det betød mindre, for tyskerne rådde over velutdannede offiserer, effektiv støtte fra Luftwaffe og mengder av radioer til å koordinere mellom enhetene.

Den raske seieren ga den tyske selvtilliten et løft etter en vinter full av motgang, og Stalins uforsiktige angrep hadde gjort fremtidige operasjoner enklere: «Det brukte opp mye av kraften som ellers kunne ha imøtegått angrepet vårt», mente Blumentritt.

Tyskerne brukte det meste av juni på å forberede seg, og dem 28. begynte omsider den store offensiven. Kodenavnet for operasjonen var «Fall Blau», som kan oversettes til «Plan blå».

De tyske styrkene brøt raskt gjennom sovjetiske enheter som stadig var merket av de enorme tapene ved Kharkiv. Fremrykningen foregikk i et heseblesende tempo, og selv de mest skeptiske tyske generaler slet med å bevare pessimismen.

I løpet av tre uker nådde tyskerne frem til den mektige elva Don, og dermed kunne Fall Blaus neste og avgjørende fase begynne. Stridsvognene sto ved porten til Kaukasus, forut ventet Sovjets oljekilder som skulle gjøre Tyskland uovervinnelig.

Panserdivisjonene setter i gang

Stabssjef Halders store operasjonsplan bygde på at Ewald von Kleist skulle nå frem til den sovjetiske oljen. I 1942 var Kleist en av Tysklands mest rutinerte pansergeneraler, som hadde ført store stridsvognstyrker til seier i Frankrike og i Sovjetunionen, og han hadde også levert det avgjørende støtet ved Kharkiv. Forventningene til ham var skyhøye.

VIDEO: Se den tyske krigsmaskinen buldre frem over steppen

Da Kleist satte i gang med sin 1. panserarmé, visste han at han hadde en lang vei foran seg. Maikop-feltene lå 330 kilometer unna, og han hadde 750 kilometer til Groz­nyj og de kaukasiske fjellene.

Lenger forestilte selv ikke Hitler seg at Kleist kunne komme før vinteren. Offensiven kom godt ut fra start, da tyske ingeniørsoldater fikk bygd to broer over den 150 meter brede Don.

De fortumlede sovjetiske styrkene samlet seg først til motangrep flere dager senere, og på det tidspunktet hadde Kleists stridsvogner for lengst begynt å krabbe over.

Nå skar tyske panserkiler seg sørover, mens de inntok viktige trafikknutepunkt før russerne kunne få stablet på beina et ordentlig forsvar.

Forbitret utsendte Stalin sin «Ordre nr. 227», som advarte om følgene av en fortsatt tysk fremrykning: «Hvis vi ikke slutter med å trekke oss tilbake, vil vi stå uten brød, uten drivstoff, uten metaller, uten råstoffer, uten fabrikker, uten jernbaner», formante sovjetlederen dystert.

Soldatene skulle kjempe, og Stalin lovet blodige straffer til alle kujoner og panikkspredere. Ordrens avsluttende budskap var umulig å ta feil av: «Ikke ett skritt tilbake!»

De oppildnende ordene fra Moskva stemte imidlertid dårlig med virkeligheten slik den så ut ved fronten i Kaukasus. Her knuste Kleist alle sovjetiske styrker som ble stående i stedet for å flykte.

Og kampen ble enda mer ujevn etter 29. juli, da tyske fortropper avskar den eneste jernbanelinjen mellom Kaukasus og resten av Sovjetunionen.

Kleists styrker var nå i den helt usedvanlige situasjon under krigen på østfronten at de hadde flere og bedre stridsvogner enn motstanderen.

Noen få av de sovjetiske T-34-ene nådde riktig nok fronten via ferger over Det kaspiske hav, men tyskerne støtte oftere på britiske og amerikanske stridsvogner som de allierte hadde sendt som militærhjelp gjennom Persia til Den røde armé.

Stridsvognene var for trege til lynkrigen på østfronten, og besetningene manglet konstant ammunisjon og reservedeler.

Seiersglede i Werwolf-hovedkvarteret

Sommeren 1942 strømmet det inn seiersmeldinger, og Hitler kunne godte seg i sitt nybygde Werwolf-hovedkvarter i Ukraina. Den røde armé ble blottlagt som en kraftløs kjempe, akkurat som han hadde forutsagt.

Og generalene med Halder i spissen hadde vist seg som en flokk sveklinger – akkurat som i 1940, da ingen andre enn føreren selv trodde på en lett seier over stormakten Frankrike.

Hitler misunte Stalin, fortalte han i et middagsselskap der Halder var til stede: Sovjet-lederen kunne slå hardere ned på gjenstridige generaler enn det var mulig å gjøre i Tyskland.

1930-årenes store utrenskninger hadde forvandlet Den røde armé til et verktøy som var drevet av ideologi og fullstendig bundet til lederens vilje.

Den slags fanatisme fant man dessverre ikke i det tyske offiserskorpset: «De tyske har skrupler, kommer med innvendinger, gir meg ikke nok støtte», klaget Hitler. Mistroen hans til generalene fikk ham til å blande seg i de minste detaljer ved fronten, som lå hundrevis av kilometer unna.

Og sykdom fikk ikke strømmen av befalinger til å stilne av. Hitler led av kraftig influensa i slutten av juli 1942, da han tok en strategisk beslutning som siden skulle få katastrofale konsekvenser.

Halder fant oppgaven sin uutholdelig og forsøkte flere ganger å si opp. Men Hitler nektet å la ham trekke seg som sjef for hærens generalstab, for selv om de hadde mange konflikter bak seg, visste Tysklands diktator at det var menn som Halder han trengte for å få landets mektige militærvesen til å fungere.

Og felttoget lå an til å levere oljen Hitler hadde erklært som avgjørende for utfallet av krigen. I begynnelsen av august nærmet Kleists stridsvogner seg oljefeltene ved Maikop.

Spesialsoldater går etter oljen

Tyskerne regnet ikke med at Den røde armé ville flykte fra intakte oljeutvinningsanlegg hvis de ble drevet bort fra Maikop. Derfor rådde Kleist over en spesialenhet som skulle forpurre alle sabotasjeaksjoner.

«Spesialoperasjonsenhet 800», som i dagligtale bare ble kalt «Brandenburgerne», var opprettet av den tyske etterretningstjenesten, Abwehr. Soldatene her var spesialister på kommandooperasjoner bak fiendens linjer, der de spionerte, sikret viktige mål, spredte falsk informasjon og trente opprørsstyrker.

Mange oppdrag krevde at brandenburgerne trakk i fiendtlige uniformer og behersket fremmede språk. I den enheten Kleist hadde under sin kommando, var de fleste tyskerne fra de baltiske landene og snakket russisk.

62 brandenburgere bega seg av sted mot Maikop 1. august 1942. De trengte uten problemer inn på sovjetisk område, for Kleists manøverkrigføring hadde på det tidspunktet oppløst alle sammenhengende frontlinjer i Kaukasus. Deretter fulgte en 100 kilometer lang kjøretur.

Ingen stilte ubehagelige spørsmål til tyskerne, for de hadde iført seg uniformer fra den fryktede sovjetiske sikkerhetstjenesten, NKVD.

I Maikop tok brandenburgerne kontroll over to kommunikasjonssentraler, og ved hjelp av radio og telefoner spredte de alarmerende rapporter om at den tyske hæren allerede var i ferd med å omringe byen.

Bløffen deres fikk en rekke sovjetiske enheter til å pakke sammen og skynde seg bort mens veiene ennå var åpne.

Neste del av brandenburgernes oppdrag viste seg langt vanskeligere. Maikops oljekilder lå spredt over et stort område, og det var umulig for 62 mann å nå ut til flere enn de nærmeste feltene.

Og her var selv ikke en NKVD-uniform nok til å stanse russerne. Enheter fra Den røde armé sprengte samtlige oljepumper, fylte jern og betong i borehullene og satte fyr på flere tankanlegg.

Da Kleists soldater nådde Maikop 9. august, hadde brandenburgerne bare klart å redde 29 tanker med råolje. Det ville kreve måneder å få produksjonen i gang igjen og etablere transportruter til raffineriene i Tyskland.

Men slaget om Kaukasus var langt ifra forbi, og etter de første forrykende suksessene samlet det seg uværsskyer i horisonten.

Offensiven går tom for bensin

Hitler hadde utpekt oljekildene som det strategiske målet i 1942, men i praksis forfulgte han flere mål. Mens Kleist raste sørover gjennom Kaukasus, hadde den nazistiske lederen sendt andre tyske styrker mot øst.

Denne operasjonen skulle forhindre Den røde armé i å komme de truede oljefeltene til unnsetning eller angripe andre steder.

Men to store offensiver på samme tid krevde flere ressurser enn Tyskland rådde over. Midt i august måtte Kleist rapportere at han ikke hadde fiender foran seg og ingen forsyninger bak seg.

De tyske stridsvognene sto stille med tomme tanker bare 200 kilometer fra oljebyen Groznyj. De hadde brukt opp de beskjedne reservene sine, og etter den raske fremrykningen var panserstyrkene nå langt fra den tyske hærens lagre.

Det tok tid å få frem forsyninger langs de elendige veiene i Kaukasus. Og underveis brukte lastebilene selv av bensinen som var tiltenkt Kleists enheter.

«En del drivstoff ble levert med fly, men mengden var altfor liten til å bevare fremrykningens momentum», forklarte Kleist etter krigen. «Vi stanset opp akkurat da utsiktene var best».

Lufttransporten var i seg selv en enorm sløsing av ressurser. En rimeligere, men ytterst langdryg metode var å frakte forsyninger frem på kamelryggen.

Slik gikk kostbar tid tapt, og Den røde armé i Kaukasus fikk et pusterom der enhetene kunne omgruppere og uthvilte soldater bli seilt til fronten over Det kaspiske hav.

Kleist la merke til hvordan det sovjetiske forsvaret ble gradvis sterkere etter hvert som han rykket frem mot elva Terek i september 1942. Landskapet var også imot ham, for jo nærmere styrkene hans kom fjellene i Kaukasus, dess mer kupert og skogkledd ble det.

Elva i seg selv utgjorde også en krevende hindring, for ingeniørtroppene hans og brobyggingsmateriellet deres sto stille mye lenger bak, fordi alt drivstoff ble gitt til panserenhetene.

Stalingrad skygger for målet

Terek-elva kom til å markere grensen for den tyske fremrykningen i 1942. Ifølge general Kleist var det tyskernes egen skyld: «Drivstoffmangel var ikke en avgjørende årsak til at offensiven slo feil. Vi kunne ha nådd målet, hvis ikke styrkene mine var blitt trukket bort bit for bit for å hjelpe til ved angrepet på Stalingrad».

Tyskernes fremrykning mot den sovjetiske storbyen var opprinnelig tenkt som en støtte for offensiven i Kaukasus. Trafikknutepunktet og industrisenteret Stalingrad ved Volga ble ikke tillagt noen særlig strategisk betydning.

«Til å begynne med var Stalingrad bare et navn på et kart», mintes Kleist. Ifølge flere generaler kunne tyskerne lett ha inntatt byen i slutten av juli 1942, hvis det nødvendige antall soldater og fly var blitt satt av til operasjonen. Men på det tidspunktet prioriterte Hitler stadig Kaukasus høyere.

Den medtatte sovjetiske hæren fikk derfor tid til å forberede forsvaret, og da tyskerne utpå sensommeren omsider nådde frem til byens forsteder, møtte de hard motstand.

For Hitler var saken klar. Nå hadde Tyskland så godt som vunnet krigen om Kaukasus. Derfor kunne han flytte styrker til Stalingrad, der tyskerne stikk i strid med all militær logikk skulle kjempe seg vei inn mot bysentrum.

Manøverkrigføring i åpent lende var den tyske hærens spesialitet, i Stalingrads ruiner hadde de ingen særlige fordeler. Fremrykningen skjedde i sneglefart, og det provoserte Hitler til å sette inn stadig flere krefter i slaget som ikke hadde den minste betydning for erobringen av Kaukasus.

«I tillegg til noen av mine motoriserte soldater måtte jeg avgi alle luftvernenheter og samtlige fly bortsett fra rekognoseringsfly», sa Kleist senere.

Andre sideprosjekter tok enda mer krefter. Hitler forlangte at hele den sovjetiske svartehavskysten ble erobret, slik at aksemaktene trygt kunne frakte forsyninger og råolje sjøveien. Operasjonen gjorde den tyske frontlinjen enda lengre, og Kleist mistet enda mer styrke til å rykke frem mot Groznyj.

Hitler har satset høyt og tapt

Beruset av suksess hadde Hitler utpekt altfor mange mål, og de tyske styrkene sto håpløst spredt i Kaukasus og rundt Stalin­grad. Hærens stabssjef så katastrofen nærme seg, men føreren ville ikke lytte.

«Halder gjorde det endelig klart at han nektet å ta ansvaret for en fortsettelse av offensiven», forklarte stabssjefens høyre hånd, general Blumentritt. «Han fikk sparken i slutten av september».

Kampene fortsatte med uforminsket villskap i Stalingrad, mens styrkene i Kaukasus sto stille. Og i november skjedde det Halder hadde fryktet. Gjennom lengre tid hadde Stalin samlet reserver til en motoffensiv, og i november skar store stridsvognsmasser seg uten vansker gjennom den tynt besatte tyske frontlinjen.

Stalingrad ble omringet, og en hel tysk armé med over 300 000 soldater var dødsdømt. General Halder hadde hatt rett da han alt om våren forutså at den tyske hæren var for svak til å gjennomføre store offensiver på østfronten.

Men også Hitlers profeti viste seg å slå til. Uten nye oljekilder som kunne holde tyske fly og stridsvogner i gang, ville krigen uunngåelig ende i et nederlag. Likevel tvang han tyskerne til å kjempe videre.