Slaget om Stalingrad - øyevitneberetning fra orkesterplass

På begge sider av fronten må soldatene tåle de verste lidelser mens de i månedsvis kjemper om Stalingrad. Mansur Abdulin og Henry Metelmann overlever begge to og kan fortelle om et av krigens mest nådeløse slag fra hver sin side av historien.

12. oktober 2015

Det første drapet gir en tapperhetsmedalje

Det eneste jeg kan se ute i horisonten er den flate steppen. Alt er stille. Ikke en lyd. Plutselig er det noe som beveger seg foran meg. Hjertet mitt hamrer. Riflen min er svært god – jeg kan treffe en blikkboks på 100 meters avstand. Med ett får jeg det travelt.

Tyskere. De går nede i skyttergraven. Hvor mange? De bærer halm på skuldrene, jeg kan se at de er tre stykker. Jeg må skyte nå. Jeg bestemmer meg for å få has på ham i midten. Jeg sikter noen centimeter foran ham og skyter.

Den første tyskeren begynner å løpe, men den andre stopper opp og reiser seg i full høyde. Hodet hans rykker unaturlig bakover og dreier om. Kroppen synker sammen som en filledukke. Det første som slår meg er at ingen kommer til å tro på at jeg har drept en nazist.

Men plutselig hører jeg en kjent stemme: “Godt jobbet, Abdulin.” Det er kaptein Tjetkasov. Han senker kikkerten sin og smiler til meg: “Du er den første i bataljonen som dreper en fiende,” sier han og lover meg en tapperhetsmedalje.

Offiserene stjeler de ­meniges drammer

Den første kvelden i Sovjetunionen gikk en av offiserene våre rundt og ga oss en skikkelig slurk snaps, formodentlig for å høyne moralen. Men vi fikk bare én slurk.

Senere på kvelden la vi merke til at offiserene våre satt rundt bålet og ble stadig mer høyrøstede og lystige. Vi visste så altfor godt at rasjonen tilhørte oss, og at det ikke var mulig å bli så overstadig av en enkelt tår. Mens vi satt der, triste og oppgitte, begynte de å synge. Fremtiden så ikke særlig lys ut.

Bakken flyter av blodige stumper av armer og bein

Luftangrep. Hva slags fly kan det være? Så ser jeg dem. Tykkmagede, tyske bombefly, ikke mer enn 100 meter over oss. De flyr direkte over kolonnen vår og slipper ut den dødbringende lasten. Bombene faller tett på veien, men eksploderer ikke med det samme.

I flere sekunder løper jeg av gårde og hopper over eller utenom bombene som akkurat har falt. Det er allerede omkring ti av dem foran meg. Jeg hører brakene i bakgrunnen – et vedvarende tordenbrøl – og jordklumper hagler ned over meg.

Jeg innser at jeg må skifte retning og ta til høyre, vekk fra veien. Det gjør jeg, men i samme øyeblikk legger jeg merke til en enorm metallgjenstand som triller ned i en grøft rett foran meg. Jeg har ikke tid til å løpe utenom, men må hoppe over. Det føles som om jeg henger i luften i en evighet, og idet jeg befinner meg på fast grunn igjen, lander et eller annet like foran meg. Jeg hopper over det. Hva var det? Et hestehode, et bissel. Jeg kjenner igjen troppssjefens hest. Jeg ramler over ende og presser kroppen mot bakken.

Så kommer eksplosjonen. Ryggsekken min blir revet av og kastet vekk. Forbløffet kjemper jeg meg på beina og begynner å hoste og kaste opp, det er som om innvollene presser seg ut. Rundt meg er bakken svart, snøen er borte, og over alt ser jeg blodige stumper av armer og bein.

Hardt såret kamerat ­får nådestøtet

Med ett hørte vi lyden av fly bak oss. Like etter fikk vi øye på dem   – russiske fly med stø kurs rett mot oss. Som lekende rovfugler steg de først opp mot solen og slo sirkler rundt oss, før de dukket ned igjen og siktet på oss, det ene flyet etter det andre.

Det fantes ikke en grøft, intet hull, ingen plogfure å gjemme seg i, kun den myke snøen som var nesten en halv meter dyp. Kulene kom tett på, men traff ikke. Så begynte flyene forfra, de kretset over hodene på oss. Dumme svin. Jeg hatet dem. Motorene brølte, kulene hvinte og traff snøen rundt oss. Da de endelig fløy bort, hørte jeg plutselig et skrik av smerte. Angrepet hadde ikke vart mer enn noen få sekunder.

Én var død, hodet hans var et gapende sår, en annen var hardt såret. Den ene siden av kroppen var flerret opp, og snøen ved siden av ham ble raskt farget rød. Vi så på hverandre i taus enighet, vi hadde ikke noe valg nå. Ettersom jeg var den eldste, gikk jeg bort og holdt rundt hodet hans med den ene hånden mens jeg snakket beroligende til ham. I den andre hånden hadde jeg en pistol. Et dempet skudd, og alt rundt oss ble stille og fredelig. Ingen flere smerter. Vi måkte snø med hendene våre til begge kroppene var dekket. Så gikk vi vår vei.

Tyvaktig soldat reddes fra henrettelse

Den syrlige lukten av rugbrød henger i luften den fuktige novemberdagen. Vi kan nesten puste inn brødet. Mens vi spiser er det som om livet vender tilbake til oss. Vår humoristiske sans kommer tilbake, og vi snakker om hvor nær døden vi har vært. Vi ler av oversersjanten som så så redd ut der han lå flatt på bakken. Vi ler også av at den en gang så korpulente intendanten nå er like tynn som oss. Alt er i orden, og vi hygger oss.

Men så skjer det noe ubehagelig: Jeg vil ha en skive brød til, men oppdager at brødet har forsvunnet fra ryggsekken min. Jeg kan ikke tro mine egne øyne. Alle i kompaniet blir anspente og høyrøstede, og ropene våre påkaller bataljonlederens oppmerksomhet – kaptein Feodor Gridasov vil vite hva som foregår. Motvillig forteller vi ham det, og han utbryter straks: “Den lømmelen skal skytes på stedet.” Gridasov griper om pistolen.

Vi tar frem ryggsekkene våre og tømmer innholdet ut på bakken. Kun én ryggsekk forblir lukket – eieren ser ikke ut til å ha det travelt med å åpne den. I det sekundet han innser at hans skjebne er beseglet, bøyer han hodet for å unngå de granskende blikkene våre.

Det rykker i ham idet kapteinen spenner hanen på pistolen og gir en av mennene ordre om å gjennomsøke sekken hans. Jeg skynder meg over til Nikolaj, som tyven heter, og skubber til side han som er i ferd med å undersøke ryggsekken. Jeg søker gjennom sekken med fingrene og kjenner to stykker brød. Alle ser taust på meg.

Til slutt reiser jeg meg og sier at jeg ikke finner det stjålne brødet. I et lite sekund ser kapteinen forvirret ut, men så forandrer ansiktet seg. Han har forstått. Uten et ord setter han pistolen tilbake i beltet og går. Hele kompaniet puster lettet ut. Ingen spør mer etter det manglende brødet, men alle bryter en bit av sitt eget brød og gir det til meg. Nikolaj dekker ansiktet med hendene og legger seg på gulvet i et par timer. En mann som var dømt til å dø i vanære, men som i siste sekund har fått syndsforlatelse.

De tyske stridsvognene skyter ned pike i landsby

Etter at vi hadde møtt uventet hard motstand i industribyen Isjium og senere krysset elven Donets, lå Donau-elven nå for våre føtter. Vi visste at lengre mot øst lå Volga, Europas største elv, med byen Stalingrad beliggende på den vestlige bredden. Gang på gang hadde offiserene våre understreket at oppdraget vårt var fullført først når vi hadde erobret denne byen, og at vi senere kunne se frem til en velfortjent ferie.

Bare for å være på den sikre siden lot vi kanonene tordne mens vi passerte gjennom en landsby. Vi traff blant annet en liten hytte, og da vi kom nærmere så jeg et epletre som var tungt av frukt. Jeg bestemte meg for å spe på forsyningene, så jeg gikk bort for å plukke noen epler. Men så hørte jeg en hulkende lyd.

En pike på omtrent 12 år lå i gresset under treet. Hun hadde på seg en sommerkjole med puffermer. Håret var blondt og hun hadde musefletter. Hele venstre side av kroppen var flerret opp, og gresset ved henne var farget rødt av blod. Hun hadde stadige krampetrekninger, men jeg kunne se at det ikke var noe å gjøre.

Moren hennes – jeg gikk ut fra at det var henne – sto bøyd over piken med ryggen til meg. Hun hulket og sa navnet hennes om og om igjen. Da hun hørte meg komme, så hun på meg. Ansiktet var strimet av tårer, og hun hadde et desperat uttrykk i øynene. Hun reiste seg langsomt, og da det gikk opp for henne hvem jeg var, forandret hun seg: Alle tegn på sorg forlot ansiktet hennes, hun knep øynene sammen og så hatefullt på meg, et blikk fylt med bunnløst hat og forakt.

Hunder med sprengstoff angriper tyskerne

Det var ved Donaufronten i 1942 at jeg hørte om antistridsvognshunder for første gang. Jeg er gal etter hunder og var forferdet over å høre om skjebnen som ventet disse stakkars skapningene. En hund er menneskets beste venn. Likevel sender vi disse dyrene inn for å dø under en enorm stridsvogn.

Hunder i alle former og størrelser ble brukt, en salig blanding av farger og raser, men jeg la straks merke til en bestemt hund. Denne årvåkne hunden hadde et øre som hang, mens det andre pekte rett opp. Hunden fikk øye på meg og begynte å snuse på meg i håp om å finne mat. I nærheten sto noen åttekilos ladninger med sprengstoff, og jeg kunne se en antenne som var koblet til en utløser. En av hundepasserne fortalte meg at hundene ble trent i tre måneder der de bare fikk mat under en kjørende stridsvogn.

Senere så en jeg en svart hund som sprang i retning av noen fiendtlige stridsvogner. Øyeblikket senere fikk hunden selskap av to andre hunder. Den første hunden sprengte en stridsvogn i luften med et voldsomt brak. Rett etter kunne vi høre to nye eksplosjoner. De tyske stridsvognene snudde umiddelbart og kjørte raskt bort.

Gammel bondekone ­blir hengt for sabotasje

Nesten hver eneste dag ble et av våre kjøretøy, som vi var så avhengige av, sprengt i luften eller ødelagt av en velplassert landmine som en eller annen hadde begravd i løpet av natten. Det gikk raskt sport i å fange den usle skurken som stod bak. En måneløs natt hadde vi hellet med oss. En pukkelrygget gammel kvinne kom gående over jordet, og fra beltet hennes hang det en landmine og en spade.

Tidlig om morgenen ble hun brakt inn til avhør, men ettersom bevisene mot henne var overveldende, var hele prosedyren gjort unna på fem minutter. Hun spurte om hun kunne få oppfylt et siste ønske – å få gå ned til elven som hun hadde bodd ved hele livet. Vi så henne gå stille ned til elvebredden. Ingen av oss sa et ord. Hun foldet hendene sine i bønn, så rolig ut over elven mens hun rettet på forkleet, som om hun ville gjøre seg pen til en spesiell anledning.

I mellomtiden var en galge blitt gjort klar, men hun viste ikke det minste tegn på frykt da hun fikk øye på den. Et par ammunisjonskasser fungerte som plattform under løkken. En vakt løftet henne opp på pallen. Hun så ut på elven og siden ned på oss. Stillheten var overveldende.

Da vakten ville legge løkken rundt halsen hennes, grep hun den resolutt ut av hånden på ham og tok den på selv. Og så, med all den forakt og alt det hat hun kunne mobilisere, spyttet hun på oss og ropte: “Svin, nazisvin. Dere er alle gale. Lenge leve revolusjonen. Lenge leve Lenin. Ned med dere, dere er klodens pest.” Vakten gikk bort og sparket vekk plattformen. Så hørte vi en svak, dump lyd.

Sulten, kulden og lus bryter ned kroppen

I en hel måned nå hadde vi bodd i en skyttergrav der vi måtte snike oss til å ta en lur innimellom kampene. Det var nesten uutholdelig å leve slik på den snødekte steppen. Lusene var bokstavelig talt i ferd med å ta livet av meg. Om vinteren var det umulig å bli kvitt dem.

Jeg var svett etter en lang dag med kamp og tømte en hel pakke insektmiddel over den nakne kroppen min. Jeg pudret hele kroppen fra topp til tå, men pulveret virket ikke på lusene. Sult, kulde, konstant søvnmangel, hardt arbeid – det tærte på kreftene. Når vi skulle ha vann måtte vi smelte den svarte snøen. Vi drakk skittent vann av skitne krus.

Allerede tre til fire uker etter at jeg ankom fronten begynte jeg å lide av inkontinens. Jeg måtte på do hvert femte minutt, og for å holde buksene tørre måtte jeg la dem være åpne hele tiden. Jeg var sikker på at jeg hadde fått en fryktelig sykdom, men jeg var for skamfull til å si det til noen.

Det var en uutholdelig situasjon som bare måtte tåles, men det som skremte meg mest var tanken på at sykdommen skulle vare evig. Det var langt bedre å dø enn å være invalid resten av livet. En av vennene mine som hadde sett meg tisse konstant, trøstet meg: “Jeg har hatt det samme problemet, men da jeg ble skadet og innlagt på sykehuset, gikk det over på en uke.”

Diaré plager de tyske ­stridsvognstroppene

Flere av oss led stadig av diaré, en lidelse som forårsaket problemer langs hele fronten. Det var bare de som var hardest rammet som ble tatt ut av fremste linje. Resten av oss måtte klare oss med en skitten slurk kullpulver som ikke syntes å ha noen virkning.

Det var spesielt når jeg kjørte stridsvognen at det var en pinlig opplevelse å tømme tarmene. I kamp lot det seg ikke gjøre å krabbe utenfor, men ellers gjorde jeg det så sant det var mulig. Det er ingen behagelig opplevelse å sitte der med buksene rundt anklene mens andre ser på og ber deg om å skynde deg.

I et forsøk på å forhindre at sykdommen skulle spre seg, hadde vi fått strenge ordrer om alltid å grave ned avføringen – likevel så jeg mang en modig soldat som klamret seg til pansertårnet på en kjørende stridsvogn med blottet bakdel og buksene om anklene.

Sovjetsoldatene stiller sulten med ­hestefôr

Vi var sultne, men hadde ingenting å spise. Så foreslo en av kameratene at vi skulle spise hestefôr. Han kom med en sekk full av havrebriketter som var blandet opp med mel. Fôret var så hardt som stein. “Legg det i en gryte med vann,” sa kameraten, “kok det og sil fra kornet. Drikk vesken, det vil stille sulten,” forklarte han.

Mennene i kompaniet kokte en hel haug med briketter. Vi var så sultne at vi spiste havremassen også. Det var den blandingen som var blitt myk etter kokingen, og vi satset på at det var i orden å spise det. Men neste dag skjedde noe helt uventet. Jeg skulle på toalettet, men det gjorde vondt. Jeg prøvde å stoppe avføringen, men det var forgjeves. Smerten var nesten ikke til å beskrive.

Skarp som klør. Det svartnet for meg og jeg hylte som en gris i et slaktehus. Jeg tenkte for meg selv at hvis ikke tyskerne drepte meg, så ville det bli min egen dumhet som skulle ta livet av meg. Hvorfor spiste jeg det fôret? Så hørte jeg andre soldater som skrek i skyttergraven. Kameratene mine var selvsagt dømt til samme smerte som meg.

Arrogante offiserer med tjenere besøker fronten

På et tidspunkt fikk vi fint besøk i troppen. Det var et par oberster, tre eller fire majorer i tillegg til flere kapteiner og løytnanter. De fleste var i slutten av 20-årene eller i begynnelsen av 30-årene, to av dem bar monokkel, og vi fikk vite at det var en tysk prins blant dem.

De var som fra en annen planet – høyrøstede, arrogante og selvsikre. Hvitkledde oppassere dekket et bord med en kritthvit duk, og synet av det som ble satt på bordet fikk tennene våre til å løpe i vann – champagne, vin, likør, lyst brød, ost, smør, kjøtt, frukt og andre godsaker.

De forsto sannelig å nyte livet. Ingen av oss som holdt det gående på magre feltrasjoner hadde sett slik mat på flere år. Vi hadde alltid fått høre at det skyldtes vanskelige transportforhold, og at det kun var rimelig at vi strammet livreimen for fedrelandet. Men det var meg en gåte hvorfor forsyningslinjene deres ikke var tilsvarende vanskelige.

Mennene ligner ­skjeletter med papirtynn hud

Snøen var nå så full av jord at vi ikke lenger kunne koke den og bruke den til drikkevann. Baktroppen vår var knust. Telefonene var døde, og vi hadde ingen kontakt med omverdenen. Tyskerne i lommen hadde det bedre fordi de hadde adgang til brønner.

En av våre mest kampdyktige soldater løp ned i en grøft, og der, helt nede på bunnen, fant han noe opptint jord. Han ventet mens det skitne, stinkende vannet samlet seg i en pytt, og så stakk han kruset ned i den og drakk så mye han orket. Så fylte han opp på nytt og tok det med til oss. Jeg la kruset mot leppene og var nær ved å besvime.

Det stinket av råtne egg. Men vi drakk det og benyttet enhver anledning til å gå tilbake til grøften for å hente mer av det bitre, illeluktende vannet. Da det første hullet frøs igjen, gravde vi et nytt, og slik fortsatte det helt til vi gravde frem likene av noen tyskere. Jeg kjente straks kvalmen stige, men hadde ikke noe å kaste opp – jeg hadde ikke spist så mye som en brødsmule de siste tre dagene.

I løpet av ti dager var hele troppen blitt forvandlet til omvandrende skjeletter. Kraniene våre, med store, svarte hull i stedet for øyne, kunne skimtes gjennom den pergamenttynne huden. Leppene våre var tørre, tannhalsene blottlagt.

Skyttergraven kollapser ­under brede belter

Det var blitt morgen, himmelen over oss var grå og tung. Jeg satt lenge og lyttet, jeg var forvirret og torde ikke røre meg. Plutselig kom hånden min borti noe mykt. Det var Fritz som lå bak en sekk med ansiktet ned. Jeg rusket litt i ham og sa navnet hans, men det var ingen reaksjon.

Jeg krøp over ham og oppdaget at maskingeværene våre var borte og at store deler av skyttergraven hadde falt sammen, ødelagt av de brede beltene på en stridsvogn. Sansene var i full bered-skap, og da jeg så opp av skyttergraven så jeg ingen bevegelser. Overalt var det uhyggelig stille. Hadde jeg blitt gal, var det hele en drøm?

Uansett hvilken retning jeg så var jorden endevendt. Kitt og Balbo lå på bakken, knust til det ugjenkjennelige. Lengre borte lå Lazar med skulderen og halve hodet flerret opp. Da jeg kom meg opp av skyttergraven oppdaget jeg enda flere døde. Så fikk jeg øye på en rumensk offiser som hadde mistet den ene armen sin.

Han så bønnfallende på meg. Jeg fikk øye på enda flere, mange av dem tyskere som fremdeles var i live. Alle var alvorlig såret og kunne ikke reddes. Jeg hadde ingen bandasje, kunne ikke gi dem førstehjelp, så jeg sa ingenting, ga dem ingen trøst, ikke en gang noe å drikke.

Jeg snudde meg bare rundt og begynte å gå i en annen retning. Noen av de sårede ropte etter meg: Kanskje hadde de rett i at jeg var et svin, men jeg visste at jeg ville bli tappet for krefter hvis jeg ble på stedet. Hadde det enda bare vært én såret, så skulle jeg gitt ham fred med en kule.

Tysk pornografi faller ned fra himmelen

Lenge før soloppgang var vi kampklare. Plutselig hørte vi larmen fra maskiner på himmelen: Tyske transportfly som var på vei til tyskerne med julegaver. Vi begynte straks å skyte etter flyene, og få minutter senere dalte enorme fallskjermer med store pakker ned mot bakken.

Vi rev opp pakkene, og snart var skyttergraven full av julegaver. Pølse, smør, rosiner, tørkede aprikoser, honning, sjokolade, kjeks, likør, champagne, snaps og mye, mye mer. Det var også varmt undertøy, ullstrømper, soveposer og tusenvis av bilder med nakne kvinner og menn som var sammen som tallene i 69.

Først greide vi ikke å finne ut av hva de holdt på med, og da det endelig gikk opp for oss nektet vi å tro våre egne øyne. En av kameratene mine var så lamslått at jeg var nødt til å overbevise ham om at tyskerne ikke brukte mennesker men dukker til slike bilder. Dette var første gangen jeg stiftet bekjentskap med pornografi (obskøne og usømmelige bilder og litteratur var bannlyst i det gamle Sovjetunionen, red.).

Sersjant forbyr å ­begrave de døde med klær

I over en uke hadde vi trukket Egon, en såret kamerat, i en flatbunnet båt som vi brukte som slede. Men så døde han plutselig, og vi måtte lage en grav til ham.

Selv om vi visste utmerket godt at det var mot reglene, svøpte vi ham i en presenning av lerret som vi dekket til med frosne jordklumper og snø. Mens vi sto og betraktet arbeidet vårt, lurte vi på hvor lang tid det ville ta før graven ble endevendt av et sultent dyr. I mellomtiden hadde en geskjeftig sersjant oppdaget at det manglet en presenning, og nå ble det bråk.

Først prøvde vi å dele skylden, men så ble den som faktisk hadde svøpt liket tvunget til å stå frem. Han ble skjelt ut foran hele gruppen og straffet med ekstravakter. Offiseren ga oss så ordre om å levere presenningen tilbake.

Vi hadde ikke noe annet valg enn å åpne graven og ta liket ut igjen. Vi var rasende og så på det som helligbrøde, en fornærmelse mot Egon og alle oss andre. Vi tenkte på vår egen mulige skjebne – å ende i en frossen grav uten støvler eller uniform var én ting, en ganske annen var det å bli begravd uten så mye som et teppe. Satte ikke fedrelandet større pris på oss enn dette?

Stivfrossen tysk soldat ­blir skutt uten å falle

Vi kommer til den lille landsbyen Pitomnik. Tyskerne har brakt sine sårede hit til flybasen, men har ikke rukket å evakuere dem. Det ligger skadde tyskere overalt på den snødekte betongen. Tusenvis av mennesker som er i ferd med å fryse i hjel.

Noen av dem krabber på alle fire og støtter seg med hender som mangler fingrer. En tysker ser på meg med sløret blikk. Nesen er nesten borte, ansiktet preget av forfrysninger. Han er avmagret og ubarbert, ute av stand til å bevege munnen. Det er uutholdelig å se en mann lide så mye. Blikket trygler om en kule, men jeg har ikke styrke til å ta livet av ham.

Så får jeg øye på en av kameratene mine. Han og en krabbende tysker ser hverandre inn i øynene, kameraten min har en pistol i hånden. Tyskeren er så stivfrossen at han ikke en gang kan nikke. Han blunker et “Ja.” Kameraten min skyter ham i tinningen. Mannen er død, men han faller ikke, han er stiv av kulde. Han blir stående på alle fire, som en benk. Det kommer ikke blod fra såret i hodet.

Vi finner en bil i byen fylt med sjokolade. Hvem er det som skal ha den, tro? I hvert fall ikke de tyske soldatene som måtte spise hestehov for ikke å dø av sult.

­­­­Enhetens hest fryser i hjel i den iskalde vinteren

Det var en hard vinter. Temperaturen lå på mellom 20 og 30 minusgrader. Vinden rev og slet i oss og vi fant ingenting å lage bål med.

For å holde varmen krøp vi sammen rundt Esau, hesten vår, og det beskyttet også ham mot kulden. Vi fôret ham med en håndfull strå som vi hadde i sleden. Så ville han ligge, og vi brettet ut en presenning på snøen og dekket ham til så godt vi kunne. Da vi senere på morgenen prøvde å få ham til å reise seg, oppdaget vi at han hadde sovnet inn i løpet av natten.

Jeg hadde blitt ganske glad i ham, dette elskverdige vesenet. Jeg hadde ofte klødd ham mellom ørene og snakket med ham underveis. Det streifet meg plutselig at han hadde det bedre nå, og jeg følte til og med et snev av misunnelse – tenk å bare kunne legge seg ned og aldri mer våkne opp til verdens redsler.

Hest og rytter rammes av ­­­en voldsom eksplosjon

Har du noen gang sett en hest som er såret i kamp? Det har jeg. Det var en hest som jeg hadde ridd på flere kilometer før en granat eksploderte like ved. Jeg slo et par kollbøtter i luften før jeg landet uskadd. Med ett fikk jeg øye på dyret.

Forbeina slo i bakken, kroppen glinset av svette, musklene dirret forgjeves i anstrengelse. Det stakkars dyret ante ikke at det aldri mer skulle reise seg igjen. Neseborene sitret, lyserøde og blodige. Hesten brølte som et menneske og stirret på meg med oppspilte øyne, fylt med tårer. Jeg stod like ved, men fikk meg ikke til å skyte den. Redningen ble en eldre soldat som kom bort og befridde hesten ved å skyte den gjennom øret.

Tyskere lignet de ynkelige restene av Napoleons hær

En dag fikk vi selskap i leiren av en annen enhet. Det var et sørgelig syn – de minnet mest om restene av Napoleons tropper. De fordelte seg på de allerede overfylte hyttene og fortalte de mest redselsfulle historier.

I dager og netter hadde de blitt angrepet av skiløpere fra Den røde armé. De hadde blitt tvunget til å slå leir på åpne sletter, og etter alle tapene de hadde lidt, orket de nå snart ikke mer. Overraskende nok hadde de en lege med seg.

Jeg hadde et gammelt sår som var blitt infisert av lus, og stilte meg derfor opp i køen av pasienter. Vi hadde ikke vasket oss på flere uker, og da jeg fjernet bandasjen fra foten, sa legen: “Du har ikke vasket foten. Kom tilbake når du har gjort det.” Jeg gikk ut og vasket såret i snøen.

Da jeg senere viste legen foten, sa han: “Vask den jevnlig i varmt vann og forbind såret med ren bandasje for å holde lusene borte.” Jeg spurte om jeg kunne få en ny bandasje, men han hadde ingen og foreslo at jeg skulle skjære et stykke av skjorten. “Den er allerede for kort,” svarte jeg. Vi så stilltiende på hverandre i noen sekunder, og så begynte jeg å le. Vi var enige om at det var håpløst alt sammen. At hele krigen var latterlig.

Krigen er forbi for disse utmattede tyske krigsfangene. De overgir seg 31. januar 1943 i Stalingrad.

Til gatekamp med kniver og granater

Det er 31. januar. Vi har nådd utkanten av Stalingrad. En ødelagt by. Ord kan ikke beskrive det synet som møter oss. Ikke et eneste hus er intakt. Ingen tak, ingen gulv. Bare nakne vegger med tomme vinduer. Tvers gjennom de gapende hullene kan vi se enorme hauger av knust mur. Vi hører snakk om at tyskerne skal befinne seg i to lommer. Men hvor er de?

Bevæpnet med granater og kniver gjør vi oss klare til gatekamp. Ryggsekkene våre er stappfulle av patroner. Vi beveger oss inn mot sentrum av byen. For første gang har vi ikke bruk for våpnene. Tyskerlommen er nå så liten at det ville være farlig å kaste granater. Vi får ordre om ikke å skyte lengre enn til neste hus eller neste gate for ikke å risikere å treffe våre egne. Det fins ikke lenger noen tydelig frontlinje. Jeg har følelsen av at vi er blandet som figurene på et sjakkbrett.

Den 1. februar bli jeg vekket av et gledesutbrudd. Det er allerede dag. Flere av våre menn lener seg mot hverandre mens de stirrer over på den andre siden av gaten. Hva er det som skjer? Jeg klatrer opp på ryggen til en eller annen for å se. Jeg ser på det tomme vinduet i huset på andre siden og forstår fremdeles ikke hva som foregår.

Hvite tørklær henger fra vinduskarmene, og på en haug av ødelagt murstein ligger en sirlig stabel hvite kluter. Det er helt stille. Ikke en lyd. “Kapitulasjon.” Jeg husker ikke hvem som sier ordet, men det blir formulert stille, som om den som uttaler ordet er redd for å skremme det bort.

Så begynner de å myldre ut av ruinene, alle sammen på én gang og ganske langsomt. De strekker armene i været. Folket vårt samles på gatene. Sammenlignet med oss ligner de tyske troppene lasaroner. Tyskerne kaster våpnene og stiller seg rolig opp i rekker.

Alt handler om å ­komme helskinnet hjem

Vi mottok rapporter om mytteri og om desertører som hadde blitt skutt. Det kom ikke som noen overraskelse på oss. All den idealismen vi var blitt pumpet fulle av, det vi kjempet for her i Sovjetunionen, var helt forduftet.

Selv om vi ikke lenger hadde noe håp om seier, var vi alle oppsatt på å komme helskinnet hjem til Tyskland. Vi visste hvordan russerne må ha følt det under invasjonens første dager da de flyktet fra våre knipetangsmanøvrer. Nå var støvelen på den andre foten.

Læs vores store tema om Stalingrad, hvor vi går i dybden med alle slagets aspekter

Soldater fra Den røde armé rykker frem under det blodigste slaget. Innsatsen deres er avgjørende for krigen på østfronten. Her stanser de Hitlers menn og snur krigens gang.

Kanskje du er interessert i