Slagskipet Yamato ble beordret ut på selvmordsoppdrag

Arbeidet på Yamato byr på ørefiker, alkohol og gymnastikk

Ingen kan glemme Yamato når de først har sett henne. Som et enormt fjell av grått stål ruver hun over havnen i Kure med sine 62 000 tonn. Øverst på forstavnen skinner imperiets gylne symbol, blomsten krysantemum, og blant de over 200 kanonløpene på dekket kneiser tre kanontårn, hvert med tre kanoner, alle med en kaliber på 46 cm – de er større og kraftigere enn noen annen kanon på noe annet krigsskip i verden.

Det er stor aktivitet overalt da unge Kobayashi går om bord på Yamato. Lyden av hundrevis av militærstøvler mot ståldekket blandes med en metallisk stemme som konstant sender ut ordrer over høyttalerne. Ved Yamatos bratte trapper og leidere oppstår flaskehalser, og overalt står unge menn og sjekker våpnene sine eller gjennomgår den personlige oppakningen.

Selv om ingen kjenner skipets bestemmelsessted, er alle fulle av forventning da trossene endelig kastes 28. mars 1945, og Yamato majestetisk glir ut av havnen i Kure. Det har vært en hard vinter, men to dager med høy sol har fått blomstene til å springe ut langs kysten, og Kobayashi fryder seg ved synet av unge kvinner som vinker farvel til det stolte skipet. Nå skal fienden for alvor få kjenne imperiets knyttneve, tenker han.

De første dagene på havet hersker en fredelig stemning om bord, og ennå har ikke skipet fått endelig ordre om målet for reisen. Hver morgen klokken 05.00 beordres de unge sjømennene opp på dekk, der de gjør fellesgymnastikk i tussmørket og trener med skytevåpen og kanoner. Treningen slutter rundt klokken 07.00, da frokosten blir servert.

Deretter er det mer trening og flere arbeidsoppgaver på skipet. Kobayashi skurer som regel dekk – en hard og slitsom oppgave, som varer frem til lunsj. Så følger enda mer trening flettet inn mellom konkurranser i blant annet bryting, som skal skjerpe soldatenes fysikk, kampiver og konsentrasjon.

Under dagens program blir de unge sjømennene ofte stanset av offiserer som ber dem om å fremsi et vers som hyller Japans krigere: “…Plikten er tyngre enn et fjell, døden er lettere enn en fjær.” Dersom noen skulle snuble i ordene, vanker det umiddelbart et dunk i ribbeina eller en ørefik.

Som alle andre ser Kobayashi alltid frem til kveldsmaten, som blir tilberedt av 18 dyktige kokker. Rikelige rasjoner av sake, japansk risbrennevin, bidrar til å heve stemningen hver kveld. Samtalene er optimistiske og løsslupne­.

Yamatos kaptein mottar en nådeløs ordre

Den 2. april 1945, fem dager etter avgang, ankrer Yamato opp et sted ved sørspissen av hovedøya Honshu. En mindre samling av japanske krigsskip ligger allerede på stedet. De unge sjøfolkene er oppildnet av krigspropaganda, men offiserene kjenner sannheten.

Mens de menige tar som en selvfølge at det et eller annet sted like bak horisonten ligger mange flere av keiserens fartøyer, så vet offiserene at de ti skipene er alt Japan kan mønstre. De fleste er dessuten nedslitt og preget av harde kamper ved frontene. For få år siden ville samlingen ha fylt havet så langt øyet rakk, med fregatter, destroyere og kryssere.

Den vesle flåten venter i to dager på nærmere ordrer. Yamatos kaptein, viseadmiral Ito, hviler seg på lugaren etter en tidlig lunsj, da han får levert en forseglet konvolutt fra den japanske overkommandoen. Seiichi Ito tar imot konvolutten og setter på seg lesebrillene før han åpner forseglingen. Han leser beskjeden to ganger, og ber deretter om at hans nestkommanderende, kontreadmiral Nobii Morishita, blir tilkalt. Omgående.

Ordren til Seiichi Ito og de sørgelige restene av den japanske marinen er ubarmhjertig. Nesten uten skip, og med utsikt til Okinawas uunngåelige fall, velger den militære ledelsen å satse alt på ett kort og la seg styre av gamle æresbegreper og samuraitradisjoner. Kapitulasjon er ganske enkelt utenkelig.

Ordren blir gitt etter hardt press fra keiser Hirohito, og en fanatisk kaptein ved navn Shiganori Kami, som under et møte blåser den fortvilte militærledelsen overende med tirader om død og ære: “Gudene vil komme oss til hjelp. En sann samurai spør ikke om arbeidet hans betaler seg. Han søker bare en anledning til å ofre seg selv,” roper Shiganori Kami på det avgjørende møtet om Yamatos fremtid.

Planen er like enkel som den er vanvittig: Uten luftstøtte og uten nok drivstoff til å returnere til trygg havn skal Yamato og de andre ni krigsskipene gå for full maskin rett inn i fiendens flåte. Her skal de til siste mann kjempe seg vei mot Okinawa, landsette de overlevende soldatene på øygruppen, og drepe så mange av fiendens soldater som mulig.

Planen krever i høy grad gudenes hjelp, for på havet rundt Okinawa venter fienden med ikke mindre enn 1600 skip, deriblant 40 hangarskip, 18 slagskip, 32 kryssere og 200 destroyere. Operasjonen er i realiteten et selvmordsoppdrag. Og viseadmiral Ito vet det. De neste timene orienterer han de øverstkommanderende på hvert av de gjenværende skipene. “Hovedkvarteret har snorksovet i månedsvis. Hvorfor skal vi, som har vært gjennom så mange slag, følge en flokk ubehjelpelige, uerfarne ledere?” tordner en av kapteinene rasende.

Debatten raser, noe som er uvanlig blant de normalt så autoritetstro japanske kapteinene, men til slutt avslutter viseadmiral Seiichi Ito: “Mine herrer, vi har blitt gitt en sjanse til å dø. Jeg beklager ingenting, og jeg drar beredvillig av gårde.”

Dermed er saken avgjort. Det blir servert sake og skålt.

Yamatos menige bryter ut i vill jubel

Stemningen er derimot god da skipets menige står samlet i rad og rekke på dekk. Jubelen bryter løs da de får vite hva oppdraget går ut på. De fleste av soldatene har sett hjembyene sine bli bombet til aske, og lysten til å gjøre gjengjeld er stor: “La Yamato ramme fienden som en kamikaze (en guddommelig vind),” roper de, før hundrevis spontant stemmer i nasjonalsangen.

“Gode nyheter,” roper en av kameratene til den unge Masanobu Kobayashi da de kommer stormende tilbake på messedekket. Masanobu nikker begeistret og forestiller seg hvordan han snart får fienden i siktet. “Ra-ta-ta-ta, Ra-ta-ta-ta,” lyder det fra en annen av kameratene, og snart befinner de unge soldatene seg i ivrig lek som skal forestille angrepet og landgangen på Okinawa.

“Men hvordan skal vi gå i land uten å ha drøssevis av våpen med oss?” innvender en.

“Vi tar da bare geværene fra de døde amerikanerne,” forklarer en tredje, og kommentaren vekker begeistring:

“Vår største kanon kan utslette en hel divisjon på én gang. Hvor mange divisjoner har amerikanerne? Fem? Seks? Bang! Bang! Bang!”

“Jo, men hvor mange torpedoer kan skipet vårt egentlig tåle?”

Iveren blir snart avløst av mer skeptiske røster, og etter hvert som timene går, brer tvilen seg om bord på Yamato. Ingen kan svare på spørsmålet om nøyaktig hvor mye luftstøtte­ Yamato vil få, og ingen vet hvor stor fiendens styrke kan være.

Yamatos kaptein skriver avskjedsbrev til sin kone

Om morgenen 6. april legger de ti skipene til ved oljedepotet i Tokuyama ved sørspissen av hovedøya Honshu for en siste bunkring før de setter kursen mot Okinawa. Depotet er nesten tømt, og ordren er at skipene bare skal fylles opp med så mye drivstoff at de har nok til å nå frem til Okinawa, 500 nautiske mil mot sør. Ingen våger å nevne hjemturen.

Mens de siste dråpene med drivstoff sildrer ned i tankene på Yamato, gjør viseadmiral Seiichi Ito seg klar til å dø. Han forlater de andre offiserene og setter seg alene på lugaren sin. Han ergrer seg over at operasjonen har blitt trumfet gjennom med slikt hastverk, men han aksepterer sin skjebne. Alene på lugaren velger han å skrive et avskjedsbrev til sin kone, 43-årige Chitose, som han har delt 23 lykkelige år med: “Til min kone Chitose,

(…) Jeg vil benytte anledningen til å si at det livet vi har hatt sammen har vært fullt av glede. Men min tid er nå kommet, som offiser i marinen, til å møte mitt endelikt. Jeg vet at du kommer til å gjennomgå tunge og ensomme tider, men for å gjøre det lettere for deg skal du vite at jeg tror på det jeg gjør, og at jeg kommer til å være lykkelig i mitt siste øyeblikk. Fra mitt hjertes innerste vil jeg be for din lykke. Seiichi”.

Deretter gir Seiichi Ito ordre om å lette anker, og sette kurs mot Okinawa. Solen er i ferd med å gå ned da skipene passerer Honshus sørligste punkt, og soldatene stimler sammen på dekk for å få et siste glimt av fedrelandet. Fjellsidene er lyserøde av blomstrende kirsebærtrær, og høyt over den synkende solen trekker tynne skyer striper over himmelen.

Menig Kobayashi ligger og vrir seg i køyen og spekulerer på hva morgendagen vil bringe. Han er sikker på at Yamato vil klare seg, men hvordan vil han selv løse oppgavene? Kanskje vil han oppleve å skyte ned sitt første fly – kanskje flere. Tankene blir uklare, og til slutt faller Kobayashi i søvn til den dunkende lyden av Yamatos motorer, som går for full kraft fremover.

På dekk høyt over ham har regnet begynt å falle fra nattehimmelen. Regnskyene er velkomne, fordi dårlig sikt gjør det vanskeligere for fienden å sette inn luftangrep. Vaktmannskapet står som mørke silhuetter ved relingen med hodene skjult under de grønne regnfrakkene.

Ventetiden er vanskelig å holde ut, men endelig lysner det i horisonten, og skipet blir vekket til live da hundrevis av orlogsgaster vrimler frem. Høyt over hodene på dem høres plutselig den brummende lyden fra fem japanske Zero-jagerfly.

De tar tre runder rundt den vesle flåten mens alle soldatene jubler og vinker. “Alt snakket om manglende luftstøtte. Selvfølgelig får vi luftstøtte!” tenker Kobayashi mens de fem flyene forsvinner i horisonten.

Yamato har kurs mot fienden

Klokken er halv ett om ettermiddagen da besetningen plutselig får øye på fiendens fly langt borte under de regntunge skyene. Alarmen går, og samtlige kanonskyttere gjør seg klare til forsvar. 19-åringen Masanobu Kobayashi kan knapt tro sine egne øyne. Ser fiendens fly virkelig så fredelige ut på avstand? De svever som små prikker under de regntunge skyene, og det tar år og dag før de nærmer seg.

Masanobu Kobayashi føler ingen frykt mens han forsøker å få de små flyene i siktet på maskinkanonen. Han er tross alt om bord på Yamato, verdens største slagskip og Japans stolthet, beskyttet av 21 000 tonn armering og over 200 kanoner. Bølgene er tunge, men Yamato går for full maskin frem mot fienden – ivrig etter å vise hva den er verdt. Kobayashi tar seierssikkert hjelmen av hodet for å sikre seg full bevegelighet nå når kampen snart setter inn. Men han rekker knapt å få hjelmen av.

Kobayashi får sjokk da en infernalsk støy fyller luften rett over hodet på ham. Med en vinkel på nesten 90 grader stuper en amerikansk Helldiver ned fra himmelen og avleverer med et hvin en bombe rett mot skipet. Sekunder etter blir Yamato truffet av en 1000-punds panserbombe fra Helldiveren.

Bomben glir av på et av skipets tårn, og knuser to 25-mm kanoner på sin vei, før den dundrer gjennom dekket og eksploderer to dekk dypere nede i skipet. Støyen har knapt lagt seg da nok en 1000-punds bombe blir sluppet. Den treffer radarrommet, som eksploderer med et brak. Splintret metall fyker gjennom luften, og dekket er innhyllet i røyk og flammer.

De små prikkene i horisonten har nå vokst seg store, og mens overlevende offiserer og menige kaster seg i dekning, skyller et regn av maskingeværkuler over dekk, avfyrt av en sverm amerikanske Wildcats. Soldatene blåses av skipet som om de var papirdukker, og blod og opprevet kjøtt blir spredt utover dekk. På styrbord side ligger den gamle destroyeren Hamakaze og forsøker å forsvare både seg selv og flaggskipet Yamato. Den blir imidlertid truffet samtidig av både bomber og torpedoer, og få minutter etter de alliertes angrep klapper Hamakaze sammen som en foldekniv og synker i havet i løpet av sekunder.

De mange angrepene får Yamato til å gynge uhemmet, og temperaturen i våpendepotet stiger faretruende – noe som kan få hele skipet til å eksplodere. Mens soldater løper ned i skipet for å avverge katastrofen, blir situasjonen stadig verre. En rekke torpedoer treffer skipet på babord side, og får et øyeblikk hele skipet til å løfte seg ut av bølgene. Et avansert system av vanntette skott i Yamato hindrer at sjøvannet skyller gjennom hele skroget, men skipets stabilitet er under press. Yamato har begynt å krenge faretruende.

Kampen fortsetter om bord på Yamato

Kobayashi er slått overende av lufttrykket fra bombene, men har mirakuløst sluppet unna med livet i behold. Han kryper tilbake til posten sin og setter seg til rette, da nok en amerikansk Helldiver dykker ned mot skipet. Bombene fra flyet treffer ikke Yamoto, men da Helldiveren retter opp for å fly vekk, blotter den den gråhvite buken, mens Kobayashi og kameratene skyter som gale.

Etter flere salver trekker flyet en hale av røyk etter seg, og snart folder tre gule fallskjermer seg ut. Kobayashi og kameratene skriker av lykke. De kan ikke være sikre på at det er akkurat deres skudd som har truffet flyet, men når de selv står midt i bomberegnet føles det godt å se fienden styrte. Midt i jubelen treffer nok en bombe, og en av Kobayashis kamerater blir slynget bort fra kanonen. Han blir liggende mellom tomme granathylster med et gapende hull i brystet.

Flyene stuper så langt ned over skipet at Kobayashi kan se ansiktene til pilotene der de sitter i cockpitene. Flygerbrillene glimter i dagslyset, og han ser de hvite tennene når leppene trekkes tilbake enten i raseri eller smil over å tilintetgjøre fienden. Plutselig kjenner Kobayashi en stikkende smerte i pannen, og øynene fylles med blod. Et femten centimeter langt metallstykke har satt seg fast i øyebrynet hans.

Han trekker det ut, og får i samme øyeblikk øye på en annen kamerat som ligger døende foran ham. En pulsåre er revet over, og vennen er i ferd med å forblø da Kobayashi trekker ham ned under dekk i et desperat forsøk på å finne hjelp. Korridorene i skipet er imidlertid fulle av sårede og døende menn. Noen brekker seg, andre roper om hjelp.

“Gå tilbake til kanonen din! Mannen er død. Kast ham her,” roper en offiser da han får øye på Kobayashi. Offiseren peker inn mot badet, og Kobayashi får buksert vennen ned i det varme vannet der han og Kobayashi nøt livet for få dager siden. Nå flyter det store bassenget med flere titall døde kamerater.

I samme øyeblikk som Kobayashi er tilbake på post, blir han truffet av en kule. Denne gangen i kneet, og blodet strømmer ut. Han forsøker å stanse blødningen med forbindingen fra ansiktet. Han er svimmel og enser såvidt at skipet krenger mer og mer. Så går det plutselig opp for ham at alt er stille. Ingen skudd, ingen bomber og ingen fly fyller lenger luften.

For Kobayashi varer pausen lenge nok til at han kan ta seg en røyk. Hendene skjelver mens han lurer på om amerikanernes kampglød kan være oppbrukt. Yamato må bare holde seg flytende i et par timer til, så kommer mørket, og da kan de bruke natten på å reparere skadene.

Det er imidlertid ingenting rundt ham som gir det minste håp. Noen forsøker å få kanonene til å fungere igjen, andre kjemper for å få kontroll over skottene og rette opp skipet. De fleste er såret og blødende, og arbeidet deres er nytteløst. Stillheten varer bare et kvarter. Så hører han en ny flokk Helldivere, og igjen begynner bombene å hagle over det døende skipet. Eksplosjonene får flere kanoner til å gå over bord, og selv Yamatos enorme anker river seg løs og synker mot bunnen.

Amerikanerne lar de fleste torpedoene treffe babord side, og Yamato tåler snart ikke flere slag. En krenging på fem grader øker sakte men sikkert til ti, så 15, så 20 grader, og klokken 14.20 treffer enda en torpedo blink. Roret blokkeres, strømmen går, og kanontårnene kobles ut. Broen har mistet kontrollen med roret, og det store skipet dreier hjelpeløst rundt seg selv. I horisonten stiger det røyk og ild fra de andre japanske skipene.

“Redd keiserens portrett,” roper en offiser, og like etter kommer den skjebnesvangre ordren: “Forlat skipet. Alle mann over bord!”

Yamato snur seg over på siden

Ingen trodde det var mulig å senke Yamato, og skipet har derfor ikke livbåter om bord. Kobayashi forsøker å klamre seg fast på dekk, mens skipet krenger mer og mer. Mon tro hvordan det føles å drukne, tenker han. Han har hørt at det tar tre minutter å drukne, og at så snart lungene er fulle av vann, mister man bevisstheten og glir bort.

Han begynner desperat å krype oppover dekket, etter hvert som skipet tipper rundt. Mennesker, utstyr og kanoner glir ned og forsvinner i det mørke vannet, mens Kobayashi kjemper seg vei. Kobayashi når helt rundt på siden av skipet mens det tipper. Krepsdyrene som lever under skrogets vannlinje river knærne og hendene hans til blods da han kjemper seg vei oppover. Rundt ham forsvinner folk i bølgene, noen synger nasjonalsangen, andre skriker. Plutselig blir han slynget opp i luften av en enorm eksplosjon, og lander i sjøen. Han hører at moren roper på ham idet vannet lukker seg over ham. Han mister bevisstheten.

Yamato – verdens største krigsskip – har gått ned med en enorm eksplosjon etter 102 minutters håpløs kamp. En soppformet sky stiger hundrevis av meter opp over havoverflaten, og desperate japanske sjøfolk griper tak i alt som fremdeles flyter.

Overflaten er dekket av seig og klissete olje, og til tross for at skipet nå er borte, fortsetter fienden å skyte med skarpt mot de små hodene som forsøker å overleve i bølgene. Først da et stille regn setter inn, forlater de siste brølende flyene himmelen, og de få overlevende hører bare vinden som suser over de kalde bølgene. Kampen er over.

Offiserene vil kjempe videre

Bare tre av de opprinnelig ti japanske skipene har overlevd massakren. Om bord er stemningen fortvilet. På destroyeren Yukikaze mener en desperat offiser at selvmordsoperasjonen bør fortsette. Det er til nød en mulighet å fiske opp av havet de soldatene som ikke er såret. “De kan være med å kjempe når vi når frem til Okinawa,” roper han. Han blir imidlertid nedstemt av de andre offiserene, og da operasjonen blir offisielt annullert fra hovedkvarteret, begynner de tre skipene søket etter overlevende.

Kaptein Tameichi Hara fra den senkede krysseren Yahagi har allerede ligget i havet i tjue minutter da han ser Yamato gå ned. Han har festet seg til den store loggboken sin med en taustump, og slik greier han så vidt å holde seg flytende. I det fjerne kan han høre fedrelandssanger fra andre overlevende som forsøker å holde døden på avstand. Tameichi Hara tenker tilbake på barndommen og ungdommen sin, mens han driver av gårde i bølgene. Han tenker på morens sanger, på bestefaren, skoletiden og eventyret han hadde med en vakker geisha. Han begynner å gråte.

Slik ligger Hara helt til han hører lyden av destroyeren Hatsushimo. Letemannskapene har funnet ham, og kapteinen blir løftet om bord i tussmørket og får servert en kopp sake. Tameichi Hara setter seg ned med koppen i hånden, så stålsetter han seg og sier: “Jeg har kjempet min siste kamp.”

Den unge Masanobu Kobayashi driver omkring et stykke unna, og kan ikke begripe at han fremdeles lever. Etter eksplosjonen ble han trukket ned under vann og mistet bevisstheten en kort stund. Men han kom opp til overflaten, kom til bevissthet igjen, og klamrer seg nå til en sengebunn sammen med tre andre. De synger sanger igjen og igjen, mens andre gir opp kampen en etter en rundt dem. Lyset er i ferd med å forsvinne, og nå er kulden nær ved også å ta livet av Kobayashi.

Først da de har vært fire og en halv time i vannet får mannskapet på destroyeren Yukikaze øye på de fire overlevende. Skipet seiler forsiktig bort til den vesle gruppen, og besetningen kaster et tau i vannet. Masanobu Kobayashi binder tauet rundt livet og blir trukket om bord.

I ly av nattemørket avslutter de tre skipene oppdraget sitt og seiler tilbake mot Japan. Operasjonen varte ikke noe særlig lenger enn et døgn, men likevel kostet den mer enn 4000 mennesker livet. Bare om bord på Yamato dør 2475 mennesker. Kaptein og viseadmiral Seiichi Ito er en av de omkomne. Ifølge øyevitner binder han seg selv til det tunge kompasset for å være sikker på å gå ned med skipet sitt.

Masanobu Kobayashi overlever forliset, men han har flere redsler i vente. Han er med da det første­ redningsteamet rykker inn i Hiroshima etter at atombomben har falt, og der blir han vitne til de ufattelige­ lidelsene bomben påfører innbyggerne. Kobayashi overlever strålingen og skaper seg senere en karriere som fotograf i det japanske politiet.