SOE: Churchills hemmelige hær

Den 27. mai 1942 satt Reinhard Heydrich i baksetet på sin mørkegrønne Mercedes-Benz cabriolet.

Den 37 år gamle SS-Obergruppenführer var en av Adolf Hitlers mest ambisiøse og hensynsløse menn.

Han hadde planlagt den praktiske gjennomføringen av nazistenes jødeutryddelse, og andre ledende nazister kalte ham “bøddelen” eller “det blonde udyret” på grunn av de mange massehenrettelsene han sto bak.

Sjåføren, Johannes Klein, hadde slått ned taket på cabrioleten og kjørte rolig mens Heydrich satt i baksetet og leste i noen dokumenter.

Det var formiddag, og vårsolen skinte. Heydrich var på vei fra villaen sin i utkanten av Praha til kontoret sitt i Hradcany-palasset, som lå på en høyde over storbyen.

I en sving steg en mann plutselig ut i veibanen. Klein ble irritert og satte ned farten. Plutselig trakk fotgjengeren en maskinpistol.

Men det falt ingen skudd. Mannen fomlet febrilsk med sikringen. Klein bremset hardt, grep pistolen sin og spratt ut av bilen.

Heydrich reiste seg samtidig fra baksetet. Også han trakk pistol og siktet mot fotgjengeren, som fortsatt ikke fikk våpenet til å virke og til slutt bare måtte legge på sprang.

Så dukket en annen mann opp på den andre siden av Mercedesen. Han kastet en håndgranat mot bilen, men den traff bilens side og trillet litt unna.

Heydrich så mannen ut av øyekroken og svingte seg rundt for å sikte. I det samme eks-ploderte håndgranaten på asfalten med et brak, et lysglimt og en søyle av røyk.

Heydrich virket uberørt.

Han ropte til Klein, som løp etter mannen med maskinpistolen. Heydrich hoppet ut av bilen for å ta opp jakten på mannen som hadde kastet håndgranaten, og som nå også var på flukt.

Men da Heydrich satte beina på bakken begynte han vakle, grep seg til hoften og falt bakover.

De to attentatmennene slapp unna, mens Heydrich ble kjørt til sykehus. Han døde en uke senere.

Granatsplinter hadde infisert den unge nazilederens blod, og Adolf Hitler satte i gang en hittil usett menneskejakt på attentatmennene.

Til sammen mottok rundt én million frihetskjempere verden over støtte fra de omtrent 10 000 agentene i SOE.

For å forberede dem best mulig til operasjonene fikk agentene trening i nattlige fallskjermhopp, håndtering av sprengstoff, knivdrap og i å skyte seg fri hvis de ble trengt opp i et hjørne av tyskerne.

Og treningen var ytterst effektiv.

Flere ganger greide Churchills agenter å komme seg unna tysk fangenskap, som for eksempel da den franskfødte racerkjøreren og SOE-agenten Robert Benoist i 1943 ble passet opp på et fortau i Paris av tre tyskere kledd i sivil.

Tyskerne overmannet Benoist og tvang ham inn i baksetet på en bil. Mens han satt der mellom to tyskere, la han merke til at den ene døren ikke var lukket skikkelig.

I en krapp sving dyttet han til tyskeren ved døren slik at de begge falt ut og rullet rundt på brosteinene. Benoist kom seg raskt på beina og forsvant i byens gater.

I et annet tilfelle, da Benoist befant seg i en bygård omringet av tyskere, greide agenten å ta seg ut et takvindu og unnslippe ved å hoppe fra det ene hustaket til det andre.

En tredjedel av dem ble drept i tjenesten, og Khans hell varte heller ikke evig. Hun ble angitt av en tyster, pågrepet og sendt til den tyske konsentrasjonsleiren Buchenwald.

Her ble hun klassifisert som en ytterst farlig fange som alltid skulle være i håndjern.

Tross tortur nektet hun å gi tyskerne opplysninger. I 1944 ble hun henrettet med et nakkeskudd.

Khans jobb som radiooperatør var en av SOE-agentenes to nøkkelfunksjoner. Den andre var som organisator, og her var den viktigste kvalifikasjonen at agenten kunne snakke språket i landet han eller hun skulle operere i.

Organisatorenes rolle var å opprette lokale motstandsgrupper eller ta kontakt med grupper som allerede fantes.

Gruppene skulle først og fremst forsynes med våpen og sprengstoff og deretter trenes i sabotasje, geriljataktikk og våpenbruk.

Forsyningene ble sluppet fra fly i sylinderformede konteinere utstyrt med fallskjerm, vanligvis på øde jorder om natten.

Tid og sted for et forsyningsslipp ble avtalt via en radiooperatør som fra et skjulested hos lokale sympatisører sendte kodete beskjeder til SOEs kommandosentral i London.

Gestapo var i hælene på agenter og motstandsfolk under hele krigen.

En rekke undergrunnsnettverk ble infiltrert av tyskerne ved hjelp av tystere og dobbeltagenter, som enten ble presset med trusler eller lokket av store pengesummer til å arbeide for tyskerne.

Ofte lot tyskerne SOE-agenter og motstandsfolk fortsette arbeidet i månedsvis slik at de kunne overvåke og avsløre gruppene.

Da de var inne, ble vaktene skutt. Gruppen fortsatte og brøt seg gjennom enda en port, tiltvang seg adgang til fengselsinspektørens kontor, skjøt ham, stjal nøklene hans og låste opp 40 fengselsceller.

Det voldsomme angrepet kom fullstendig bardus på de tyske fengselsvaktene, og alle fanger, agenter og motstandsfolk slapp unna.

“Det var et skoleeksempel på hvordan en liten, veltrent kommandogruppe utstyrt med moderne våpen (helautomatiske maskinpistoler) kunne overrumple fienden”, skriver spion-historikeren M.R.D. Foot om aksjonen.

Han var selv aktivt medlem av den franske motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig.

Aksjonen mot Pinsk-fengselet var vellykket, men strategisk sett fantes det andre oppgaver som var mye viktigere – for eksempel sabotasje mot lokomotiver.

Bare i Polen ble rundt 5000 lokomotiver sabotert, enten med sprengstoff, ved å fjerne viktige deler fra lokomotivene eller ved å forurense smøreoljen.

Sabotasjen forsinket den tyske hærens forsyninger til østfronten i Sovjetunionen, der de hardeste kampene i Europa fant sted.

I andre tilfeller gikk “ofrene” med på å bli sabotert. For eksempel satte sabotører den franske person- og lastebil-fabrikken Peugeot ut av spill i månedsvis med enkle midler.

Det britiske luftvåpenet hadde bombet Peugeot-fabrikken i Montbéliard i juli 1943, fordi tyskerne hadde tvunget fabrikken til å produsere motorer og larveføtter til stridsvogner.

Luftbombardement kostet 160 sivile livet, men gjorde ikke særlig skade på produksjonsanlegget.

Den britiske SOE-agenten Harry Ree kontaktet fabrikkeieren Rudolph Peugeot, som heller så at vitale maskiner i fabrikken ble sabotert enn at hele fabrikkanlegget igjen ble mål for bombefly.

Peugeot hadde 60 000 ansatte, og de ville stå uten arbeid hvis fabrikken ble totalskadd. Ree iførte seg kjeledress, og inspiserte fabrikken sammen med Peugeots sjefelektriker.

Sjefelektrikeren pekte ut de viktigste maskinene, og natt til 5. november snek Ree og en gruppe motstandsfolk seg inn på anlegget.

På maskinene som sjefelektrikeren hadde utpekt ble det montert små, tidsinnstilte sprengladninger, som detonerte så snart sabotørene hadde kommet seg på trygg avstand.

Aksjonen var en suksess.

Fabrikken var satt ut av spill i seks måneder, men mindre heldige operasjoner ga SOE et dårlig rykte blant britiske generaler og etterretningstjenester som Special Intelligence Service (SIS), som hånlig kalte SOE for “ministeriet for usportslig krig-føring”.

SIS mente at eksplosjoner og spektakulære aksjoner tiltrakk for mye oppmerksomhet, og foretrakk tradisjonelle metoder der spioner innhentet opplysninger i det skjulte.

SOEs fremgangsmåte var imidlertid høyt verdsatt i de okkuperte landene. I Norge begynte organisasjonen å knytte til seg agenter allerede sommeren 1940.

En av de mest sentrale norske SOE-enhetene var Kompani Linge, som ble spesialtrent i Storbritannia.

Til sammen 530 nordmenn tjenestegjorde i Kompani Linge under krigen, og enheten utførte en rekke sabotasjeaksjoner.

Den mest kjente er trolig sabotasjen mot tyskernes tungtvannsanlegg ved Rjukan.

Forfatteren av James Bond-bøkene, Ian Fleming, var selv involvert i etterretningsarbeid under krigen, og han hentet inspirasjon til flere av sine James Bond-figurer fra SOEs aksjoner.

SOEs spesialutstyr var enkelt og kompakt. Den såkalte Welrod var for eksempel en pistol laget for attentat.

Den hadde innebygd lyddemper og kunne skjules i et erme.

17. juni gikk 700 SS-soldater til angrep på kirken. I seks timer holdt motstandsfolkene stand, men da tyskerne oversvømte kjelleren med vann, sprengte tsjekkerne seg selv i luften. De ville heller dø enn å bli tatt til fange.

På det tidspunktet hadde SS allerede tatt en grusom hevn. 10. juni ble landsbyen Lidice utenfor Praha omringet. SS drepte samtlige 173 menn i byen og sendte kvinner og barn i konsentrasjonsleir.

En annen landsby ble også jevnet med jorden, og samlet sett ble 5000 tsjekkere drept som hevn for attentatet på Heydrich. Bare ni overlevde massakren i Lidice.

Prisen for aksjonene Churchills hemmelige hær gjennomførte, var ofte represalier mot sivile, uten at det fikk agentene til å skjelve.

“Vi som deltok i undergrunnsarbeidet visste at det nyttet. Noen ganger og noen steder utførte motstandsfolk nærmest utrolige aksjoner. Det fantes også svindlere, tystere og forbrytere iblant oss, men de var en minoritet. De fleste av oss var ærlige mennesker, og vi visste utmerket godt at vi handlet utenfor lov og rett”, forteller historikeren M.R.D. Foot om sin tid som motstandsmann.