SS-massakre utløste nådeløs hevn

VIDEO (del 1): Amerikanerne ble fanget i dødens veikryss

Timingen kunne ikke ha vært mer uheldig for den amerikanske konvoien, som i Baugnez kjørte rett i fanget på Joachim Peipers overtallige panserstyrke.

Amerikanerne kaster seg i grøftekantene og prøver å ta opp kampen. Men fienden er i klart overtall, og et mylder av Tiger- og Panther-stridsvogner kommer buldrende øst for Baugnez.

«Vi er nødt til å overgi oss», brøler Virgil Lary til folkene sine, og snart kryper de litt over 100 amerikanerne ut av gjemmestedene sine med hendene over hodet.

Tyskerne, som tilhører SS-Kampgruppe Peiper, dirigerer fangene ut på jordet én etter én. Til tross for vinterkulden er jorda fortsatt halvt gjørmete.

Forbløffet observerer Lary hvordan to stridsvogner skjermer de amerikanske flankene, selv om alle fangene står med hendene over hodet uten å utgjøre noen trussel.

Et tredje kjøretøy stopper midt på veien ved jordet, hvor også flere SS-soldater er stilt opp. En offiser i kjøretøyet tar frem pistolen sin og peker rundt på fangene. Plutselig trykker han på avtrekkeren.

En kule gjennomborer brystet til Larys sjåfør, som står skrått foran ham. De amerikanske fangene stirrer forskrekket på sin landsmann, som stønner høyt og faller om på bakken.

Sekunder senere begynner de tyske maskingeværene å klapre. En massakre har begynt.

Men tyskernes nedslakting vil ikke bli glemt – verken av amerikanerne eller av historien.

SS var klar til blodbad

Bødlene fra SS-Kampgruppe Peiper var en del av den kvarte millionen tyske tropper som i desember 1944 deltok i Hitlers Ardenneroffensiv i desember 1944.

Stormangrepet gjennom de belgiske skogene mot den amerikanske fronten var førerens siste store forsøk på å snu krigslykken.

Stikkordene i offensiven var fart og overraskelse, og her ble Kampgruppe Peiper med SS-Obersturmbannführer Joachim Peiper i front utpekt som den panserspydspissen som skulle buldre gjennom Ardennene og sikre de viktigste broene over elven Meuse.

Hitler hadde før angrepet gjort det klart i et direktiv at styrkene skulle kjempe «nådeløst», slik at de kunne rykke frem «i en bølge av redsel og frykt». Føreren understreket at troppene ikke skulle «vise noen menneskelig tilbakeholdenhet».

Ifølge Joachim Peiper mottok han to dager før Ardenneroffensiven materiale i divisjonens kommandopost, som «instruerte at krigsfanger skulle skytes der de lokale kampforholdene krever det».

Andre vitner tvilte etter krigen på at de hadde lest slike direkte instrukser om likvideringer, men mange soldater i SS-enhetene opplevde under Ardenneroffensiven at deres øverstkommanderende oppfordret til å gjøre kort prosess med krigsfanger.

VIDEO: Hitlers offensiv tok amerikanerne på sengen

Den 16. desember 1944 angrep over en kvart million tyske soldater gjennom Belgia i et desperat forsøk på å splitte de allierte styrkene. Se originale opptak fra offensiven.

Skulle det tyske overraskelsesangrepet lykkes, kunne ikke enhetene bli forsinket av bryderiet med krigsfanger. Og det bifalt spesielt troppene fra eliteenheten Waffen-SS, som var indoktrinert til ikke å la moralske skrupler hindre kampinnsatsen.

For eksempel oppfordret en kompanisjef sine menn til å «kjempe i den gode gamle SS-ånden»:

«Jeg beordrer dere ikke til å skyte krigsfanger, men dere er alle trente SS-soldater. Dere vet hva dere skal gjøre uten at jeg trenger å fortelle dere det», la han til.

Peiper krevde østfrontstaktikk

Peiper var heller ikke typen som slet med samvittighetskvaler når det gjaldt hardhendt behandling av fienden. Den 29 år gamle erke-nazisten hadde allerede i 1933 meldt seg frivillig til SS og tjenestegjorde i det første krigsåret som SS-adjutant Heinrich Himmlers adjutant.

Her hadde han sammen med Himmler inspisert konsentrasjonsleirer og vært vitne til gassing av psykisk syke. Peiper kjempet senere i Sovjetunionen, hvor det gikk rykter om at enheten hans ikke nølte med å mishandle og skyte fanger.

Ifølge en soldat fra Kampgruppe Peiper var det også den brutale oppførselen fra østfronten sjefen ønsket å se i Ardennene.

«Nå må vi kjempe, akkurat som vi gjorde i Russland. De spesielle reglene som har vært brukt i Vesten til nå, vil bli hoppet over», sa Peiper etter sigende før slaget.

Da Peipers tropper på offensivens andre dag plutselig sto med godt over 100 amerikanske fanger, var SS-soldatene derfor klare. Kampgruppen hadde kommet på etterskudd og hadde det travelt med å komme seg videre.

Ingen vet om Peiper selv ga ordren om massakren. Kommandanten hadde allerede kjørt videre med de forreste tanksene da amerikanerne ble ført sammen på jordet. Han var derfor over alle hauger da det første skuddet falt på jordet ved Baugnez.

Et skudd som fikk helvete til å bryte ut for amerikanerne.

Tyskerne slaktet fanger

Løytnant Virgil Lary hadde med skrekk sett sjåføren sin segne om på bakken med en kule i brystet. Amerikaneren rakk knapt å reagere før tyske pistoler, rifler og maskingeværer sendte byger av prosjektiler inn i fangeflokken.

«Beskytingen ble mer og mer intens. De av oss som ikke ble drept på stedet, kastet seg ned på bakken. Jeg falt med ansiktet ned i gjørmen med føttene pekende mot veien. Jeg hørte smerteropene til de sårede amerikanerne», mintes Lary siden.

VIDEO (del 2): Amerikanerne henrettes

I tre–fire minutter fylte maskingeværenes hakkende lyd luften, mens skytset flenget opp fangenes kropper. Lary kjente en kule bore seg gjennom den ene foten, mens en annen bet seg inn i lårbeinet.

Da den uhyggelig knatringen fra våpnene til slutt stoppet, lå flere såret og stønnet høylytt av smerte, mens andre lå helt stille.

«Macht alle kaputt!» lød det på tysk oppe fra veien – alle overlevende skulle likvideres.

En av de tilstedeværende SS-folkene innrømmet under de senere avhørene at han hadde stått med to krigskamerater «i noen minutter og observert amerikanerne som fortsatt beveget seg eller viste andre livstegn»:

«Vi tre så oss ut forskjellige mål og gikk mot dem for å skyte dem. Jeg skjøt fire eller fem sårede amerikanske soldater med pistolen min. Jeg sendte bare én enkelt kule i hjertet på hver av dem.»

Mens Lary fortsatt hadde ansiktet begravd i gjørmen, fornemmet han at bødlene kom nærmere. Hver gang de skjøt, forstummet enda et av smerteskrikene på jordet. Selv sørget Lary for å bite smerten i seg og spille død. Han lå musestille, stiv av skrekk, da et par støvler trådte ned i gjørmen like ved.

«Tiden sto stille», husket løytnanten, som hørte et skudd gå gjennom hodet på sidemannen.

«Jeg ventet anspent på at livet mitt skulle ta slutt.»

De overlevende prøvde å flykte

Lary var ikke i tvil om at dagene hans var talte. Løytnanten følte det derfor som et mirakel da han hørte den tyske SS-soldatens støvler langsomt svuppe bort.

Like etter stoppet skuddsalvene. Tyskerne var tilsynelatende overbevist om at alle fangene var døde. Dieselmotorene brølte igjen, og tanks og pansrede kjøretøy dro videre mot sør.

Bare ett enkelt lag med tyske vaktposter ble igjen og tok oppstilling ved krysset til Baugnez, der de dirigerte nyankomne panserstyrker mot sør.

I tillegg til Lary var 15–20 andre amerikanere på jordet fortsatt i live. Hver gang en støyende kolonne med tyske kjøretøy buldret forbi, hvisket de overlevende til hverandre.

Å bli liggende på jordet i den kalde vinternatten ville være den sikre døden, så de avtalte å prøve å rømme.

«Da er det nå», lød det fra en av amerikanerne da skumringen falt på ved 16.30-tiden.

VIDEO (del 3): De overlevende prøver å flykte

Snublende og haltende satte de sårede fangene seg i bevegelse over jordet. Noen løp mot en skog, andre inn i en mennesketom kafé like ved veikrysset.

De tyske vaktene oppdaget raskt flukten, og igjen klapret maskingeværsalver. En gruppe flyktninger nådde inn i skogen og slapp unna. De som hadde søkt tilflukt i kafeen, var ikke like heldige. Tyskerne satte fyr på bygningen, og da amerikanerne løp ut, ble de skutt.

Lary, som den eneste som hadde søkt tilflukt i et skur like ved huset, oppfattet alt sammen. Heldigvis for ham ble ikke stedet gjennomsøkt, og da det ble helt mørkt, listet han seg nordvestover – mot byen Malmédy, som fortsatt var kontrollert av amerikanske styrker.

«Heldigvis hadde jeg et kompass. Jeg visste ikke nøyaktig hvor Malmédy var. Ruten var på rundt fem kilometer. Da jeg kom til et lite sted med fem–syv hus, hjalp noen belgiere meg til Malmédy. Her rapporterte jeg umiddelbart alt til en eller annen oberstløytnant.»

Larys og andre overlevendes beretninger vakte bestyrtelse blant de amerikanske troppene. På mindre enn et døgn kjente enhver soldat i skyttergravene i Ardennene til den tyske massakren, som feilaktig ble kalt Malmédymassakren og ikke Baugnezmassakren – sannsynligvis fordi de grufulle historiene kom fra Malmédy.

Men geografien hadde ingen betydning for de amerikanske troppene. Soldatene hadde bare én ting i tankene: Den tyske udåden måtte hevnes.

Amerikanerne tok hevn

Nyheten om massakren endret dramatisk amerikanernes innstilling til kampene i Ardennene. Allerede dagen etter nedslaktingen sendte overkommandoen en innstendig advarsel til alle soldater langs fronten:

«Det er farlig på noe tidspunkt å overgi seg til tyske stridsvognsbesetninger og spesielt stridsvogner som ikke er ledsaget av infanteri, eller å overgi seg til enhver enhet som foretar et raskt fremstøt. Disse enhetene er ikke rustet for å ta fanger og løser det ved ganske enkelt å drepe fangene.»

Derfor var det slutt med å kaste våpenet og strekke hendene over hodet. Nå kjempet amerikanerne til døden. Men den største holdningsendringen var kynismen overfor fienden. Enhver flik av barmhjertighet og lærdom om konvensjoner ble begravd dypt i snøen som hadde begynt å falle tungt over Ardennene.

I ukene etter massakren nølte ikke amerikanerne med å mishandle tilfangetatte tyskere som ble fanget iført amerikanske støvler. Det kunne nemlig bare bety at fienden hadde stjålet fottøyet fra tilfangetatte eller døde amerikanere.

Realiteten var imidlertid at de tyske soldatene i desember 1944 manglet stort sett alt – spesielt varmt fottøy. Fristelsen til å ta varme, fôrede støvler fra de døde var derfor stor.

De færreste amerikanske tropper gjorde seg imidlertid slike overveielser midt i raseriet over sine døde kamerater. Som straff tvang amerikanske fallskjermjegere tilfangetatte tyskere til å gå barbeint rundt i snøen til de var så forfrosne at de ikke lenger kunne gå.

Fangene ble deretter sendt tilbake til feltsykehusene, hvor begge føttene i mange tilfeller måtte amputeres.

«Det kunne vel kalles et overfall eller en grusomhet, men på den tiden mente jeg det var en brutal, men effektiv måte å lære tyskerne en viktig lekse på: Du overlister ikke fallskjermjegere», sa menig Frank Brumbaugh fra 82. luftdivisjon.

Andre ganger ble tyskere iført amerikanske støvler umiddelbart summarisk henrettet. Tyskerne trengte imidlertid ikke engang å ha stjålet noe for å bli henrettet.

«Ingen SS-menn eller fallskjermtropper skal tas til fange, men skytes omgående», lød det oppsiktsvekkende i en skriftlig ordre fra 328. infanteridivisjons hovedkvarter fire dager etter Malmédymassakren.

Amerikansk massakre ble fortiet

Langt fra alle amerikanske offiserer oppildnet til den brutale fremferden, men hvis soldater umotivert skjøt en tysk fange, ble det ikke innrapportert. Det ble sett gjennom fingrene med hevnaksjonene, som det var mange av i Ardennene.

Sårede tyske stridsvognsfolk ble skutt, og «Fritzer» med armene over hodet ble drept med kaldt blod.

Ifølge et vitne som kjempet nær Elsenborn-åsen i det østligste Belgia, hadde divisjonen hans en 19 år gammel menig med kallenavnet «Junior». Han ble beryktet for å drepe «hver eneste han kunne komme i nærheten av, inkludert alle krigsfanger».

«Junior trasket nedover gaten. En tysker, som hadde gjemt seg i et hus i 72 timer, kom ut til porten, hvor han bukket og smilte med hendene plassert på hodet: ‘Kamerat! Kamerat!’ Junior gjorde ikke holdt, men trakk pistolen og skjøt mannen i ansiktet da han passerte ham», fortalte vitnet om en av Juniors likvideringer.

Den mest grufulle hevnaksjonen fant sted 1. januar 1945 i byen Chenogne. Etter en bitter kamp i byens ruiner tok soldater fra USAs 11. panserdivisjon ca. 60 tyske fanger – de fleste av dem helt unge soldater – og førte dem opp på en høyde utenfor byen.

«Det ble satt opp maskingeværer. Disse guttene skulle skytes og myrdes. Vi begikk nå de samme forbrytelsene som japsene og tyskerne gjorde», forklarte John Fague, en sersjant fra 11. panserdivisjon, som ikke selv trykket på avtrekkeren, men så resultatet:

«På vei tilbake til byen betraktet jeg jordene der de tyske guttene var blitt skutt. Mørke, livløse former lå i snøen.»

Hvem som ga ordren om massakren, kom aldri ut. Hendelsen er et svart kapittel i amerikansk krigshistorie og ble fortrengt så snart maskingeværene på bakken stilnet.

«Det var noen uheldige episoder knyttet til skytingen av fanger. Jeg håper vi kan legge lokk på det», skrev den berømte amerikanske generalen George Patton i dagboken sin.

Øverstkommanderende for de allierte styrkene, Dwight D. Eisenhower, ville ha saken undersøkt da krigen tok slutt. Men den 11. panserdivisjonen nektet å samarbeide og erklærte i stedet: «Det er for sent; krigen er over, enhetene er oppløst.»

Massakren ble dysset ned og knapt omtalt i arkivene. Derimot var amerikanernes vilje til å undersøke og avdekke tyskernes massakre ved Malmédy annerledes omfattende og vedvarende.

Likene dukket opp i snøen

Først måneden etter den tyske massakren på jordet ved Baugnez fikk amerikanske tropper tilbake kontroll over området der krigsforbrytelsen hadde funnet sted.

Jorden var nå bunnfrossen og åkeren dekket med en halv meter snø. Men under det hvite dekket skjulte det seg makabre funn, som kom til syne litt etter litt.

«Amerikanske soldater og noen tyske krigsfanger gikk rundt ute på jordet. De gravde stivfrosne lik av drepte amerikanske soldater ut av snøen. De var frosset med armer og bein i groteske stillinger», mintes soldaten Frank Brumbaugh, som passerte stedet i midten av januar.

Gravregistreringsteam noterte posisjonene og fotograferte likene, som i mange tilfeller fortsatt lå med armene over hodet. Flere manglet øynene, sannsynligvis fordi kråker hadde hakket i dem. I stedet var øyehulene fylt med snø.

De frosne kroppene ble kjørt i lastebiler til en jernbanebygning i Malmédy for å tines. Her fant legene klare bevis på at ofrene var likvidert.

I tillegg til de hevede armene hadde likene kulehull i hodet, hjertet eller nakken, og kruttforbrenning ved inngangshullene avslørte at skuddene var avfyrt på kloss hold.

Totalt 84 amerikanske fanger var blitt henrettet på jordet. De øvrige som hadde vært i konvoien, hadde enten blitt drept i de innledende kampene eller hadde lyktes i å flykte.

Den innledende amerikanske rapporten lå ferdig 27. januar 1945, og senere avhør av tyske krigsfanger avslørte at bødlene bak massakren tilhørte Kampgruppe Peiper.

Da krigen var over, var det på tide å straffe de ansvarlige.

43 ble dømt til døden

Mens amerikanerne klarte å legge lokk på sitt egen hevnblodbad i Chenogne, satte de alt inn på å straffe tyskerne for massakren som en amerikansk senator beskrev som «den mest uberettigede masseslaktingen i den nedskrevne historien».

I 1946 tiltalte amerikanerne totalt 73 tyske offiserer og SS-soldater under den store krigsforbryterrettssaken i den tidligere konsentrasjonsleiren Dachau. Flere vitner som hadde overvært massakren, inntok vitneskranken.

Blant vitnene var Virgil Lary, som kunne utpeke SS-offiseren som hadde avfyrt de to første skuddene. Hvem som hadde gitt den endelige ordren til massakren 17. desember 1944, ble ikke fastslått.

Men flere tyske vitner anklaget Peiper for gjentatte ganger å ha beordret krigsfanger skutt under Ardenneroffensiven. Under alle omstendigheter bar han som kampgruppens kommandant det øverste ansvaret, akkurat som han var skyldig i å ha innprentet en kultur hos sine soldater om at krigsfanger var en unødvendig byrde.

Den 11. juli 1946 fant militærdomstolen i Dachau alle 73 tiltalte skyldige i å ha medvirket til «uprovosert, bevisst og brutalt» å ha likvidert amerikanske fanger.

Peiper og 42 av hans SS-menn ble dømt til døden, 22 fikk livsvarig fengsel, og de siste 8 ble dømt til 10–20 års fengsel.

I fengselet fikk Virgil Lary mulighet til å konfrontere Peiper. Løytnanten krevde svar på hvordan kommandantens enhet kunne begå en slik forbrytelse?

«Vi hadde våre ordre. Jeg tar det fulle ansvaret», svarte Peiper.