Etter første verdenskrig, revolusjon og borgerkrig er Sovjetstaten tidlig i 1930-årene i akutt krise. 

© Russian Archives, Library of Congress

Stalins dødskanal krevde 50 000 GULag-fangers liv

Prisen per 4,5 meter kanal var ett menneskeliv. På bare 20 måneder fikk Stalin gravd en 227 kilometer lang kanal mellom Kvitsjøen og Østersjøen, og det kostet. Med kanalen ville han vise Vesten at den unge Sovjetunionen kunne prestere hva det skulle være.

4. juli 2018 av Therese Boisen Haas

Løpet fra fangevokterens Mosin-gevær peker truende mot de iskalde og forkomne fangene som sleper seg gjennom den stivfrosne bjørkeskogen denne novemberdagen i 1931.

«Kom igjen nå!» brøler fangevokteren. Titusener av fanger er deportert i godsvogner gjennom Karelias ødemark nordvest i Sovjetunionen. 

Nå er de fremme ved målet, Medvesjegorsk – Bjørneberget. Bevoktet av noen få vakter fra det hemmelige politiet OGPU kjemper kolonnene seg videre mot landsbyen Povenets. Her skal de på Stalins ordre starte byggingen av en 227 kilometer lang kanal gjennom sovjet-republikken Karelia. Kanalen skal knytte Onega sammen med Kvitsjøen.

Etter 32 kilometer til fots er de utmattede tvangsarbeiderne – en blanding av kriminelle, bønder, politisk opposisjonelle og Sovjets fremste ingeniører – endelig fremme ved Povenets. 

Det er ikke gjort en eneste forberedelse før fangenes ankomst. De første fangene, forfrosne og utsultet, må overnatte i huler de selv graver i den frosne bakken.

Stalins beslutning om å anlegge en kanal er realiseringen av et 300 år gammelt russisk ønske: En vannvei mellom Kvitsjøen til Onega og videre derfra til Finskebukta i stedet for den 5000 kilometer lange seilasen rundt Den skandinaviske halvøya.

På 1700-tallet ble landets krigsskip bygd i Arkhangelsk ved Kvitsjøen, og herfra ønsket Peter den store adgang til Østersjøen for å kunne krige mot svenskene. Tsaren satte derfor i gang geologiske undersøkelser av grunnforholdene i Karelia. 

Grunnen viste seg å bestå nesten utelukkende av granitt, og selv om området hadde mange innsjøer som kunne forbindes og utgjøre en naturlig del av vannveien, hadde den over 200 kilometer lange strekningen fra Onega til Kvitsjøen også mer enn 40 kilometer steingrunn. 

Den var vanskelig å trenge gjennom, så tsaren konkluderte med at prosjektet var økonomisk uoverkommelig.

En stadig strøm av fanger ankom arbeidsleirene ved Kvitsjø-Østersjø-kanalen, der de svakeste snart bukket under.

© Tomasz Kizny

Stalin vil vise seg

I 1930 er det imidlertid nye tider i det russiske riket. Landets kommunistiske diktator Josef Stalin er fast bestemt på å modernisere det lite utviklede Sovjetunionen, og alle krefter blir satt inn for å styrke landets militærvesen gjennom en massiv industrialisering og tvangskollektivisering av landbruket. 

Ettersom krigen mot de kapitalistiske landene later til å være uunngåelig, har Sovjetledelsen ingen problemer med å finne militærstrategiske argumenter for kanalen: Ved hjelp av den vil Sovjetunionen raskt kunne overføre marinefartøyer og utstyr mellom Østersjøen og Kvitsjøen. 

Forflytningen kommer til å foregå innenfor landets grenser, og kan derfor skje i all hemmelighet. Kanalen vil med andre ord gi Sovjet muligheten til å bygge opp den største av sine i alt fire­ flåter, Nordflåten.

Sovjetledelsen sender på ny geologer for å gjøre forundersøkelser i området, og statens økonomer regner på prisen en gang til. Anslåtte utgifter for prosjektet er stadig skyhøye, og bortsett fra tømmereksport vil ikke kanalen gi noen åpenbar økonomisk gevinst.

Men Stalins ambisjoner er blandet med forfengelighet: Kanalen vil ikke bare være en storslått sovjetisk ingeniørbragd han kan imponere Vesten med, den vil også være beviset på sovjetsosialismens overlegenhet i forhold til fortidens tsar-imperium. Det tidligere tiders system aldri fikk utrettet, gjør nå det kommunistiske.

Prosjektet møter imidlertid skepsis i Sovjets innerste maktsirkler, politbyrået. To medlemmer er uforsiktige nok til å påstå at økonomien er altfor usikker. Stalin skriver rasende til regjeringssjef Vjatsjeslav Molotov:

«Jeg har latt meg fortelle at kamerat Rykov og kamerat Kviring ønsker å bremse anleggsarbeidet. De bør degraderes og irettesettes!» 

Fanger er løsningen

Stalin feier alle innvendinger av bordet, og ingen våger å påpeke diktatorens manglende innsikt i ingeniørkunnskap og marinespørsmål.

Til å hjelpe seg med å planlegge kanalen har Stalin lederen av det hemmelige politiet OGPU, Genrikh Jagoda. 

På Jagodas anbefaling avgjør diktatoren at den vanskeligste delen av kanalen skal bygges av tvangsarbeidere. Det løser ikke bare de økonomiske spørsmålene,
men passer fint inn i den nye ideologiske filosofien perekovka.

Ordet kan oversettes til «å smi om» og beskriver Stalin-regimets tanke om å rehabilitere statens mange «dårlige elementer». I det voksende nettet av GULag-arbeidsleirer får disse dårlige elementene – kriminelle, velstående og politisk opposisjonelle – en ny sjanse i livet: Gjennom hardt, fysisk arbeid får være med på å bygge opp det nye, moderne sovjetsamfunnet. 

Som nyttig borger vil GULag-fangen vinne selvrespekt og fellesskapsfølelse. Etter mange år i leiren vil vedkommende så vende tilbake til samfunnet med den rette sovjetmentaliteten – eller dø i forsøket. 

Stalin og Jagoda, som får ansvaret for anleggsarbeidet, bestemmer også at verken utenlandsk ekspertise eller material skal brukes. Beslutningen bunner dels i sovjetisk stolthet, men også i den slunkne statskassen, som ikke gir rom i budsjettet for anleggsprosjekter av en slik størrelse.

Dyktige ingeniører blir arrestert

Jagoda, som i likhet med de fleste av sine medarbeidere er en vanlig mann med bare åtte års skolegang, har imidlertid innsett at prosjektet er nødt til å ha eksperthjelp. 

Det hemmelige politiet går derfor systematisk i gang med å arrestere landets beste ingeniører. Rutinemessig anklages ingeniørene for kontrarevolusjonær konspirasjon og sabotasje mot Sovjetstaten.

Forsommeren 1930 er 120 byggeeksperter, blant dem den unge ingeniøren Orest Vjasemskij, arrestert og stuet sammen i en sidebygning til OGPUs hovedkvarter i Moskva. 

Her får de i oppdrag å lage tegninger til den enorme kanalen. De har alle fått løfter om benådning hvis kanalprosjektet holder tidsplanen på 20 måneder, og alle er oppsatt på å vise sin fagkunnskap. 

De står på døgnet rundt for å løse oppgaven, vel vitende om at kanalen skal bygges stort sett uten teknisk utstyr som kraner, bulldosere og gravemaskiner.

De neste tre månedene arbeider Vjasemskij for fullt med beregninger av demninger og sluseporter, før han sammen med de andre ingeniørene deporteres til selve anleggsstedet.

Steingrunnen ble fjernet for hånd og stort sett uten bruk av sprengstoff.

© Ria/Polfoto

Tidspress gjør kanalen grunnere

Prosjekteringen av strekningen fra Onegasjøen til Kvitsjøen begynner i juli 1931.

Av traseens totale lengde på 227 kilometer går 184 kilometer over oppdemmede innsjøer og elver, men mellom de mange vannløpene ligger 43 kilometer som skal graves ut av steingrunnen med håndkraft. Kanalens i alt 128 demninger, sluser og diker må bygges med materialene som fins for hånd – det vil si tre, stein og torv. 

Det vil bare bli bevilget en liten mengde sprengstoff og sement, stål må fangene selv produsere på stedet. Utstyr fins heller ikke. Før byggearbeidet kan begynne, må fangene lage redskaper av de materialene omgivelsene har å tilby.

For å holde tidsfristen blir dybden i kanalen planlagt til bare fire meter. Det er ikke noe problem for 1930-årenes marinefartøy, og skulle det bli et hinder, må fartøyenes mannskap demontere kanontårn og midlertidig losse ammunisjon slik at skipene ikke stikker så dypt. 

Tidsbesparelsen ved å ta snarveien gjennom den grunne kanalen veier opp for ekstraarbeidet. Dessuten har ikke Stalin militære ambisjoner om å bygge opp en havgående flåte.

Men den beskjedne dybden gjør kanalens militærstrategiske nytteverdi sørgelig kortsiktig. 

Da den tunge russiske Nordflåten senere bygges opp i Polhavet ved Murmansk, blir destroyere og ubåter raskt mye større enn dem som er bygd i tiden mellom første og andre verdenskrig, og de kan ikke lenger ta snarveien gjennom Stalins kanal, som stort sett bare brukes av lokal trafikk med flate lektere.

Fanger må selv stå for alt i leirene

I motsetning til de sparsomme materialene skorter det ikke på arbeidskraft til byggingen av kanalen, for som følge av den samtidige tvangskollektiviseringen av landbruket blir over to millioner bønder i årene 1930-1933 arrestert og sendt til arbeidsleirer rundt om i det enorme russiske riket.

OGPU har inndratt fangenes varme klær under transporten, og selv første dagen mangler det mat. Men Vjasemskij og de andre ingeniørene velger å ignorere fengselsaspektet ved leiren – utsikten til benådning gir dem pågangsmot til å ta fatt på det kolossale prosjektet som ligger foran dem.

Den konstante tilførselen av nye fanger fører til en kaotisk stemning i leiren. For å få orden på anleggsarbeidet tilkaller Jagoda assistanse fra den nærliggende fangeleiren på Solovetskij-øyene.

Mannen som skal sørge for orden i leiren, er Naftalij Frenkel – en nådeløs og høyt begavet eks-fange som på noen få år er blitt OGPU-kommandant. 

Frenkel er hjernen bak GULag-leirenes ubarmhjertige, men effektive straffarbeidssystem, og i november 1931 får han ansvaret for det daglige arbeidet på kanalen. Hans enkle og rå idé består i å la fangene selv utføre alt: De bygger brakker, badstuer, sykestuer og kjøkken der fanger lager mat til fanger.

Kommandanten bestemmer at kanalen ikke skal anlegges fra den ene enden til den andre. I stedet skal fangene arbeide på hele strekningen på en gang – det er mer effektivt, mener Frenkel. 

Derfor trengs det flere leirer langs kanalen, og med hver ny leir er fremgangsmåten den samme: Fangene ankommer, og ingenting er forberedt. Brakkene skal bygges og matforsyningen organiseres. Hver gang dør hundrevis underveis i den bitende karelske kulden.

De beste arbeiderne får mest mat

Samlet går alle leirene i kanalprosjektet under navnet Belbaltlag – en sammenfatning av de russiske betegnelsene for Kvitsjøen, Østersjøen og «leir».

Til tross for at kanalarbeidet er i full gang, hersker konstant panikk i administrasjonsbrakken ved Bjørneberget. OGPU-offiser Sejmon Firin og hans menn vet godt at livet og karrieren deres avhenger av at fristen på 20 måneder overholdes. 

Arbeidet går for sakte, mener leirledelsen. For å skru opp tempoet tar Frenkel i bruk kappestrid-metoden som kjennetegner og gjennomsyrer sovjetsamfunnet. Den går enkelt sagt ut på at arbeiderne konkurrerer beinhardt om å sprenge den fastsatte produksjonsnormen.

Leirledelsen praktiserer også den såkalte udarnik-kulturen. Udarniki – effektive arbeidere som presterer utover normen – blir belønnet med nye arbeidsklær og bedre mat enn de andre fangene. 

I spisesalene sitter de ved egne bord under bannere med påskriften «Best mat til de beste arbeiderne». De mindre arbeidsomme kollegene deres må sitte under bannere med ordlyden «Her serveres dårligere mat til arbeidsnektere, dagdrivere og latsabber». 

En overlevende arbeider minnes senere å ha fått varme piroger etter at arbeidslaget hans hadde gjort mer enn forventet. For de arbeiderne som bare gjorde det de skulle, var dagsrasjonen bare 500-600 gram brød.

Den viktigste gulroten i Frenkels belønningssystem er likevel redusert straff: For tre dagers arbeid med 100 prosents innsats etter normen, blir én dag trukket fra fangens dom.

Fra midten av 1931 er fangetallet i Belbaltlag allerede over 100 000, og i de mange arbeidsleirene langs kanalstrekningen blir matmangelen snart et alvorlig problem. 

Mange fanger dør av sult, og mot utgangen av året og begynnende vinterkulde stiger dødsraten kraftig. OGPU-sjefen Jagoda skriver til Stalin og Molotov og forklarer at matforsyningen nå er på et absolutt lavmål.

Men det er ikke noen hjelp å hente, for tvangskollektiviseringen av landbruket har utløst en sultkatastrofe i hele Sovjet, og flere millioner russere sulter i hjel i løpet av 1930-årene. 

GULag-fangene ved Kvitsjø-Østersjø-kanalen må derfor arbeide videre på mindre matrasjoner enn noen gang.

Straffangene sto stilt opp til parade langs kaien da Stalin kom forbi på prøveseilas. 

© USSRLife

Løs oppgaven – eller dø

Ingeniør Vjasemskij blir overført til brigaden som arbeider på den vanskelige Matkosjnja-strekningen mellom innsjøene Onega og Vygozero. 

Han skal lede denne delen av kanalbyggingen fordi den forrige ingeniøren som var satt på jobben, har lagt seg ut med OGPU. Vjasemskij innser snart at forgjengeren var svært dyktig, men ute av stand til å holde fristene. 

Den unge ingeniøren ønsker ikke å påta seg oppgaven, men får forklart at et avslag vil bli ansett som et fluktforsøk, og straffet med døden.

Gjennom Matkosjnja-strekningen er det naturlige vannløp, så graving trengs ikke. Men det er stor høydeforskjell og voldsomme strømvirvler. Løsningen er å demme opp vannmassene slik at fartøy unngår å måtte passere gjennom strømvirvlene. 

Oppdemmingen vil imidlertid skape et kolossalt vanntrykk, og dessuten må det en avansert dobbeltsluse til for å få skipene gjennom en strekning med 14 meters høydeforskjell.

Vjasemskij har tidligere arbeidet med vanningskanaler, aldri kanaler for skipsfart. Han må risikere noen uprøvde løsninger som kan koste menneskeliv hvis de går galt. 

En av de uortodokse konstruksjonene hans er en 150 meter bred steindemning, kledd med tre og tettet med mose. Den motstår vanntrykket. Ingeniør Vjasemskij redder sitt eget skinn, og som mange andre overlevende kanalfanger er han etterpå stolt av å ha arbeidet på prosjektet.

Tidlig i mai 1933 kommer det beskjed fra Moskva om at kanalen forventes å være klar til bruk 1. mai 1933. Men den er langt fra ferdig. 

Ifølge loggen er prosjektet riktig nok i rute, men virkeligheten er en helt annen: Både arbeiderne og brigadelederne har oppgitt høyere produksjonstall i sin innbyrdes konkurranse om belønninger.

Tidlig i 1933 gjenstår fortsatt den tyngste delen av arbeidet, vannskillekanalen som skal koble sammen kanalens nordlige og sørlige del. 

Det kommer ikke på tale å meddele Stalin hvor langt de ligger bak med arbeidet. I stedet iverksetter Jagoda «hundredagersstormen», en febrilsk innsats der fangene skal arbeide døgnet rundt i tre skift.

Andelen fanger som bukker under for presset vokser med rekordfart, og da avslutningen på prosjektet er i sikte, har dødstallet rundet 50 000.

I det desperate kappløpet med tiden endres den prosjekterte dybden på fire meter enkelte steder til bare 3,65 meter. 

De manglende 35 centimeterne som triksingen med produksjonstallene koster i dybden, gjør nytteverdien av kanalen langt mindre – det ligger i sakens natur at den bare behøver å være for grunn ett eneste sted for at hele den 227 kilometer lange kanalen blir ubrukelig til flåteforflytninger. 

Stalins båttur på kanalen ble foreviget. OGPU-sjef Jagoda sto opprinnelig i midten, men falt i unåde og ble sensurert bort.

© Dimitri Nalbandian

Stalin skuffet over resultatet

Tidsfristen er overskredet med en måned da konstruksjonene omsider er klare til å testes. Ingeniører og arbeidere følger spente og nervøse med mens vannmassene slippes løs gjennom håndbygde sluser, demninger og diker av tre og mose. 

I det store og hele holder konstruksjonene, og selv før de siste delene av kanalen er fullført, sendes de første krigsskipene gjennom på en spesial-ekspedisjon. 

Tre ubåter, tre destroyere og tre korvetter overføres da fra Østersjøen gjennom kanalen til Murmansk, og utgjør starten på Nordflåten. 20. juni 1933 er arbeidet offisielt fullført.

Midt i juli kommer en stolt dag for overlevende kanalarbeidere og ingeniør-er. De står oppstilt i tusentall da Stalin ankommer for å inspisere kanalen.

Sammen med Jagoda og politbyråmedlemmene Kirov og Vorosjilov skal han reise gjennom hele kanalen i løpet av et par dager for å se nærmere på de ulike hydrotekniske anleggene på den nye kjempemessige vannveien. 

Den er anlagt på rekordtid og for minimalt med penger, men Stalin lar seg ikke imponere over resultatet av 130 000 levende og døde fangers avsindige slit i 20 måneder:

«Den er ikke særlig stor», bemerker Sovjetunionens leder lakonisk.

Kanalen blir offisielt innviet 2. august 1933. Den får det ærefulle navnet «Stalinkanalen», og landets største aviser bringer artikler om de gode resultatene med rehabilitering av hardbarkede kriminelle, som gjennom kanalbyggingen har innsett livets rette sosialistiske sammenheng. 

Ved Bjørneberget ligger nå en liten by, og her har arbeiderne bygd et hotell med en luksuriøs penthouse-suite til diktatoren.

Men Stalin overnatter aldri i suiten. Han forlater festlighetene samme dag, for han har ikke tenkt å ofre mer tid på den forbaskede stubben av en kanal.

Få alt om 2. verdenskrig levert rett i postkassen

HISTORIE er Nordens største historieblad, og 2. verdenskrig er et av våre kjerneemner. Velg det abonnementet som passer best til deg - så får du samtidig en valgfri gave.

Les mer

Anne Appelbaum: Gulag – A History, Doubleday, 2004. Cynthia A. Ruders: Making History for Stalin, University Press of Florida, 1998. Konstantin Gnetnjev: Belomorkanal – Vremena i sudbyj, Kronos Bibliotek, 2008.

Kanskje du er interessert i