«Jeg har lagt kabaler, og kortene sier at dette skipet aldri når frem til Leningrad», sukker kaptein Kalju på S/S Naissaar.
Lasteskipets maskinmester ser urolig på kapteinen, men de kan ikke gjøre noe. I august 1941 skal S/S Naissaar legge ut på sin hittil farligste reise.
Hitlers styrker har omringet Tallinn, som er hovedstad i den sovjetiske delstaten Estland. Derfor skal 40 000 sovjetiske soldater og alle sivile i det sovjetiske maktapparatet og deres familier i all hast evakueres. Alle skip er utkommandert til oppgaven.
Mens kapteinen og maskinmesteren snakker, fortsetter sovjetiske soldater å gå om bord. Hundrevis av dem tramper utmattet opp landgangen og slenger seg ned i skipets lasterom.
Tyskerne har allerede erobret store deler av Tallinn, og en etter en trekker sovjetiske enheter seg ut av gatekampene og skynder seg til havnen. Bak dem står det svart røyk opp fra brennende bygninger, for Stalin har befalt at alt av verdi skal ødelegges for at tyskerne ikke skal få glede av det.

Lasteskipet S/S Naissaar (forrest på bildet) tilhørte det statseide sovjetisk-estiske rederiet.
Hvis soldatene hadde visst på forhånd hvilken skjebne som ventet dem under flukten mot Leningrad, ville de ha nektet å gå om bord. Konvoien som S/S Naissaar er en del av, vil bli offer for verdenskrigens blodigste angrep til sjøs.
Kanonene sikter lavt
Tallinn var preget av undergangsstemning i slutten av august 1941. I ukevis hadde Den røde armé forgjeves forsøkt å stoppe tyskernes fremmarsj. Derfor måtte russere og estiske kommunister evakueres til Leningrad 350 km lenger øst.
Det hersket kaos på havnen i Tallinn. Den sovjetiske østersjøflåten lå ute på reden og skjøt på tyskerne med kanonene sine. Jo nærmere fronten kom sentrum av byen, desto lavere siktet skipenes kanoner. Til slutt fløy granatene rett over kaiene der soldater og sivile var i ferd med å gå om bord.

Tyske soldater på vei over den sovjetiske grensen i 1941. Angrepet kom fullstendig uventet på Stalin.
Tysk invasjon drev russerne på flukt
Før 2. verdenskrig hadde Hitler og Stalin blitt enige om hvordan Øst-Europa skulle deles mellom de to diktatorene. Estland kom inn under Sovjetunionens interessesfære og ble besatt av russiske soldater sommeren 1940.
I mellomtiden inntok Hitler Belgia, Nederland og Frankrike, men året etter vendte han kanonene sine mot Stalin. Den 22. juni 1941 startet «Operasjon Barbarossa» – invasjonen av Sovjetunionen. Da tyske styrker krysset grensen til Estland i juli, var de sovjetiske styrkene i området allerede under beskytning.
Mange estere så på Hitlers fremmarsj som en kjærkommen anledning til å kvitte seg med Stalins diktatur – nesten 50 000 estiske partisaner angrep Den røde armé og befridde flere deler av landet før tyskerne nådde frem.
Men det skulle vise seg at tyskerne ikke var befriere som ville gi Estland dets uavhengighet tilbake. Etter nazistenes planer skulle halvparten av esterne deporteres for å gi plass til tyske bønder som skulle kolonisere landet.
Hundrevis av sårede soldater ble også båret om bord mens sykepleiere forsøkte å lindre smertene deres.
Krigsskipene tok ikke mange om bord, for de skulle først og fremst forsvare konvoien. Til gjengjeld var sivile skip som S/S Naissaar fullstappet med soldater og sivile – mange av dem lettet anker med 2000–3000 passasjerer om bord.
I tillegg til de tusenvis av evakuerte forsøkte Den røde armé også å finne plass til verdifullt militært utstyr.
«Hvorfor i helvete laster dere de kassene om bord? Det er ikke nok plass til mennesker, og så drasser dere med dere kasser fra fronten», klaget en estisk kranfører på havnen.
«Din tåpe, det er jo ammunisjon! I Leningrad blir det bruk for alt», snerret en russer mot ham.
Alt det skipene ikke hadde plass til, ble kastet på sjøen eller sprengt i luften mellom kullhaugene på kaia.
Alle visste at evakueringen ville bli farlig. Tyske ubåter og minesveipere samt finske skip hadde lagt ut miner i Finskebukta, og konvoien ville bli beskutt av kanoner inne på land og angrepet av krigsskip. Dessuten gjorde tyske fly seg klar til å kaste seg over konvoiens 190 fartøyer.

Konvoien ble beskyttet av de eldste skipene i den sovjetiske østersjøflåten – f.eks. Artem fra 1916. Destroyeren sank allerede den første dagen etter å ha seilt på en mine.
Derfor hadde sivile fartøyer som S/S Naissaar fått beskjed om å stable løse planker og bord på dekk slik at skipbrudne skulle ha noe å klamre seg til i vannet.
Selv flytende likkister stikker til sjøs
Selv de verste dødsseilerne var blitt beslaglagt av sovjetiske myndigheter i Tallinn, og S/S Naissaar var en av dem.
Noen uker før skulle dampbåten fra 1911 ha vært senket i havnen som sjøsperring, og mannskapet hadde begynt å demontere alt av verdi. Nå skulle det bare halvveis sjødyktige fartøyet begi seg ut på den farefulle ferden mot øst.
Om morgenen den 28. august inntok S/S Naissaar sin plass ute på reden, og derfra skulle konvoien seile i samlet flokk. De 165 sivile skipene ble delt inn i fire avdelinger, mens den sovjetiske østersjøflåtens største skip utgjorde en selvstendig spydspiss. Sist i konvoien lå en dekningsstyrke bestående av eldre krigsskip.

Vironia hadde opprinnelig hett Kong Haakon og tilhørt det danske rederiet DFDS. Fergen var bygget for 336 passasjerer, men den fraktet minst 2300 under flukten fra Tallinn.
Klokken 11.18 begynte den forreste delen av konvoien å bevege seg østover mens tysk artilleri ga skipene en varm avskjedshilsen. Fergen Vironia* unngikk bare så vidt en artillerigranat som kappet kabelen til slepebåten som skulle hjelpe dampbåten ut av havnen.
Snart dukket det opp en ny fare i horisonten: Tyske torpedobåter hadde seilt fra Helsingfors og nærmet seg nå konvoien. To store sovjetiske krigsskip holdt dem imidlertid i sjakk med en effektiv sperreild.
I alt var karavanen med skip 50 km lang. Forrest forsøkte minesveipere å rydde en 200 m bred passasje gjennom fiendens minefelt utenfor halvøya Juminda, som ligger 60 km øst for Tallinn. Imens skjøt krigsskipene mot de tyske stupbombeflyene som angrep minesveiperne.
Tyskernes miner hang fra en lang stålvaier som forankret dem til havbunnen, og de sovjetiske minesveiperne forsøkte å kutte vaieren og samtidig få minen til å gå av. Men mange miner ble bare skåret løs og fløt deretter på overflaten slik at skipene i konvoien måtte seile sikksakk mellom dem de fikk øye på.
Sjøminer lurte under overflaten
I slutten av august la tyskerne ut sjøminer i Finskebukta. Målet var å desimere den sovjetiske østersjøflåten, som hadde sin hovedbase i Tallinn.
Tyskerne regnet med at russerne ville rømme basen og seile til Leningrad da Hitlers styrker rykket frem gjennom Estland. Litt over 2000 såkalte Ankertauminen – ankertauminer (på norsk: hornminer) – ble derfor lagt i et nøye uttenkt mønster for at ingen skip skulle slippe helskinnet gjennom minefeltet.

Minen ruller i havet
De såkalte ankertauminene lå på en vogn som rullet fra mineleggerne og ut i havet.

Tynget ned
Minen kunne flyte, men den tunge vognen trakk den ned mot bunnen. Stålvaieren mellom vogna og minen var nøye tilpasset havets dybde.

Usynlig morder
Hvis tyskerne hadde målt havdybden riktig, ville minen flyte rett under overflaten og være usynlig for russerne. Når et russisk skip traff minens «horn», eksploderte den.
Etter bare fem minutter i minefeltet lød den første eksplosjonen. Kl. 17.05 forsvant 700 evakuerte i dypet da et mindre dampskip gikk på en mine og sank. Samtidig åpnet tyske kanonbatterier ild inne fra land, og Stukaer og Junkers Ju 88 angrep fra luften.
De sivile skipenes eneste håp mot angrepet fra stupbomberne var å seile i sikksakk, men dermed kom fartøyene farlig nær kanten av den trange passasjen som minesveiperne hadde ryddet. Slik ble en gammel estisk isbryter offer for kursendringen sin og sank med litt over 100 personer om bord.
Nødskrikene forstummer
Om bord på Vironia hadde mannskapet nettopp fått opp kveldsmaten da et tysk fly angrep. Fergen endret brått kurs, og den første bomben traff 50 m ved siden av. De neste bombene eksploderte også i havet, men kort tid etter gikk Vironia i stå.
Trykket fra eksplosjonene hadde ødelagt roret, og selv om fergen var utstyrt med luftvernkanoner, ble den et lett mål som flere tyske fly kastet seg over.
Sovjetisk konvoi på dødskurs
På den 350 km lange sjøreisen fra Tallinn til Leningrad lurte tyskerne hele tiden på den sovjetiske konvoien. Miner, kystartilleri og fly angrep om og om igjen.
Den sovjetiske krigskorrespondenten Nikolai Mikhailovskij var om bord da Vironia fikk dødsstøtet. Fergen ristet voldsomt av en eksplosjon, og i neste øyeblikk lå han i vannet.
Mikhailovskij så seg rundt mens blodet dryppet fra pannen. Overalt fløt det lik i vannskorpen. Korrespondenten fikk øye på en ung dame fra Leningrad med svarte fletter. Henne hadde han stiftet bekjentskap med på skipet.
«Bølgene førte liket hennes bort. Hodet hennes med de pent sammenbundne flettene var synlig ganske lenge», mintes han senere.
De overlevende som kjempet for livet i vannet, ble pepret med maskingeværsalver fra tyske fly.
Etter hvert ble det lenger mellom nødropene, og til slutt hørte jeg ikke flere.» Nikolai Mikhailovskij, evakuert russer.
Først da flyene forsvant, våget Mikhailovskij å legge seg på ryggen for å spare energi.
«Jeg lå lenge på ryggen og betraktet den endeløse blå himmelen. Bølgene rullet mot meg. Ryggsvømming var mer bekvemt, for på denne måten svelget jeg ikke så mye vann. Etter hvert ble det lenger mellom nødropene, og til slutt hørte jeg ikke flere.»
Stiv av kulde ble han senere halt om bord i en hurtigbåt som fortsatte flukten mot Leningrad.
Konvoien kaster anker
Sjefen for den baltiske flåten befant seg om bord på konvoiens mest slagkraftige skip, krysseren Kirov. Admiral Vladimir Tributs måtte for alt i verden nå trygt frem til Kronstadt, den russiske marinebasen utenfor Leningrad.
I Moskva fulgte Sovjetunionens leder, Josef Stalin, personlig med på hvor langt Kirov var kommet.
I løpet av konvoiens første dag til sjøs slapp Tributs likevel godt fra det, for de tyske flyene konsentrerte innsatsen om dårlig bevæpnede mål. Men Tributs og alle andre i konvoien kunne ikke puste lettet ut før augustnattens mørke endelig senket sitt barmhjertige slør over Finskebukta.

Admiral Vladimir Filippovitsj Tributs (1900–1977) hadde ansvaret for evakueringen av Tallinn og sjøforsvaret av Leningrad.
Admiralen ga ordre til at konvoien skulle stanse og tilbringe natten for anker. Det ville være for farlig å fortsette i mørket uten sjanse til å skjelne miner fra flytende vrakdeler. Tributs befant seg på dette tidspunktet utenfor øya Vaindloo, som ligger 90 km øst for Tallinn.
Estere flykter nordover
Nattemørket ga de tvangsutskrevne sjøfolkene på slepebåtene Paldiski og I-18 sjansen til å rømme. Som mange andre estere betraktet de Stalins soldater som okkupanter de ikke hadde noe ønske om å hjelpe.
Til tross for at begge slepebåtene var fylt med væpnede soldater, bestemte sjøfolkene seg for å endre kurs og seile mot friheten i Helsingfors. Sovjetiske soldater holdt riktignok vakt i maskinrommet og på broen, men i mørket var det ingen som la merke til kursendringen.
Midt på natten ble båtene oppbrakt av finske patruljeskip. De sovjetiske soldatene grep våpnene sine, men ingen av dem våget å løsne skudd da de så overmakten. Paldiski og I-18 ble deretter eskortert i retning av finskekysten.

Finske kanonbåter og andre krigsskip patruljerte bukta på utkikk etter fartøyer som hadde kommet bort fra konvoien.
Mens konvoien lå stille i mørket, fortsatte lyden av eksplosjoner. Strømmen førte løsrevne miner mot skipssidene, og selv om matrosene kjempet tappert for å skyve bort minene med lange båtshaker, klarte de det ikke hver gang.
Ferjen Vironia hadde overlevd luftbombardementet skjønt den var hardt skadet og hadde blitt tatt på slep, men midt på natten innhentet skjebnen den. En mine drev inn i den og eksploderte.
«I vannet var alt kaos. Alle sloss mot alle for å redde livet. Jeg ble også skjøvet under flere ganger», husket Rafail Beltšikov, som hadde arbeidet som tolk for Den røde armé i Tallinn.
Selv om russiske soldater rev korkvesten av ham, overlevde Beltšikov – men 2300 andre mistet livet.
Andre steder i nattemørket utløste drivende miner ytterligere panikk. Den russiske sanitetshjelperen Olga Puginas skip begynte å ta inn vann mens de mange sårede om bord desperat forsøkte å komme opp fra lasterommet. Skipet sank så fort at Pugina ikke rakk å foreta seg noe for å hjelpe dem.

I ukene etter evakueringen av Tallinn drev løsrevne miner inn til finskekysten.
I desperasjon fisket hun frem pistolen som sjefen hennes for sikkerhets skyld hadde gitt henne før hun dro. Pugina ville skyte seg selv, men i siste øyeblikk rev en sjømann våpenet ut av hånden hennes og brølte:
«Ta av deg støvlene, kast jakken og buksene, og hopp i vannet! Og hopp så langt bort fra skipet som du kan!»
Halvnaken hoppet Pugina på sjøen og ble kort tid etter fisket opp av en skute som ilte til. Sjømennene ga henne et langt stykke blått tøy som hun kunne vikle rundt seg.
En kort stund var Pugina i sikkerhet, men bare en halv time senere gikk også dette skipet ned.
Olga Pugina havnet i det kalde vannet nok en gang. Sammen med noen sjømenn rev hun strimler av det blå stoffet og bandt dem rundt drivende planker slik at de fikk laget seg en primitiv flåte. Her tok hun plass sammen med de forkomne mennene.
Konvoien letter anker
Klokken 4.40 lettet konvoien igjen anker, og tyske fly angrep halvannen time senere. Snart begynte skipene å gå tom for ammunisjon til luftvernkanonene.

Siden 1704 har marinebasen Kronstadt forsvart innseilingen til St. Petersburg, som het Leningrad fra 1924 til 1991.
Leningrad holdt stand takket være Stalins Dunkerque
Evakueringen av Tallinn kostet den sovjetiske østersjøflåten dyrt, men den fikk likevel avgjørende betydning for et av de viktigste slagene under 2. verdenskrig: tyskernes beleiring av Leningrad.
Etter tapet av Tallinn flyttet den sovjetiske østersjøflåten hovedkvarteret til Kronstadt marinebase på øya Kotlin 30 km vest for Leningrad. Med sine 19 km2 er øya på størrelse med Vigra, men under 2. verdenskrig huset den over 125 000 soldater.
Kronstadt ble forsvart av 22 kystbatterier og kanonene fra 140 store og små krigsskip. Viktigst var imidlertid Kronstadts flybase med over 600 fly. Til tross for flere tyske luftangrep og forsøk på blokade forble Kronstadt på russiske hender.
Under tyskernes 900 dager lange beleiring av Leningrad sendte Kronstadt over 80 000 soldater til byen for å styrke forsvaret. Sovjetiske ubåter med base i Kronstadt svekket tyskernes forsyningslinjer, og marinebasens fly gjennomførte gang på gang bakholdsangrep på beleirerne.
Tyskerne tok igjen med fly og kanoner. Kotlin ble truffet av tusenvis av granater, men forble en viktig del av Leningrads forsvar inntil krigslykken snudde og Den røde armé drev Hitlers soldater tilbake i januar 1944.
Bare store krigsskip som krysseren Kirov kunne fortsatt forsvare seg effektivt, så tyskerne holdt seg på avstand av den. Et stort lasteskip ble dagens første bytte, og like etter sank også S/S Naissaar og tok med seg 1500 i dypet. Kapteinens kabal hadde snakket sant.
Om ettermiddagen 29. august – halvannet døgn etter at konvoien forlot Tallinn – var Kirov og admiral Tributs fremme ved østersjøflåtens base på Kronstadt.
Imens fortsatte tyskerne sitt nådeløse angrep på de langsomme sivile skipene, som nå var proppet til bristepunktet med overlevende som hadde blitt fisket opp av havet. De siste skipene i konvoien nådde frem først to dager senere – etter voldsomme tap.
68 av 165 sivile fartøyer gikk tapt, og 16 av 25 krigsskip ble senket i det som noen har kalt Stalins Dunkerque.
Tapstallene er fortsatt omstridt, men ifølge de to estiske historikerne Mati Õun og Hanno Ojalo forlot 42 000 mennesker Tallinn med konvoien, og bare 27 000 kom frem i live. 15 000 døde i Finskebukta. Dermed ble de evakuerte fra Tallinn utsatt for verdenskrigens blodigste angrep på en konvoi.