Stalins Dunkerque endte i blodbad

Hvis soldatene hadde visst på forhånd hvilken skjebne som ventet dem under flukten mot Leningrad, ville de ha nektet å gå om bord. Konvoien som S/S Naissaar er en del av, vil bli offer for verdenskrigens blodigste angrep til sjøs.

Kanonene sikter lavt

Tallinn var preget av undergangsstemning i slutten av august 1941. I ukevis hadde Den røde armé forgjeves forsøkt å stoppe tyskernes fremmarsj. Derfor måtte russere og estiske kommunister evakueres til Leningrad 350 km lenger øst.

Det hersket kaos på havnen i Tallinn. Den sovjetiske østersjøflåten lå ute på reden og skjøt på tyskerne med kanonene sine. Jo nærmere fronten kom sentrum av byen, desto lavere siktet skipenes kanoner. Til slutt fløy granatene rett over kaiene der soldater og sivile var i ferd med å gå om bord.

Hundrevis av sårede soldater ble også båret om bord mens sykepleiere forsøkte å lindre smertene deres.

Krigsskipene tok ikke mange om bord, for de skulle først og fremst forsvare konvoien. Til gjengjeld var sivile skip som S/S Naissaar fullstappet med soldater og sivile – mange av dem lettet anker med 2000–3000 passasjerer om bord.

I tillegg til de tusenvis av evakuerte forsøkte Den røde armé også å finne plass til verdifullt militært utstyr.

«Hvorfor i helvete laster dere de kassene om bord? Det er ikke nok plass til mennesker, og så drasser dere med dere kasser fra fronten», klaget en estisk kranfører på havnen.

«Din tåpe, det er jo ammunisjon! I Leningrad blir det bruk for alt», snerret en russer mot ham.

Alt det skipene ikke hadde plass til, ble kastet på sjøen eller sprengt i luften mellom kullhaugene på kaia.

Alle visste at evakueringen ville bli farlig. Tyske ubåter og minesveipere samt finske skip hadde lagt ut miner i Finskebukta, og konvoien ville bli beskutt av kanoner inne på land og angrepet av krigsskip. Dessuten gjorde tyske fly seg klar til å kaste seg over konvoiens 190 fartøyer.

Derfor hadde sivile fartøyer som S/S Naissaar fått beskjed om å stable løse planker og bord på dekk slik at skipbrudne skulle ha noe å klamre seg til i vannet.

Selv flytende likkister stikker til sjøs

Selv de verste dødsseilerne var blitt beslaglagt av sovjetiske myndigheter i Tallinn, og S/S Naissaar var en av dem.

Noen uker før skulle dampbåten fra 1911 ha vært senket i havnen som sjøsperring, og mannskapet hadde begynt å demontere alt av verdi. Nå skulle det bare halvveis sjødyktige fartøyet begi seg ut på den farefulle ferden mot øst.

Om morgenen den 28. august inntok S/S Naissaar sin plass ute på reden, og derfra skulle konvoien seile i samlet flokk. De 165 sivile skipene ble delt inn i fire avdelinger, mens den sovjetiske østersjøflåtens største skip utgjorde en selvstendig spydspiss. Sist i konvoien lå en dekningsstyrke bestående av eldre krigsskip.

Klokken 11.18 begynte den forreste delen av konvoien å bevege seg østover mens tysk artilleri ga skipene en varm avskjedshilsen. Fergen Vironia* unngikk bare så vidt en artillerigranat som kappet kabelen til slepebåten som skulle hjelpe dampbåten ut av havnen.

Snart dukket det opp en ny fare i horisonten: Tyske torpedobåter hadde seilt fra Helsingfors og nærmet seg nå konvoien. To store sovjetiske krigsskip holdt dem imidlertid i sjakk med en effektiv sperreild.

I alt var karavanen med skip 50 km lang. Forrest forsøkte minesveipere å rydde en 200 m bred passasje gjennom fiendens minefelt utenfor halvøya Juminda, som ligger 60 km øst for Tallinn. Imens skjøt krigsskipene mot de tyske stupbombeflyene som angrep minesveiperne.

Tyskernes miner hang fra en lang stålvaier som forankret dem til havbunnen, og de sovjetiske minesveiperne forsøkte å kutte vaieren og samtidig få minen til å gå av. Men mange miner ble bare skåret løs og fløt deretter på overflaten slik at skipene i konvoien måtte seile sikksakk mellom dem de fikk øye på.

Etter bare fem minutter i minefeltet lød den første eksplosjonen. Kl. 17.05 forsvant 700 evakuerte i dypet da et mindre dampskip gikk på en mine og sank. Samtidig åpnet tyske kanonbatterier ild inne fra land, og Stukaer og Junkers Ju 88 angrep fra luften.

De sivile skipenes eneste håp mot angrepet fra stupbomberne var å seile i sikksakk, men dermed kom fartøyene farlig nær kanten av den trange passasjen som minesveiperne hadde ryddet. Slik ble en gammel estisk isbryter offer for kursendringen sin og sank med litt over 100 personer om bord.

Nødskrikene forstummer

Om bord på Vironia hadde mannskapet nettopp fått opp kveldsmaten da et tysk fly angrep. Fergen endret brått kurs, og den første bomben traff 50 m ved siden av. De neste bombene eksploderte også i havet, men kort tid etter gikk Vironia i stå.

Trykket fra eksplosjonene hadde ødelagt roret, og selv om fergen var utstyrt med luftvernkanoner, ble den et lett mål som flere tyske fly kastet seg over.

Den sovjetiske krigskorrespondenten Nikolai Mikhailovskij var om bord da Vironia fikk dødsstøtet. Fergen ristet voldsomt av en eksplosjon, og i neste øyeblikk lå han i vannet.

Mikhailovskij så seg rundt mens blodet dryppet fra pannen. Overalt fløt det lik i vannskorpen. Korrespondenten fikk øye på en ung dame fra Leningrad med svarte fletter. Henne hadde han stiftet bekjentskap med på skipet.

«Bølgene førte liket hennes bort. Hodet hennes med de pent sammenbundne flettene var synlig ganske lenge», mintes han senere.

De overlevende som kjempet for livet i vannet, ble pepret med maskingeværsalver fra tyske fly.

Først da flyene forsvant, våget Mikhailovskij å legge seg på ryggen for å spare energi.

«Jeg lå lenge på ryggen og betraktet den endeløse blå himmelen. Bølgene rullet mot meg. Ryggsvømming var mer bekvemt, for på denne måten svelget jeg ikke så mye vann. Etter hvert ble det lenger mellom nødropene, og til slutt hørte jeg ikke flere.»

Stiv av kulde ble han senere halt om bord i en hurtigbåt som fortsatte flukten mot Leningrad.

Konvoien kaster anker

Sjefen for den baltiske flåten befant seg om bord på konvoiens mest slagkraftige skip, krysseren Kirov. Admiral Vladimir Tributs måtte for alt i verden nå trygt frem til Kronstadt, den russiske marinebasen utenfor Leningrad.

I Moskva fulgte Sovjetunionens leder, Josef Stalin, personlig med på hvor langt Kirov var kommet.

I løpet av konvoiens første dag til sjøs slapp Tributs likevel godt fra det, for de tyske flyene konsentrerte innsatsen om dårlig bevæpnede mål. Men Tributs og alle andre i konvoien kunne ikke puste lettet ut før augustnattens mørke endelig senket sitt barmhjertige slør over Finskebukta.

Admiralen ga ordre til at konvoien skulle stanse og tilbringe natten for anker. Det ville være for farlig å fortsette i mørket uten sjanse til å skjelne miner fra flytende vrakdeler. Tributs befant seg på dette tidspunktet utenfor øya Vaindloo, som ligger 90 km øst for Tallinn.

Estere flykter nordover

Nattemørket ga de tvangsutskrevne sjøfolkene på slepebåtene Paldiski og I-18 sjansen til å rømme. Som mange andre estere betraktet de Stalins soldater som okkupanter de ikke hadde noe ønske om å hjelpe.

Til tross for at begge slepebåtene var fylt med væpnede soldater, bestemte sjøfolkene seg for å endre kurs og seile mot friheten i Helsingfors. Sovjetiske soldater holdt riktignok vakt i maskinrommet og på broen, men i mørket var det ingen som la merke til kursendringen.

Midt på natten ble båtene oppbrakt av finske patruljeskip. De sovjetiske soldatene grep våpnene sine, men ingen av dem våget å løsne skudd da de så overmakten. Paldiski og I-18 ble deretter eskortert i retning av finskekysten.

Mens konvoien lå stille i mørket, fortsatte lyden av eksplosjoner. Strømmen førte løsrevne miner mot skipssidene, og selv om matrosene kjempet tappert for å skyve bort minene med lange båtshaker, klarte de det ikke hver gang.

Ferjen Vironia hadde overlevd luftbombardementet skjønt den var hardt skadet og hadde blitt tatt på slep, men midt på natten innhentet skjebnen den. En mine drev inn i den og eksploderte.

«I vannet var alt kaos. Alle sloss mot alle for å redde livet. Jeg ble også skjøvet under flere ganger», husket Rafail Beltšikov, som hadde arbeidet som tolk for Den røde armé i Tallinn.

Selv om russiske soldater rev korkvesten av ham, overlevde Beltšikov – men 2300 andre mistet livet.

Andre steder i nattemørket utløste drivende miner ytterligere panikk. Den russiske sanitetshjelperen Olga Puginas skip begynte å ta inn vann mens de mange sårede om bord desperat forsøkte å komme opp fra lasterommet. Skipet sank så fort at Pugina ikke rakk å foreta seg noe for å hjelpe dem.

I desperasjon fisket hun frem pistolen som sjefen hennes for sikkerhets skyld hadde gitt henne før hun dro. Pugina ville skyte seg selv, men i siste øyeblikk rev en sjømann våpenet ut av hånden hennes og brølte:

«Ta av deg støvlene, kast jakken og buksene, og hopp i vannet! Og hopp så langt bort fra skipet som du kan!»

Halvnaken hoppet Pugina på sjøen og ble kort tid etter fisket opp av en skute som ilte til. Sjømennene ga henne et langt stykke blått tøy som hun kunne vikle rundt seg.

En kort stund var Pugina i sikkerhet, men bare en halv time senere gikk også dette skipet ned.

Olga Pugina havnet i det kalde vannet nok en gang. Sammen med noen sjømenn rev hun strimler av det blå stoffet og bandt dem rundt drivende planker slik at de fikk laget seg en primitiv flåte. Her tok hun plass sammen med de forkomne mennene.

Konvoien letter anker

Klokken 4.40 lettet konvoien igjen anker, og tyske fly angrep halvannen time senere. Snart begynte skipene å gå tom for ammunisjon til luftvernkanonene.

Bare store krigsskip som krysseren Kirov kunne fortsatt forsvare seg effektivt, så tyskerne holdt seg på avstand av den. Et stort lasteskip ble dagens første bytte, og like etter sank også S/S Naissaar og tok med seg 1500 i dypet. Kapteinens kabal hadde snakket sant.

Om ettermiddagen 29. august – halvannet døgn etter at konvoien forlot Tallinn – var Kirov og admiral Tributs fremme ved østersjøflåtens base på Kronstadt.

Imens fortsatte tyskerne sitt nådeløse angrep på de langsomme sivile skipene, som nå var proppet til bristepunktet med overlevende som hadde blitt fisket opp av havet. De siste skipene i konvoien nådde frem først to dager senere – etter voldsomme tap.

68 av 165 sivile fartøyer gikk tapt, og 16 av 25 krigsskip ble senket i det som noen har kalt Stalins Dunkerque.

Tapstallene er fortsatt omstridt, men ifølge de to estiske historikerne Mati Õun og Hanno Ojalo forlot 42 000 mennesker Tallinn med konvoien, og bare 27 000 kom frem i live. 15 000 døde i Finskebukta. Dermed ble de evakuerte fra Tallinn utsatt for verdenskrigens blodigste angrep på en konvoi.