Stalins krigsfotograf: Sovjetisk jøde dokumenterte andre verdenskrig
Sovjetunionens krig mot tyskerne ble dekket av middelmådige fotografer med håpløst utstyr. Jevgenij Khaldei var unntaket. Bevæpnet med en Leica tok han noen av andre verdenskrigs mest kjente bilder.
Khaldei var formelt knyttet til marinen under krigen, men fotooppdragene førte ham til alle frontavsnitt.
Antisemittisme var en del av Jevgenij Khaldeis liv helt fra starten. Like etter at han ble født i mai 1917, ble jødene i den ukrainske byen Jusovka (dagens Donetsk) mål for forfølgelser.
Det kostet ham nesten livet. Han ble alvorlig såret av et skudd i hoften, og det samme prosjektilet boret seg inn i morens kropp og drepte henne.
12 år gammel sluttet Khaldei på skolen for å tjene penger, og seks år senere fikk han jobb som fotograf ved det statlige nyhetsbyrået, TASS. Han var selvlært fotograf.
Da krigen brøt ut, bodde Khaldei i Moskva, men familien hans bodde fortsatt i Jusovka, som nå het Stalino. I 1941-1942 drepte tyskerne faren hans og tre av Khaldeis fire søstre.
Khaldei var 18 år gammel da han begynte å fotografere for TASS.
Khaldeis lange reise begynner
- Moskva 22. juni 1941
Stalins ikke-angrepspakt med Hitler har hittil holdt Sovjetunionen ute av andre verdenskrig, men et overraskelsesangrep avslutter den ustabile freden.
Khaldei har akkurat kommet tilbake til hovedstaden etter en reise da livet hans snur brått.
Khaldei: «Jeg ble beordret til Murmansk. Jeg gikk til sjefen og sa: ‘Gi meg 100 meter film’. Svaret hans var: ‘100 meter! Om to uker er det hele over, hva skal du med så mye film? Nei, jeg gir deg bare 50 meter.’ Jeg tok de 50 meterne».
Nederlaget truer
- Murmansk juni 1941
Tyske panserstyrker ruller inn i Sovjetunionen, og alt går galt for Den røde armé. Stalin befaler motangrep på alle fronter, men resultatet er bare forferdelige tapstall blant styrkene.
Khaldei: «De første dagene av krigen. Stemningen var dårlig. Vi hadde allerede ‘hvite netter’. Kommandanten fikk soldatene til å stille opp og bli talt. Så sendte han dem ut på patrulje i natten. Jeg så ansiktene deres. Da de gikk, visste de ikke om de kom
til å komme tilbake i live»
Bare pipene står igjen
Tyske brannbomber har forvandlet Murmansk til en skog av skorsteiner. Trehusene er fortært av flammene.
- Murmansk 1941
Den røde armé har mistet enorme mengder krigsmateriell, og er avhengig av våpen, kjøretøy og råstoffer som britiske skip losser i Murmansk.
Den nordrussiske havna betaler en høy pris for å være Sovjetunionens livsnerve.
Khaldei: «Hitler hadde sagt: ‘Murmansk skal inntas’. Han ville avskjære Sovjetunionen fra de britiske forsyningene. Murmansk ble bombardert. 22. juni 1942 ga Hitler ordre om å brenne Murmansk ned. Byen besto hovedsakelig av trehus. På en dag falt 350 000 brannbomber. Jeg møtte en gammel kone med koffert. Hun så at jeg hadde et fotografi-apparat, satte kofferten ned og sa: ‘Skammer De Dem ikke over å fotografere ulykkene våre?
Hver dag bringer nye dødsofre
Hurricane-jagere levert av britene og med sovjetiske flygere ved roret patruljerer over Murmansk.
- Murmansk 1942
Sovjetiske flygere lider store tap i forsøket på å begrense de konstante tyske luftangrepene.
Khaldei: «Safonov er tilbake, han lander på den støvete flyplassen. Sursjenko legger an til landing, han er over plassen, han må lande, men understellet vil ikke løse seg ut. På kommandostasjonen lukker de øynene, de venter på eksplosjonen.
En redningsbil suser mot landingsstedet, støvet legger seg, ut av flyet stiger den uskadde Sursjenko. Propellene hans er bøyde, men det er det eneste. Sursjenko, som har skutt ned en Junkers, er omtåket og forvirret.
Alle venter på Petrov, sorgfullt stirrer de mot himmelen. Ingen fly i sikte, hvor blir det av Petrov? Et eller annet brenner der kampen fant sted. Ingen kan si noe med sikkerhet, men Petrov vender ikke tilbake»
Ingen nåde for fanger
- Rostov, februar 1943
Etter halvannet år i Murmansk ankommer Khaldei fronten ved Svartehavet.
Den røde armé har vunnet slaget om Stalingrad og rykker inn i sovjetiske områder der tyskerne har regjert med ekstrem brutalitet.
Khaldei: «Om morgenen kom vi til stedet for en blodig gjerning, utøvd mot 7000 kvinner, barn, gamle. Dette synet ville du aldri glemme. Graven hadde en lengde på to kilometer. Folk gravde snøen vekk, knyttet en lapp til føttene og slepte dem opp før de ble identifisert. En mann i 40-årene knelte. Ved siden av ham lå likene av hans kone, barna, sønnene og datteren».
Hekser i natten
Flygerne Irina Serebrova og Natalja Kravtsova foran sin utdaterte Polikarpov Po-2.
- Novorossijsk 1943
Alle sovjetiske krefter er mobilisert i kampen mot tyskerne. Kvinnelige flygere blir sendt på vingene i flygende dødsfeller.
Khaldei: «Det fantes en kvinneskvadron med lette fly som fløy om natten. I hvert fly satt to kvinner – en flyger og en navigatør. Så snart det ble mørkt, satte de i gang. De tyske soldatene kalte dem ‘Nattheksene’.
Når de var kommet opp, slo de av motoren og gled gjennom luften. Det hele var lydløst, bombene haglet tett. Mange av disse kvinnene mistet livet».
Stalin har vunnet materiellslaget
Sovjetiske styrker rykker frem mot Sevastopol, som tyskerne betalte en høy pris for å erobre i 1941-1942.
- Krim 1943
Etter en katastrofal vinter forsøker tyske styrker å vinne tilbake overtaket på østfronten.
Men Hitlers industri sakker akterut i kappløpet med det sovjetiske produksjonsapparatet, som masseproduserer kanoner, stridsvogner og fly.
Stalins styrker har mye mer av alt. Den tyske hæren begynner det lange tilbaketoget, som først ender i Berlins ruiner to år senere.
Khaldei: «De tyske panserstyrkene er slått tilbake fra Terek for evig. Det er ingen tyskere igjen ved vår kaukasiske kyst. De kan bare glemme å hvile ut i kurbyene våre.
Nå blir det arbeidet for den totale utslettelse av tyskerne ved Novorossijsk, for befrielsen av vårt trofaste Krim og befrielsen av Sevastopol, Svartehavsflåtens trofaste hovedstad. Tyskere og rumenere. Italienere og ungarere, alle blir knust av det sovjetiske artilleriet, pilotene og skipsangrep fra havet»
Den røde armé marsjerer mot vest
- Lovetj, Bulgaria 1944
Hitlers styrker er drevet tilbake over de sovjetiske grensene. Nå handler ikke krigen lenger om å befri fedrelandet fra angriperne, men om å knuse den tyske trusselen én gang for alle.
Veien til Tyskland fører gjennom Øst-Europa, som har lidd sterkt under den tyske tilstedeværelsen. Mange sivile mottar Stalins styrker som befriere, andre frykter at de bare er nye undertrykkere. Det skal vise seg at mistanken er begrunnet.
Nazist skyter familien sin
- Wien, begynnelsen av 1945
Den røde armé har trengt inn på fiendens territorium. Her opplever Khaldei hvordan noen nazister foretrekker døden fremfor et liv under Stalins styre.
Khaldei: «Jeg gikk i den vesle parken ved parlamentskomplekset for å fotografere de forbipasserede soldatene. Der ble jeg møtt av et selsomt syn. På en parkbenk satt en kvinne, drept av to skudd i brystet og ett i halsen. En gutt, omtrent 15 år gammel, og en jente lå på benken.
Ved siden av lå faren, som hadde drept dem alle sammen. Han hadde et merke på frakkeermet som viste at han var medlem av det fascistiske partiet. Ved siden av ham lå revolveren hans. Jeg fotograferte. En vakt kom ut av parlamentsbygningen og stammet: ‘Han, han gjorde det, ikke russiske soldater. Han kom klokken seks om morgenen.
Jeg så ham og familien hans fra kjelleren. Han skjøv benkene sammen og sa til kona: ‘Sett deg’. Så sa han det samme til gutten og jenta. Så skjøt han først moren, deretter sønnen.
Jenta gråt og sa ‘Nei! Nei!’ Han la henne på benken og skjøt henne også. Så tok han et steg til siden, så på hva han hadde gjort, og skjøt seg selv’.
Senere kom vår general Satsjvatajev og politikommissær Sjepilov, som hadde befridd Wien. Generalen sa: ‘Jeg er kommet hit fra Stalingrad, men en slik tragedie har jeg aldri opplevd før’».
Frontsoldater passer barn
- Wien, april 1945
Den nådeløse kampen mellom de tyske og sovjetiske styrkene på østfronten hadde enorme omkostninger for de sivile i krigssonen.
Mange barn ble foreldreløse og hadde ikke andre overlevelsesmuligheter enn å følge med hærene som tjenere eller soldater.
Khaldei: «Denne gutten er 13 år, han kommer fra Kiev. Han gikk bort til soldatene og sa: ‘Foreldrene mine er døde, ta meg med’»
Tyvegods trylles vekk
Armbåndsur på begge håndledd avslørte at soldaten hadde plyndret i Berlin. Det ene uret ble retusjert bort før bildet ble frigitt.
- Berlin, april 1945
Khaldei blir sendt til den tyske hovedstaden for å fotografere Den røde armés endelige triumf over fienden.
Han har alt planlagt at han vil lage sin egen utgave av amerikaneren Joe Rosenthals seiersbilde, der soldater planter flagget på stillehavsøya Iwo Jima.
Etter at riksdagen i Berlin er inntatt, går Khaldei og to andre menn opp på taket med et flagg. Mens soldatene lar den røde fanen vaie høyt over den tyske hovedstadens ruiner, tar den sovjetiske fotografen det som skal bli hans mest berømte bilde.
Da det fremkalles, viser det seg at den ene soldaten har to armbåndsur på seg – et bevis på at han har plyndret lik. Før den sovjetiske offentligheten får se bildet, er det ene uret retusjert bort.
Khaldei: «Sjefen for fotoavdelingen i TASS: ‘Du må straks til Berlin. Fotografene vår der, Kiskov og Pusjkin, drikker og sender ingen bilder’. ‘Godt’, sa jeg, og dro til flyplassen, fløy til Poznan og kjørte derfra på en stridsvogn mot den tyske byen Küstrin ved elva Oder».
Skrev dagbok i smug
Den røde armés soldater hadde forbud mot å føre dagbok. De kunne avsløre militære hemmeligheter hvis de falt i tyskernes hender.
Khaldei trosset reglene, og begynte å skrive ned inntrykkene sine allerede ved begynnelsen av krigen.
Men av årsaker vi ikke kjenner i dag, sluttet han å skrive i april 1943. Sitatene i denne artikkelen er en blanding av utdrag fra dagbøkene og Khaldeis senere uttalelser.