akg-images/Ritzau Scanpix
Russisk straffebataljon sendes frem mot fienden.

Straffanger fikk krigens farligste oppgaver

En halv million kriminelle og ulydige soldater kjempet i spesielle straffebataljoner under krigen. Russiske og tyske menn ble lovet frihet og sendt i døden – akkurat som i Wagner-gruppen i dag.

Snøen knirker under utslitte støvler mens den sovjetiske løytnanten Alexander Pyl’cyns soldater trasker det siste stykket inn i skogene øst for byen Rogachev i dagens Belarus den 18. februar 1944.

Karene har marsjert hele natten uten å vite hva oppdraget går ut på, og det er bare tid til 15 timers hvil før de skal i kamp.

«Dere har et usedvanlig vanskelig og viktig oppdrag foran dere», sier den ledende generalen den ettermiddagen når han orienterer løytnant Pyl’cyn og de andre offiserene som har kommandoen over 8. uavhengige straffebataljon.

Bataljonen skal trenge inn bak tyske linjer og innta en rekke bunkere ved Rogachev, der tyskerne har etablert en forsvarslinje.

Offiserene i straffebataljonen er vant til de livsfarlige oppgavene. Soldatene deres er degraderte offiserer som har mistet sin rang på grunn av «kujonaktig oppførsel».

Mennene betraktes som en skamplett i Den røde armé, og deres liv har ingen betydning.

Sent på kvelden etter hvilen sniker straffebataljonens soldater seg gjennom den dype snøen mot de tyske stillingene.

De forreste soldatene klipper forsiktig over piggtrådsperringene. Noen hundre mann kommer seg gjennom hindringene da en soldat plutselig blir viklet inn i piggtråden.

Et alarmsystem av tomme blikkbokser røper dem, og med ett blir vinternatten fylt med knitringen fra maskingeværer.

Russerne ved piggtråden blir øyeblikkelig meiet ned. Men Pyl’cyns menn kan ikke avbryte angrepet. Trekker de seg tilbake, vil de bli skutt – av Den røde armé.

Mennene kjemper seg fortvilet mot målet og får – mot alle odds – nedkjempet fienden i bunkerne.

Som alltid er tapene uhyggelig store, men for generalene i Den røde armé har oppdraget vært en suksess.

De drepte vil kjapt bli erstattet av nye straffanger som kan sendes på det neste selvmordsoppdraget.

Slik er det iskalde regnestykket på østfronten, der både Stalin og Hitler kaster tusenvis og atter tusenvis av sitt eget folk inn i straffebataljoner der bare et mirakel kan redde dem fra døden.

I dag – nesten 80 år senere – har de to diktatorenes straffebataljoner blitt vakt til live. Denne gangen av Russlands beryktede leiehær, Wagner-gruppen, og for dem betyr menneskeliv om mulig enda mindre.

Russiske soldater i Stalingrad i 1942.

På Stalins ordre ble straffebataljoner satt inn i forreste linje i de blodigste kampene på østfronten.

© akg-images/Universal Images Group/Sovfoto

Hitler sendte fanger til fronten

Allerede før 2. verdenskrig hadde naziregimet eksperimentert med bruk av straffebataljoner.

I 1935 opprettet Wehrmacht «spesielle avdelinger» for ulydige soldater som til tross for manglende disiplin ble funnet «tjenestedyktige».

Vanlige kriminelle og politiske fanger ble også innlemmet i disse straffeenhetene – fangene ble lovet at straffen deres ville bli redusert.

Da krigen brøt ut, ble ni av «de spesielle avdelingene» satt inn som forsyningssoldater under oppsyn av det tyske militærpolitiet.

Men da Tyskland etter hvert begynte å mangle soldater under krigen, så Hitler en mulighet til å sende domfelte soldater til fronten i stor stil.

Bak murene gjorde soldatene ingen nytte for seg, så det var bedre å gi dem sjansen til å vinne tilbake sin tapte ære.

«Det er nødvendig med de strengeste tiltak for å opprettholde disiplin blant soldatene, for å holde feigheten nede og for å gi medlemmer av Wehrmacht som har dummet seg ut en enkelt gang, muligheten for prøveløslatelse», lød det fra der Führer i desember 1940.

Napoleon brukte straffanger under felttoget i Russland.

Under felttoget i Russland hadde Napoleon med seg flere straffebataljoner.

© IanDagnall Computing/Imageselect

Napoleon inspirerte Hitler

Den såkalte prøveløslatelsen besto i å tjenestegjøre i en straffebataljon. Etter en god innsats her kunne straffangenes dommer tas opp til ny vurdering.

Oppgavene i enhetene besto stort sett i å forsyne fronten, men det endret seg drastisk da Hitlers felttog i Sovjetunionen gikk i stå.

«Fallende kampkraft i infanteriet! Armégruppen trenger folk», meldte feltmarskalk Fedor von Bock, sjefen for Heeresgruppe Mitte i desember 1941, da tyskernes tap på østfronten kunne telles i hundretusener.

En av Hitlers løsninger var at straffeenhetene nå skulle kjempe i felten «under farlige forhold». Samtidig erklærte der Führer at dommer for soldaters regelbrudd «skal avvikles hurtigst mulig», slik at mennene kjapt kan bytte ut fengselet med felten.

Fra april 1942 ble 40 prosent av de tyske soldatene som hadde fått fengselsdommer, sendt til straffeenheter ved fronten. Her skulle de inngå et samarbeid med de faste styrkene, men med utsikt til spesielt farlige oppgaver.

Snart nådde ryktene om tyskernes tilsynelatende fryktløse spesialstyrker Moskva, der Stalin også var i desperat beit for soldater.

Tysk militærpoliti holdt vakt over straffebataljonene.

Soldatene i de tyske straffebataljonene ble i begynnelsen ledet og bevoktet av det tyske militærpolitiet – feltgendarmene.

© ullstein bild/Ritzau Scanpix

Stalin kopierte Hitler

Helt siden den tyske krigsmaskinen trengte inn over grensen til Sovjetunionen i juni 1941 hadde Den røde armé hatt massive vanskeligheter. De blodige kampene fikk tusenvis av soldater til å flykte fra slagmarken.

Problemet med panikkslagne soldater var så stort at Stalin i september 1941 ga det hemmelige politiet NKVD ordre om å sette sammen spesielle «barriereavdelinger», som også var blitt brukt i den russiske borgerkrigen.

Disse spesialstyrkenes viktigste oppgave var å sørge for at ingen soldater eller offiserer trakk seg tilbake fra kampene uten tillatelse. Barriereavdelingene hadde fått uttrykkelig ordre om å skyte på soldater som flyktet.

I en statusrapport fra oktober 1941 kunne etterretningssjefen Lavrentij Berija fortelle at barriereavdelingene hadde forhindret over 600 000 sovjetiske soldater i å flykte under kamp eller til og med desertere fra Den røde armé. Over 25 000 soldater var blitt arrestert, og av dem ble 10 201 dømt til døden.

«Tiden har kommet da tilbaketoget må ta slutt. Ikke ett skritt tilbake!» Stalin i ordre nr. 227.

Men da tyskerne startet en ny storoffensiv østover og rykket frem mot oljefeltene i Kaukasus sommeren 1942, fortsatte faneflukten til tross for Stalins drakoniske tiltak.

På kontoret sitt i Kreml raste Josef Stalin:

«Blant soldatene i våre divisjoner finnes det mange panikkslagne og direkte fiendtlige elementer som kaster fra seg våpnene ved første press fra fienden!»

Den 28. juli 1942 utstedte han derfor sin beryktede orde nr. 227, som en gang for alle skulle vise soldatene at de ikke kunne løpe fra sitt ansvar.

«Tiden har kommet da tilbaketoget må ta slutt. Ikke ett skritt tilbake!» lød befalingen fra Stalin, som forlangte at «urostiftere og kujoner må pågripes på stedet».

Nå skulle NKVD-mennene arrestere hver eneste soldat og offiser som viste den minste «motvilje mot å kjempe». De såkalte panikkmakerne risikerte å bli skutt på stedet.

Men ifølge Stalin fantes det også et annet alternativ for kujonene – en metode som fienden hadde brukt da kampmoralen hos de tyske soldatene begynte å falle: straffebataljoner.

«Tyskerne har sendt dem til de farligste delene av fronten og gitt dem ordre om å sone for sine synder i blod», skrev Stalin i sin ordre og påpekte at det var derfor de tyske soldatene kjempet mye bedre nå.

Så Stalin var ikke i tvil: Den røde armé måtte gjøre det samme.

Mistet 600 mann på tre dager

Kort tid etter Stalins ordre nr. 227 ble den første av mange tusen sovjetiske soldater dømt til tjeneste i de nyopprettede straffebataljonene som ble kalt shtrafbat.

Offiserene i bataljonene var ofte frivillige fra Den røde armé som øynet en sjanse til å stige raskt i gradene i spesialkompaniene, der bare én måneds tjeneste gjaldt som seks måneder i den alminnelige hæren.

Det var imidlertid ikke alle som visste hva de ga seg ut på. Som en ung offiser skrev etter å ha ledet en straffebataljon:

«Det lar seg ikke gjøre å beskrive det jeg overlevde. Det får holde å si at jeg har blitt gråhåret i en alder av bare 23.»

Ifølge ordre nr. 227 skulle de spesielle straffebataljonene bestå av 800 mann, men ikke sjelden ble enhetene enda større, for NKVD våket nidkjært over de regulære styrkene, og det skulle ikke mye mer til enn en negativ omtale av hæren før soldatene ble kastet på en lastebil og kjørt til nærmeste shtrafbat.

Derfor var det ikke vanskelig å fylle rekkene. Den første straffebataljonen som ble sendt til Stalingrad-fronten 22. august 1942, besto av i alt 929 tidligere offiserer – alle var dømt for brudd på orde nr. 227 og fratatt sin rang.

«Vi trodde det ville bli bedre enn en fangeleir. På det tidspunktet var vi ikke klar over at det var en dødsdom.» Ivan Gorin, som ble innrullert i en straffebataljon.

Etter tre dager med det ene håpløse angrepet etter det andre mot de tyske styrkene var bare 300 av bataljonens soldater i live.

Krigsfotografen Dmitri Baltermants fant ut hvor lite som skulle til for å havne i en shtrafbat. I 1942 hadde han rang av kaptein i Den røde armé og fotograferte kampene om Stalingrad.

Under slaget tok han et bilde av tyske krigsfanger, men kom til å skrive en feilaktig opplysning i bildeteksten. Straffen falt straks: Baltermants mistet sin rang og ble sendt rett til en straffebataljon.

Det var først et år senere at han kom ut av straffebataljonen fordi han ble såret.

Men for Stalin var ikke de militære fangene nok. Den sovjetiske lederen sendte også tusenvis av sine politiske motstandere fra GULag-leirene til fronten som shtrafniki – soldater i en straffeenhet.

Fra 1943 begynte Stalin, i likhet med Hitler, å slenge fengslede kriminelle inn i straffebataljonene – blant dem bondesønnen Ivan Gorin, som hadde fått en dom for å ha forfalsket rasjoneringsmerker.

«Vi trodde det ville bli bedre enn en fangeleir. På det tidspunktet var vi ikke klar over at det var en dødsdom», sa Gorin etter krigen.

Russisk straffebataljon sendes frem mot fienden.

Krigsfotografen Dmitri Baltermants, som tok dette bildet, var blant de mange tusen som ble innrullert i en straffebataljon. Bildet stammer fra hans tid i bataljonen.

© akg-images/Ritzau Scanpix

Soldater ble sprengt av miner

Verken russerne eller tyskerne hadde gode odds når de ankom straffebataljonene. De heldigste var de tyskerne som endte opp som såkalte arbeidssoldater. Ifølge Hitlers planer skulle de utføre «det hardeste arbeidet så nært de kjempende styrkene som mulig».

Dette betydde at straffangene måtte bygge og reparere forsvarsverker helt fremme ved frontlinjen mens fiendens kuler og granater regnet ned over dem.

Arbeidssoldatenes oppgaver var likevel mindre nervepirrende enn de mineryddingsoppdragene som russiske og tyske straffebataljoner ofte ble kastet ut i.

Minefelter var et konstant problem i forbindelse med angrep, så det var ganske praktisk for generalene å kunne sende mindre viktige soldater frem for å rydde miner natten før en offensiv.

På russisk side var det heller ikke uvanlig å ofre shtrafnikiene ved å sende dem rett gjennom et minefelt i starten av en offensiv. På denne måten banet de bokstavelig talt vei for Den røde armés regulære styrker.

«Vi ble sendt ut dit som kveg, som ubrukelige gjenstander.» Alexander Pyl’cyn etter å ha blitt beordret inn i et minefelt med folkene sine.

Løytnant Alexander Pyl’cyn, som ledet den 8. uavhengige straffebataljon sammen med 17 andre offiserer, fikk oppleve en marsj gjennom minefeltet. Den bare 20 år gamle løytnanten, som skrev en bok om sine opplevelser etter krigen, fikk ordre om å sette inn sine menn som «mineryddere» under et oppdrag i Belarus i 1944.

Frontavsnittets leder, generaloberst Pavel Batov, visste at området var spekket med miner og sendte derfor shtrafnikiene inn i minefeltet. Tanken var ikke at soldatene skulle bruke tid på å lokalisere og grave opp minene. Soldatene skulle ganske enkelt vasse rett gjennom feltet slik at eventuelle miner ble utløst av kroppsvekten deres.

«Vi ble sendt ut dit som kveg, som ubrukelige gjenstander, selv om alle våre menn var tidligere offiserer med kamperfaring», mintes Pyl’cyn. Han beskrev generalens ordre som «ondskapsfull og uten anstendighet».

Angrepet kostet Pyl’cyns bataljon 80 prosent av mennene.

Bataljoner kjempet tappert

Da kampene raste på østfronten i 1943 og 1944, kastet både Hitler og Stalin stadig flere soldater inn i straffebataljonene.

De brutale kampene gjorde at det var massevis av «kujoner» å ta av. Ved utgangen av 1942 var det ca. 25 000 shtrafnikier i Den røde armé, og året etter økte antallet til nesten 178 000.

På tysk side risikerte soldater med svært korte dommer for forseelser også å ende opp i en straffebataljon, enda det tidligere hadde krevd en dom på minst seks måneders fengsel for å komme i betraktning til en av de fryktede enhetene.

Hos tyskerne gjorde mangelen på våpen og ammunisjon at straffebataljonene ofte ble utstyrt med foreldede geværer. Og det samme skjedde på motsatt side.

«Noen shtrafnikier fikk utlevert geværer, mens resten måtte klare seg med bajonetter.» Alexander Pyl’cyn om de bataljonene som besto utelukkende av GULag-fanger.

De russiske shtrafnikiene fikk ofte bare stukket et utrangert gevær eller et vanlig jaktgevær i hånden – eller et enda mindre brukbart våpen.

«Hvis det var kort tid før et oppdrag og det ikke var tid til å skaffe våpen, fikk noen shtrafnikier utlevert geværer, mens resten måtte klare seg med bajonetter», mintes Pyl’cyn om de bataljonene som utelukkende besto av GULag-fanger – enheter som til tider måtte overleve på bare en tiendedel av de normale rasjonene.

Offiser-shtrafbater som Pyl’cyns fikk bedre materiell, slik tilfellet var under den 8. uavhengige straffebataljons angrep på de tyske bunkerne ved Rogachev i februar 1944.

Men ellers var de vant til utslitt fottøy og fillete uniformer som de selv måtte lappe med stoff fra falne soldater.

Til tross for dårlig utstyr kjempet shtrafnikiene med stort mot. For de straffede offiserene handlet det om å kjempe så tappert at de kunne gjenvinne sin status i hæren og gjøre seg håp om å slippe bort fra enhetene.

For de menige – fangene fra fengslene og GULag-leirene – var kampiveren sjelden selvvalgt. De ble drevet frem av vaktsoldater med maskingeværer – og hvis straffangene ikke fortsatte sitt livsfarlige angrep fremad, ville de bli skutt.

«Shtrafnikiene flykter ikke fra plassen sin. Det har de vanlige soldatene lettere for å gjøre» Bondesønnen Ivan Gorin om sine kampfeller.

Likevel trodde bondesønnen Ivan Gorin at mange av kameratene hans la hele sin sjel i kampen.

«Jeg tror de kriminelle følte mer for hjemlandet og elsket det høyere enn sjefene høyere oppe i systemet», sa Gorin etter krigen, mens en annen straffange forsikret at mennene fra fangeleirene døde med ære og stolthet.

«Shtrafnikiene flykter ikke fra plassen sin. Det har de vanlige soldatene lettere for å gjøre», sa han.

Tysk brigade drepte for fote

Også på tysk side spilte kriminelle elementer en sentral rolle i straffebataljonene. De mest beryktede var Dirlewanger-brigaden, som var oppkalt etter sin sadistiske sjef, SS-obersten Oskar Dirlewanger.

Tidlig i krigen hadde styrken begynt som en bataljon på 300 mann som hovedsakelig besto av dømte krypskyttere. Med sine evner som skyttere ble de ønsket velkommen på østfronten.

Men i begynnelsen av 1944 hadde straffebataljonen vokst til en brigade, og Dirlewanger fikk SS-lederen Heinrich Himmlers tillatelse til å håndplukke 800 menn blant «de asosiale og profesjonelle kriminelle».

Oskar Dirlewanger fra Dirlewanger-brigaden.

Oskar Dirlewanger ble dømt for flere seksuelle overgrep mot mindreårige før han ble leder av sin egen brigade av spesielt brutale straffanger. Polske soldater skal ha banket ham til døde i juni 1945.

© Bundesarchiv, Bild 183-S73495/Anton Ahrens/CC-BY-SA 3.0

Dermed ble voldtektsforbrytere, barnemishandlere, drapsmenn og psykisk syke en del av den beryktede brigaden.

Dirlewangers folk hadde ingen hemninger når de pinte jøder eller kjempet mot partisaner bak fronten. I den jødiske gettoen i den polske byen Lublin skal brigadens bødler ha tvunget flere kvinner til å kle seg nakne før de ga dem gift.

«Dirlewanger og kameratene hans så på og røykte en sigarett mens kvinnene døde», fortalte en jurist som etterforsket brigadens forbrytelser etter krigen.

Jakten på partisaner på østfronten ble gjennomført med de samme metodene når straffangene lød Dirlewangers oppfordring og brente sivile levende i fjøs ved den minste mistanke om at de hadde hjulpet partisanene.

Da brigaden fikk i oppgave å slå ned et opprør i Warszawa i 1944, ga Dirlewanger på et tidspunkt ordre om at 500 barn i en barnehage skulle drepes med geværkolben for å spare kuler.

«Han løftet barnet høyt opp og kastet det på flammene.» Ingeniørsoldaten Mathias Schenk om Oskar Dirlewanger i Warszawa.

Dirlewanger var ikke snauere selv. Han tok et lite barn fra en kvinne som sto i forsamlingen på gaten.

«Han løftet barnet høyt opp og kastet det på flammene», fortalte ingeniørsoldaten Mathias Schenk, som var tilknyttet brigaden.

Russiske straffebataljoner oppførte seg også nådeløst, men siden de alltid opererte i frontsonene, gikk grusomhetene ifølge Pyl’cyn som regel bare ut over fiendens soldater.

«Shtrafnikiene tok ingen fanger, ikke engang når noen tyskere prøvde å overgi seg og ropte: ‘Hitler kaput!’» fortalte han.

«Hvis vi hadde vist medmenneskelighet og tatt dem som fanger, hva skulle vi da ha gjort med dem når vi befant oss i de ekstraordinære forholdene bak fiendens linjer?» argumenterte Pyl’cyn.

Krigsfanger havnet i bataljonene

Det var imidlertid som oftest soldatene i straffebataljonene som mistet livet. Spesielt de sovjetiske shtrafnikiene visste at hvert eneste oppdrag sannsynligvis ville koste dem livet.

«De kastet oss inn i de farligste sektorene, sendte oss nærmest til den visse død, forrest og uten artilleridekning», fortalte Vladimir Karpov, som var en av bare 6 overlevende i sitt første kompani på 198 mann.

På samme måte fikk soldaten Ivan Gorin og en gruppe på 330 andre shtrafnikier ordre om å storme frem over en åpen mark og angripe noen tyske stillinger. Noen timer senere var alle unntatt Ivan Gorin døde.

Nedskutt sovjetisk bombefly på østfronten.

Tyskerne skjøt ned tusenvis av sovjetiske bombefly på østfronten – noen av dem med straffanger om bord.

© Interfoto Sofia/Imageselect

Sovjetiske fanger ble låst fast i bombefly

De vanvittige stormløpene ble nesten hverdagskost for russerne i 1944, da tyskerne ofte forskanset seg bak elver og åpne områder før de ble presset tilbake mot Berlin. Uten å blunke ofret Stalin sine straffanger for en rask fremrykning.

I 1944 ble det i gjennomsnitt meldt om over 14 000 drepte shtrafnikier hver eneste måned. Dermed var tapstallene for straffebataljonene i forhold til antall stridende mellom tre og seks ganger høyere enn for den regulære hæren.

Til gjengjeld veltet det nå inn med erstattere for de drepte. Allerede i 1941 hadde Stalin forbudt sovjetiske soldater å overgi seg til fienden. De som gjorde det, ble automatisk stemplet som forrædere.

Etter hvert som Den røde armé rullet vestover, ble stadig flere fangeleirer med sovjetiske krigsfanger befridd. Men mange ble dømt for forræderi i stedet for å få friheten. Mange av dem, spesielt de befridde offiserene, ble derfor sendt rett til straffebataljonene.

Gravplass for Wagner-soldater i Russland.

Rundt omkring i Russland har det dukket opp atskillige kirkegårder for Wagner-soldater som er drept i Ukraina.

© Stringer/Reuters/Ritzau Scanpix

Putins leiekarer gjentar historien

Under Russlands krig i Ukraina har den beryktede Wagner-gruppen rekruttert tusenvis av fanger fra fengslene. Som i 2. verdenskrig har de blitt brukt som frontløpere, og desertører straffes med døden.

Russiske straffanger kjemper igjen ved fronten, over 80 år etter at Stalin opprettet sine shtrafbater. Det er leiehæren Wagner-gruppen som helt åpent har rekruttert kriminelle fra russiske fengsler til å utkjempe krigen i Ukraina.

På papiret er Wagner-gruppen en selvstendig hær, men ifølge eksperter har gruppen nære bånd til Russlands forsvarsdepartement.

I januar 2023 anslo den russiske fangeorganisasjonen «Russland bak murene» at henimot 50 000 kriminelle har blitt satt inn ved fronten. Ifølge organisasjonens opplysninger var ca. 10 000 fortsatt aktive på det tidspunktet. Størstedelen av de øvrige var høyst sannsynlig drept i kamp.

«Fangene brukes som kanonfôr, som en kjøttklump. Jeg fikk kommandoen over en gruppe fanger. I min tropp overlevde bare 3 av 30. Så fikk vi tildelt flere fanger, og mange av dem døde også», fortalte Wagner-soldaten Andrej Medvedev til avisen The Guardian i januar 2023, etter at han hadde flyktet.

Hvis fangene overlever seks måneders tjeneste, blir de benådet. Men prøver de å stikke av, henretter befalet dem for å skremme og advare de andre soldatene. Det forteller øyenvitner.

Shtrafnikene gikk foran

Etter suksessen ved Rogachev i februar 1944 fikk Alexander Pyl’cyn nye forsyninger av dømte offiserer slik at straffebataljonen hans kunne fortsette selvmordsoppdragene.

Ved elven Druts ble bataljonen en natt tvunget til å angripe over den tynne isen. I mørket falt mange shtrafnikier i vannet og frøs i hjel.

Som belønning fikk de overlevende æren av å angripe dypt bak tyske linjer mens russernes egne Katjusja-raketter regnet ned over dem.

Da Den røde armé startet sommeroffensiven Operasjon Bagration i 1944, spilte straffebataljonene igjen en hovedrolle. Selv om Stalins generaler nå rådet over tusenvis av stridsvogner og dominerte luftrommet, ble shtrafnikiene likevel tvunget til å gå forrest.

«Så få menn jeg hadde igjen. Bare rundt 20.» Pyl’cyn om et katastrofalt angrep over elven Oder.

Pyl’cyns menn fikk bl.a. i oppgave å erobre en bro nær grensen til Polen, men så snart oppdraget var fullført, rumlet utallige russiske stridsvogner over broen til straffebataljonens forundring.

«Vi led enorme tap. Jeg forsto ikke hvorfor stridsvognene ikke kunne innta broen før oss», bemerket offiseren.

Enda blodigere var et av bataljonens siste angrep i april 1945, da de ble satt til å krysse elven Oder i små robåter under konstant tysk bombardement.

«Det var som om vannet kokte av eksplosjoner og kuler», mintes Pyl’cyn, som så de fleste båtene bli sprengt.

«Vi erobret de første meterne av fiendens bredd. Men det var veldig få båter som klarte turen. Så få menn jeg hadde igjen. Bare rundt 20.»

De færreste slapp unna med livet i behold

Alexander Pyl’cyn og hans menns angrep på vestbredden av elven Oder var begynnelsen på Den røde armés stormløp mot Hitlers Berlin. Da krigen var slutt et par måneder senere, kunne de russiske straffangene endelig puste lettet ut.

Pyl’cyn overlevde mirakuløst to år som sjef for en straffebataljon, og selv om han underveis hadde sett flere av soldatene sine bli benådet for «tapper innsats», hørte de til fåtallet. De fleste kom aldri så langt før skjebnen innhentet dem.

Tragisk nok hendte det i flere tilfeller at en hel straffebataljon var blitt innstilt til benådning på grunn av usedvanlig heltemot, men før benådningen rakk å bli godkjent høyere oppe i systemet, ble bataljonens soldater utslettet i senere oppdrag.

Tysk soldat hengt for å ha desertert.

Både tyskerne og russerne gjorde kort prosess med desertører. Her skjærer allierte soldater ned en hengt tysk desertør.

© SZ Photo/Imageselect

Det var først da Stalin feiret «den store seieren» i mai 1945 at alle shtrafnikiene omsider ble benådet.

Det er uklart akkurat hvor mange soldater som kjempet som straffanger under krigen.

På russisk side ble 427 910 mann offisielt dømt til shtrafbats fra september 1942 til mai 1945 – det virkelige tallet er sannsynligvis høyere fordi offisielle sovjetiske statistikker er notorisk upålitelige. Alt etter hensikten er tallene enten for høye eller for lave. Når det gjelder straffebataljonene, er nok tallene en underdrivelse.

I Tyskland gikk mange dokumenter tapt under krigen, men historikerne går ut fra at minst 50 000 fanger ble innlemmet i bataljonene.

Mens historikerne anslår at ca. 50 prosent av soldatene i de tyske straffebataljonene omkom, var tapene langt større blant shtrafnikiene. Bare for året 1944 var det offisielle tapstallet 170 292 mann.

Man mener at bare en brøkdel av de sovjetiske straffangene overlevde krigen. Som en soldat sa det: «Denne krigen handlet om utslettelse.»

Alexander Pyl’cyn døde i 2018, 94 år gammel og lykkelig uvitende om at bare fire år senere ville en russisk leiehær gjenoppta straffangetaktikken som alle trodde at 2. verdenskrigs redsler hadde satt en stopper for, en gang for alle.