Synet av KZ-fangene fikk soldatene til å gråte

Våren 1945 smadrer allierte styrker portene til Det tredje rikes KZ-leirer. Under offensiven har soldatene sett død og grusomheter, men synet av lidelsene i konsentrasjonsleirene overgår alt.

Våren 1945 smadrer allierte styrker portene til Det tredje rikes KZ-leirer. Under offensiven har soldatene sett død og grusomheter, men synet av lidelsene i konsentrasjonsleirene overgår alt.

U.S. Army/Getty Images

Stanken river i nesen og blir bare verre for hver meter kaptein Belton Cooper og resten av 3. panserdivisjon nærmer seg Nordhausen i det sentrale Tyskland.

De tyske troppene har forlatt sine stillinger natten før, og alt burde derfor ånde fred. Cooper og hans sjåfør er på vei inn i byen i en jeep da de blir stoppet av en amerikansk major. Han er likblek.

"Cooper, vi har sett mange barske ting sammen i denne krigen. Men det er noe i neste gate som du ikke vil tro før du ser det,” stammer majoren fram.

“Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få se et levende, omvandrende spøkelse”. Amerikansk soldat i Dora-Mittelbau.

Kapteinen beordrer jeepen satt i gir. Da de runder hjørnet , dukker det opp en skjelven skapning i stripete bukser og naken overkropp.

Cooper synes figuren nærmest ligner et gjenferd. Stakkarens hud ser mer ut som gjennomsiktig plast som er trukket over ribbeina og sugd inn mot knoklene.

"Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få se et levende, omvandrende spøkelse," stotrer Coopers sjåfør fram.

Den fremmede er så utsultet i overkroppen at amerikanerne ikke kan se om skikkelsen er en mann eller en kvinne.

Heller ikke ansiktet gir noen ledetråder. Her er bare et uttæret kranium der øynene er så uttørket at de fremstår som mørke hull.

Mange av KZ-fangene var så avkreftet at de ikke lenger kunne stå oppreist.

© Shutterstock

Mens jeepen ruller lenger nedover gaten, dukker det opp flere magre skjeletter i pyjamas.

De fleste av dem har kollapset på fortauet og veien – på flukt fra sine plageånder. Cooper har vanskelig for å fatte hva han ser.

Men de grufulle synene har bare så vidt begynt. Rett rundt hjørnet venter den nazistiske konsentrasjonsleiren Dora-Mittelbau.

Russerne så redslene først

For kaptein Cooper og de andre amerikanske soldatene på vestfronten lå de tøffeste kampene bak dem. Hitlers hær var ganske demoralisert i begynnelsen av april 1945, og de fleste soldatene i Wehrmacht hadde innsett at slaget var tapt.

Russerne nærmet seg raskt Berlin fra øst, mens amerikanske og britiske styrker presset på fra vest. Det tredje riket var i ferd med å bli most i stykker.

I takt med de alliertes fremrykking hadde tyskerne gjentatte ganger måttet evakuere konsentrasjonsleirene nærmest fronten.

I noen leirer hadde nazistene slettet sporene etter beste evne, men etter hvert som fiendens fremmarsj skjedde i et stadig høyere tempo, var det ikke tid nok for leirkommandantene til å brenne bevisene.

I en gruvesjakt ved KZ-leiren Buchenwald fant amerikanske soldater tusenvis av gifteringer som nazistene hadde stjålet fra fanger de hadde drept.

© Shutterstock

Leirer ble forlatt i all hast, og mens soldatene tvang størstedelen av fangene ut på lange dødsmarsjer til rikets øvrige KZ-leirer, ble de svakeste fangene etterlatt bak piggtrådgjerdet.

En slik akutt evakuering ble gjennomført av nazistene i KZ-leiren Majdanek i det østlige Polen idet Den røde hær nærmet seg sommeren 1944.

Mer enn 12.000 konsentrasjonsleirfanger var blitt ført mot vest, og da sovjetiske soldater kjørte gjennom leirens gitterport den 23. juli 1944, var det bare “1500 krøplinger” tilbake, som russerne uttrykte det.

De kolossale haugene med sko, kofferter, kjoler og kåper i lagerbygningen vitnet om hvilket slaktehus leiren hadde vært.

”Det var en kvinnebrakke, og det var frosne blodpøler og døde kropper lå på gulvet.” Anatolij Shapiro, russisk offiser.

Etter befrielsen av Majdanek forhindret harde kamper ytterligere avsløringer av nazistenes grusomheter, men seks måneder senere – i januar 1945 – dukket Auschwitz opp bak de snødekte skogene i det sørlige Polen.

Nesten 60.000 fanger var blitt evakuert, men ca. 7000 syke mennesker lå strødd rundt i det enorme komplekset.

“Jeg åpnet døren til en (brakke, red.). Stanken var overveldende. Det var en kvinnebrakke, og det var frosne blodpøler og døde kropper lå på gulvet. Mellom dem lå de som fortsatt levde, halvnakne og bare iført tynt undertøy – i januar! Mine soldater vek tilbake i forferdelse. En sa: ‘Jeg kan ikke holde det ut lenger. Det er umulig å tro på!'” mintes offiseren Anatoly Shapiro.

Et av krigens mest grufulle bilder ble tatt i KZ-leiren Buchenwald, som lå 250 km sørvest for Berlin: døde, radmagre KZ-fanger stablet på en vogn.

© Shutterstock

Russerne dokumenterte sine oppdagelser med både film og fotografier som ble sendt til propagandaavdelingen i Moskva.

I begynnelsen ble rapportene om funnene bare publisert i forskjelllige russiske aviser som amerikanerne og britene ikke stolte på.

Rapportene ble sett på som et russisk propagandastunt – for selv om man var kjent med at KZ-leirene eksisterte, var stedene neppe så uhyrlige, konkluderte russernes allierte.

Våren 1945 skulle britiske og amerikanske styrker selv se sannheten i øynene.

Befrierne møtte levende skjeletter

Mange amerikanske og britiske soldater hadde hørt om KZ-leirene i Polen. Men ingen var forberedt på hvilke funn som ventet dem på vestfronten.

På samme måte som kaptein Cooper og hans kamerater hadde fornemmet stanken fra leiren da amerikanerne nærmet seg Dora-Mittelbau, var den skarpe lukten også det første som møtte soldatene som nådde frem til andre leirer våren 1945.

Amerikanske og britiske soldater befridde KZ-leirene på vestfronten.

© Ullstein Bild/Getty Images

Stanken skyldtes først og fremst de mange ubegravde likene. Før flukten hadde tyskerne rett og slett kastet kalk over de døde i håp om at det ville ta den verste lukten.

Men kalken tilførte heller en bitende sur odør til den i forveien uutholdelige stanken av råttent kjøtt og elendig hygieneforhold.

Soldatene glemte imidlertid lukten da de støtte på overlevende fanger. De innesperrede var i en så dårlig forfatning at flesteparten bare sto som levende statuer og betraktet soldatene som lente seg på hverandre for ikke å deise om.

I Bergen-Belsen, som ble befridd av britiske tropper den 15. april 1945, var 20 år gamle Hédi Fried en av de mange svekkede fangene som ikke klarte å reagere spontant på befrielsen.

“Jeg var så avkreftet og apatisk at jeg knapt nok kunne føle noen glede over det innvendig [...] Selvfølgelig var jeg glad, men det krever krefter å juble”, forklarte hun etter krigen.

Sivile tyskere ble satt til å grave massegraver for de døde KZ-fangene.

© AKG/Ritzau Scanpix

Sivile ble tvunget til å se leirenes redsler

Etter frigjøringen sørget amerikanske soldater for at sivile tyskere fikk se de grusomhetene som hadde funnet sted nær hjemmene deres.

Tyskere som bodde i nærheten av de befridde KZ-leirene forklarte ofte for amerikanerne at de trodde leirene bare var hemmelige fabrikker, men den forklaringen hadde soldatene vanskelig for å tro på.

Om de sivile tyskerne bevisst hadde lukket øynene eller ikke, måtte de nå være vitne til de avskyelige forbrytelsene som nazistene hadde begått.

Amerikanske soldater hentet derfor områdets innbyggere i lastebiler og tvang dem til å se stablene av utsultede lik som lå viklet inn i hverandre.

Forferdet gikk husmødre og gamle menn gråtende rundt og så på massegraver, krematorier og forhutlede overlevende.

I Ohrdruf, der en av Buchenwalds 138 mindre underleirer var lokalisert, var den lokale borgermesteren Albert Schneider den første som ble tvunget til å bevitne uhyrlighetene.

"Det var rykter i byen, men vi trodde dem ikke [...] Jeg trodde ikke tyskerne var i stand til å begå grusomheter som dette," lød det sjokkert fra Schneider.

Synet – og muligens erkjennelsen av at så barbariske gjerninger hadde funnet sted i hans kommune – ble for mye for borgermesteren. Samme kveld begikk Schneider og hans kone selvmord.

De allierte soldatene var i sjokk. I alle leirene vandret de levende skjelettene rundt blant sine døde medfanger. Likene lå der de hadde falt: Oppetter trevegger, i brakkekøyene og i latrinehullene.

I leirene der nazistene i all hast hadde likvidert fanger med nakkeskudd, lå ofrene ofte stablet i hauger. I Dora-Mittelbau var det nettopp dette synet som møtte kaptein Cooper:

“Vi passerte tre store stabler av det som så ut til å være avfallspapir og søppel, stablet i rader, nesten to meter høye og 120 meter lange. Stanken var helt overveldende, og da jeg så nærmere etter, la jeg merke til at noe i disse stablene beveget seg. Til min absolutte skrekk gikk det opp for meg at stablene besto av nakne menneskekropper. Noen få var fortsatt i live og vred seg i ekskrementer og menneskelig avfall”.

“Den overveldende moralske og fysiske stanken forblir i neseborene mine.” General Pattons assistent.

Mange av de allierte soldatene hadde vært i krig i flere år, men drap på sivile i en så overveldende skala hadde de aldri sett.

Selv de mest hardkokte brøt sammen i KZ-leirene. Da general George Patton besøkte Ohrdruf den 12. april, måtte han runde hjørnet på en brakke og kaste opp.

Også Pattons assistent, oberstløytnant Charles Codman, var sterkt preget:

"Jeg har tatt et bad, skiftet klær og røkt to pakker sigaretter, men den overveldende moralske og fysiske stanken [...] forblir i neseborene mine," skrev Codman i sin dagbok.

Jødisk soldat ble samlingspunkt

Mange avkreftede fanger mottok i likhet med Hédi de allierte uten noen umiddelbar glede. De ville først se an de utenlandske soldatene da de hadde lært å ikke stole på menn i uniform.

Men da fangene fikk vite at soldatene ikke var tyske, men allierte som ville befri dem, sprakk apatien opp. ”Jeg kan ikke beskrive gleden da vi forsto at det var amerikanske soldater og at de ville oss vel. Endelig var vi reddet [...] da det gikk opp for oss, begynte vi å slippe gleden løs”, husket ungarske Blanche Major, som ble befridd fra Münchmühle, en av Buchenwalds mange underleirer.

Befrielsen av Majdanek ga konkrete bevis for nazistenes bruk av giftgassen Zyklon B. Gassen ble levert som piller som reagerte med luften i gasskammeret.

© Mepl/Ritzau Scanpix

Snart stavret skjelettene frem for å takke sine redningsmenn, og de plagede ansiktene lyste opp. Sersjant Howard Cwick sto i Buchenwald med tårene rennende nedover kinnene da en KZ-fange kom bort og tørket vekk tårene med en benet håndflate.

Cwick fortalte at han også var jøde – i likhet med størstedelen av fangene i Buchenwald – og snart var soldaten nærmest omringet av radmagre skikkelser.

“De stilte seg tett rundt meg. Armer kom fra alle kanter for å berøre uniformen og ansiktet mitt. Flere grep fatt i hendene mine – og begynte å kysse dem," berettet Cwick senere.

Amerikanske soldater ble beskyldt for å ha henrettet flere SS-vakter i KZ-leiren Dachau – i raseri over deres umenneskelige behandling av fangene.

© NARA

Fangene døde av sjokolade

Den følelsestunge mottakelsen – som fant sted i alle leirene – gjorde et dypt inntrykk på både soldater og befridde, men Cwick ble raskt brakt tilbake til den triste virkeligheten.

Den jødiske eksfangen som kjærlig hadde tørket bort amerikanerens tårer, vendte seg til sin venn, som var i en så elendig forfatning at han lå apatisk på bakken:

"Nachum, vi er fri" sa han på tysk. Men vennen svarte ikke.

"Det er over, vi er fri" forsøkte han igjen mens han satte seg og tok vennens hode i armene. Men det kom ingen lyd, intet smil. Vennen var død.

"Dere kommer for seint. Dette er min venn! Han kunne ikke vente på dere lenger! Hvorfor kom dere ikke før?” ropte han fortvilet på engelsk. Cwick kunne ikke la være å føle skyld og sorg, og han var ikke den eneste med disse følelsene.

I 1945 nærmet Den røde hær seg KZ-leirene fra øst mens amerikanerne, støttet av briter og franskmenn, trengte frem fra vest.

© Shutterstock/HISTORIE

Befrielsen av KZ-leirene varte i 10 måneder

Nazistene etablerte 20 hovedleirer og hundrevis av underleirer som ofte lå nær fabrikkene der fangene arbeidet.

KZ-leirene ble befridd i krigens siste fase, men de fire rendyrkede tilintetgjørelsesleirene – Treblinka, Sobibór, Belzec og Chelmno – var allerede forlatt da Den røde hær ankom.

Mange av befrierne skammet seg på menneskehetens vegne over at jødene og andre av nazistenes fanger hadde blitt behandlet så ondskapsfullt og grusomt.

Soldatene ønsket derfor å gjøre alt for å hjelpe de nødstedte og utsultede fangene så hurtig som mulig.

Uvitende om konsekvensene delte amerikanerne ut sjokoladebarrer og andre kaloririke godbiter til eksfangene, som gumlet godbitene i seg. Ulykkeligvis var matvarene fra feltrasjonene som gift for de skrøpelige kroppene.

Etter måneder på sultediett klarte ikke de overlevende mager å fordøye så store mengder kalorier.

I beste fall besvimte fangene kort etter å ha spist en sjokoladebarre, men ofte kostet det dem livet.

Soldatene var dypt ulykkelige over at de befridde døde av noe som var ment som en god gjerning.

Derfor lærte amerikanerne også raskt å slutte å dele ut ting fra feltrasjonene. I stedet kom suppe, melk og havregryn på menyen – men i små mengder.

Amerikanernes feltrasjoner viste seg å være rene giften for de utsultede KZ-fangene.

© Library of Congress

"De forstår ikke hvorfor vi gir dem så lite, men hvis vi ikke gjør det, kommer alt opp igjen fordi de ikke har spist på lenge," skrev en amerikansk soldat hjem til sin familie.

Feltleger kjempet mot alle odds

De allierte sto overfor en massiv oppryddingsaksjon. Overalt i de befridde leirene lå råtnende lik, ekskrementer og oppkast, og brakkene og eksfangenes klær var rene bakteriefeller.

De avkreftede KZ-fangene led av tyfus, kronisk diaré og tuberkulose og befant seg i livsfare fordi immunforsvaret deres var helt ødelagt. De var ikke lenger fanger men pasienter.

Soldatene måtte så snart som mulig prøve å få bukt med de elendige sanitære forholdene. De mange likene ble derfor samlet sammen og lagt i massegraver.

Fordi ofrene var så mange, hadde de allierte ikke annet valg enn å begrave de døde på samme måte som nazistene hadde gjort.

For å forhindre epidemier måtte de mange likene begraves fort, så britene brukte bulldosere i Bergen-Belsen og andre KZ-leirer.

© AKG/Ritzau Scanpix

I Dora-Mittelbau-leiren, der kaptein Cooper befant seg, rullet bulldosere inn for å grave de store massegravene mens sivile tyskere fra Nordhausen ble tvunget til å jobbe døgnet rundt inntil alle lik var begravet.

Mens massebegravelsen pågikk, kastet soldatene seg over rengjøringen.

De befengte og illeluktende brakkene ble omhyggelig desinfisert slik at de igjen kunne huse mennesker uten risiko for smitte. Eksfangene kledde av seg de skitne fillene, som så ble brent.

I stedet kunne de utmagrede skikkelsene trekke i rene pyjamaser fra leirlagrene etter å ha blitt avluset og sprayet med insektmiddelet DDT, som de allierte brukte mot lus som forårsaket tyfus.

"De ble sprayet grundig [...] over hele kroppen – spesielt under armene og rundt kjønnsorganene," forklarte en årbok til den enheten av sanitetstropper som ankom Buchenwald fire dager etter befrielsen av leiren.

Amerikanske soldater ble sprøytet med insektgiften DDT for å drepe lus som kunne gi dem tyfus. KZ-fanger fikk også et stikk med DDT da amerikanerne befridde leirene.

© Centers for Disease Control and Prevention

Buchenwald var den største av KZ-leirene i Tyskland, og med 21.000 overlevende fanger – de fleste med en vekt på bare 40 kg – hadde sykehusenhetens leger og sykepleiepersonell mer enn nok å henge fingrene i.

Amerikanerne opprettet et sykehus i Buchenwalds tidligere offisersbrakker der leger kunne operere og behandle pasienter.

Andre av KZ-leirens bygninger og brakker ble brukt til sykeavdelinger, der de verst tilredte pasientene kunne komme seg på lerretsenger som ble satt opp i rekker.

“DDe syke fortsatte å dø. Vi kunne ikke redde dem.” Lege i den amerikanske hæren i Tyskland.

Selv om pasientene ble behandlet for sår, fikk penicillin og ble gitt blod tappet fra amerikanske soldater, var overlevelse ikke garantert.

“De syke fortsatte å dø. Vi kunne ikke redde dem [...] Vi hadde det forferdelig! De døde for øynene på oss!” skrev en militær kirurg etter krigen.

Friheten bød på nye problemer

Mot slutten av april ankom også Røde Kors med forsyninger til de befridde leirene i Tyskland, og pleien og ikke minst fødevaresituasjonen ble raskt bedre.

Egg og næringsrike friske grønnsaker gjorde eks-fangene godt. I løpet av mai slapp krigen også endelig taket i Europa, og de avmagrede fangene var snart friske nok til å spasere ut gjennom portene og forlate helvetet de hadde befunnet seg i.

Frivillige sjåfører kjørte de hvite bussene, men det var også Røde Kors-personell om bord.

© Mogens Rud/Ritzau Scanpix

Hvite busser brakte 15.000 fanger i sikkerhet

I krigens siste fase jobbet skandinaviske krefter for å redde konsentrasjonsleirenes danske og norske fanger. Tusener ble hentet og kjørt til Sverige i hvitmalte busser.

Tidlig i 1944 begynte iherdige dansker og nordmenn å planlegge hvordan de skulle redde sine landsmenn ut av de tyske KZ-leirene.

Mange norske fanger hadde sittet innesperret siden 1940, mens de fleste danske fangene ikke ble sendt til KZ-leirer før i 1943.

Men det var først da Sverige trådte inn i arbeidet i 1945 at det ble fart i saken. Etter intense forhandlinger med den mektige SS-ledelsen ble det mulig å samle danske og norske fanger i konsentrasjonsleiren Neuengamme under beskyttelse av det svenske Røde Kors.

Herfra skulle fangene transporteres til det nøytrale Sverige i de såkalte hvite bussene. En av de frivillige sjåførene fortalte senere om det marerittet som hjemturen hadde vært.

”På grunn av fangenes dysenteri måtte vi ha lange hvilepauser med korte mellomrom. Mange var så avkreftet at de svenske soldatene måtte holde dem når de forrettet sitt nødvendige ærend, og andre falt overende i sine egne ekskrementer", lød det fra sjåføren, som ble vitne til at mange av de befridde fangene "bukket under til tross for det store opp-budet av leger og sykepleiere.

Men turen bød også på oppmuntring. Over hele Danmark stimlet folk sammen i gatene for å ønske bussene velkommen med hurrarop og flagg. Skolebarn rakte blomster inn gjennom vinduene til de befridde fangene.

“Det er umulig å beskrive hva vi følte under den hjertelige mottakelsen ... Da jeg satt med blomsten i hånden, fikk jeg tårer i øynene, og flere av kameratene mine hadde det på samme måte. Tenk at store voksne menn gråter, men det var så hyggelig – vi følte oss hjemme”, sa en befridd nordmann.

15.345 fanger ble hentet hjem av de hvite bussene våren 1945. Av disse var litt over halvparten dansker og nordmenn, mens resten besto av syke, ikke-skandinaviske kvinner og barn som hadde fått spesiell tillatelse til å forlate kvinneleiren Ravensbrück.

Men mens politiske fanger som regel hadde et hjem og en familie å vende tilbake til, var det ofte langt vanskeligere for jødene å vende tilbake til livet.

“Vi hadde mistet familiene våre, vennene våre, hjemmet vårt. Vi hadde ikke noe sted å gå, og ingen ventet på oss noen steder. Ja, vi var i live. Vi var befridd fra døden, fra frykten for døden, men frykten for livet hadde begynt”, skrev for eksempel den polsk-franske jøden Hadassah Rosensaft, som var blitt reddet fra Bergen-Belsen.

Spesielt de østeuropeiske jødene var under press. Mange gruet seg til å vende tilbake til et hjemland som befant seg i den sovjetiske interessesfæren, og i realiteten var jødene også uønsket her.

De østeuropeiske jødene som forsøkte å vende hjem, opplevde ofte å bli forfulgt. Nazistene var riktignok borte, men antisemittismen levde videre.

Folke Bernadotte ble snikmyrdet av en paramilitær gruppe i Jerusalem i 1948.

© USHMM

Bernadotte møtte Himmler

Hjemtransporten av fanger skjøt fart da Folke Bernadotte involverte seg i saken.

Den svenske greven, som var visepresident i svenske Røde Kors, reiste i februar 1945 til Berlin der han forhandlet seg frem til en avtale med SS-riksfører Heinrich Himmler, sjefen for det tyske KZ-leirsystemet.

Grunnet grevens innsats er redningsaksjonen med de hvite bussene i dag også kjent som “Bernadotte-aksjonen”.

I Polen ble 42 hjemvendte jøder myrdet av polske militser i byen Kielce i 1946, da jødene urettmessig ble beskyldt for å stå bak en lokal gutts midlertidige forsvinning.

Også 19 år gamle Blanche Major, som hadde blitt befridd fra Münchmühle, opplevde at det var vanskelig å komme tilbake til Ungarn.

Under krigen hadde hennes fedreland kjempet på Nazi-Tysklands og de andre aksemaktenes side.

“Krigen hadde stjålet ungdommen vår, og nå oppdaget vi at det heller ikke var plass til oss i Ungarn. Vi var ikke spesielt velkomne, og det ble snart klart for oss at det ikke ville bli lett å bo i landet som hadde samarbeidet med nazistene," lød det fra den ungarske kvinnen.

“På en måte har deres (jødenes) situasjon forverret seg siden dagen de ble befridd.” Jødisk debattør.

Jøder endte i flyktningleirer

Mange befridde jøder delte skjebne med Major-paret. De kunne ikke leve i fred i hjemlandet, og de allierte opprettet derfor såkalte DP-leirer for "displaced persons" – flyktninger.

Leirene ble etablert kort tid etter krigens avslutning og huset ved utgangen av 1946 nærmere 200.000 mennesker.

"På en måte har deres (jødenes, red.) situasjon forverret seg siden dagen de ble befridd," uttalte den jødiske debattanten Zorach Warhaftig.

Utsikten til et normalt liv i frihet, som hadde vært jødenes håp våren 1945, var i ferd med å forvitre.

Mange jøder mistet troen på at de noensinne ville kunne bo i fred i Europa. Titusenvis av overlevere fra KZ-leiren utvandret til britisk Palestina. I 1948 grunnla de staten Israel.

© National Photo Collection of Israel

DP-leirene ga beskyttelse til jøder og andre som hadde blitt statsløse etter Holocaust, men de befridde KZ-fangene befant seg nå atter i en leir bestående av brakker og telt.

De var dog ikke omgitt av væpnede vakter som tvang dem til å jobbe dagen lang, men mengden av både klær og mat var fortsatt begrenset på grunn av mangelen på alt etter krigen.

Mange steder måtte eksfangene sågar gå rundt i sine tidligere fangedrakter eller tyske soldatuniformer.

Med tiden ble forpleiningen bedre, og nødhjelpsarbeiderne gjorde en stor innsats for å gjenskape spesielt barnas tro på sine medmennesker ved alltid å omtale dem ved navn og gi dem positiv opp-merksomhet – atferd som mange ikke hadde opplevd under alle årene i konsentrasjonsleir.

Mange befridde fanger endte i de såkalte DP-leirene. Her ses et fotballag fra DP-leiren i Berlin.

© Schwartzberg Family Archive

DP-leirene utviklet seg med tiden til små samfunn med både biblioteker, skoler og teatre. Utdannelse og kultur bidro i perioder til å fjerne tankene fra eksfangenes mange døde familiemedlemmer.

Men DP-leirene var ikke noe riktig hjem, og de statsløse jødene manglet fremdeles en avklaring på fremtiden. Først mot slutten av 1940-tallet lysnet situasjonen for jødene som ennå ikke hadde funnet et sted der de kunne begynne livet på nytt.

I 1948 ble den jødiske staten Israel utropt, og landet ble snart et tilfluktssted for et stort antall jøder – også for jøder som ikke befant seg i DP-leirene.

I tillegg ble innreiserestriksjonene opphevet i mange land, noe som ga flere jøder muligheten til å emigrere.

Over 80.000 dro til USA, mens Blanche Major og mannen hennes fikk muligheten til å komme til Norge.

“Da jeg kikket meg over skulderen, var det ingen SS-vakter. Jeg hørte ingen gjøende hund, og jeg så bare lutter fredelige svenske familier på tandemsykler.” Hédi Fried, rumensk jøde.

Kunne igjen juble over livet

Hédi Fried, som var blitt befridd fra Bergen-Belsen, havnet også i Skandinavia – og det var først etter at hun hadde kommet til Sverige med søsteren Livi at den rumenskfødte kvinnen merket at hun "var i stand til å juble" da de to søstrene gikk en tur på Västerbron i Stockholm:

“Da jeg kikket meg over skulderen, var det ingen SS-vakter der. Jeg hørte ingen gjøende hund, og jeg så bare lutter fredelige svenske familier på tandemsykler som nøt den solfylte søndagen. Livi og jeg tenkte det samme. Vi så på hverandre og begynte å danse akkurat der midt på broen”.

Etter mange års umenneskelig innesperring kunne de befridde jødene endelig gjenoppta livet sitt.