Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Syntetisk bensin skulle redde Hitler i siste øyeblikk

I 1944 avskjærer sovjetiske stridsvogner Hitler fra oljefeltene i Romania, og snart tørster Det tredje riket etter drivstoff. En 30 år gammel tysk oppfinnelse som kan forvandle brunkull, salmiakk og spillolje til bensin, gir imidlertid føreren nytt håp.

BPK/Scala Archives

Den klukkende lyden av drivstoff som helles ned i tanken på stridsvogna, er søt musikk i ørene på Joachim Peiper. Altfor lenge har han og andre tyske stridsvognkommandører måttet leve med utilstrekkelige forsyninger og evige formaninger om at bensin er en mangelvare som alle må spare på. Nå fråtser oberst Peiper i dyre dråper.

Drivstoffet har han bare noen øyeblikk tidligere skaffet seg fra et alliert lager i Büllingen i Belgia, som tyskerne overrumpler under offensiven i Ardennene i desember 1944.

Da Peipers 125 stridsvogner og 475 eskortekjøretøy har fått fylt tankene med 190 000 liter bensin fra beholdningen, regner obersten med å ha drivstoff nok til å nå frem til sitt egentlige mål: amerikanernes sentrale drivstoff- lager ved byen Stavelot.

Lageret i det østlige Belgia er med sine 9,5 millioner liter bensin Europas største – og akkurat det de tyske styrk-ene trenger. Mangelen på drivstoff truer med å lamme hær- en og holde flyvåpenet på bakken.

Men Peiper blir skuffet. Under fremrykningen går det meste galt: Kartet hans er utdatert, og dermed finner ikke obersten drivstoff-lageret på første forsøk. Da Peiper endelig nærmer seg, sperrer allierte soldater veien for ham – ironisk nok ved å helle bensin i en grøft og tenne på. Muren av flammer får Peiper til å snu.

Da han har fått omgruppert, er det for sent å kjøre tilbake. Stridsvognene har tomme tanker.

Drivstoffmangel kvalte Tyskland

Hvis Peiper derimot hadde erobret Stavelots enorme depoter, ville tyskernes akutte drivstoffkrise vært løst.

Historik- ere mener at Ardenneroffensiven da ville ha vært vellykket, og kort etter kunne tyske stridsvogner etter alt å dømme ha nådd frem til Den engelske kanal og klart å innta havnebyen Antwerpen. I stedet mistet Tyskland tusenvis av menn og mange stridsvogner – uten å få løst Det tredje rikets mest presserende problem: drivstoffmangel.

Jakten på olje og bensin førte med seg mye hodebry for nazistene gjennom hele krigen. Og skrekkscenarier som Peipers tomme tanker midt under en avgjørende offensiv var selve drivkraften bak en av Nazi-Tysklands største satsinger: masseproduksjon av syntetisk drivstoff.

Hundrevis av menneskeliv og millioner av riksmark gikk med under Hitlers forsøk på å gjøre Tyskland helt selvforsynt med olje.

I 1942 viste tyske utregninger at hæren manglet fire millioner liter bensin hver måned.

© warrelics.eu

Gammel oppfinnelse fikk nytt liv

Syntetisk bensin ble ikke oppfunnet til Hitlers krig, men stammet fra pioner-arbeid utført av tyske vitenskapsfolk rundt år 1900. Den gangen ble det etablert industriselskaper i alle større tyske byer, og de diesel- og bensindrevne maskinene deres økte på dramatisk vis landets import av olje.

Tyskland hadde ennå ikke funnet olje i bakken, og landets forskere øynet muligheten for å skape et tysk alternativ. Gjennombruddet kom i 1913, da kjemikeren Friedrich Bergius oppdaget hvordan kull kunne omdannes til bensin ved hjelp av hydrogen.

Forvandlingen foregikk ved hjelp av en komplisert kjemisk prosess som krevde både store mengder energi og kostbare investeringer i fabrikkanlegg. Når de to faktorene var på plass, ville Tysklands mange kullgruver kunne levere råstoffet til en nesten uuttømmelig energikilde.

Bergius’ forsøksfabrikk sto imidlertid først ferdig i 1919, og de harde årene etter verdenskrigen tok motet fra kjemikeren. Galopperende inflasjon og økonomiske nedgangstider reduserte etterspørselen etter drivstoff, og samtidig møtte forskeren på det ene tekniske problemet etter det andre. Til slutt solgte Bergius patentet sitt til Badische Anilin & Soda-Fabrik – BASF.

Firmaet fusjonerte i 1925 med andre kriserammede tyske kjemiselskap og dannet I.G. Farben – verdens ledende kjemikonsern.

Med store mengder kunnskap og kapital i ryggen sto syntetisk bensin nå overfor et gjennombrudd, men i 1930 fant amerikanerne enorme oljeforekomster i Texas, og snart oversvømte billig olje verdensmarkedet.

Syntetisk bensin, som kostet ti ganger så mye å fremstille som olje pumpet opp av bakken, ble uselgelig.

Dyktige selgere vant Hitlers støtte

Den lave oljeprisen lovet ikke godt for I.G. Farbens syntetiske bensin, og Tysklands politiske vinder blåste også i feil retning. Nazistpartiet, som ennå ikke var ved makten, men lå an til å få stor fremgang ved riksdagsvalget i juli 1932, likte ikke ideen: «Internasjonale finansfyrster og pengegriske jøder» var noen av skjellsordene nazi-kontrollerte aviser

brukte om ledelsen i I.G. Farben. Nazistene mente at det var bortkastet tid og penger å produsere syntetisk bensin. Noe måtte gjøres, tenkte ledelsen i kjemigiganten. For å demme opp for kritikken avtalte to av I.G. Farbens frontfigurer, kjemikeren Heinrich Bütefisch og reklamemannen Heinrich Gattineau, et møte med Adolf Hitler, nazistpartiets leder.

Møtet fant sted i juni 1932, og ble et vendepunkt. De tre møttes i Hitlers private leilighet på Prinzregentenplatz i München. Her forklarte Gattineau og Bütefisch hvordan syntetisk bensin kunne avhjelpe Tysklands avhengighet av importert olje og presset det la på handelsbalansen.

Til deres store overraskelse var nazilederen lutter øre. Hitler innså straks at «tysk bensin» passet perfekt inn i planene hans om å anlegge motorveier og dermed få fart på økonomien.

«Tyskerne blir nødt til å produsere sitt eget drivstoff. Det er derfor helt nødvendig at produksjonen av bensin fra kull fortsetter», slo Hitler fast. Den nazistiske pressen skulle øyeblikkelig stoppe sine skarpe angrep på konsernet, forsikret han. Til gjengjeld lovet I.G. Farben å støtte nazistpartiet med store pengebidrag.

Skattepenger betalte for bensinen

  1. januar 1933 ble Hitler tatt i ed som kansler, og kort tid etter satte han i verk planene om å motorisere Tyskland. Stolt omtalte Hitler planen som «et vendepunkt i tysk trafikkhistorie» og skrev under på en avtale med I.G. Farben om store leveranser av syntetisk bensin.

Kontrakten garanterte en høy pris, og at regjeringen ville bli en fast kunde av store mengder av det ferdige drivstoffet. Snart ble det etablert bensinfabrikker overalt i Tyskland. I 1936, da Berlin avholdt sin årlige bilutstilling, ble den åpnet av rikskansleren selv.

Hitler benyttet anledningen til å fortelle at Tyskland «effektivt har løst problemet med å produsere syntetisk bensin. Dette er av stor politisk betydning», som føreren kryptisk formulerte det.

Snart forsto verden hva han mente. I 1936 okkuperte tyske styrker det demilitariserte Rhinland ved grensen til Frankrike. Å gå til et slikt skritt var et brudd på Versaillestraktaten, men Vestmaktene gjorde ingenting. Oppmuntret la Hitler deretter frem en plan som på bare fire år skulle gjøre Tyskland klar til krig. Og syntetisk drivstoff skulle spille en avgjørende rolle.

«Tysklands produksjon av drivstoff må nå utvikles så raskt som overhodet mulig. Denne oppgaven må håndteres og utføres med samme besluttsomhet som en krig, siden den fremtidige krigen avhenger av den», forklarte Hitler i en lukket krets av toppnazister.

At syntetisk bensin var betydelig dyrere å fremstille enn bensin fra olje, var «uten betydning» ifølge føreren.Tysklands stramt styrte økonomi sikret at fabrikkene for syntetisk bensin straks ble tilført lån, arbeidskraft og alle andre nødvendige ressurser.

I.G. Farben var ikke alene om å produsere syntetisk drivstoff, men kjemigiganten var verdensledende på området, og derfor knyttet toppsjiktet i det nazistiske partiet seg tett til ledelsen i selskapet.

Firmaet ble nå grundig nazifisert.

Ingen jøder fikk lenger lov til å ha ledende stillinger, og de fleste i styret meldte seg inn i nazistpartiet. Et av styremedlemmene i I.G. Farben, Carl Krauch, assisterte til og med Hermann Göring, som var ansvarlig for Tysklands krigsplaner. Sammensmeltingen ble en suksess. I september 1939, da Tyskland invaderte Polen, var 14 såkalte hydrierwerke i bruk.

Til sammen pøste de i 1940 ut 11,4 millioner liter syntetisk drivstoff om dagen – det tilsvarte 46 prosent av Tysklands samlede drivstofforsyning. Når det kom til flybensin, var syntetisk bensin enda mer avgjørende: Hele 95 prosent av Luftwaffes høyoktanbensin var syntetisk fremstilt. Og byggingen av nye fabrikker fortsatte – i løpet av de neste tre årene ble produksjonen nesten fordoblet.

Problemer med Bergius’ metode førte til at produksjonen av syntetisk drivstoff først kom i gang i 1932

© Ullstein bild/polfoto

Drivstoffabrikk fikk egen fangeleir

En så kolossal innsats krevde arbeidskraft, men ledige hender var mangelvare under krigen, fordi millioner av menn ble innkalt til militærtjenes te. Det problemet løste I.G. Farben ved å bruke tvangsarbeidere – nærmere en tredjedel av arbeiderne på bensinfabrikkene var krigsfanger og sivile fra okkuperte land, som under tvang ble sendt til Tyskland.

For å øke produksjonen ytterligere gikk I.G. Farben så langt at de anla en fabrikk ikke langt unna utryddelses-leiren Auschwitz i Polen – slik at fangene i leiren kunne brukes som slaver.

Ettersom det samtidig var store forekomster av kull i nærheten, kategoriserte representanter for I.G. Farben den nye fabrikken som «meget fordelaktig plassert». Fabrikken hadde imidlertid ett stort problem. Gåturen fra Auschwitz til bensinfabrikken var mer enn seks kilometer lang og tappet de utsultede fangene for sine siste krefter, slik at de ikke kunne arbeide. I.G. Farben bestemte seg derfor for å bygge en fangeleir like ved fabrikken.

Monowitz, som leiren het, ble anlagt etter samme modell som Auschwitz og huset i løpet av krigen 300 000 fanger. En av dem var den unge italienske jøden Primo Levi, som senere beskrev bensinfabrikken:

«Dette enorme villniset av jern, betong, gjørme og røyk er selve skjønnhetens antitese. Inne på fabrikkområdet gror ikke et eneste gresstrå, og jorden er gjennomtrukket av giftige væsker fra kull og bensin. Det eneste som er i live, er maskiner og slaver – og førstnevnte mer enn sistnevnte».

De allierte glemte fabrikkene

De allierte kjente ikke til konsentrasjonsleirfangenes lidelser på bensin- fabrikken, men at syntetisk bensin var avgjørende for Hitler, hersket det ingen tvil om. Helt fra krigens begynnelse planla britene å bombe fabrikkene, men andre mål ble stadig prioritert.

Mens tyske ubåter senket allierte konvoier på vei over Atlanterhavet i foruroligende antall, ble bombeflyene eksempelvis omdirigert til tokt mot tyske ubåtverft.

Derfor økte produksjonen av syntetisk bensin helt frem til 1943. Men da de allierte fikk overtaket og begynte å planlegge landgangen i Normandie, havnet bensinfabrikkene i skuddlinjen.

  1. mai 1944 gikk hele 935 bombefly på vingene for å bombe en rekke utvalgte fabrikker, inkludert I.G. Farbens bensinfabrikk ved Leuna nær Leipzig. Rustningsminister Albert Speer dro straks ut for å besiktige skadene og ble møtt med synet av forvridde rør og rykende ruiner.

Etter besøket skrev Speer til Hitler: «Fienden har rammet oss på vårt svakeste punkt. Hvis de fortsetter, vil vi snart ikke ha noen drivstoffproduksjon som er verdt å snakke om».

Mannen med ansvar for å beskytte tysk industri mot flyangrep, Hermann Göring, raste. Han kalte Leuna-fabrikkens tolv meter høye skorstein for «idiotiske» peilemerker for fienden, og kritiserte fabrikkenes skrøpelige konstruksjon. Sårbarheten skyldtes «kjøpmanns- logikkens spareiver», freste sjefen for Tysklands flyvåpen.

I.G. Farbens styreformann forsvarte seg med å poengtere at fabrikkene var bygd for fredelige formål og at det ikke var tatt høyde for at de måtte tåle luftangrep.

Hitler ga nå ordre om at alle krefter skulle settes inn på å bygge om fabrikk- ene, slik at de ble bedre sikret og kunne opprettholde et høyt produksjonsnivå til tross for fiendens bombardement. Nazistenes eget ingeniørkorps, Organisation Todt, ble utkommandert til «Sondereinsatz Hydrierwerke» – spesial-operasjonen for fabrikker som produserte syntetisk bensin.

177 amerikanske bombefly angrep Ploiesti i august 1943. Toktet var uten større effekt.

© Topfoto/Polfoto

##

Imitasjoner skulle forvirre bombefly

Organisation Todt sørget for arbeidskraft, materialer og transport, slik at Leuna-verket og andre fabrikker snarest kunne motstå de alliertes angrep. De nye anleggene var mindre, lå mer spredt og var bedre beskyttet.

Noen fabrikker ble bygd i ruinene av de gamle, andre i steinbrudd, og andre igjen under jorden.

Tyskerne anla til og med falske bensinanlegg, i håp om at de allierte bombeflyene skulle slippe lasten der før de nådde frem til tyskernes nybygde fabrikker.

Men det var forgjeves. To dager etter de alliertes landgang i Normandie i juni 1944 fikk britiske og amerikanske bombefly følgende ordre: «Det viktigste strategiske målet er nå å avskjære fiendens væpnede styrker fra olje».

Deretter fulgte bombeangrep på de tyske fabrikkene med stor regelmessighet. Hvert angrep ble fulgt av intensive gjenoppbyggingsforsøk utført av Organisation Todts 350 000 mann, hvorav de fleste var tvangsarbeidere.

I løpet av høsten 1944 ble det vanskeligere og vanskeligere for tyskerne å gjenoppbygge fabrikkene, og produksjonen av syntetisk bensin stupte fra 14,5 millioner liter om dagen til 0,8 millioner liter. Det så dårligst ut for produksjonen av høyoktan flybensin – mot slutten av året mottok Hermann Görings fly bare seks prosent av den mengden bensin de fikk i begynnelsen av 1944.

Konsekvensene var katastrofale for Nazi-Tyskland. Nye flygere fikk ingen trening i luften, og jagerfly sto stille på bakken i stedet for å fly fienden i møte og avverge bombeangrep. Selv nyutviklede jagerfly, som skulle snu krigslykken, kom aldri i luften.

Bensinmangelen «var det avgjørende slaget mot Luftwaffe. Fra og med september var mangelen på drivstoff ødeleggende. Luftoperasjoner var nærmest umulige å gjennomføre», understreket general Adolf Galland, som hadde ansvar for utdannelsen av jagerflygere til Görings Luftwaffe.

Dårlig vær og nedsatt sikt kjøpte i løpet av høsten tyskerne litt tid til å få produksjonen av syntetisk drivstoff opp å gå igjen, men nye luftangrep i desember lammet på ny fabrikkene.

  1. desember satte Hitler inn sitt siste, desperate motangrep. Ved hjelp av de alliertes eget drivstoff skulle Ardenneroffensiven med oberst Peipers stridsvogner i spissen tvinge britene og amerikanerne på sjøen igjen.

Men Peipers mislykkede forsøk på å erobre Stavelots millioner av liter drivstoff beseglet Det tredje rikets skjebne. Tyskernes stridsvogner gikk tom for bensin før det avgjørende gjennombruddet.

«Stridsvognene kunne ikke flyttes. De sto helt stille på grunn av drivstoffmangel – strandet og spredt over en strekning på 160 kilometer – akkurat da det var mest bruk for dem», skrev en tysk befalingsmann om sine opplevelser langs Belgias snødekte veier. Første juledag, ti dager etter at Hitler satte offensiven i verk, presset de allierte tyskerne tilbake igjen.

Hitler ble brent i bensin

Hitler gjemte seg i bunkeren sin under Berlin, og som i feberørske «ga han ordre om forsterkninger i form av fly som ikke lenger kunne fly, ettersom de ikke hadde mer drivstoff igjen», skrev Speer. Imens fortsatte de alliertes bombing av bensinfabrikker, og Tyskland ble invadert fra både øst og vest.

  1. april 1945 avsluttet britiske bombefly krigens siste tokt mot bensinfabrikkene, da verket nær Lützkendorf ble bombet. «Det fins ikke flere oljemål», skrev lederen for toktet.

Bare tre uker senere sto sovjetiske styrker noen hundre meter unna Hitlers underjordiske bunker i Berlin.

Føreren begikk selvmord, og som ved en skjebnens ironi ble liket hans dynket i 200 liter bensin og satt fyr på.

Les også:

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul