Om morgenen den 6. april 1941 ble Jugoslavia invadert av Nazi-Tyskland, Italia, Ungarn og Bulgaria. Aksemaktenes tropper strømmet inn i landet fra alle retninger samtidig med at Luftwaffe bombet hovedstaden Beograd.
Helt siden grunnleggelsen i 1918 hadde den jugoslaviske staten hvilt på ustabil grunn. Nå kollapset den som et korthus. Etter bare 10 dagers kamper kapitulerte hæren, og kong Petar flyktet med regjeringen til London.
Video: Se tyske fly angripe Beograd i 1941:
Fra slovensk og kroatisk side ble det ikke ytt noen nevneverdig motstand. Her var man allerede grundig lei det serbisk-dominerte Jugoslavia.
Mange slovenere og kroater betraktet invasjonen som en frigjøring og hilste de invaderende tyskerne velkommen. Det samme skjedde i Makedonia da bulgarerne marsjerte inn der.
For bulgarerne var angrepet på Jugoslavia en lenge etterlengtet hevn for det forsmedelige nederlaget i 1913, da de mistet mesteparten av Makedonia til Serbia og Hellas.
Nazistene innledet en fortyskning
Etter kapituleringen ble Jugoslavia oppdelt i flere deler. Mesteparten av Slovenia ble innlemmet i Hitlers Nazi-Tyskland, og en "fortyskning" ble straks iverksatt. Også de serbiske områdene, der det bodde mange tysktalende, kom under tysk kontroll.
Italia fikk tildelt den dalmatiske kysten av Kroatia og tok kontroll over det vestlige Makedonia, Kosovo og det formelt selvstendige Montenegro. Bulgaria overtok resten av Makedonia og en del av Serbia.
Ungarn benyttet anledningen til å annektere områdene som hadde vært ungarske frem til 1919. Den nye staten Kroatia inkluderte hele Bosnia-Hercegovina. Den kroatiske fascisten Ante Pavelic, som i prinsippet sto under Mussolini, ledet regjeringen i det nye Kroatia.
"Der det finnes serbiske graver, er landet serbisk" Dragoljub Mihailovic' motto.
Senere i krigen, da Italia kapitulerte, grep tyskerne makten i landet. Til slutt innsatte tyskerne et lydregime i Serbia, ledet av tidligere forsvarsminister Milan Nedic. 200 000 serbiske soldater ble sendt til fangeleirer i Tyskland.
En av serberne som unnslapp tyskernes deportasjon var oberst Dragoljub Mihailovic. Han hadde klart å flykte til det vestlige Serbia sammen med en mindre gruppe soldater. Her organiserte han sine motstandsfolk tsjetnikene (som betyr "gruppemedlemmer").
Mihailovic ble lenge støttet av den jugoslaviske eksilregjeringen i London. I de alliertes propaganda ble han hyllet som en helt for sin motstandskamp mot Tyskland. Storbritannia utnevnte også tsjetnikene til den offisielle jugoslaviske motstandsbevegelsen og plasserte rådgivere i Mihailovics hovedkvarter.
Sivile ble ofre for massakrer
Bevegelsens viktigste mål var å gjenopprette det serbiske monarkiet og skape et Stor-Serbia som skulle omfatte Bosnia-Hercegovina og mesteparten av Kroatia. Mihailovics motto var: "Der det finnes serbiske graver, er landet serbisk."
Under 2. verdenskrig angrep Mihailovics menn både kroater og muslimer, som i det bosniske Foca, der 5000 sivile muslimer ble massakrert i 1941-42 og ytterligere 9000 i 1943.
Tyske styrker rykker frem mot den jugoslaviske hovedstaden Beograd i april 1941.
Tsjetnikene skar ofte halsen over på sine ofre og kastet deretter likene i bekker i nærheten.
Et par måneder etter Aksemaktenes invasjon av Jugoslavia, innledet Nazi-Tyskland den 22. juni 1941 "Operasjon Barbarossa" – angrepet på Sovjetunionen. Hitlers og Stalins ikke-angrepspakt var dermed opphevet.
Straks fikk det jugoslaviske kommunistpartiet instrukser fra Moskva om å organisere en motstandsbevegelse og starte en geriljakrig bak Aksemaktenes linjer.
Tito førte an
De jugoslaviske kommunistene ble ledet av kroatiske Josip Broz, bedre kjent som Tito. Kommunistene var ikke opptatt av etniske forskjeller, noe som raskt viste seg å være en fordel i de etnisk blandede områdene.
Bevegelsen, som i likhet med russiske motstandsfolk ble kalt partisaner, tok avstand fra storserbiske og storkroatiske ideer. Kommunistene ble et alternativ for dem som ville ha et fremtidig Jugoslavia der nasjonalitet ikke spilte noen rolle.
Tyske tropper utkjempet harde kamper mot partisangrupper i Jugoslavia.
Høsten 1941 møttes Mihailovic og Tito for å koordinere motstandskampen mot den tyske okkupasjonsmakten. Men da populariteten og styrken til de kommunistiske partisanene økte, skiftet tsjetnikene side i 1942.
Ved å samarbeide med Aksemaktene og Nedics nazi-vennlige lydstat i hovedstaden Beograd, kunne Mihailovics tropper operere uforstyrret i Bosnia og Kroatia. Under Nedics ledelse gikk Serbia i gang med å drepe jødene i landet. Høsten 1943 var den jødiske befolkningen i prinsippet utryddet.
Opprørere kjempet mot hverandre
De etniske motsetningene ble stadig verre. I Kroatia skred den kroatiske fascistbevegelsen Ustasja (som betyr "de opprørske") raskt til verket med sin antiserbiske politikk. I årene 1941-43 ble 400 000 serbere jaget ut av landet.
De ble også utsatt for tvangskonvertering, overgrep og massakrer, og i enkelte kroatiske områder hvor serberne utgjorde flertallet, var det ingen grenser for Ustasjas grusomheter.
Også jøder og romfolk ble utryddet for å skape et etnisk homogent Kroatia. Over 80 prosent av de kroatiske og bosniske jødene og nesten alle romfolk ble myrdet under krigen.
VIDEO: Se kart over partisanenes områder 1941-45:
Partisanene kontrollerte store deler av Jugoslavia under krigen mot nazistene. Til slutt fordrev Den røde hær tyskerne.
For både Tito og Mihailovic var tyskerne og Ustasja hovedfienden, men Titos partisangerilja og Mihailovics serbiske nasjonalister kjempet også mot hverandre. I krigens første år var oppslutningen om partisanene i Serbia ganske liten.
Flesteparten av de serbiske bøndene støttet heller Mihailovics tsjetniker. Men Tito rekrutterte etter hvert stadig flere montenegrinere, slovenere, kroater og bosniere.
Kommunistleder flyktet til Bosnia
I det vestlige Serbia startet tyskerne høsten 1941 en offensiv mot partisanene og den serbiske sivilbefolkningen. Nazistene praktiserte et system for gjengjeldelse der 100 sivile ble henrettet for hver død tysk soldat.
Etter den tyske offensiven flyktet Tito i 1942 med sine partisaner opp til det nordlige Bosnia, der det skogkledde, fjellrike landskapet var ideelt for geriljakrigføring. I Bosnia vokste Titos etnisk blandede partisanstyrker både i omfang og slagkraft.
Allerede i 1942 sto han i spissen for den største motstandsbevegelsen i Jugoslavia. Samme år ble Mihailovic utnevnt til krigsminister av eksilregjeringen i London, og tsjetnik-lederen håpet på en britisk invasjon for å gjenopprette det serbiske monarkiet i Jugoslavia. Samtidig ventet Tito på en sovjetisk invasjon for å skape et kommunistisk Jugoslavia.
Den 26. november 1942 organiserte de kommunistiske partisanene i den bosniske regionen Bihac det første møtet med AVNOJ (det antifascistiske rådet for nasjonal frigjøring av Jugoslavia). Ikke-kommunister var også velkomne til å delta i kampen mot fascismen.
Jugoslavia ble opprettet som kongedømme etter 1. verdenskrig.
Jugoslavia samlet etter 1. verdenskrig
Ulike slaviske folk har dominert Balkan siden 600-tallet e.Kr., og i middelalderen dannet serbere og kroater sine egne kongedømmer i området.
De to folkeslagene har beslektede språk, men tilhører forskjellige grener av den kristne kirken. Serberne ble ortodokse kristne under innflytelse av det bysantinske riket i øst, mens kroatene ble katolikker på grunn av sine nære bånd til den italienske halvøya.
På 1300-tallet ekspanderte det muslimske osmanske riket inn på europeisk jord. Serberne kom, i likhet med albanerne, bosnierne og makedonerne, under osmansk overherredømme. Kroater og slovenere ble imidlertid styrt fra nord, oftest av den østerrikske keiseren.
Serberne fikk et selvstendig rike
På 1800-tallet ble det osmanske riket svekket, noe som førte til at serberne rev seg løs og dannet sitt eget rike. Mange serbere ønsket også å få kontroll over Bosnia, men det gjorde også stormakten Østerrike-Ungarn.
I 1914 ble Franz Ferdinand, Østerrike-Ungarns tronfølger, drept i den bosniske byen Sarajevo. Det ble startskuddet på 1. verdenskrig, der serberne ble støttet av Russland, Storbritannia og Frankrike.
Da krigen var over fire år senere, hadde serbernes allierte seiret. De fikk derfor overtaket i den nye staten, som ble dannet ved at Kroatia og Slovenia løsrev seg fra Østerrike og at områder av Ungarn og det osmanske riket også ble del av riket. Kongeriket Jugoslavia var en realitet.
Møtet i Bihac resulterte i en viktig resolusjon som ga alle anerkjente folkeslag like rettigheter i et fremtidig Jugoslavia. Før krigen hadde bare serbere, kroater og slovenere vært anerkjent – men den nye teksten nevnte også montenegrinere og makedonere (bosnierne ble ikke anerkjent før i 1967).
Men det var nære på at kommunistenes planer ikke kom lengre enn erklæringer på et papir. I 1943 gjennomførte tyskerne flere offensiver som gikk hardt ut over bevegelsen.
Under slaget ved elven Neretva våren 1943 ble partisanene angrepet av tyskere, serbere og italienere. Ved å sprenge broene over elven klarte Tito å lure fienden til å tro at styrkene hans hadde til hensikt å bryte ut i en annen retning.
Samtidig med avledningsmanøveren bygget soldatene hans en ny provisorisk bro på et sted som var svært vanskelig å bombe. Her klarte de fleste partisanene å komme seg over og unnslippe.
Nazistene prøvde å knuse Tito
Tyskerne gikk imidlertid til fornyet angrep i forbindelse med en senere offensiv ved Sutjeska-elven i Bosnia. Titos hovedkvarter og et feltsykehus ble omringet. En bombe drepte hunden til Tito samt en britisk militærrådgiver, men partisanlederen selv slapp unna med en skadet arm.
Til tross for den massive tyske overmakten klarte ca. to tredjedeler av de omringede partisanene å bryte ut og unnslippe. Nå ble Tito en enda større folkehelt, og partisanbevegelsen fikk raskt mange nye rekrutter.
Bosniske soldater kjempet i den kroatiske hæren på tysk side under 2. verdenskrig.
Samtidig ble Nazi-Tyskland og dets allierte rammet av flere nederlag på andre fronter.
I februar 1943 ble tyskerne tvunget til å kapitulere ved Stalingrad, og i juli samme år gikk de allierte i land på Sicilia. To måneder senere kapitulerte Italia. Etter Italias nederlag ble den tyske kontrollen over Kroatia strammere, og flere kroater sluttet seg til Titos kommunistiske partisaner.
Den 29. november 1943 ble det andre AVNOJ-møtet avholdt i bosniske Jajce, der partisanene opprettet en midlertidig regjering. Forsamlingen utnevnte for symbolikkens skyld den kroatiske ikke-kommunisten Ivan Ribar til føderal president, og Tito – som var den egentlige makthaveren – ble marskalk i Jugoslavia.
Churchill ga partisanene sin støtte
I januar 1944 innkalte også Mihailovic til en kongress der flere politikere fra det gamle Jugoslavia deltok.
Målet var å gjenopprette monarkiet når krigen var over. Jugoslavia skulle fortsatt bestå av Serbia, Kroatia og Slovenia, hvor de to sistnevnte skulle ha en viss autonomi. Til gjengjeld ble landets øvrige nasjonaliteter ikke nevnt i dokumentet i det hele tatt.
Selv om tsjetnikene var skyld i alvorlige overgrep og samarbeidet med italienerne og tyskerne, var det først i begynnelsen av 1944 at Churchill bestemte seg for å samarbeide med Titos partisaner i stedet. Det var nå klart at Tyskland ville tape krigen og at Jugoslavia dermed ville bli kontrollert av Titos kommunistiske partisaner.
Tito sto det kommunistiske regimet i Moskva nært, men partisanene handlet selvstendig og var ikke under Stalins kontroll.
I etterkrigstiden var Tito (i hvit dress) en av de viktigste lederne i den alliansefrie bevegelsen som handlet uavhengig av stormaktene Sovjetunionen og USA. Her sammen med Egypts leder Nasser.
Tito lot seg aldri knekke av Stalin
Under 2. verdenskrig var Tito en stalintro kommunist. Titos partisaner rensket ut tusenvis av kroater, slovenere, ungarere og tysktalende i store gjengjeldelsesaksjoner – i mai 1945 overga f.eks. den britiske hæren 100 000 jugoslaviske flyktninger til partisanene. De fleste av dem ble henrettet eller døde under dødsmarsjer mot sør.
Men da krigen nærmet seg slutten, slo forholdet mellom Tito og Stalin sprekker. Titos partisaner okkuperte områder i Østerrike og Italia med en delvis slavisk befolkning, men mot slutten av krigen ønsket ikke Stalin å støte sine vestlige allierte og han tvang derfor Tito til å trekke seg tilbake.
Senere gjorde Tito et forsøk på å danne en kommunistisk føderasjon på Balkan som også skulle inkludere Albania og Hellas. Også det satte Stalin en stopper for.
Da Tito søkte og fikk økonomisk støtte fra USA, forsvant tilliten mellom de to diktatorene for godt.
Stalin forsøkte å myrde Tito
Jugoslavia ble etter dette ekskludert fra samarbeidet med de andre kommunistiske statene. Etter 2. verdenskrig førte Jugoslavia derfor en mer selvstendig økonomisk og internasjonal politikk.
Dette økte Titos popularitet blant jugoslavene og irriterte Stalin enda mer. Stalins etterfølger Khrusjtsjov fortalte senere at Tito hadde truet sovjetlederen på livet i et brev:
“Slutt å sende leiemordere. Hvis det ikke stopper opp, vil jeg sende en mann til Moskva.”
Tito forble diktator i Jugoslavia til sin død i 1980. Så lenge han styrte med jernhånd, ble stridighetene mellom forskjellige etniske grupper holdt i sjakk. 10 år etter Titos død begynte landet igjen å falle fra hverandre.
Først etter Storbritannias og USAs anerkjennelse av Titos kommunister, tilbød også Moskva sin aktive støtte til Titos motstandsbevegelse.
I mai 1944 innledet tyskerne en siste offensiv mot Tito. Han flyktet til øya Vis i Adriaterhavet. Øya var blitt erobret av britene. En måned senere ble Mihailovic avsatt som krigsminister av den jugoslaviske eksilregjeringen i London. I tillegg tvang britene den jugoslaviske kongen, som var i eksil i London, til å anerkjenne Tito som leder.
Tito besøkte Stalin i Moskva i september. Kort etter gikk sovjetiske tropper inn i Jugoslavia, og den 20. oktober ble Beograd befridd av Den røde hær.
Mihailovic flyktet, men ble tatt til fange av bosniske partisaner i mars 1945. Han ble henrettet året etter. I løpet av våren 1945 lyktes det Titos styrker å få kontroll over Kroatia.
Russerne drepte for fote i Jugoslavia
Den røde hærs inntog i Serbia var et sjokk for mange serbere. Soldatene opptrådte som brutale erobrere, ikke som befriere. Stalins menn prøvde bl.a. å bygge opp et spionnettverk og infiltrere den jugoslaviske partisanbevegelsen.
Mest sjokkerende var russernes behandling av sivile. Jugoslaviske kilder rapporterte om 1219 voldtekter, 329 voldtektsforsøk, 111 voldtektsdrap, 248 forsøk på voldtektsdrap og 1204 ran begått av sovjetiske soldater.
Overgrepene bidro til å splitte Jugoslavia og Russland. Tito brøt med Stalin, og Jugoslavia førte en relativt selvstendig politikk under den kalde krigen.