Hvis russiske medier sprer «falske nyheter», risikerer journalistene opptil 15 års fengsel. Sannheten blir definert av Putin i Kreml.
Propaganda anno 2022: Putin sprer løgner
Ukrainerne bomber sin egen befolkning, iscenesetter russiske krigsforbrytelser med skuespillere og produserer lagre av biokjemiske våpen. Dessuten er alle nazister.
Feilinformasjonen fyker gjennom luften i den russiske presidenten Vladimir Putins informasjonskrig mot Russlands egne innbyggere.
Propagandaen skal rettferdiggjøre invasjonen av Ukraina og avlede oppmerksomheten fra Putins egen brutale krigføring. Og i det større perspektiv mener mange observatører at Putins fortelling skal dekke over hans egentlige mål med krigen i Ukraina: å gjenskape Russland som en stormakt med kontroll over de tidligere sovjetiske områdene.
Det samme mønsteret tegner seg når man ser bakover i historien. For i likhet med Putin var også nazistenes leder, Adolf Hitler, interessert i å gjenskape. Han brukte alle tenkelige midler for å rettferdiggjøre gjenopprettelsen av et sterkt Tyskland og utvidelsen av det stortyske riket.
Dykk ned i historiens grelleste propaganda-forbilde nedenfor:
Da Joseph Goebbels en novemberdag i 1925 halter bort til skrivebordet og griper pennen, er han fremdeles høyt oppe etter sitt første møte med Adolf Hitler.
«Den mannen har alt som skal til for å bli konge», noterer Goebbels begeistret i dagboken sin, der han også beskriver Hitlers «store blå øyne», som funkler «som stjerner».
Den 28 år gamle Goebbels, som året før har meldt seg inn i Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartiet (NSDAP), ser et lys i partiets leder. Da han nok en gang står overfor Hitler 23. november, er begeistringen like stor:
«Stor fryd. Han (Hitler, red.) hilser på meg som på en gammel venn. Og ser etter meg. Jeg elsker den mannen!» heter det fra Goebbels, som senere får æren av å tilbringe noen døgn sammen med Hitler i Berghof i De bayerske alper:
«Disse dagene har staket ut kursen for min del! En stjerne skinner og leder meg bort fra dyp elendighet. Jeg er hans for evig».
Goebbels – en mann som elsker ord og har en doktorgrad i litteratur – er blitt forført av det han kaller «ildsjelen» og «det politiske geni», Hitler.
Takket være sine språkferdigheter får Goebbels til sin store glede snart oppgaven med å hjelpe Hitler med å fremme nazistenes sak. Utfordringen er kolossal.
Det er ikke mange tyskere som har sympati for nasjonalsosialistene, og partiet har i 1925 bare 25 000 medlemmer.
Men Goebbels ser det som sin fremste oppgave å få resten av Tysklands borgere til å se Hitler som sin ledestjerne. Med beinhard og målrettet propaganda skal det tyske folk forvandles til nazister.
Plakater med enkle budskap var synlige for alle. Rødt trykk gjorde at nazistenes plakater skilte seg ut fra de andre partienes, som var i svart-hvitt.
Enkle budskap
Allerede før møtet med Goebbels var Hitler særdeles bevisst propagandaens effekt. Nazipartiets leder visste at folket kunne påvirkes gjennom skrift og tale – særlig hvis tonen var rettet mot den vanlige tysker.
I sitt kampskrift, Mein Kampf, skrev Hitler blant annet at propagandaen måtte «henvende seg til massen», være «folkelig og inn-stille sitt åndelige nivå på oppfattelses-evnen hos den mest innskrenkede blant dem den henvender seg til».
At budskapene måtte være enkle, var helt etter Goebbels’ hode. Med den innstillingen dro han i oktober 1926 til Berlin som partiets nye regionsleder (Gauleiter) og PR-mann.
Nasjonalsosialistene hadde få tilhengere i hovedstaden, som Goebbels selv beskrev som en «sump av synd». Men nazipartiet og navnet Adolf Hitler skulle snart bli etset inn i berlinernes bevissthet.
Goebbels hadde nemlig ordet i sin makt, og fra planet på en lastebil talte han med sin sterke stemme til byens pøbel.
Her la den intellektuelle nazisten de tunge glosene til side for i stedet å snakke om tro og håp for fremtiden i lettfattelige formuleringer. Når bare Goebbels kjente sitt publikum, kunne han tale rett til hjertet deres:
«Hvilken plate skal jeg sette på? Den nasjonale, den sosiale eller den sentimentale?» spurte Goebbels en gang en lokal partimann før nazisten gikk på scenen for å tale til en forsamling.
Snart følte mange i befolkningen at Goebbels og nazistene snakket deres eget språk, og tilslutningen til partiet steg.
«Partiet ble kjent. Det sto med ett i sentrum for offentlighetens interesse», skrev Goebbels om suksessen i Berlin.
Han fikk også trykt en avis med navnet Der Angriff – «Angrepet» – som ukentlig, senere daglig, refset jøder, kommunister og Weimarrepublikkens politikere. Goebbels skrev selv lederartiklene under signaturen «Dr. G».
Hitler var imponert over Goebbels’ evner. I november 1928 utnevnte partilederen sin mann i Berlin til øverste leder av partiets propaganda over hele landet.
NSDAP hadde nå omtrent 150 000 medlemmer – og den velsmurte propagandamaskinen skulle snart lokke millioner inn i partiet.
Krisen brukes som lokkemiddel
Goebbels kastet seg straks over arbeidet. Propagandaen skulle effektiviseres, slik at Hitler og nazistene kunne vinne folket og overta makten i riket.
«Propaganda er en kunst som kan læres av et gjennomsnittsmenneske, akkurat som folk kan lære å spille fiolin», bebudet Goebbels, som begynte å ansette og trene folk i sitt voksende propagandaapparat.
Den økonomiske krisen i slutten av 1920-årene ble samtidig en gave til nazistene. Mange tyskere mistet jobben, og kjente et behov for forandring og håp.
Fra talerstoler, i artikler og på valgplakater ble Hitler presentert som frelseren som kunne gjenreise Tyskland. Ifølge nazistene var landet og dets befolkning ofre for Versaillesfredens enorme krav om krigsskadeerstatninger.
Igjen og igjen tordnet Hitler i vei om hvordan hæren i første verdenskrig var blitt «dolket i ryggen» av kapitalister, jøder og politikerne i Weimarrepublikken.
For fattige og mismodige tyskere var det lett å falle for fiendebildene nazist-ene mante frem.
Med enkle slagord som «Vekk med de ansvarlige for vårt forfall!» og «Frihet og brød!» innledet nazistene valgkampen i 1930, der den jevne tysker strømmet til når Hitler og Goebbels talte.
Etter detaljerte propagandaforskrifter blafret faner over menneskemengdene, mens heil-
ropene runget ut i luften slik at hver eneste tilskuer ble grepet av stemningen.
I de pompøse seremoniene, som ofte ble innledet av marsjer med brunskjorte-kledde SA-stormtropper, fremsto nazistene som unge og sterke. Snart ble det derfor hipt å delta på folkemøtene.
Føreren ble ikke bare Tysklands statsleder – for mange fikk han status som halvgud. Denne opphøyelsen ble tilskyndet gjennom propagandaen, der den guddommelige symbolikken gikk igjen på plakater og malerier og i bøker som fremstilte Hitler som nasjonens redningsmann.
Moderne teknologi tas i bruk
I forbindelse med valget i 1932 giret Goebbels opp flere hakk. Han tok i bruk moderne metoder for «å gjøre valgkampene i år til et mesterstykke av propaganda», som han skrev.
Dr. G snakket selv inn en tordentale mot regjeringen, som ble mangfoldiggjort på 50 000 mini-grammofonplater og sendt i konvolutter til folket.
Samtidig ble en ti minutter lang lydfilm – et ganske nytt medium i Europa – vist på friluftsforestillinger i parker og på offentlige steder.
Overalt i byene limte partimedlemmer opp plakater med iøynefallende rød maling på murer og plankegjerder, mens nazistenes storm-tropper travet rundt og rev ned motstandernes valgplakater.
«Rikshovedstaden er ikke til å kjenne igjen. Plakatsøylene er dekket av løpesedlene våre», lød det stolt fra Goebbels, som også brukte sine SA-soldater til å sabotere andre partiers folkemøter.
Ofte ble de unge, halvmilitære SA-folkene oppfordret til å angripe motstandernes opptog og starte slagsmål, slik at ethvert politisk budskap druknet i vold.
Andre ganger lot Goebbels sine partikrigere infiltrere debattmøter med falske inngangsbilletter. På den måten var salen fylt utelukkende med brølende nazister i stedet for et publikum likelig fordelt mellom partienes tilhengere.
Propagandaapparatet var med på å sikre at 37 prosent av tyskerne sommeren 1932 satte kryss ved NSDAP, og året etter fikk Hitler hele 44 prosent av stemmene.
Nazistene satt nå med makten, 850 000 hadde meldt seg inn i partiet, og Goebbels – som ifølge en italiensk journalist sto bak «den mest moderne og storslåtte propagandaen i Europa» – så ingen grenser for folkeforførelsen:
«Vår propaganda anerkjennes ikke bare av den tyske, men også den internasjonale pressen, som forbilledlig og noe hittil usett. Vi har i de siste valgkampene tilegnet oss en så omfattende erfaring på dette feltet at vi takket være våre overlegne metoder uten besvær er i stand til å seire over alle våre fiender».
Barna skal bli mønster-nazister
Etter valgseieren i mars 1933 utnevnte Hitler Goebbels til rikets minister for folke-opplysning og propaganda. Fra sitt nye kontor på Wilhelmstrasse i Berlin var Dr. G klar til å ta propagandaen til nye høyder.
Goebbels forlangte at skrivebordet hans skulle være ryddet og utstyrt med rikelig med nyspissede fargeblyanter når han møtte om morgenen. Særlig grønne blyanter og fyllepenner var viktig.
Propagandaministeren foretrakk grønt når han skulle sette streker og skrive kommentarer til materialet som skulle gjennom hans følsomme hånd.
Før utnevnelsen hadde Goebbels selv beskrevet ministerfunksjonen som en «oppdragelse av folket», og nettopp det ble propagandaens nye mål. Tyskerne skulle oppdras og formes til å elske nazi-styret og se Hitler som sin fører.
Propagandaapparatet innførte omtrent nazismen med morsmelken. I stedet for vanlige spillkort kunne tyske barn for eksempel spille Führer-Quartett med bilder av Hitler, Goebbels samt andre partitopper, og gammeldagse leketøysoldater ble erstattet med fargerike SA-soldater som bar bannere og hakekorsflagg.
Barnas fest, julen, ble også dominert av nazisymboler – røde kuler med hakekors dinglet på juletreet, som for øvrig kunne settes i en hakekorsfot.
Selv pyntenisser med skjegg og nisseluer ble skiftet ut med glattbarberte SA-nisser iført brune skjorter og armbind.
«Bare den som kontrollerer ungdommen, behersker fremtiden», uttalte Hitler – og ideen var at nazismen og førerkulten ble innført hos de små gjennom lek, slik at den senere indoktrineringen i skolen ville bli enklere.
Goebbels skaper en sensurert stat
Også voksne ble fôret med et glansbilde av nazismen når aviser, radioinnslag, lydfilm og plakater konstant presenterte partiets resultater:
«Før: arbeidsløshet, håpløshet, streiker og lockout. I dag: arbeid, fryd, orden og nasjonalt kameratskap», het det på en plakat fra 1936.
Hitler hadde ganske riktig fått arbeidsløsheten drastisk ned. Propagandaen unnlot imidlertid å påpeke hvordan sysselsettingstallene ble penere av at Hitler rustet opp og innrullerte flere menn i hæren – til tross for at dette var et klart brudd på Versaillestraktaten.
Goebbels gjorde også en dyd av å fremstille Hitler som en stor leder. En farsskikkelse som brydde seg om sitt folk og ønsket å samle nasjonen og føre den mot storhet, som imponerte mange vanlige tyskere:
«Han ble presentert for oss som en snill mann som elsket barn, noe vi ofte kunne se i ukerevyene. Han fikk alltid blomster fra barn og omfavnet dem. Han elsket hunder. Han var nærmest større enn livet selv», sa Eva Hecker, som var én blant millioner av tyskere som lot seg forføre og blende av den massive nazistiske propagandaen opp gjennom 1930-årene.
Goebbels og Hitler skapte altså et skjønnmalt bilde av virkeligheten. Bedraget var mulig først og fremst fordi nazistene allerede i 1933 innførte et strengt sensursystem som kneblet enhver kritisk røst.
Kommunistiske og sosialdemokratiske blader ble forbudt, og en ny presselov høsten 1933 førte til at alle journalister i Tyskland med ett ble gjort til statsfunksjonærer. Reportere kunne nå bare arbeide hvis de var i besittelse av et pressekort – utstedt av Dr. G selv.
Også radiomediet kontrollerte Goebbels ned til den minste lyd. Han la riksradioen under sitt eget ministerium og plasserte nazister i alle nøkkelposisjoner.
Hvert pip i høyttaleren ble en hyllest til partiet. Samtidig steg antall radioer raskt opp gjennom 1930-årene, og dermed fikk Goebbels mulighet til å manipulere millioner av borgere daglig.
«Med radioen har vi tilintetgjort opprørsånden», erklærte propaganda-ministeren, som til og med opprettet en spesialenhet av såkalte radioovervåkere som skulle informere borgerne om kommende sendinger. Slik sikret han at lytterne satt klar når nazistene ville ha viktige budskap ut i eteren.
Film, musikk, teaterstykker og kunstutstillinger måtte fra 1933-34 også gjennom ministeriet. Her kasserte Goebbels’ grønne penn ivrig verk som luftet kritikk av Hitler og nazismen.
Med full kontroll over landets nyhets- og kunstkanaler hadde propagandaministeren et jerngrep om befolkningens ører og øyne. Men hans største mester-verk hadde tyskerne ennå i vente. I 1936 skulle verden føres bak lyset.
Propagandaminister Joseph Goebbels var hjernen bak nazismens propaganda.
OL blir et gigantisk propagandashow
Hitler var ingen idrettsmann. Han viste derfor liten interesse for De olympiske leker som skulle avholdes i Berlin i 1936, før Goebbels møtte opp på hans kontor:
«Vi kan gjøre dette til den største reklamekampanjen for deg og ditt Tyskland», proklamerte propagandaministeren, som visste at verden så med stor skepsis på Hitler og nazismen.
Mens lekene pågikk ble berlinerparkenes skilt med teksten «Jøder og hunder ingen adgang» plukket ned.
Samtidig fikk landets journalister beskjed om at rasespørsmålet ikke på noen måte skulle «brukes i reportasjer om sportsresultater».
Nazistene ville vise verden et bilde av Tyskland som et fredelig og åpent samfunn – og samtidig demonstrere at det slagne landet fra første verdenskrig for alvor var gjenreist.
Gatene i Berlin ble feiet og pyntet, og hovedstadens innbyggere fikk strenge instrukser om å holde det rent og pent rundt husene. Samtidig ble prostituerte arrestert og tiggere vist bort.
De utenlandske gjestene skulle se byen fra dens vakreste side – kronet med det imponerende olympiske anlegget som hadde kostet 27 millioner riksmark (tilsvarende omtrent to milliarder kroner i dag). Goebbels’ plan virket:
«Det tyske organisasjonstalentet har aldri vært så tydelig», skrev den britiske avisen Daily Express, og et amerikansk medlem av den olympiske komité konstaterte at «det er absolutt ingen diskriminering, verken mot jøder eller andre».
Begivenhetene ble for aller første gang overført live via kamera, slik at også tyskere utenfor stadion kunne følge med rundt omkring i Berlins forsamlings-lokaler. Folket så nok en gang hvordan alt nazistene tok i ble til suksess.
Også på friidrettsbanene demonstrerte tyske utøvere med fem gullmedaljer – bare overgått av amerikanerne – at nasjonen igjen var på vei mot storhet. Da OL var over, kunne tyskerne se tilbake på lekene med stolthet.
Støtten vokser frem mot krigen
Goebbels og Hitler var også selv stolte som haner over de 16 pompøse dagene.
Nok en gang hadde den velsmurte propagandamaskinen tegnet et perfekt glansbilde av Hitler og nazismen – og frem mot krigen vokste støtten til partiet fortsatt.
Jo mer suksessrike nazist-ene fremsto, jo mer ønsket tyskerne å være en del av prosjektet.
«Når vi vet det vi vet i dag, er det nesten ikke til å forstå at vi trodde på det vi fikk høre», sa Eva Hecker etter krigen. Hun hadde sammen med sine landsmenn valfartet til partiet.
Fra Goebbels’ første propagandatiltak i 1926 til krigsutbruddet i september 1939 hadde nazipartiets medlemstall eksplodert fra 25 000 til rundt 5 millioner.
I tillegg var ytterligere 64 millioner tilknyttet en av partiets mange foreninger – helt fra Hitlerjugend til fagforeningen Den tyske arbeidsfront. En nasjon var blitt forført.