Tusenvis druknet under flukten fra Stalins hevn

Hele skipet rister da et gjennomtrengende brak får passasjerene til å skrike. Som truffet av en diger knyttneve kaster det 208 m lange og 25 000 tonn tunge skroget seg rundt i bølgene i Østersjøen.

Klokken er 21.16 den 30. januar 1945 da det tyske skipet Wilhelm Gustloff blir truffet av en torpedo avfyrt fra en russisk ubåt. Ytterligere to torpedoer følger.

Om bord på Gustloff kjemper den 21 år gamle marinelotten Ursula Resas hardt for å holde seg på beina. Vibrasjonene er så kraftige at passasjerene blir slynget opp mot veggene og inn i hverandre.

På veggen ved siden av henne river et skumslukkingsapparat seg løs og spyr hvitt skum ut over de nærmeste. Apparatets sus overdøves av skrik og tramping av føtter mens horder av livredde mennesker fra de nedre dekkene velter opp mot trappen til båtdekket.

For Ursula Resas og de mer enn 10 000 andre om bord begynner en desperat kamp for livet.

Ursula Resas var bare én av opp mot 900 000 sivile som den tyske marinen i de siste månedene av andre verdenskrig gjorde alt de kunne for å bringe i sikkerhet fra Stalins ustoppelige hær.

Planen, kalt «Operasjon Hannibal», utgjorde manuset til historiens største evakuering til sjøs. Men de menneskelige og materielle kostnadene ble enorme.

Likevel er det i dag få som kjenner til de tyske flyktningenes skjebne. Bare de knokkelfylte skipsvrakene som i dag ligger strødd utover havbunnen i Østersjøen vitner om katastrofens omfang.

Den sovjetiske hæren rullet vestover

De tyske flyktningenes mareritt begynte i januar 1945. I det tyske Øst-Preussen, som etter krigen ble delt mellom Sovjetunionen og Polen, bodde det drøyt to millioner tyskere.

Siden sommeren 1944 hadde Den røde armé beveget seg vestover med stormskritt, og ved årsskiftet 1945 var størstedelen av de baltiske landene, Estland, Latvia og Litauen, i Stalins hender.

Den 12. januar 1945 innledet Den røde armé et massivt angrep på Øst-Preussen med nesten 1,7 millioner mann fra nord, øst og sør. De tyske forsvarerne hadde fått forbud av Adolf Hitler mot å trekke seg tilbake og kjempet desperat for å holde fienden tilbake. Forgjeves.

Til tross for hardnakket motstand feide de sovjetiske styrkene snart gjennom frontlinjen. Rykter om de sovjetiske soldatenes plyndring, massevoldtekt og drap fikk deretter panikken til å bryte ut i den tyske sivilbefolkningen.

Over hele Øst-Preussen pakket familier de mest nødvendige eiendelene, lastet vogner og sleder og la i vei i temperaturer på ned mot 20 minusgrader ut i det bunnfrosne landskapet.

Allerede 23. januar nådde sovjetiske styrker østersjøkysten fra sør og avskar dermed Øst-Preussen fra resten av Tyskland. Den eneste fluktmuligheten for de over 2,5 millioner innbyggerne var nå med skip over Østersjøen.

For å nå havnebyene måtte flyktningene krysse den tynne isen på havbukten Frisches Haff. I frykt for sovjetiske fly, som angrep flyktningene på isen på dagtid, kjørte den 19 år gamle Hildegard Rauschenbach og familien hennes med en kjerre ut på isen om natten.

De kjørte hele natten, og da solen sto opp, så hun den endeløse rekken av vogner som sneglet seg over den frosne havbukten. «Det var spøkelsesaktig stille. Bare hestenes prusting og de knirkende hjulene kunne høres», mintes hun senere.

Hildegard kom seg uskadd over isen, men det gjorde langt fra alle, for sovjetiske fly skjøt stadig mot de forsvarsløse flyktningene, husket bl.a. Erich Pusch, som krysset isen med familien sin:

«Da angrepet var over, kunne du høre de truffede hestene hvine og de sårede menneskene skrike.»

Marinen var det eneste håpet

Til tross for de russiske angrepene nådde sultne og forfrosne mennesker havnene i Danzigbukta i titusenvis. Hit seilte den tyske marinen på faste ruter med våpen og ammunisjon fra den vestlige delen av riket.

Offiserene på skipene hadde imidlertid strenge ordre om ikke å ta flyktninger om bord på tilbakeveien. Men i all hemmelighet hadde den tyske marinesjefen, storadmiral Karl Dönitz, utarbeidet en omfattende plan for Øst-Preussens desperate sivilbefolkning.

Dönitz delte ikke lenger Hitlers tro på at Tyskland kunne vinne krigen. Han mente at det nå gjaldt å redde det som kunne reddes.

Storadmiralens plan var enkel og nesten uoverkommelig. Han ville evakuere så mange flyktninger som mulig over Østersjøen. Til oppgaven innkalte Dönitz i tillegg til den tyske marinens skip også alle de sivile fartøyene han kunne få tak i.

«Jeg betraktet redningen av den tyske befolkningen i øst som den ene vesentlige oppgaven våre væpnede styrker fortsatt hadde å ta seg av», skrev Dönitz i memoarene sine.

I midten av januar talte Dönitz’ evakueringsflåte over tusen fartøyer av alle størrelser, kryssere, minesveipere, cruiseskip, fiskefartøyer og kulllektere – alt den tyske marinen kunne oppdrive.

Den 23. januar 1945, samme dag som de sovjetiske styrkene avskar fluktveien over land fra øst til vest, fikk Dönitz overtalt Hitler til å gi grønt lys for «Operasjon Hannibal», som Dönitz kalte evakueringen.

Flåtens første konvoi seilte ut samme dag – historiens største masseevakuering over havet var i gang.

Lik fløt i gatene

Over 100 000 flyktninger strømmet til Gotenhafen (i dag Gdynia), den viktigste havnen i Danzigbukta, da den første evakueringsflåten la ut.

Dagen etter ankom 21 år gamle Ursula Resas og søsteren hennes Rosemarie. De to kvinnene hadde levd et rolig liv i en tysk fiskerfamilie i Memelland i dagens Litauen frem til krigens siste måneder.

«Vi kjørte i slede, gikk på ski og gledet oss over de små tingene», mintes Resas senere om sin lykkelige barndom.

Men Den røde armés fremmarsj skremte alle. For å komme vekk fra Memelland meldte Ursula og Rosemarie seg som lotter i marinen. Da de fikk beskjed om å komme til marinebasen i Gotenhafen, ble resten av familien med.

Havnebyen viste seg å være stappfull av flyktninger, og mange av dem var så utarmet at de døde i hopetall i den bitende kulden.

«Først trodde jeg det var bylter som lå på bakken, tilsnødde bunter med bagasje. Så så jeg at de var mennesker. De bare lå der», mintes Resas.

Ursula kunne derfor ikke tro sitt eget hell da hun og Rosemarie 29. januar sammen med andre marinelotter fikk gå om bord på Wilhelm Gustloff, et tidligere cruiseskip.

Hvor skipet skulle seile til, var det ingen som visste, heller ikke kapteinen, som bare hadde ordre om å stå ut mot åpent hav for å motta de endelige ordrene. Usikkerheten bekymret ikke Ursula.

«Skipet seilte tross alt mot vest. Det betydde håp», fortalte hun senere.

Ubåt senket Wilhelm Gustloff

Da Gustloff senket landgangen, stormet flyktningene bokstavelig talt opp. Cruiseskipet ble bygget for 2000 passasjerer, men hadde på grunn av den desperate situasjonen blitt godkjent til å ta om bord 6000.

Langt flere ville være med, og de vettskremte flyktningene tok ikke nei som et svar. De tryglet om å bli med eller bare skjøv offiserene til side. Om ettermiddagen 29. januar ga offiserene opp og stoppet tellingen. 7956 ble det siste nedskrevne tallet.

Klokken 12.30 neste dag la Gustloff fra med over 10 000 flyktninger presset inn i hver ledige krok av skipet.

«Under dekk var det en forferdelig stank. På grunn av den begynnende sjøgangen var det mange som ble sjøsyke. Overalt sto dørene åpne inn til lugarene, hvor mødre ammet og byttet på barna», minnes skipsoffiseren Hans-Joachim Elbrecht.

Samme kveld forvandlet passasjerenes forhåpninger seg til et mareritt da tre torpedoer fra den sovjetiske ubåten S-13 flenget opp Gustloffs massive skrog.

Vannet steg raskt fra nedre dekk til panoramasalongen der Ursula Resas befant seg sammen med søsteren Rosemarie.

«Barn, nå skal vi dø», ropte en passasjer i panikk, mens gurglende sjøvann fylte det glassomgitte panoramadekket.

Men verken Ursula eller søsteren hennes hadde til hensikt å dø.

Med skoen sin hamret Ursula av all kraft mot det pansrede glasset. Det ga ikke etter. Først da en offiser skjøt gjentatte ganger mot glasset, knustes det slik at de kunne klatre ut.

Gustloff hadde nå så stor slagside at Ursula og de andre måtte rutsje nedover skipssiden til det urolige havet. Vannet var iskaldt, og da Ursula prøvde å svømme vekk fra det synkende skipet, grep en eldre mann i vannet tak i henne.

Hun ropte i panikk til ham at han skulle slippe taket: «Jeg sparket så hardt jeg kunne, og så løsnet han til slutt grepet.»

Like etter klarte hun å presse seg opp i en full livbåt, som etter noen iskalde timer ble funnet av en tysk destroyer.

Vel om bord fant Ursula søsteren sin, som på mirakuløst vis også hadde blitt reddet av destroyeren.

De færreste var så heldige. Skipets over 10 000 passasjerer oversteg langt antall plasser i skipets få livbåter.

I løpet av de påfølgende timene omkom opp mot 9000 flyktninger – seks ganger så mange som på Titanic – i historiens største skipskatastrofe.

Skipene var forsvarsløse

Dagen etter informerte Karl Dönitz den tyske føreren om katastrofen.

«De russiske ubåtene kan operere uforstyrret i Østersjøen fordi det ikke er noen tyske fly til å bekjempe dem», påpekte Dönitz, som bittert måtte innrømme at han ikke hadde noe forsvar mot ubåtene.

I mellomtiden fortsatte de daglige evakueringene fra Danzigbukta. Den 8. februar la det tidligere passasjerskipet Steuben til i Pillau (Baltijsk) og la ut igjen dagen etter med 4200 om bord.

Skipet kom ikke langt. Neste natt rundt kl. 1 rev to torpedoer opp skroget til Steuben. Blant passasjerene var Franz Huber, en såret Luftwaffe-pilot som etter en vill kamp for å nå øvre dekk – på bare føtter – hoppet fra det dødsdømte skipet og ned i bølgene.

«Jeg så hundrevis av sårede, leger, besetningsmedlemmer og sykepleiere kaste seg i havet fra dekk», mintes piloten, som kjempet seg bort fra det synkende skipet for å unngå å bli sugd ned:

«Alle som fortsatt var i live, ropte om hjelp. De døde og sårede, kvinner og barn som fortsatt var om bord, rutsjet ned fra dekket og fløt ut i vannet. Mens jeg svømte fremover, traff hendene mine kroppene til de døde og de levende.»

Bare 659 av de 4200 om bord overlevde.

Det gikk ikke bedre med passasjerskipet Göttingen som seilte fra Kurland i Latvia 22. februar med 5000 sårede soldater. To dager senere ble skipet truffet av torpedoer og tok 2000 liv med seg i dypet.

Stalins hær når Østersjøen

Selv flyktningene som skipene fikk fraktet til den vestlige delen av riket, var ikke trygge. Den 12. mars bombet USAs flyvåpen havnebyen Swinemünde (i dag Świnoujście), en av de største anløpshavnene for flyktningtransportene.

Angrepet var massivt. Historikere anslår at så mange som 23 000 mennesker omkom – blant dem 570 flyktninger. De druknet eller brant i hjel da bomber traff lasteskipet Andros, som nettopp hadde lagt til kai med flyktninger fra øst. Skipet skulle etter planen til Danmark. Blant flyktningene var Eva Jänsch:

«De hadde allerede sluppet bombene sine før vi skjønte hva som skjedde. Brannbombene startet en brann, og på et blunk var baugen rødglødende», mintes hun mange år senere.

Like etter fosset vannet inn i lasterommet, hvor hundrevis av flyktninger stormet mot trappen og opp til dekket. Men trappen brøt sammen under vekten.

«Etter det ble det en skummel stillhet. Det isfylte sjøvannet hadde dekket alle», husket Eva Jänsch.

I mellomtiden nærmet Den røde armé seg flyktninghavnene i Danzigbukten. I februar avskar Stalins hær havnebyen Kolberg (Kołobrzeg) i Pommern. Byen fungerte som bindeledd mellom Pommern og Preussen i øst.

De tyske forsvarerne holdt ut i en måned mens Dönitz’ flåte, forsvart av krysserne Prinz Eugen og Lützow, forsøkte å redde byens rundt 70 000 flyktninger og sivile.

Mot alle odds lyktes operasjonen, og da byen falt 18. mars 1945, var det bare 2000 tyskere igjen. Blant de siste som forlot Kolberg, var SS-soldaten Paul Martelli.

«Russiske granater søkte seg ut evakueringsfartøyene. Store vifter av sjøvann steg opp i luften og falt deretter som kaskader fra en foss. To patruljebåter, fortøyd til anløpsbroen, avfyrte sine lette kanoner som patetisk respons på bombardementet av fiendens tunge artilleri», fortalte han senere.

Den 26. mars falt også den store marinehavnen Gotenhafen. Evakueringene fortsatte, men nå fra Helhalvøya – en sandbanke ut til Danzigbukten – som fortsatt var på tyske hender.

Det var herfra den 18 år gamle soldaten Guy Sajer ble reddet 1. april 1945. Han hadde kjempet hele veien fra Memel til Gotenhafen og derfra til Hel til fots og ble vitne til den tyske marinens siste kraftanstrengelse for å redde flyktningene.

«Skip, gjennomboret av bomber, blokkerte tilgangen til moloene. Lemlestede lik fløt blant vrakgodset. Flåten gjorde en kolossal innsats. Uten den ville vi ha vært fortapt», skrev Sajer, som ble seilt fra Hel til det tyskokkuperte Danmark med flyktningskipet Pretoria.

Den 15. april gikk den hittil største konvoien fra Hel: fire store passasjerskip og andre fartøyer med over 20 000 flyktninger. Ikke alle nådde frem.

Dagen etter senket en ubåt Goya, et tidligere norsk frakteskip med mer enn 6000 om bord. Bare 183 av dem reddet livet.

Evakueringen fortsatte

To uker senere, 30. april, begikk Hitler selvmord. Han overlot ledelsen i Tyskland til Karl Dönitz, som i en radiotale lovet å «fortsette kampen mot bolsjevikene inntil soldatene og de hundretusenvis av familiene fra Øst-Tyskland er reddet fra utslettelse».

Like etter innledet Dönitz fredsforhandlinger med de allierte. USAs øverstkommanderende Eisenhower uttalte imidlertid at de allierte bare ville akseptere betingelsesløs overgivelse.

Dönitz innså at dette betydde at de mange tusen tyske flyktningene i øst ville bli overlatt til Stalins nåde.

Han ga derfor ordre om å fortsette «Operasjon Hannibal» til den bitre slutt. Historikere anslår at marinen bare den påfølgende uken klarte å evakuere rundt 150 000 soldater og sivile fra Helhalvøya.

Halvøya holdt stand helt til 14. mai, seks dager etter at tyskerne kapitulerte.

Målt i antall reddede var «Operasjon Hannibal» et mirakel. Mellom januar og mai 1945 reddet marinen opp mot 900 000 sivile tyskere og 350 000 soldater fra øst. Men tapstallene er forferdelige.

Minst 33 000 sivile, soldater og sjøfolk omkom under ferden over Østersjøen. Og opplevelsene satte dype spor hos de overlevende.

Blant dem var Ursula Resas, som etter Gustloffs forlis ble seilt til Danmark sammen med mange andre flyktninger. Der befant hun seg fortsatt ved krigens avslutning.

Mer enn 70 år etter katastrofen husket Ursula Resas fortsatt redslene på Wilhelm Gustloff.

I et intervju fra 2018 fortalte hun at hun fortsatt hadde mareritt om flukten, og at hun ennå så de mange druknede barna for seg:

«De hadde på seg redningsvester. Men hodet deres var mye tyngre enn beina, som derfor stakk opp av vannet. Synet av disse barna hjemsøker meg fortsatt.»