ubåt, duell, Atlanterhavet

Tysk ubåt mot britisk konvoi: duell i Atlanteren

I 1941 møter den tyske ubåtkapteinen Fritz-Julius Lemp en snarrådig britisk kaptein på Atlanteren, og en av krigens viktigste dueller begynner. I Lemps ubåt ligger nazistenes best bevarte hemmelighet.

I 1941 møter den tyske ubåtkapteinen Fritz-Julius Lemp en snarrådig britisk kaptein på Atlanteren, og en av krigens viktigste dueller begynner. I Lemps ubåt ligger nazistenes best bevarte hemmelighet.

World History Archive/Imageselect & Shutterstock

Stillheten er intens blant tyskerne i U-110. Kaptein Fritz-Julius Lemp og hans menn står i kommandorommet og lytter til ubåtens hydrofonanlegg. Endelig oppfanger mikrofonene den karakteristiske brummingen av skipspropeller. Lyden kommer fra ca. 40 fartøy i en britisk konvoi av lasteskip som den tyske ubåten har vært på utkikk etter i et døgn. Skipene er knappe 5 km unna.

Så langt har U-110 senket bare ett lasteskip på tre uker i Nord-Atlanteren. Det er en dårlig fangst for Lemp, som sensommeren 1940 hadde fått overrakt ridderkorset av sjefen for den tyske ubåtflåten, Karl Dönitz, for sine mange vellykkede senkninger. Ni måneder senere er jakten på allierte lasteskip vanskeligere, for britene har begynt å seile i konvoier som er beskyttet av krigsskip.

Lemp frykter ikke britenes nye taktikk, og selv om han etter en kort oppstigning til overflaten i de mørke morgentimene den 9. mai tydelig ser baugbølgen fra en destroyer i måneskinnet, nøler han ikke med å planlegge et angrep. Et overflateangrep er umulig på grunn av den sterke eskorten, så kapteinen venter i stedet på lysets frembrudd, da han bedre kan orientere seg i periskopet.

“Bemann postene”, runger det gjennom ubåten kl. 12.30. Da føler Lemp seg klar til oppdraget.

Ubåt, periskop, tysk soldat, Atlanterhavet

Mannskapet brukte ubåtens periskop til å orientere seg med mens de lå på lur noen få meter under havoverflaten.

© Bundesarchiv

Kommandoen er gitt, og mennene skynder seg på plass i ubåtens trange indre. De må hele tiden presse seg forbi hverandre for å nå postene sine i det 76 m lange fartøyet. Det er nå det gjelder, og mange av dem svetter i skjegget som har fått lov til å vokse under toktet. U-110 sniker seg nærmere konvoiens skip mens Lemp speider oppmerksomt. Kl. 13 ser han det tydelige omrisset av et lasteskip i periskopets siktekorn.

“Er rør 1 klart?” lyder det fra kapteinen.

“Rør 1 klart”, melder mannskapet i torpedorommet. Noen sekunder senere kommer Lemps ordre:

“Rør 1, fyr!”

Ubåten gjør et lite rykk da torpedoen forlater røret sitt rett under havoverflaten og suser av sted mot målet. Like etter fyrer Lemp av ytterligere to torpedoer. Igjen hersker det fullstendig taushet blant tyskerne. Alle lytter spent etter resultatet.

Ingen av de 47 mennene om bord på U-110 tenker i dette øyeblikk på annet enn om torpedoene treffer. Men snart vil jegerne i dypet bli de jagede. Og i motsetning til så mange andre dueller i Nord-Atlanteren vil denne kampen få følger for resten av krigen.

Eskorteskip slår alarm

Joe Baker-Cresswell står på broen til destroyeren HMS Bulldog og aner ikke noe om at tre torpedoer med 300 kg sprengstoff hver er på vei mot de lasteskipene han skal beskytte.

Den 40 år gamle kapteinen er sjef for 3. eskortegruppe, som har som oppgave å beskytte konvoi OB 318. Konvoiens 38 lasteskip er på vei fra Liverpool til USA for å hente livsviktige forsyninger. Akkurat nå befinner konvoien seg 500 km øst for Kapp Farvel på Grønland, og den skal bare ledsages ytterligere 70 km. Etter det er lasteskipene så langt vest at de neppe blir angrepet av ubåter.

Bruken av krigsskip som eskorte er britenes viktigste tiltak i kampen mot nazistenes ubåter. Siden 2. verdenskrig begynte høsten 1939, har Dönitz' “grå ulver” senket nesten 900 allierte lasteskip i Atlanterhavet. Spesielt i nærheten av de britiske kystene har ulvene ligget på lur, så tonnevis med amerikanske forsyninger til de hardt pressede britene har endt på havets bunn.

“De har oss! De får ekko fra oss. Jeg kan høre en pinglyd!” Radiooperatør Georg Högel da fiendens sonar har lokalisert den tyske ubåten.

Det var først våren 1941 at Churchill erklærte at han ville “prioritere kampen om Atlanteren over alt annet”, og at Royal Navy “må gå på offensiven mot ubåtene”.

Eskorter av marinefartøyer skulle utslette de nesten usynlige tyske ubåtene med dypvannsbomber.

Under sin kommando har Baker-Cresswell tre destroyere, tre korvetter og to store fiskebåter som er bygget om til ubåtjakt. Eskorten seiler i en ring om lasteskipene og dekker et areal på ca. fire kvadratkilometer. Så langt har oppdraget gått etter planen: Ingen skip har blitt angrepet siden de seilte fra Liverpool.

Baker-Cresswell er en mann av få ord. Men til tross for pokerfjeset er han i godt humør der han speider med kikkerten ut over konvoien sammen med Bulldogs nestkommanderende, John Aitken. Konvoiens begivenhetsløse ferd gir offiserene håp om at alle kommer uskadd frem. Så blir freden brutt.

“Du godeste, sir! Se der!” roper Aitken mens han ivrig retter pekefingeren mot lasteskipet Esmond.

Atlanterhavet dannet rammen for mange kamper mellom ubåter og skip. Mens tyskernes beste undervannsfartøyer var ubåter av IX-klasse, var de alliertes foretrukne overflateskip destroyeren.

tysk ubåt, Atlanterhavet
© Historiebladet

IXB-UBÅT

Toppfarten på 18 nautiske mil/t i vannoverflaten betydde at ubåten seilte raskere enn fiendens vanlige eskorteskip, korvettene.

Sporingssystemet i ubåten besto av et hydrofonanlegg – en rekke retningsbestemte mikrofoner som registrerte lyder i havet fra propeller og motorer.

Hovedvåpenet var torpedoer som ble avfyrt i en bane som var utregnet etter målets fart og antatte retning.

Ekstra våpen inkluderte 44 TMA-miner og en 105 mm skipskanon på dekket, samt to luftvernkanoner.

Historiebladet

britisk skip, Atlanterhavet
© Historiebladet

B-KLASSE-DESTROYER

Toppfarten på hele 35 nautiske mil/t gjorde skipet til en livsfarlig jager, som samtidig kunne komme et truet lasteskip raskt til unnsetning.

Sporingssystemet ASDIC (sonar) kan oppdage neddykkede ubåter vha. lydbølger. Hvis en lydimpuls traff en gjenstand i vannet, ble lyden sendt tilbake.

Hovedvåpenet i kampen mot ubåtene var dypvannsbomber som eksploderte på en forutinnstilt vanndybde.

Ekstra våpen omfattet fire kraftige 120 mm kanoner, to luftvernkanoner samt torpedoer fra åtte rør.

Historiebladet

En skummende fontene av vann står opp fra siden på det 5000 tonn tunge skipet. Sekunder senere ser Aitken og Baker-Cresswell det samme grusomme synet utspille seg midtskips på handelsskipet Bengore Head.

Brakene fra eksplosjonene ruller inn over de to på broen på Bulldog, og kort etter knekker Bengore Head i to deler. For- og akterstavn reiser seg opp i luften. Synet levner ingen tvil: Et ubåtangrep er i gang. Bare torpedotreff kan forårsake slike ødeleggelser uten forvarsel.

“Begge turbinene, full fart fremover! Kurs tre-fire-null!” brøler Baker-Cresswell mens destroyerens alarm uler – signalet til alle om bord om å gjøre skipet klart til kamp.

Fra broen noterer Baker-Cresswell fornøyd at både destroyeren Broadway og korvetten Aubretia følger ordre og slår om. Med tykk, svart røyk pumpende ut av skorsteinene haster de mot området som torpedoene må ha blitt avfyrt fra. Fienden har truffet to lasteskip, som vil synke, men hvis det står til Baker-Cresswell, skal ikke tyskerne slippe uskadde fra angrepet.

Tysk jubel avløses av redsel

Mannskapet på U-110 har også hørt eksplosjonene, og hvert brak utløser jubelbrøl.

“Flott gjort!” kommer det fra Lemp, som er kjent for å la karene sine feire en seier. I motsetning til mange strenge ubåtkapteiner tillater sjefen på U-110 til og med at folkene hans spiller engelsk populærmusikk, noe som ellers er strengt forbudt ifølge nazistenes reglement.

Det er imidlertid ikke tid til å feste ennå. Lemp gir beskjed om å snu ubåten slik at torpedoen ved hekken også kan avfyres. Men i det samme plukker folkene i kommandorommet opp en urovekkende lyd i hydrofonen.

“Det skal nok gå. Vi skal nok klare det alle sammen. Dere tror da ikke at jeg har tenkt å la dem fange meg, vel?” Ubåtkaptein Fritz-Julius Lemp til mannskapet under kampen.

Tyskerne er godt klar over fiendens ASDIC-sporingssystem (sonar), som vha. lydbølger gjør det mulig for britiske eskorteskip å peile seg inn på objekter under vann. Og akkurat nå kan radiooperatør Georg Högel høre at U-110s posisjon er avslørt:

“De har oss! De får ekko fra oss. Jeg kan høre en pinglyd!”

De glade, skjeggete ansiktene i kommandorommet blir plutselig alvorlige. Lemp rekker bare å vende periskopet en smule før silhuetten av et britisk eskorteskip fyller linsen. Det har kurs rett mot dem.

“Dykk!” brøler ubåtkapteinen. “Dyyykk!”

Britene går til motangrep

Bulldog retter Baker-Cresswell kikkerten mot korvetten Aubretia, som i samme øyeblikk blinker med signallampen sin på broen.

Aubretia har en kontakt rett forut. Hun angriper”, lyder det ivrig fra Baker-Cresswells signaloffiser.

Korvetten gjør seg klar til et fullt dypvannsbombeangrep, og mens den er i fart, åpner mannskapet til Baker-Cresswells forundring ild med de små maskinkanonene på dekket. Skipets kaptein har oppdaget ubåtens periskop akkurat idet det forsvinner ned i havet.

Karl Dönitz, Atlanterhavet, ubåt

Karl Dönitz nøt stor anseelse blant kolleger og underordnede og i det tyske folk.

© Pictorial Press Ltd/Imageselect

Alle sammen elsket Karl Dönitz

Sjefen for den tyske ubåtflåten, Karl Dönitz, var en populær skikkelse, både blant ubåtfolk og toppnazister og i folket. Populariteten bunnet først og fremst i respekt for hans evner og fremtoning.

Etter at han selv hadde gjort tjeneste som ubåtkaptein under 1. verdenskrig, ble admiral Karl Dönitz satt i spissen for oppbyggingen av det tyske ubåtvåpenet i 1933, og han ble også dets øverste sjef i 1936.

Ubåtmannskapene hadde stor respekt for admiralen pga. hans kolossale erfaring og kunnskaper. Dönitz arbeidet alltid tett med kapteinene og deltok i den taktiske planleggingen av ubåtangrepene. Ubåtfolkene følte derfor at de hadde en sjef som forsto dem.

I befolkningen ble ubåtsjefen beundret for sine utmerkede resultater i begynnelsen av krigen – ikke minst fordi han med sin stoiske ro fremsto som en farsfigur i filmavisene.

Hitler syntes Dönitz var så hederlig og stabil at han noe overraskende utnevnte admiralen til sin etterfølger den 30. april 1945. Etter Tysklands kapitulasjon ble Dönitz stilt for krigsforbryterdomstolen i Nürnberg. Dommen lød på ti års fengsel for krigsforbrytelser og forbrytelser mot freden.

Aubretias skudd treffer ikke, og korvetten fortsetter fremover. Destroyeren Broadway nærmer seg også. Om bord på begge eskorteskipene står mannskapet klart til å dumpe dypvannsbomber så snart fartøyene når ubåtens antatte posisjon.

Bombene er innstilt til å eksplodere i 50-70 meters dyp, og deres 130 kg sprengstoff er nok til å ødelegge motorene og batteriene på ubåter, selv om bombene detonerer 16 m fra målet.

Tyskerne hører trusselen ovenfra

I kommandorommet i U-110 følger tyskerne ubåtens dybdemåler nøye mens fartøyets ballasttanker fylles med sjøvann. De kan høre de piskende og skurrende lydene av de britiske propellene som nærmer seg.

Etter hvert som støyen fra propellene avtar igjen, venter mennene i åndeløs frykt på dypvannsbombene. Lemp endrer kurs mens ubåten fortsatt daler ned i dypet. Sekundene går, og nå hører mannskapet de første smellene. Over ubåten. Detonasjonene får undervannsbåten til å skjelve så voldsomt at mennene sklir inn i hverandre, men ubåten blir ikke skadet.

Lemp prøver å unnslippe ved hele tiden å endre kurs og dybde, men gang på gang kommer britene tilbake. Til slutt eksploderer en rekke dypvannsbomber tett på U-110. Ubåten rister som om den har blitt truffet av et jordskjelv.

Lyset går, og det tyske mannskapet står i stummende mørke mens ventiler sprenges og skrogets plater gir etter. Havvannet fosser inn flere steder, og dieselolje siver ut av ødelagte rør. Mennene er som fanget i en klaustrofobisk sardineske, og bare ubåtens sårbare skrog skiller dem fra det svarte, altoppslukende dypet.

“Jeg er truffet! Jeg kan ikke se på det venstre øyet!” Besetningsmedlem på U-110.

Til slutt tennes den blå nødbelysningen. Under arbeidet med å sjekke fartøyets tilstand og tette ventilene forsvinner den verste dødsangsten.

“Det skal nok gå. Vi skal nok klare det alle sammen. Dere tror da ikke at jeg har tenkt å la dem fange meg, vel?” tøyser Lemp i et forsøk på å løfte stemningen.

Men etter hvert som skademeldingene kommer inn, blir stemningen igjen trykket. Roret fungerer ikke, dybdemåleren er ødelagt, og batteriene er skadet. De avgir en ubehagelig klorlukt. Verst av alt er det at kontrollutstyret som styrer ballasttankene, ikke fungerer. U-110 later til å være i fritt fall mot havbunnen.

Herbert Langsch, en av ubåtens fire radiooperatører, kan høre en sivende lyd fra beholderne med trykkluft. Det er luften som skal blåses inn i ballasttankene for å få ubåten til å stige velberget opp til overflaten. Selv Lemp – ubåtesset med 19 skipssenkninger på CV-en – har mistet sin vanlige optimisme.

“Vi kan bare vente og se hva som skjer. Det beste De kan gjøre, er å tenke på dem der hjemme – eller noe virkelig vakkert”, foreslår han.

De tyske ubåtkapteinene ble feiret som helter i tysk presse, som førte nøye regnskap over seierne til sjøs. Men livet i ubåtene var farlig, og nesten 70 prosent av alle mannskapene kom aldri hjem fra toktene sine.

Otto Kretschmer, ubåt, Atlanterhavet
© Scherl/Süddeutsche Zeitung Photo/Ritzau Scanpix

Otto Kretschmer (1912-1998)

Ingen ubåtkaptein gjorde det bedre enn Kretschmer, som senket 47 skip – inkludert fire krigsskip – før han ble tatt til fange i mars 1941.

Scherl/Süddeutsche Zeitung Photo/Ritzau Scanpix

Wolfgang Lüth, ubåt, Atlanterhavet
© Ullstein Bild Dtl./Getty Images

Wolfgang Lüth (1913-1945)

Ved å sende 46 skip til bunns ble Lüth Tysklands nest største ubåtess. Han mistet livet sent i krigen, da en tysk vaktpost skjøt ham ved en feiltakelse.

Ullstein Bild Dtl./Getty Images

Günther Prien, ubåt, Atlanterhavet
© Ullstein Bild Dtl./Getty Images

Günther Prien (1908-1941)

Da han senket slagskipet HMS Royal Oak på den britiske marinebasen ved Scapa Flow i oktober 1939, ble Prien tysk folkehelt. Han senket i alt 30 skip før sin død i 1941.

Ullstein Bild Dtl./Getty Images

Günther Hessler, ubåt, Atlanterhavet
© uboat.net

Günther Hessler (1909-1968)

Hessler fikk rekorden for flest senkede skip på ett tokt ved å senke 14 skip i april-juni 1940. Etter sitt tredje tokt fikk han en stilling som medlem av staben hos Karl Dönitz.

uboat.net

Erwin Rostin, ubåt, Atlanterhavet
© uboat.net

Erwin Rostin (1907-1942)

På bare to tokt senket Rostin ikke færre enn 17 av fiendens skip. Men det andre toktet ble også ubåtkapteinens siste. Han gikk ned med ubåten U-158.

uboat.net

Tausheten senker seg. Mennene stirrer tomt ut i luften eller lukker øynene for å be og tenke på kjærester, koner, barn og foreldre – alle dem de aldri får se igjen.

Mens de 47 tyskerne venter på døden, krenger U-110 plutselig så mennene må gripe fatt i de nærmeste fastmonterte gjenstandene for ikke å tumle rundt. Nå er de sikre på at vanntrykket vil knuse dem. Men ingenting blir sprengt, ingenting blir knust – i stedet kommer et av besetningsmedlemmene med et befriende utbrudd:

“Vi er på overflaten! Vi er reddet!”

Ingen av de forpinte tyskerne aner hvordan det har gått til, men i stedet for å synke har ubåten steget opp til overflaten. Kanskje skal de likevel ikke dø i dag.

Skipene skyter mot U-110

Kl. 13.35 bryter ubåtens tårn opp gjennom havoverflaten.

“Du store verden! Der har vi den jo!” utbryter Aitken på broen på Bulldog.

“Vi har ham!” kommer det fra Baker-Cresswell, som ber Bulldogs artilleriløytnant David Balme om å være klar ved destroyerens panserbrytende kanoner.

“De skyter for å treffe! Vi er omringet! Alle mann forlater båten!” Ubåtkaptein Fritz-Julius Lemp til sine menn.

“De kommer ut,” bemerker Aitken da ubåtens frontluke åpnes i samme sekund som Balme roper “fyr!”, og kanonene begynner å buldre.

Britene kan ikke være sikre på hva tyskernes har fore. Kanskje vil de bemanne kanonen sin på ubåtdekket og ta opp kampen. Idet ubåtens tårnluke også går opp og noen hoder kikker frem, fortsetter Baker-Cresswell ufortrødent skytingen. Drønnene fra Bulldogs luftvernkanon blander seg i kakofonien, som også omfatter salver fra destroyerens mitraljøser.

Mannskapet kaster seg i bølgene

I U-110 har kaptein Lemp vært den første til å se ut fra tårnluken, bare for å oppdage at et rent inferno venter dem.

“De skyter for å treffe! Vi er omringet! Alle mann forlater båten!” roper han ned til mennene sine.

Radiooperatøren Herbert Langsch står så langt fremme i rekkene at han kan suge til seg den friske luften, men den 21 år gamle tyskeren hører også tydelig granatene og de metalliske smellene fra kuler som slår mot ubåtens skrog. Plutselig faller en glødende granatsplint ned gjennom tårnet og lander på gulvet foran mannskapet.

Langsch får det travelt med å komme seg opp. Med kulene flyvende om ørene setter han seg på huk ned på dekket. Han vrir på det lille håndtaket på redningsvesten, som vha. en patron med trykkluft blåser opp vesten – men før han rekker å hoppe i vannet, trekker en venn ham i armen.

“Jeg er truffet! Jeg kan ikke se på det venstre øyet!” brøler mannen.

Langsch ser at øyet er skutt i stykker.

“Du har bare litt blod i øyet fra et sår. Det er derfor du ikke kan se noe”, lyver Langsch.

“Du får åtte mann, deriblant en av telegrafistene. De skal være bevæpnet og skal nedkjempe eventuell motstand.” Kaptein Joe Baker-Cresswell til lederen av gruppen som skal borde ubåten.

Beskjeden er nok til at kameraten tør hoppe i sjøen. Han forsvinner i bølgene og dukker aldri opp igjen. Langsch hopper også og håper på en mer barmhjertig skjebne.

Noen øyeblikk senere klatrer journalisten Helmut Ecke opp på dekk. Den 23 år gamle tyskeren har vært med på U-110s atlanterhavstokt for å skrive glorifiserende artikler om nazistenes ubåtsuksesser, og han har ingen trening – slett ikke i å håndtere en krisesituasjon om bord på en ubåt. På dekk blir Ecke lammet av redsel da han ser en av sine landsmenn bli truffet i hodet av en granat. Mannens hjernemasse spruter utover dekket før den hodeløse kroppen velter i havet.

Det grusomme synet får Ecke til å kaste seg i vannet uten å ha fylt luft i redningsvesten. Han kjenner ikke teknikken for å vri på håndtaket. Journalisten fekter febrilsk i bølgene mens han skriker om hjelp.

“Jeg har ikke tid til å hjelpe”, stønner en landsmann like ved Ecke og svømmer bort.

Slaget om Atlanteren, Atlanterhavet

I begynnelsen av krigen dominerte de tyske ubåtene Atlanterhavet, men de allierte fikk etter hvert overtaket.

© Mccool/Imageselect

Slaget om Atlanteren snudde i 1943

I første halvdel av 2. verdenskrig badet tyske ubåter i suksess i Atlanterhavet. Først da de allierte satte inn store eskorteflåter, endret bildet seg.

September 1939

Den tyske ubåtflåten under Karl Dönitz får sin første store suksess da U-47 seiler inn i naturhavnen Scapa Flow utenfor Orknøyene og senker et slagskip.

Sommeren 1940

Tyskerne opplever det de betegner som “gode tider” da ubåtene deres senket mer enn 200 lasteskip i juli og august 1940.

Våren 1941

Britene prioriterer sikkerheten til lasteskipene sine, som nå blir beskyttet av eskorteskip på sine reiser nær Atlanterhavskystene.

April 1942

USA innfører også et konvoisystem etter at tyske ubåter har senket over 200 skip utenfor kysten av landet.

Mai 1943

Krigslykken snur da tyskerne mister 43 ubåter på én måned pga. de alliertes forbedrede radar- og sonarutstyr.

Journalisten holder på å gi opp da Herbert Langsch kommer ham til unnsetning med noen kjappe svømmetak. Radiooperatøren får blåst opp redningsvesten og hjelper Ecke vekk fra ubåten.

Kaptein Lemp har hele tiden stått på dekk ved tårnluken og sørget for at alle mann kommer opp. Han trekker et lettelsens sukk da britene innstiller skytingen. Endelig kan man få ørens lyd, men Lemp er sikker på at tiden er knapp.

“Er det noen igjen der nede?” roper han ned i kommandorommet.

“Ja! Jeg er her nede. Jeg kommer opp”, svarer fartøyets eneste gjenværende, radiomannen Heinz Wilde.

“Kom bort fra ubåten i en fart. Den synker om et øyeblikk”, lyder det fra Lemp, mens Wilde prøver å venne seg til lyset på dekk ved å åpne øynene bare litt etter litt.

“Vi har fortsatt hemmelig utstyr om bord”, påpeker radiooperatøren – ubåtens Enigma-kodemaskin, kodebøker og andre viktige dokumenter.

“La det bare ligge, Wilde. Det hele går likevel ned med båten”, forsikrer sjefen ham.

Så hopper Wilde i vannet. Etter ham følger Lemp.

Britene gjør et varp

Bulldog har kaptein Baker-Cresswell innstilt beskytningen og gitt fartøyet sitt ordre om full stopp. Destroyeren ligger nå bare 100 m fra den skadede ubåten. I første omgang overveide eskortesjefen å renne den tyske ubåten i senk, men i siste øyeblikk har han kommet på andre tanker: Kanskje kan britene få en større gevinst av situasjonen ved å erobre og plyndre ubåten, tenker han.

“Mønstre bordeteamet”, sier kapteinen til artilleriløytnant Balme oppe på broen.

“Du får åtte mann, deriblant en av telegrafistene. De skal være bevæpnet og skal nedkjempe eventuell motstand. Men vi tror ikke det er flere tyskere i ubåten. Din primære oppgave er å samle alle dokumenter, kodebøker og sjøkart du kan finne. Og så vil jeg vite hvor store ubåtens skader er, og om vi kan ta den på slep.”

“Forstått, sir”, lyder det fra Balme, som snart er på vei mot den gyngende U-110 i en av Bulldogs livbåter.

“Det var et av de verste øyeblikkene i mitt liv. For en triumf det ville ha vært å seile inn i Hvalfjord med *U-110* på slep.” Kaptein Joe Baker-Cresswell om tapet av U-110.

Vannet slår inn over den urolige ubåten, og den bare 20 år gamle løytnanten må passe på ikke å skli på det glatte dekket idet han hopper over på undervannsbåten, som ligger urolig i havoverflaten. Med trukket revolver og nervene i helspenn kravler Balme som den første ned i tårnet. Til hans lettelse er det ingen tyskere igjen.

Britene går i gang med å ransake ubåten, men må hele tiden være på vakt. Hvis fartøyet viser tegn til å synke, må de ut.

Til tross for den overhengende faren får de raskt noe annet å tenke på. Radiorommet er en gullgruve av hemmelig materiale: en Enigma-krypteringsmaskin, kodetabeller, signalbøker, sjøkart og kart som angir tyske minefelt. Britene har vunnet den store jackpoten.

Enigma, ubåt, Atlanterhavet

Enigma-maskinen ble brukt til å kryptere og dekryptere hemmelige militære meldinger.

©

Kapret krigsbytte hjalp kodeknekkerne

Den britiske etterretningstjenesten hadde i lang tid kjempet forgjeves med å knekke den tyske marinens koder, men erobringen av U-110s Enigma-utstyr sikret dem et gjennombrudd.

Joe Baker-Cresswell hadde gjort et kupp av de helt store da han fikk kloa i en intakt Enigma-maskin og en kodebok til de dobbeltkrypterte signalene som bare kunne leses av tyske offiserer.

“Vi har ventet hele krigen på dette”, lød det fra en etterretningsoffiser da byttet ble overlevert.

Materialet kom i hendene på de britiske kodeknekkerne i Bletchley Park. Med den nye innsikten i den tyske marinens Enigma-kryptering ble de i stand til å knekke tyskernes mest brukte operasjonskode på under 24 timer.

Allerede i juni 1941 ble gjennombruddet brukt til å finne og ødelegge alle de tyske forsyningsskipene som hjalp krigsskipene med å operere i lang tid på havet. Nå kunne også ubåttrusselen oppdages raskere fordi britene fikk kartlagt observasjonsområdene deres.

Georg 6. hedret Baker-Cresswell og David Balme med medaljen Distinguished Service Cross for den verdifulle erobringen.

“Dette er kanskje den viktigste enkeltbegivenheten i hele sjøkrigen”, sa kongen under seremonien.

Da Balme og hans menn kommer tilbake til Bulldog med de verdifulle funnene, blir Baker-Cresswell veldig fornøyd. Og humøret skrus ytterligere i været da Balme forteller sjefen at ubåten “virker sjødyktig nok til at den kan bukseres”.

Mens de andre eskortefartøyene fortsatt støvsuger farvannet etter overlevende – først de britiske sjøfolkene fra Esmond og Bengore Head og deretter de gjenværende tyskerne – fester folket på Bulldog et slepetau til U -110. Trofeet skal føres tilbake til havnen på Island, der eskortegruppen har sin base. En grundig undersøkelse av tyskernes effektive ubåt av IX-klassen vil være av stor verdi for den britiske marinen.

Ubåten går tapt på hjemturen

Kl. 18.30 er Bulldogs turbiner i gang igjen, og destroyeren pløyer seg gjennom Atlanterhavet på vei mot marinebasen i islandske Hvalfjord. Havet ligger stille natten igjennom, men neste morgen tar vinden seg voldsomt opp. Havet pisker hardt mot skroget på Bulldog, og Baker-Cresswell ser nervøst på hvordan bølgene river i U-110.

Ubåtens akterstavn kommer lenger og lenger ned under vann, og ved 11-tiden klarer det skadede fartøyet ikke lenger å motstå havets krefter. Baugen reiser seg, og slepetauet rives over. Plutselig står U-110 nesten loddrett i havet. Så glir den langsomt ned under vannskorpen og blir borte.

ubåt, U-110, HMS Bulldog, Atlanterhavet

HMS Bulldog tok U-110 på slep etter kampen, men ubåten gikk ned før de nådde havnen på Island.

© Royal Navy official photographer

“Det var et av de verste øyeblikkene i mitt liv. For en triumf det ville ha vært å seile inn i Hvalfjord med U-110 på slep”, skrev Baker-Cresswell senere.

Men med eller uten ubåt har kapteinen og hans menn påført den tyske ubåtflåten et smertefullt nederlag med erobringen av U-110s hemmelige utstyr og dokumenter. Og senkningen av den tyske ubåten har bevist at konvoieskorte er fremtidens våpen mot “de grå ulvene”.

ubåt, radiorom, Enigma, Atlanterhavet

Tyskerne hadde som regel en av de topphemmelige Enigma-maskinene i radiorommet på sine ubåttokt.

© Bundesarchiv

ETTERSKRIFT: Bare én sjømann fra de senkede britiske lasteskipene mistet livet etter U-110s angrep. Tyskerne Helmut Ecke, Heinz Wilde, Georg Högel og Herbert Langsch slapp levende fra duellen i Atlanterhavet. Det gjorde 15 av deres landsmenn ikke.

Blant de døde var Fritz-Julius Lemp. Ifølge et vitne hadde kapteinen prøvd å svømme tilbake til U-110 da han skjønte at ubåten ikke sank. Lemp klarte imidlertid verken å senke fartøyet sitt eller redde livet. Noen tror at kapteinen tok sitt eget liv.

LES MER OM SLAGET OM ATLANTEREN

Hugh Sebag-Montefiore: Enigma: The Battle for the Code, Cassell, 2001

Michael Tamelander & Jonas Hård af Segerstad: Havets ulve, Schønberg, 2010

Andrew Williams: The Battle of the Atlantic, Basic Books, 2003