Tyske bombeofre lynsjet de allierte pilotene

De allierte pilotenes lettelse over å overleve en nedskyting over Tyskland ble ofte avløst av et sant mareritt. Nede på bakken ventet bombeflyenes ofre – og de tørstet etter hevn.

De allierte pilotenes lettelse over å overleve en nedskyting over Tyskland ble ofte avløst av et sant mareritt. Nede på bakken ventet bombeflyenes ofre – og de tørstet etter hevn.

CBW/Imageselect & The Print Collector/Imageselect

Haleskytteren Sidney Brown vet umiddelbart at situasjonen er kritisk da han hører eksplosjonen fra flyets bomberom. Det store amerikanske B-24-bombeflyet rister voldsomt.

Den 19 år gamle soldaten og de åtte kameratene hans har nettopp – på ettermiddagen 24. august 1944 – sluppet bombelasten sin over en flybase nær Hannover.

«Vi blir nødt til å komme oss ut av dette flyet.» Haleskytteren Sidney Brown, etter at hans B-24-bombefly ble truffet av flak.

En tysk luftverngranat har truffet det åpne bomberommet og rasert store deler av flyet.

«Vi har bare én fungerende motor. Det er ikke nok til å nå tilbake over kanalen», fastslår piloten Norman Rogers.

Basen i England ligger noen hundre kilometer unna, men det er umulig å nå så langt. I stedet vil Rogers holde flyet i luften så lenge som mulig for å komme ut av Tyskland. Men B-24-flyet mister raskt høyde.

«Vi blir nødt til å komme oss ut av dette flyet», rekker Sidney Brown å tenke før piloten beordrer ham til å forlate flyet.

Brown har aldri hoppet i fallskjerm før, så han må samle alt sitt mot før han lar seg falle ut av flyet. Mens Brown daler mot bakken, teller han kameratene sine. Heldigvis har alle kommet seg trygt ut av bombeflyet.

Besetning kaster seg ut av styrtende B-24-bombefly under 2. verdenskrig.

To medlemmer av besetningen på et styrtende B-24-bombefly har kastet seg ut (sirkler) av maskinen. Det var denne flytypen Sidney Brown og hans kamerater fløy i da de styrtet.

© US National Archives

Amerikanerne er euforiske over å være i live. Tapene for USAs bombefly i Europa er i 1944 så voldsomme at kun omkring 26 av 100 besetningsmedlemmer overlever de påkrevde 25 toktene.

Mens de ni amerikanerne daler ned, forbereder de seg på å tilbringe resten av 2. verdenskrig i fangeleir. Foreløpig er de lykkelig uvitende om hvilket helvete som venter.

Nede på landjorden har nemlig hatet mot de alliertes massebombinger kokt over.

B-24-bombeflyet «Little Warrior» truffet av flak over Tyskland under 2. verdenskrig.

I juni 1944 ble det amerikanske bombeflyet «Little Warrior» skutt ned. Bare andrepiloten, Sidney Benson, slapp ut i live, men kort etter landingen i Tyskland ble han slått i hjel. Bildet viser flyet idet det ble truffet.

© Nara Archives/Shutterstock/Ritzau Scanpix

Døden kom fra luften

Da Sidney Brown og landsmennene styrtet sensommeren 1944, hadde de alliertes massebombing av Tyskland vart i mer enn to år.

I februar 1942 besluttet britene at såkalt områdebombing av byer og industriområder skulle senke «moralen blant fiendens sivile og spesielt blant industriarbeiderne».

Amerikanerne deltok i teppebombingen, som ble økt massivt fra januar 1943, da president Franklin D. Roosevelt og statsminister Winston Churchill besluttet å bombe Tyskland døgnet rundt.

«Slik må dommedag se ut.» Mathilde Wolff-Mönckeberg, da hun så folk omsluttet av flammer løpe rundt i Hamburg.

På tokt med hundrevis av bombefly etterlot de seg pulveriserte byer og fabrikker.

«Jeg har aldri sett lignende inferno», mintes en britisk pilot som deltok i luftangrepene i 1943.

Bombardementene skapte et helvete for de sivile tyskerne, som levde i konstant frykt, ikke minst i Hamburg, der et spesielt barbarisk angrep med brannbomber sommeren 1943 forvandlet byen til et inferno der ildstormer «rev barn ut av foreldrenes hender og virvlet dem inn i ilden», som en politirapport berettet.

«Slik må dommedag se ut», sa innbyggeren Mathilde Wolff-Mönckeberg, som så folk løpe rundt som «levende fakler».

Redslene på bakken fikk tyskerne til å avsky de britiske og amerikanske flybesetningene. Og i løpet av 1943 vokste sinnet seg så stort at lokalbefolkningen tok saken i egne hender – selv om Genèvekonvensjonen fra 1929 foreskrev at «krigsfanger under alle forhold skal behandles humant».

Styrtet amerikansk pilot tatt til fange av tyske tropper i 1944.

Tyske tropper ble straks sendt ut ved allierte nødlandinger. Her er en amerikansk pilot blitt tatt til fange.

© akg-Images/Ritzau Scanpix

Nedskutte allierte hadde dårlige odds

Britiske og amerikanske piloter var ekstremt utsatt i luftrommet over Tyskland, som til det siste forsvarte seg innbitt. Og måtte pilotene nødlande på tysk jord, ble de jaget av militære og sivile.

Under andre verdenskrig var det ikke noe som var farligere enn å være besetningsmedlem på et bombefly. Nesten 22 000 allierte bombefly ble skutt ned over Tyskland, og over 150 000 besetningsmedlemmer mistet livet.

Skadde fly prøvde alltid å nå ut av Tyskland. Målet var nøytrale land som Sveits eller alternativt et tyskokkupert land hvor lokale motstandsfolk kunne hjelpe de nødstedte. Men selv om det lyktes å nødlande enten flyet eller i fallskjerm, var situasjonen kritisk.

Hvis de allierte havnet i Tyskland, var det nesten umulig å unnslippe. Iført flyverdrakter og uten tyskkunnskaper kunne ikke besetningene unngå å avsløre seg.

Lokalbefolkningen hatet pilotene, og de tyske troppene hadde ordre om å finne nødlandede piloter så snart som mulig slik at informasjon om fly og angrepsplaner kunne innhentes.

Besetninger som ble tatt til fange, ble brakt til avhør i fangeleiren Dulag Luft og herfra sendt videre til andre leirer – hvis de kom så langt.

«Opprørte tyske sivile omringet amerikanske piloter som var blitt skutt ned», fortalte en amerikansk sersjant etter bombingen av Hamburg.

Han hadde «hørt troverdige opplysninger om at to amerikanere var blitt lynsjet».

Avisen New York Times rapporterte at «amerikanske og britiske flyvere blir henrettet ved bruk av Tokyo-metoden», med henvisning til at japanerne hadde drept overlevende amerikanske piloter etter en bombing av Tokyo.

Til nå var overfallene sporadiske. Men nazilederne så muligheter i folkets sinne.

Propaganda tente hatet

Meldingene om at sivile grep til selvtekt, passet nazilederne godt. Til tross for forsikringer fra Luftwaffe hadde ikke regimet lyktes med å demme opp for luftangrepene, og folkets sinne måtte på en eller annen måte få utløp.

Så da Reichsführer-SS, Heinrich Himmler, hørte om de første episodene, sendte han i august 1943 ut et notat som tydelig signaliserte at nazistene ikke hadde til hensikt å beskytte krigsfangene:

VIDEO (del 1): «Terrorpiloter» ble myrdet i hele Tyskland

Overalt i Tyskland angrep rasende borgere nødlandede piloter. I alt antas opptil 1000 å ha blitt lynsjet. De fleste drapene fant sted i det sentrale og vestlige Tyskland, der de allierte bombet mest.

«Det er ikke politiets oppgave å gripe inn i konfrontasjonene mellom det tyske folket og nedskutte britiske og amerikanske flyvere», poengterte Himmler.

Samtidig iverksatte propagandaministeren Joseph Goebbels en kampanje for å nøre opp under hatet mot fiendens bombeflybesetninger.

Goebbels fortrengte alt om at det tyske Luftwaffe hadde overøst England med bomber i begynnelsen av krigen. Bombingen av Coventry i 1940 alene ødela 41 500 hus på én enkelt natt. Nå raste Goebbels over hvor «umoralsk» de allierte handlet ved å bombe tyske byer.

I den statsstyrte pressen bannlyste ministeren ord som «piloter» og «flybesetninger» når fiendens flyvåpen ble omtalt. I stedet brukte de tyske avisene ord som «terrorflyvere», «luftbarbarer» og «barnemordere».

«Mens uniformen er et æresplagg for tyske soldater, er det for luftgangsterne en kriminells antrekk», skrev avisen Marburger Zeitung i tråd med regimets krav.

Tysk propaganda mot allierte bombeflyvere under 2. verdenskrig

Tysk propaganda fremstilte de allierte bombeflyverne som iskalde barnemordere og gangstere.

© Pictorial Press Ltd/Imageselect & Shutterstock

Propagandaen innbilte tyskerne at de allierte flyverne faktisk fikk en bonus for ødeleggelsene sine, og at de gikk målrettet etter kvinner, barn og sykehus.

Nazipartiets egen avis, Völkischer Beobachter, brakte under overskriften «Roosevelts terrorflyvere mot kvinner og barn» en tegning av en svart amerikansk pilot som skjøt mot uskyldige kvinner.

«Nordamerikaner? Mordamerikaner!» konstaterte den fyndige bildeteksten.

Dehumaniseringen av fienden ga raskt resultat.

Carte blanche til mord

I 1944 intensiverte de allierte angrepene på tyske byer. Derfor begynte Goebbels å argumentere for prinsippet om «øye for øye, tann for tann».

«Ingen kan stille seg undrende overfor at vårt folk er overveldet av et voldsomt raseri når det gjelder disse kyniske forbrytelsene», tordnet ministeren og oppfordret sivilbefolkningen til å ta «et skritt i retning av selvhjelp og hevne seg over pilotene som hopper ut av fiendtlige fly».

Opptrappingen av bombingene og den voldsomme propagandaen utløste flere episoder våren 1944, der sinte sivile angrep nødlandede flybesetninger.

I mars ble fem amerikanere gjennomprylt av sivile på en jernbanestasjon i Schierstein før to tyske soldater fikk stoppet angrepet.

I mai ble tre amerikanere skutt og begravd i byen Vienenburg, og i samme måned angrep sivile en nødlandet pilot og andrepiloten hans nær Bremen. De overlevde bare med nød og neppe.

Goebbels mottok nyhetene med begeistring, og under en tale i Nürnberg i slutten av mai 1944 fredet ministeren enhver borger som ønsket å hevne seg på «terrorflyverne»:

«Dere, folket, har slått dem til døde eller skåret halsen over på dem og lignende. Vi skal ikke gråte krokodilletårer over det, og de av dere som har gjort det, vil ikke bli slept til skafottet. Vi forstår så utmerket dette sinnet blant det tyske folket.»

Det var fritt frem for jakt på de nødlandede pilotene.

Alliert bombefly truffet av tysk flak under 2. verdenskrig.

Allierte bombefly ble konstant beskutt med flakgranater i luftrommet over Tyskland.

© Shawshots/Imageselect

Lynsjinger økte på

Etter Goebbels’ tale økte antallet lynsjinger i et voldsomt tempo. Frustrasjonen over å bli bombet natt og dag ga i seg selv rikelig motivasjon.

Så snart noen så en fallskjerm dale mot jorden, samlet ofte sivile seg. Selv hvis tyske soldater hadde kommet frem før mengden, kunne og ville de ikke alltid beskytte fangene. Det skjedde med den amerikanske piloten Jack Patrick da han nødlandet i nærheten av Lübeck i august 1944.

«Overlat ham til oss så vi kan ha det gøy med ham», ropte en lynsjegruppe til de to soldatene som hadde tatt piloten.

Snart banket folkemengden – inkludert kvinner – løs på amerikaneren med landbruksredskaper.

Til slutt falt Patrick bevisstløs om. Men den rasende mobben fortsatte å slå ham i hodet, slik at han til slutt var ugjenkjennelig. Pilotens livløse kropp ble slept ut på en kornåker, hvor de sivile vekslet på å skyte på liket.

VIDEO (del 2): «Terrorpiloter» ble myrdet i hele Tyskland

Overalt hvor allierte flybesetninger ble tatt til fange, opplevde de innbyggernes raseri.

«På hver eneste jernbanestasjon svermet de rundt oss og kastet steiner», mintes den amerikanske sersjanten Warren Hampton, som overlevde en styrt i 1944.

I Romania, som var alliert med Nazi-Tyskland, så en tilfangetatt amerikansk flyver i april 1944 til sin redsel liket av en halshugget kamerat som lå i en kjerre. Selv ble han angrepet på gaten av en kvinne med øks.

Hvor tragisk en situasjon kunne utvikle seg, opplevde den 19 år gamle haleskytteren Sidney Brown i august 1944.

Ni amerikanere i knipe

Sammen med sine åtte kamerater hadde Sidney Brown 24. august bombet en flybase i nærheten av Hannover da deres B-24-bombefly ble truffet og besetningen måtte hoppe ut i fallskjerm.

Kort tid etter at Brown hadde landet på en pløyd åker, så han rundt 20 menn komme mot seg med høygafler, hakker og andre redskaper.

Desperat prøvde Brown å frigjøre seg fra fallskjermen før han ble slått bevisstløs. Flere slag fulgte, men omsider stoppet slagene, og de sivile tyskerne ble etter litt diskusjon enige om å slepe flyveren til myndighetene i nærmeste by.

Bombeflyet Wham! Bam! Thank You Ma’m med dens besetning under 2. verdenskrig.

Besetningen på B-24-bombeflyet «Wham! Bam! Thank You Ma’m» besto av ni mann. Seks av dem ble myrdet av rasende borgere i den tyske byen Rüsselsheim.

© www.b24bestweb.com

På et kontor i byen så Brown igjen flere av kameratene sine fra bombeflyet. Alle var forslått etter å ha fått en hardhendt mottakelse.

«Det er prisen for å bombe våre kvinner og barn!» ropte en offiser, som besluttet at fangene skulle fraktes til Dulag Luft-leiren ved Frankfurt am Main, hvor flybesetninger ble avhørt.

Brown og syv av hans landsmenn ble satt på et tog til fangeleiren. Det niende besetningsmedlemmet var for skadet til å reise.

Amerikanerne håpet at det verste nå var over. Men da toget rullet inn på stasjonen i byen Rüsselsheim øst for Mainz 26. august, ventet en av krigens verste lynsjinger dem.

Natten før de amerikanske krigsfangene ankom Rüsselsheim, hadde byen med den store Opel-fabrikken blitt utsatt for et voldsomt luftbombardement. Innbyggerne var derfor fulle av hat da de åtte fangene ble jaget ut av toget.

Allierte fly bombet Opel-fabrikken i Rüsselsheim under 2. verdenskrig.

Kvelden før Sidney Brown og kameratene ble ført gjennom byen Rüsselsheim som krigsfanger, hadde britiske fly angrepet byen med bl.a. 400 000 brannbomber for å få has på en Opel-fabrikk som bygget krigsfly.

© US National Archives

Sivile gikk amok

Spyttklysene føk i luften mens soldater eskorterte fangene gjennom byen. Brown ante alvoret da følget av sinte sivile etter kort tid hadde svulmet opp til ca. 300.

«De er terrorflyvere! Slå dem! Flå dem i stykker! Slå dem i hjel! De har ødelagt husene våre», ropte de to søstrene Margarete Witzler og Käthe Reinhardt, som begynte å kyle steiner mot amerikanerne.

Alle trodde at de åtte mennene hadde vært med på å bombe Rüsselsheim.

«Det var ikke oss», ropte en av fangene desperat på tysk, men forgjeves.

Sekundet etter gikk flokken til angrep uten at vaktene klarte å stoppe dem. Noen arbeidere slo hamrene sine i hodet på amerikanerne så blodet sprutet.

Brown kjente at en flaske ble knust i hodet på ham. Snapsen sved i øynene, men gjennom rennende øyne kunne han se en mann stikke ut etter ham med en kniv.

«Hendene mine gjør så vondt etter alle slagene.» Familiefaren Phillipp Gutlich etter å ha slått løs på de forsvarsløse krigsfangene.

Amerikaneren flyttet seg raskt, men det var for sent. Kniven skar opp huden ved det venstre øret hans. Brown lot seg falle i bakken og spilte død.

Fra der han lå, så Brown en kamerat falle om, mens en tysker slo ham gjentatte ganger med en hammer. Fra alle kanter haglet slag med spader, kosteskaft og hamre ned over amerikanerne med en slik villskap at et hammerskaft til og med knakk.

«Hendene mine gjør så vondt etter alle slagene», sa familiefaren Phillipp Gutlich underveis i voldsorgien.

Nå ble de forslåtte amerikanerne slept av sted etter beina og plassert opp mot en mur der byens lokale nazileder, 41 år gamle Josef Hartgen, trakk pistolen sin. Brown spilte fortsatt død mens Hartgen likviderte de fire første fangene. Så gikk han tom for kuler.

De fire siste amerikanerne så døde ut, mente Hartgen og befalte en gruppe Hitlerjugend-gutter å kjøre likene til kirkegården utenfor byen.

Brown og en annen kamerat lå levende i haugen med lik. Til deres hell lød luftalarmen da kjerren nådde ut av byen. Mens Hitlerjugend-guttene sprang til nærmeste tilfluktsrom, klarte Brown og partneren å stikke av og dermed redde livet.

Tysk fly nedskutt over England under 2. verdenskrig.

Lynsjinger av tyske bombeflypiloter fant også sted i Frankrike og England.

© Pastpix/TOPFOTO/Ritzau Scanpix

Lynsjinger skjedde også i andre land

At opphissede borgere kastet seg over styrtede piloter, forekom også på alliert side. Både briter og franskmenn angrep tyske piloter – men uten myndighetenes støtte.

Ønsket om hevn over fiendens bombepiloter var ikke utelukkende et tysk fenomen. Faktisk fant krigens første eksempler på lynsjinger sted i Frankrike og England.

I 1940, da Luftwaffe gjennomførte massive bombeangrep, grep franskmenn, ifølge tysk etterretning, til selvtekt da en Messerschmitt-pilot i mai nødlandet nær Luchy i Nord-Frankrike. Rasende franske soldater og sivile dyttet piloten frem og tilbake før de skjøt ham.

I London gikk sivile amok 15. september 1940, da tyskerne hadde bombet hovedstaden i flere dager. Da piloten Robert Zehbe nødlandet i fallskjerm, ble han uheldigvis fanget i noen kabelledninger.

Mens han hang forsvarsløs i fallskjermen sin, strømmet en rasende flokk til med kjøkkenkniver og ildrakere som de stakk ham med. Heimevernsfolk befridde Zehbe, men han døde av skadene.

Antallet lynsjinger av tyske flyfolk var imidlertid svært få i Frankrike og Storbritannia, ettersom myndighetene ikke tolererte ugjerninger mot krigsfanger.

Politi deltok i mord

Rüsselsheims Josef Hartgen var bare en av mange lokale naziledere som gikk foran under lynsjejustisen. Reichsleiter Martin Bormann oppfordret til og med sin hær av lokale nazirepresentanter – Gauleites og Kreisleiters – til ikke å anmelde borgere som deltok i lynsjinger til politiet.

Embetsmenn og politifolk stimlet derfor gjerne sammen med borgerne for å henrette flybesetninger. Dette skjedde for eksempel i byen Gross-Gerau, hvor to amerikanere i august 1944 ble tatt til fange av en rasende mobb.

«La dem (innbyggerne, red.) lynsje dem og slå dem til døde», anbefalte en politimann – og den lokale kreisleiteren var enig i at flyverne «skal gis til folket».

Da flokken var ferdig med oppgaven, delte byens politimester ut jernstenger til to sivile og ba dem slå de overlevende i hjel.

«Fortell ham at han er en gangster.» Den tyske kommandanten Albert Heim, før han beordret tilfangetatte flyvere fra USA skutt.

Også tyske militære deltok tidvis i lynsjinger, selv om hærens oppgave var å ta vare på fangene. Noen ganger så soldatene den andre veien når opprørte sivile angrep fangene. Andre ganger oppfordret de selv til lynsjing. Dette skjedde for eksempel i nærheten av Koblenz, der amerikanske flyvere nødlandet sommeren 1944.

«Luftbårne styrker. De skal drepes. Fortell ham at han er en gangster», beordret den tyske kommandanten Albert Heim en av soldatene sine. Mannen adlød og skjøt fangene.

Da to andre nødlandede flyvere ble pågrepet senere på dagen, ble de også likvidert og begravd med teksten: «Her ligger to amerikanske gangstere.»

Ofte noterte myndighetene bare hendelsene som «fluktforsøk» eller mente at det var flybesetningene som hadde gått til angrep.

Men amerikanerne glemte ikke forbrytelsene.

Tysk antiluftskyts skyter mot allierte bombefly under 2. verdenskrig.

En stor del av de allierte bombeflyene ble skutt ned av tysk antiluftskyts, flak.

© Scherl/Süddeutsche Zeitung Photo/Ritzau Scanpix

USA hevnet ofrene

Selv om Goebbels og Bormann hadde oppfordret tyskerne til å lynsje «terrorflyvere» og lovet at ingen ville bli tiltalt, ble hundrevis av tyskere dømt etter krigen.

Etter Nazi-Tysklands kapitulasjon begynte amerikanerne jakten på de sivile tyskerne som hadde deltatt i lynsjingene.

Rettssakene førte til at USA i årene 1945–1947 kunne sende til sammen 411 tyskere – inkludert 8 kvinner – til anklagebenken for å ha deltatt i lynsjinger av amerikanske flyvere.

De siktede var mellom 19 og 72 år – med en gjennomsnittsalder på 45 år. I nesten 70 prosent av de kjente overfallene var sivile involvert, mens politifolk og nazistiske tjenestemenn deltok i henholdsvis 16 og 6 prosent av overgrepene. Resten sto hæren for.

De sivile forsvarte seg med å si at de hadde blitt traumatisert av endeløse bombardementer, mens flere anklagede politifolk argumenterte for at de rett og slett parerte ordre.

Til tross for diverse unnskyldninger fant amerikanerne nok bevis til å dømme 346 tyskere. Av disse ble 111 dømt til døden.

Morderne fra massakren i Rüsselsheim ble hengt.

Den 67 år gamle Johann Seipel fra Rüsselsheim føres til galgen. Han ble dømt for bl.a. å ha sparket en av amerikanerne i halsen.

© AP/Ritzau Scanpix

USA glemte ikke Rüsselsheims bødler

Blant de opphissede Rüsselsheim-innbyggerne som i august 1944 myrdet de seks amerikanske krigsfangene, endte elleve med å bli stilt til ansvar for forbrytelsen.

Etter krigen kom byen Rüsselsheim under USAs kontroll, og i juni 1945 ble likene av de seks drepte amerikanerne gravd opp fra kirkegården. Elleve av byens innbyggere – inkludert den lokale nazilederen Josef Hartgen – ble kort tid etter arrestert for massakren.

Rettssaken mot innbyggerne i Rüsselsheim i juli 1945 ble den første krigsforbryterdomstolen på tysk jord. Forsvaret unnskyldte de tiltalte med Goebbels’ propaganda. Dessuten var ingen av de dømte tidligere straffet. Men disse argumentene ble avvist av aktor.

«De var alle voksne menn og kvinner. Hvis de blir bedt om å begå drap og gjør det, er de like skyldige som alle andre mordere», prosederte aktor Leon Jaworski.

Han utpekte Josef Hartgen som bakmannen bak lynsjingen, hvis «ondskapsfullhet, ubarmhjertighet og avskyelighet» var umulig å forstå. Hartgen samt fire menn og to kvinner fikk dommen «død ved henging», mens tre slapp unna med fengselsstraff og én gikk fri.

Etter en ankesak ble de to kvinnenes dom omgjort til 30 års fengsel. De fem dømte mennene slapp ikke unna. De ble alle henrettet.

Hvor mange allierte flyvere som i alt ble lynsjet på tysk jord, er ukjent, men historikeren Kevin Hall anslår at minst 1000 «terrorflyvere» ble overfalt mellom 1943 og 1945. Antallet kan være høyere, ettersom mange lynsjinger ble holdt hemmelige.

Haleskytteren Sidney Brown var en av de få heldige som slapp levende fra møtet med opphissede selvtektsmenn. Men da amerikaneren kom tilbake til Rüsselsheim 60 år senere, var det «uten fiendskap i hjertet».

Sammen med innbyggerne i Rüsselsheim innviet den 80 år gamle krigsveteranen en minnemur på stedet der hans seks kamerater mistet livet. På muren står det:

«Måtte dette minnesmerket minne oss om vår felles menneskelighet.»