U-864: Hitlers siste hemmelighet

Førerens største ubåt er lastet med Tysklands nyeste supervåpen, som skal hjelpe japanerne i kampen mot USA. Imens legger en britisk ubåt seg på lur i det kalde dypet utenfor norskekysten og klargjør torpedoene. Historiens første ubåtduell blir snart avgjort.

Førerens største ubåt er lastet med Tysklands nyeste supervåpen, som skal hjelpe japanerne i kampen mot USA. Imens legger en britisk ubåt seg på lur i det kalde dypet utenfor norskekysten og klargjør torpedoene. Historiens første ubåtduell blir snart avgjort.

The Royal Navy Submarine Museum

U-864 er et ledd i Hitlers strategi

Den 4. desember 1944 kjører en kolonne med lastebiler inn på havneområdet i Kiel i Nord-Tyskland. I all hemmelighet går soldater i gang med å laste hundrevis av trekasser om bord på den tyske ubåten U-864.

I kassene ligger konstruksjonstegninger og deler til prototyper av Nazi-Tysklands nyeste vidundervåpen. Lasten omfatter blant annet tegningene til verdens første jetjager, Messerschmitt Me-262, samt Siemens-radarer og akustiske torpedoer.

Dessuten laster soldatene 65 tonn kvikksølv om bord i ubåten. Det skal brukes til tennsatser i japansk bombeproduksjon. Hele operasjonen kalles “Operasjon Caesar”, og ordren til ubåtens kaptein, Rolf-Reimar Wolfram, er klar: Bryt gjennom fiendens linjer, og få lasten trygt frem til japanerne – for enhver pris.

Krigen har vart i fem lange år, og de før så seierrike tyske styrkene er presset tilbake på alle fronter. Også Tysklands allierte, Japan, kjemper en desperat kamp. Begge land trenger mirakler.

De allierte har det totale herredømmet på havet, og siden 1943 har så godt som ingen tyske skip kunnet nå Japan. Men Hitler har ikke tenkt å gi opp.

Han er overbevist om at Japan kan gjenvinne luftherredømmet over Stillehavet, og at USA dermed vil bli tvunget til å kalle avgjørende ressurser hjem fra de europeiske slagmarkene.

Dermed vil Tyskland få det pusterommet landets utmattede hærer sårt trenger. Hvis det skal lykkes, behøver Japan teknologisk hjelp fra Tyskland.

Uerfaren kaptein får oppgaven

Om morgenen 5. desember 1944 stevner U-864 ut fra havnen i Kiel. Det er til sammen 73 mann om bord, som i tillegg til mannskapet omfatter både tyske og japanske ingeniører som skal hjelpe til med våpenproduksjonen i Japan.

Kaptein Wolfram setter kursen mot nord. Foran ham ligger en reise på 24 000 farefulle kilometer før han kan overlevere den uvurderlige lasten til japanerne i Penang i Malaysia.

Men sine 32 år er Wolfram eldre enn de fleste ubåtkapteiner, men han har lite erfaring som sjef og har ennå ikke prøvd seg i kamp. Alle erfarne tyske ubåtkapteiner er for lengst blitt drept i den nådeløse krigen på havet, der de før så fryktede tyske ubåtulvene nå selv er forvandlet til bytte.

Wolfram vet at Nordsjøen kontrolleres av britiske skip og fly. Han har imidlertid ikke andre muligheter enn å tro på at han skal klare å snike seg ubemerket gjennom fiendens­ linjer.

Den tyske kapteinen aner ikke at britene vet alt om oppdraget hans. Helt siden krigen begynte har tyskerne brukt Enigma-kodemaskinen til å kryptere radiokommunikasjonen.

Enigma falt imidlertid i britenes hender allerede i 1941, og siden da har britene lyttet til og forstått tyskernes hemmelige beskjeder. Derfor vet britene at Wolfram er på vei, og de kjenner til og med navnene på de japanske ingeniørene om bord.

Britene vil gjøre alt som står i deres makt for å knuse Hitlers forhåpninger til Operasjon­ Caesar.

U-864 tvinges i havn

Britiske fly kan dukke opp hvert øyeblikk, så U-864 er nødt til å seile neddykket om dagen. Etter flere dagers seilas når U-864 kysten av Sør-Norge.

Landet er okkupert av Tyskland, men det betyr ikke at Wolfram kan ta det med ro. Inntil videre har han imidlertid vært heldig og ikke sett noe til fienden.

Men 29. desember går det galt. Wolfram feilvurderer dybden, og kjølen skraper mot havbunnen. Det blir straks klart at ubåten er nødt til å gå i dokk i Bergen for å bli undersøkt for skader.

Wolfram gir den tyske overkommandoen beskjed over radioen, og få dager senere når U-864 ubåtbunkeren “Bruno” på Laksevåg i Bergen, der teknikere straks undersøker fartøyet for skader.

Britene har også snappet opp Wolframs beskjeder, og noen timer senere kommer bombeflyene. Omtrent 30 Lancaster-bombefly går målrettet etter bunkeren der U-864 ligger i dokk.

Taket på bunkeren er av armert betong og seks meter tykt, men britene har med seg spesielle “bunkerbusters” – bomber som hver veier nesten seks tonn.

Tre av bombene forårsaker stor skade på bunkeren, men som ved et lykketreff er det ikke særlig store skader på U-864. Ubåten må imidlertid gjennomgå­ en større reparasjon. Imens forbereder britene sitt neste trekk.

Tyske vidundervåpen skal bremse USAs massive angrep på Japan. Flyene Me-262 og Me-163 er utpekt til å nedkjempe amerikanske B-29-bombefly, som slapp 90 prosent av de amerikanske bombene over Japan.

© Scanpix/Corbis

Ung brite skal senke tyskerne

James Launders er kaptein på den britiske ubåten HMS Venturer. Han er bare 24 år gammel, og anerkjent som en av britenes aller beste ubåtkapteiner.

Med den 740 tonn tunge Venturer har han og mannskapet hans senket 13 fiendtlige fartøy i Nordsjøen og Nord-Atlanteren. Dessuten er Launders en av de få ubåtkapteinene som har klart å torpedere en annen ubåt.

Han oppdaget en fiendtlig ubåt som lå i overflaten og speidet etter et av de mange amerikanske lasteskipene med forsyninger til Storbritannia. Launders sendte torpedoen sin av gårde før tyskeren rakk å vike unna. Den prestasjonen får han nå snart anledning til å overgå­, og dermed høste enda mer heder.

Det britiske admiralitetet beordrer Launders­ til å seile med HMS Venturer til Norge – nærmere bestemt til øya Fedje nord for Bergen. Her skal Launders vente på U-864, og sørge for at den ikke når frem til målet sitt.

I tre dager ligger Launders og besetningen hans utenfor norskekysten og venter utålmodig på å få kontakt med U-864. 5. februar får ubåten beskjed fra det britiske admiralitetet om at den skal legge seg i posisjon utenfor Hellisøy fyr på sørsiden av Fedje.

På dette tidspunktet har U-864 ligget i dokk i nesten en måned og er omsider klar til å fortsette på den lange ferden.

  1. februar stevner U-864 ut fra Bergen, ut i de dype fjordene og videre forbi Venturer, uten at britene oppdager det. Launders innser imidlertid at den tyske ubåten må ha sluppet forbi. Men området der U-864 kan ligge er enormt – flere tusen km2.

Launders vurderer å bruke sonaren til å lete etter den tyske ubåten. Sonaren fungerer slik at britene sender en lydbølge – et “pling” – ut i vannet.

Når lyden treffer en gjenstand, for eksempel en fiendtlig ubåt, blir den sendt tilbake som et ekko. En sensor registrerer hvor raskt ekkoet kommer tilbake, og hvor det kommer fra.

Men tyskerne kan også høre det britiske “plinget”, og Launders risikerer derfor å advare den tyske kapteinen om at han blir jaget. Alternativet er å skru på båtens hydrofoner – undervannsmikrofoner – og lytte etter propell- og motorstøy fra U-864.

Hydrofonene er langt mindre nøyaktige enn sonaren, men Launders vil ikke risikere å avsløre seg selv. Han nøyer seg med hydrofonene, og lar sonaren være slukket.

Ennå vet han ikke med sikkerhet om den tyske ubåten for lengst har sneket seg forbi ham og videre ut i Atlanterhavet. Launders har ikke annet valg enn å bli på stedet og lytte­ etter byttet sitt.

Nok et uhell for U-864

I mellomtiden er Wolfram og U-864 omsider godt på vei mot Atlanterhavet, da nok et uhell rammer fartøyet. 8. februar klokken 05.20 om morgenen går den ene motoren i stykker.

Og det er ingen tvil – den kan ikke repareres på åpent hav. Wolfram gir ordre om igjen å sette kursen mot Bergen og sender beskjed til overkommandoen, som noen timer senere melder tilbake at et eskorteskip vil møte ubåten to dager senere utenfor Hellisøy på sørsiden av Fedje. Wolfram begynner på tilbaketuren.

Klokken 09.23 hører hydrofonoperatøren om bord på Venturer plutselig en kraftig lyd i vannet, og gir straks beskjed til vakthavende offiser, John Watson. Det høres ut som en fiskebåt som starter og stanser motorene sine. Men det er ingen fiskebåter i nærheten.

Om bord på U-864 er kaptein Wolfram også bekymret over støyen hans eget fartøy sender ut. Han vet at all lyd under vann kan være fatal, men det er ikke til å unngå med den ødelagte motoren.

Han hever derfor periskopet for å se etter mulige fiender og etter det ventende eskorteskipet. Dermed avslører den tyske kapteinen seg for britene, som tilfeldigvis har periskopet oppe i samme øyeblikk. Launders­ får øye på den tyske ubåtens tynne periskopmast som stikker opp over bølgene.

“Det gikk en gysning gjennom oss – han kunne senke oss på samme måte som vi kunne senke ham. Det var et spørsmål om hvem som først begikk en feil,” fortalte Venturers matros Harry Plummer da han og John Watson fortalte BBC om oppdraget. Jakten er i gang.

Britene skygger tyskerne

Om bord på Venturer forholder hele besetningen seg taus. Launders og Watson presser hodetelefonene hardt mot ørene, holder pusten og følger anspent selv den svakeste lyd som hydrofonene fanger opp.

“Vi håpet at hun ville gå opp til overflaten, slik at vi kunne torpedere henne,” erindret John Watson.

Kaptein Launders følger diskret etter U-864 på en parallell kurs. Han vet at U-864 har seks torpedorør mot Venturers fire, og at to av utskytingsrørene på U-864 sitter i hekken, altså akter.

Launders vil derfor ikke risikere å ligge like bak den tyske ubåten i tilfelle kapteinen plutselig innser at han blir skygget.

Etter å ha fulgt etter den tyske ubåten i en halv times tid, går det opp for britene at U-864 går i sikksakk etter et komplisert mønster. Den tyske kapteinen er åpenbart klar over at det er en risiko for at en fiendtlig ubåt kan ligge på lur.

Med jevne mellomrom kan de også se den tyske ubåtens periskop dukke opp til overflaten for å speide etter fiendtlige fartøy.

“Hver gang vi så periskopet hans var det en risiko for at han så vårt,” fortalte John Watson.

Venturer har nå fulgt etter U-864 i to timer, og kaptein Launders må omsider erkjenne at tyskeren ikke kommer til å gå til overflaten. Ingen har tidligere forsøkt å torpedere en neddykket ubåt, men tiden er i ferd med å renne ut.

Den tyske ubåten kan oppdage dem når som helst. Hvis det skjer, vil forfølgeren på et øyeblikk forvandles til den forfulgte.

Den britiske kapteinen begynner å regne som en gal. Ut fra den tyske ubåtens propellyd og de regelmessige periskophevingene klarer han å beregne hvilket mønster den tyske ubåten seiler etter.

Han bestemmer seg for å ta sjansen og avfyre alle fire torpedorørene samtidig ut fra den posisjonen han regner med at den tyske ubåten kommer til å ha når torpedoene når frem.

HMS Venturer var av V-klassen, ble sjøsatt i 1943 og solgt til Norge etter krigen. Venturer ble hogd opp i 1964.

© The Royal Navy Submarine Museum

Launders setter inn angrepet

Klokken 12.12 den 9. februar går Venturer i angrepsposisjon, og få sekunder etter lyder kaptein Launders’ ordre: “Avfyr nummer en!”

Med førti knop raser den første torpedoen gjennom vannet, mens torpedopropellen hviner som en sirene. U-864 ligger 2000 meter fra Venturer, og torpedoen vil være fremme cirka halvannet minutt senere.

Etter nøyaktig 17½ sekund sender Launders nok en torpedo av gårde. Om bord på U-864 melder hydrofonoperatøren om lyden av torpedopropeller i vannet, og kaptein Wolfram innser at hans verste frykt er blitt til virkelighet. Han har bare en mulighet igjen.

Kapteinen gir en dristig ordre og styrer U-864 direkte mot torpedoene, slik at ubåten fyller så lite som mulig i siktlinjen. Han håper at torpedoene vil suse rett forbi ubåten og de 73 mennene om bord.

Mens hydrofonoperatøren kan høre at de dødbringende torpedoene nærmer seg rakst, svinger det store fartøyet kvelende langsomt. Alle om bord vet at skjebnen deres vil bli avgjort om få sekunder.

Nå hører den tyske hydrofonoperatøren en tredje torpedo bli avfyrt. Kort etter når den første torpedoen frem. Den treffer ikke. Samtidig fyrer Launders av den siste av de fire torpedoene sine og lar ubåten dykke mot bunnen like etter.

Her blir den liggende stille og lydløs. Den britiske ubåten vil ikke rekke å lade torpedorørene på nytt før U-864 går til motangrep, og er derfor nødt til å ligge i skjul. Hvis ingen av torpedoene treffer, er det plutselig Venturer som er byttet. Spenningen er ulidelig.

Klokken 09.13 hører U-864 den fjerde torpedoen bli avfyrt. Kaptein Wolfram beordrer ubåten til å dykke, i et desperat forsøk på å redde sine menn. Dermed besegler han U-864s skjebne.

Det er akkurat den manøveren Launders har forutsett – og avfyrt den fjerde og siste torpedoen etter. Den britiske torpedoen treffer U-864 midtskips.

Eksplosjonen er så voldsom at den river ubåten fra hverandre og slynger de to halvdelene helt opp til overflaten.

12 år gamle Kristoffer Karlsen står på land på Fedje og er eneste vitne til resultatet av den blodige kampen under havets overflate: “Det hørtes en eksplosjon, og en høy vannsøyle steg til værs. Og så sank ubåten stille og rolig.”

Klokken 09.14 noterer Launders i loggen: “Høy, skarp eksplosjon etterfulgt av lyden av metall som rives i stykker”.

Hitlers siste hemmelighet synker mot bunnen sammen med 73 tyske og japanske menn. Ingen overlever.

“Forestill deg en fyrstikkeske som presses sammen i en håndflate – slik er lyden av et skip som synker. Det knekker i stykker,” fortalte Harry Plummer.

I samme sekund som de hører at torpedoen eksploderer, vet han og kameratene hans at de har vunnet en av de mest oppsiktsvekkende duellene under hele andre verdenskrig.

Verken før eller senere har en neddykket ubåt klart å torpedere en annen neddykket ubåt. “Men i samme sekund innså jeg at andre ubåtfolk var blitt drept. Etterpå tenkte vi alle ‘stakkars folk’”.

Hitler gjør nok et forsøk

Nyheten om tapet av U-864 gjorde den tyske overkommandoen enda mer desperat. Hitler håpet at Japan med de tyske vidundervåpnene kunne tvinge USA på retrett i Europa. Og han nektet å innse det faktum at både Det tredje riket og Solens rike i realiteten hadde tapt krigen.

Derfor gjorde føreren nok et forsøk. I mars 1945 seilte U-234 med kurs mot Japan med 161 tonn av Tysklands mest avanserte våpenteknologi om bord. To måneder etter at ubåten dro ut, overga Tyskland seg, og U-234 fikk ordre om å søke til nærmeste fiendtlige havn for å overgi seg.

Den tyske kapteinen seilte til Portsmouth i USA, selv om ubåtens last allerede var betalt av den japanske regjeringen og derfor i realiteten tilhørte Japan. Om bord befant det seg to japanske offiserer, og avgjørelsen om å kapitulere endte i tragedie.

De to offiserene kunne ikke overgi seg til fienden. De begikk begge selvmord. Om bord på U-234 var mer enn 500 kilo “yellowcake”, eller uranoksid – en ingrediens som inngår i produksjonen av atombomber.

Tre en halv måned senere kapitulerte Japan, da amerikanske fly slapp verdens kraftigste­ våpen over Hiroshima og Nagasaki­.