Mareritt på åpent hav: 900 mann ender opp som haiføde

McVay blir ikke vekket av offiseren på broen. Få minutter over midnatt våkner han av at han blir brutalt kastet ut av køya og ned på gulvet.

Han merker straks at skipet vibrerer voldsomt og krenger fra side til side. Og da skyer av hvit røyk siver inn i kahytten hans vet han at noe er riv ruskende galt.

Naken og barføtt styrter han over på kommandobroen for å finne ut hva som foregår.

Kaos. Alt er kaos på broen. Lyset er gått, røyken er tykk, ingen kan se så mye som en hånd foran seg. McVay famler gjennom mørket og må rope på mannskapet for å finne ut hvor de befinner seg.

I løpet av de neste sekundene får skipet mer og mer slagside, og McVay er ikke lenger i tvil om årsaken: Indianapolis har blitt torpedert.

Det kan ikke gå fort nok med å få sendt ut nødsignaler med skipets nøyaktige posisjon. Kapteinen beordrer en navigatør, John Janney, ned i radiorommet. Janney iler av gårde, og McVay ser ham aldri igjen.

Kapteinen haster tilbake til kahytten og får på seg klærne. På vei ut døren triver han med seg lua, og kort etter er han tilbake på post. Der skimter han plutselig en mann som støtter seg til relingen ved broen.

Hendene hans er brent vekk, øynene er ikke annet enn dype svarte hull.

McVay rister det grufulle synet av seg og spør ropende en av offiserene om Janney har vendt tilbake fra radiorommet.

“Det fins ikke noe radiorom lenger. Alt sammen er sprengt til helvete,” roper offiseren tilbake.

Nå er det åpenbart at situasjonen er katastrofal og at ingenting kan gjøres. Fra alle kanter strømmer det på med foruroligende opplysninger om skipets tilstand.

Baugen er så godt som revet av, og vannmassene fosser inn og presser seg gjennom skottene. Hele den fremre delen av skipet er nå oversvømmet.

Mange av de 1196 besetningsmedlemmene er druknet, brent eller sprengt i hjel, og drivstoffet fosser i strie strømmer ut i havet gjennom et gapende, brennende hull midtskips.

Flammene slikker opp gjennom dekket, overalt ligger det hardt kvestede og døde, og slagsiden mot styrbord blir stadig sterkere.

Bare flammene og den kvarte månen som nå og da titter frem fra skydekket kaster lys over det infernoet som hersker om bord.

Bare åtte minutter etter at to torpedoer fra den japanske ubåten I-58 har truffet Indianapolis, erkjenner McVay at skipet ikke står til å redde. Kapteinen går utenfor på broen og samler hendene foran munnen. Så brøler han:

“Forlat skipet!”

Reaksjonen lar ikke vente på seg. En etter en klatrer mennene opp på relingen og tar steget ut i intetheten. Noen skjelver av skrekk og er nærmest lammet, men de blir hjulpet på vei med et puff i ryggen.

De mennene som fremdeles befinner seg inne i skipet må gå på veggene for å komme ut. Noen blir klemt i hjel av inventar og maskiner som velter rundt.

I panikken glemmer mange alt om å ta på den livsviktige redningsvesten, og av skipets 35 redningsflåter blir bare 12 satt på vannet.

Bare 11 minutter etter torpederingen er slagsiden så faretruende at relingen treffer havoverflaten. På styrbord side kan mennene nå trø direkte ut i havet, som om de badet fra en strandkant.

Mange får ikke engang hodet under vann da de forlater det dødsdømte USS Indianapolis.

Kapteinen er alene på havet

12 minutter etter torpederingen står skipet loddrett med akterstavnen rett i været.

I et kort øyeblikk er Indianapolis som frosset fast, så setter det kurs mot havbunnen fem kilometer lenger nede, først langsomt, siden med stadig større fart.

Rundt 300 menn går ned med skipet, og i en klissete masse av olje plasker cirka 900 andre redselsslagne omkring.

Hodene deres er tilgriset av olje, øynene lyser hvite, og de kjemper for å komme unna dragsuget etter den synkende kjempen.

I et fyrverkeri av eksplosjoner, røyk og brak forsvinner Indianapolis fra havets overflate, og snart flyter vrakdeler omkring blant lik og levende i det opprørte havet.

Menn uten redningsvester klamrer seg krampaktig til dem som rakk å få på seg vest. Men de som er for svake til å svømme blir slukt av bølgene.

Noen redder seg i sikkerhet på en flåte eller et av de fem flytenettene mannskapet rakk å kaste i vannet.

Andre kjemper desperat for å holde seg over vannskorpa i de fem meter høye dønningene, mens de stadig kaster opp olje og saltvann.

Noen finner sammen i grupper, andre svømmer rundt alene, skrekkslagne og ute av stand til å skimte andre overlevende i det tette mørket. En av dem som er alene på havet er kaptein McVay.

Han frykter at han er den eneste som har sluppet levende fra redslene om bord. Forundret kan han konstatere at han slett ikke er såret, selv lommeuret hans fungerer perfekt.

Hele natten svømmer han rundt med redningsvesten på, men uten å finne det minste tegn til liv. Tidlig om morgenen merker han at han støter borti noe. En tom potetkasse.

McVay holder kassen fast mellom beina og får stavret seg så høyt opp at han kan speide ut over horisonten. Men ikke en sjel er i sikte.

Så hører han plutselig lyden av stemmer i det fjerne.

Et par tomme redningsflåter driver mot ham, han kravler om bord og sørger for å binde flåtene sammen. Så griper han åren og padler i retning av stedet der stemmene kommer fra.

Tre ansikter innsmurt i olje stirrer på ham fra vannet, og McVay trekker de tre mennene opp. En knapp halvtime senere dukker enda en redningsflåte opp denne tidlige morgenen.

Om bord er det fire menn. En av dem er naken, bortsett fra redningsvesten, men som de andre i det nå åtte mann store selskapet er han helt uskadd.

“Gutter. Er dette alt som er igjen av oss?” spør McVay uten å forvente svar. Han skynder seg å berolige de unge mennene.

“Dere må ikke være nervøse. Vi blir reddet, ikke gi opp troen. Bevar håpet,” oppfordrer han.

Selv er han overbevist om at hjelpen kan være fremme når som helst. Når Indianapolis ikke dukker opp ved Leyte som planlagt neste dag vil det bli slått alarm.

Og kanskje vil letingen settes i gang enda tidligere, for det er jo mulig at Indianapolis’ SOS har blitt mottatt av andre skip i området.

McVay er fortrøstningsfull, og optimismen hans smitter av på de andre i gruppen. Men i sitt stille sinn gruer McVay for hva som skal skje når besetningen er berget.

Kunne han ha gjort noe annerledes, og vil han få skylden for forliset og de mange døde? Og hvilke konsekvenser vil katastrofen få for karrieren hans i marinen?

En ubehagelig forutanelse skyller inn over ham, men han skubber den vekk. Nå gjelder det bare å overleve.

Haiene går til angrep

Andre steder på havet har angsten fått overtaket. Desperate besetningsmedlemmer uten redningsvest holder vaktsomt øye med om noen som har vest er i ferd med å dø eller allerede er døde.

Er de det, river de svømmende straks vesten av dem og tar den på.

Bare et fåtall har tilgang til redningsflåter med vann og mat, og de utilstrekkelige forsyningene med boksemat, melketabletter, kjeks og vann forsvinner som dugg for den brennende solen.

Hos mange henger tunga ut av munnen som tørket kjøtt, ganen føles som bomull, leppene sprekker, alle er villige til å gi hva som helst for noe å drikke.

Utover dagen blir solen stadig mer intens, med temperaturer på over 40 grader. De mennene som er smurt inn i olje, gleder seg over væsken som tidligere var nær ved å kvele dem.

Nå fungerer den som en fremragende solkrem som beskytter hodet mot de drepende ultrafiolette strålene.

Øynene blir likevel hardt rammet av det hvite flimrende lyset som reflekteres på enhver liten del av havets krusete overflate. Mange får forbrente hornhinner.

Dermed blir det nesten umulig å orientere seg, og følelsen av panikk bare øker. Tidlig på formiddagen har de fleste av de overlevende drevet vekk fra oljeflaket, og under dem lyser havet grønt.

Et yrende liv åpenbarer seg foran øynene på dem – her svømmer en havabbor, der kommer en barracuda, overalt flyter enorme, brennmaneter.

Å se ned er som å se inn i et gigantisk akvarium, fylt med imponerende skapninger i alle størrelser og farger.

Havet rommer også forekomster av levende vesener som ingen av besetningsmedlemmene hittil har ofret en tanke.

Men da en haifinne plutselig skjærer gjennom havoverflaten med kurs mot en skare menn som er samlet rundt noen redningsflåter, går det et gys gjennom dem.

I løpet av den første natten på havet har flere av mennene merket at noe har dunket borti dem nedenfra. De har også lagt merke til at sårede som tilsynelatende sov i redningsvestene, plutselig forsvant.

Og redningsvesten dukket aldri opp til overflaten igjen. Nå går det opp for mennene hva det er.

Som en stim torpedoer skyter over tre meter lange haier opp fra dypet og kretser i stadig mindre sirkler rundt mennene, som sparker ut etter de uhyggelig utseende fiskene i forsøket på å jage dem vekk.

Hvittippete revhaier, tigerhaier, blåhaier. Plutselig er det rovfisk på alle kanter. Trolig er de tiltrukket av blodet i vannet, oppkasten, de sårede, plaskingen, urinen.

Haiene blir bombardert med sanseinntrykk som forteller dem at de befinner seg i nærheten av et gigantisk matfat. Og nå er det tid for å spise.

En av matrosene dulter forsiktig i en kamerat som åpenbart sover. Han reagerer ikke. Så skubber han en gang til, og nå tipper kameraten rundt.

Da er det ikke vanskelig å se – hele underkroppen opp til kanten av redningsvesten er spist opp. Angrepet er i gang og blir stadig mer intenst.

Ryggfinner skjærer på kryss og tvers av overflaten, menn forsvinner plutselig, noen blir skrikende trukket av sted gjennom vannet, andre kjemper hardt imot og mister et bein eller en arm.

Noen av mennene slipper med skrekken i første omgang. En matros merker et sett sylspisse haitenner rundt det venstre håndleddet.

Han greier ikke å riste haien løs, og nå ser han den tydelig gjennom det klare vannet. Den er sikkert tre meter lang og vrir og snor på seg i forsøket på å dra ham under.

Han merker at han kommer borti snuten med hånden og glir forbi noe mykt – “øyet,” tenker han, og borer fingrene inn helt til knokene. Haien slipper og kommer ikke tilbake.

Andre kjemper igjen og igjen med de sultne rovdyrene.Det hjelper ikke å spille død, og heller ikke å forsøke å svømme vekk.

De som er såret eller befinner seg i utkanten av en gruppe, er mer utsatt enn dem i midten, men ingen kan føle seg sikre.

Det første haibittet viser seg ofte å være forholdsvis ufarlig. Det andre og tredje er dødbringende.

Angrepet er over like plutselig som det begynte. Men de neste døgnene skal det gå opp for mennene at haiene følger en bestemt rytme:

De angriper om morgenen, forsvinner i dypet for så å slå til på nytt i skumringstimen.

Etegildet skal daglig komme til å koste rundt 50 menn livet.

Forgjeves forsøk på kontakt

Selv om kaptein McVay er overbevist om at de overlevende vil bli funnet av skip og ikke av fly, og forklarer “at de flyr for høyt til å få øye på oss”, så jubler mennene i gruppen hans hver gang et fly brummer forbi høyt oppe på den blå himmelen.

På McVays ordre plasker alle med armer og bein for å tiltrekke seg pilotens oppmerksomhet, men innsatsen er forgjeves.

Med et speil forsøker McVay å blinke til flyene som passerer, og i en loggbok som han har satt sammen av papirbiter fra mennenes tegnebøker, fører han nøye protokoll over alle sine observasjoner.

Også kapteinens lille skare som nå har økt til i alt ni mann – den siste ble plukket opp fra en flåte som drev omkring halvannen kilometer borte – er hjemsøkt av haier.

Men ettersom mennene oppholder seg på en flåte, slipper de med skrekken da en 3,5 meter lang, aggressiv hai forsøker å stille sulten. Haiens finne støter inn i bunnen av flåten.

McVay svarer med å banke den i hodet gjentatte ganger med en åre, og til slutt svømmer den bort.

Selv om McVay er travelt opptatt, kretser tankene hans stadig om etterspillet etter forliset, men han forsøker å konsentrere seg om å oppmuntre de andre på flåten.

“Vi skal nok bli reddet,” gjentar han i det uendelige.

Om ikke annet så behøver de ikke å bekymre seg over sult. På flåten er det proviant til cirka 10 dager, og mennene har også en fiskestang til å prøve lykken med.

Vann har de til gjengjeld ikke en dråpe av, og jo lenger tid som går, jo større behov har de utmattede mennene for akkurat det. Da en vanntønne driver forbi, fisker McVay den begeistret opp.

En smaksprøve avslører med en gang at tønna er fylt med saltvann. Men kapteinen later som om alt er i skjønneste orden, og sier at de skal spare vannet til senere.

Vannvidd fører til massedrap

Døden på havet antar mange skikkelser disse døgnene. For etter hvert som natt blir til dag og dag til natt, gir mange opp håpet om at de noensinne skal bli reddet.

Utsikten til en snarlig død er så forlokkende at noen velger å gjøre kort prosess – de tar av seg rednings-vesten og lar seg synke til bunns.

Andre begår selvmord ved å svømme vekk fra gruppen og vente på at en hai skal trekke dem ned i dypet. I tillegg kommer de som begynner å hallusinere.

Mangelen på søvn, mat og drikke bringer dem i en transetilstand hvor de ser paradisøyer i det fjerne, skip som kommer nærmere, butikker med bugnende mathyller eller halvnakne hulahula-piker som serverer iskalde drinker i høye glass.

Noen snakker om at Indianapolis ligger på svært grunt vann, og at de derfor vil dykke ned under dekk og starte de store motorene på krysseren.

Andre setter kurs mot en imaginær sandstrand, men forsvinner like etterpå uten å vende tilbake.

VIDEO – Slik overlever man på åpent hav:

En god del av mennene flyter omkring, apatiske og ute av stand til å snakke eller huske hva de selv heter.

Det lange oppholdet i havet har kjølt ned kroppene så mye at livet langsomt er i ferd med å ebbe ut.

Om morgenen onsdag den 1. august da mennene har oppholdt seg i havet i nesten to og et halvt døgn, skriker en mann plutselig klart:

“En japs. Den fyren er en japs. Drep ham.”

Fra alle sider kommer menn svømmende og begynner å dolke og slå løs til høyre og venstre nærmest i blinde.

Noen drukner de nærmeste ved å holde dem under vann, andre prøver å stikke øynene ut på hverandre, og i løpet av bare ti minutter blir opp mot 50 menn drept i en vanvittig kamp som gjør de overlevende om mulig enda mer utmattede og desperate.

Vann, vann, vann. Alle tenker på det, alle drømmer om det og mange får den ideen at de kan få noe å drikke ved å dykke lenger ned.

Temperaturen dypere nede er betydelig kaldere enn de 30 gradene ved overflaten, og for et menneske som er dehydrert og for lengst har mistet evnen til å tenke klart, faller det naturlig å anta at det kjølige vannet er drikkevann.

Andre kommer på tanken om at man kan få saltet til å fordampe hvis man folder hendene, fyller dem med sjøvann og holder det opp mot solen i et par minutter.

De faller for fristelsen og slurper begjærlig i seg saltvannet, selv om noen av kameratene har åndsnærværelse nok til å advare dem om at det er den sikre død.

Noen finner styrke i erindringen om sine nærmeste – koner, kjærester og barn. De holder seg over vannet både bokstavelig og mentalt for ikke å skuffe dem hjemme.

Det varer imidlertid ikke lenge før de som har gitt etter for tørsten bukker under i voldsomme krampeanfall. Saltet er som gift i de utarmede kroppene, som bare kan kvitte seg med overskuddet av salt ved å skille ut enda mer av det livsviktige vannet.

Først spreller de skrikende i vannet, så faller de slapt sammen og til slutt ender de i koma. Døden inntreffer umiddelbart etterpå, ofte fremskyndet av en av haiene som patruljerer området.

Havet er nå forvandlet til et vått likhus, og selv de mest optimistiske av mennene er så smått i ferd med å miste troen på at de noen gang vil se land igjen.

Med tomme blikk betrakter de skipets lege, Lewis Haynes, som har påtatt seg rollen som prest og bedemann. Han svømmer rundt mellom de oppsvulmete kroppene og befrir de omkomne fra redningsvestene.

Haynes knuger de døde til seg, ber fadervår og lar så likene synke.

Da solen er på vei mot sitt høyeste punkt torsdag 2. august, begynner Haynes og folkene i gruppen hans å plaske for livet. Et amerikansk Lockheed-bombefly passerer over dem i få hundre meters høyde, og de vet at deres skjebne ligger i pilotens hender.

Bare hvis han får øye på dem er det håp om redning.

Redningen kommer fra himmelen

Så skjer mirakelet: Flyet vipper med vingene og flyr lavt over hodene på mennene.

Kort etter dumper redningsvester og gummibåter ned fra himmelen, etterfulgt av dunker med oransje fargestoff som skal markere mennenes posisjon på havet.

De som fremdeles kan synge bryter ut i jubelsang, andre roper at flyet er en engel. Noen vinker i jubel så febrilsk med armene at de synker og drukner.

Piloten, den 24-årige Wilbur “Chuck” Gwinn aner ikke hvem folkene på havet er. Han og besetningen har oppdaget dem ved en ren tilfeldighet under en rutineflygning mens de bakset med en antenne som hadde løsnet bakerst på flyet.

Et oljespor i vannet hadde fanget pilotens oppmerksomhet – kanskje stammet det fra en japansk ubåt. Men i nærheten av sporet ligger nå disse menneskene, bare hodene stikker opp fra overflaten. Gwinn forsøker å telle mennene, det må være omkring 20-30 stykker.

Klokken 11.25 sender han en radiomelding med ordene: “Observert 30 overlevende 011.30˚ nord 133.30˚ øst.” Få minutter senere går det opp for piloten at det er flere i vannet.

De ligger spredt over et enormt område, og det er mange av dem. Langt over 100 gjetter han nå på. En time og 20 minutter etter den første meldingen sender han en ny. Den lyder:

“Send redningsskip til 11.54˚ nord 133.47˚ øst. 150 overlevende i redningsbåter og vester.”

Nå går startskuddet for en storstilt redningsaksjon. Alle disponible amerikanske fly og skip i nærheten setter kurs mot katastrofeområdet.

Sist på ettermiddagen lander Adrian Marks på havet med sitt Catalina-fly Playmate 2. Han og besetningen er de første til å hale overlevende opp.

Flyet greier ikke å lette med alle om bord, og senere på kvelden kommer det flere fly og skip. Synet som møter redningsmannskapet gjør et sterkt og sjokkerende inntrykk. Her fins menn som ligner skjeletter.

Menn som er nesten gjennomsiktige. Menn med brukne lemmer og dype saltvannssår. Menn som har fått kjøttet skilt fra knoklene av haibitt og sjøvann. Menn med brannsår. Menn som gråter uten tårer. Menn som er bevisstløse. Menn som jamrer og vrir seg i smerte når redningsvesten blir fjernet.

Menn som grådig tar imot vann men som faller i en dødlignende søvn nesten i samme øyeblikk som de fører kruset opp til leppene.

VIDEO – Se traileren til Hollywood-filmen om katastrofen:

Da solen står opp fredag 3. august er kaptein McVay og hans lille skare av overlevende fremdeles ikke blitt funnet. Men klokken 10 om formiddagen utbryter en av hans menn:

“Gutter. Er det et skip, eller ser jeg syner?”

Bare en halv time senere er folkene i sikkerhet om bord på det hurtiggående transportskipet Ringness, hvor de får dusje, rene klær og vann.

De siste overlevende fra Indianapolis blir plukket opp etter å ha tilbrakt 113 timer i havet, over fire og et halvt døgn. I alt 321 mann har overlevd katastrofen. Fire av dem dør like etter at de har blitt berget.

På havet fortsetter rekognoseringsskip med å lete etter lik, og søndag 5. august rapporterer destroyeren Helm:

“Mesteparten av likene var helt nakne, mens andre bare hadde skjorter på. Likene var fryktelig oppsvulmete og oppløste – det er umulig å identifisere dem ut fra ansiktene deres. Rundt halvparten av likene hadde merker etter haibitt, i noen tilfeller så voldsomme at de lignet skjeletter. Mellom én og fire haier angrep et lik 50 meter fra skipet, og de fortsatte til de ble jaget bort med rifleskudd.”

I alt plukker redningsskipene opp 91 lik.