Filmhistorien er rik på medrivende fortellinger fra 2. verdenskrigs største landslag. Bare tenk på klassikere som Saving Private Ryan, Stalingrad og Dunkirk.
Slaget om Atlanterhavet er mindre belyst på film – selv om denne kampen var omtrent like viktig for Europas fremtid. Storbritannia og Sovjetunionen fikk tilført enorme mengder våpen, kjøretøy og mat over havet under krigen, mens Nazi-Tyskland gjorde alt for å stoppe konvoiene med stadige ubåtangrep.
VIDEO: Se traileren til *Greyhound*
I alt 3500 forsyningsskip ble senket og 72 200 menneskeliv gikk tapt under det fem år lange slaget om Nord-Atlanteren.
Regissøren Wolfgang Petersen har fortalt om de tyske sjømennenes liv i ubåtene i mesterverket Das Boot fra 1981. Nå har turen endelig kommet til de alliertes livsfarlige seilas på Atlanterhavet.
Det skjer med filmen Greyhound på Apple TV+. Den foregår i sin helhet om bord på den amerikanske destroyeren USS Keeling med kallenavnet Greyhound. Filmen gir et autentisk innblikk i kampen mot de tyske ubåtene, og den er like neglebitende som den er nerdete.
Ekte krigsskip brukes som kulisse
Filmen: Greyhound beskytter konvoi over Atlanteren
Greyhound er kodenavnet for det amerikanske krigsskipet USS Keeling, som beskytter en konvoi med 37 forsyningsskip på Atlanterhavet. Underveis senker krigsskipet ikke mindre enn syv tyske ubåter.
Fakta: Det er et annet skip
Skipet i filmen er faktisk USS Kidd. Skipet er den eneste gjenværende amerikanske destroyeren fra 2. verdenskrig. Det gjør i dag tjeneste som flytende museum og kan ses i Louisiana.
Filmet på ekte krigsskip
I «Greyhound» følger vi Tom Hanks, som spiller hovedrollen som krigsskipets kaptein, Ernest Krause. Han skal lede en konvoi trygt gjennom en spesielt farlig del av Nord-Atlanteren som er kjent som «det svarte hullet», der skipene ikke kan få luftstøtte på grunn av avstanden. I grov sjø lurer de tyske ubåtene som et kobbel glupske grå ulver, klare til å slå til når som helst.
Manuset er basert på forfatteren C.S. Foresters roman The Good Shepherd fra 1955. Historien er fiksjon, men dypt forankret i virkelige hendelser, ettersom Forester baserte boken på to marineoffiserers opplevelser under kampen mot ubåtene. Sansen for historiske detaljer går igjen i filmen, som gjør alt for å være så virkelighetstro som mulig.
For det første er Greyhound spilt inn på en funksjonsdyktig amerikansk destroyer – identisk med dem som gjorde tjeneste i Nord-Atlanteren, og intakt med artilleri- og radarutstyr fra 2. verdenskrig. Kulissene kunne ikke ha vært mer autentiske.
Nazistene håner over radioen
Filmen: Nazistene hacker seg inn på skipets radio
«Havet er på den jaktende ulvens side, ikke kjøteren som flykter.» Slik lyder en av truslene som tyskerne sender over høyttalerne på Greyhound etter at ubåten klarer å «hacke» seg inn og overta skipets radio.
Fakta: Umulig å overta radiofrekvensen
Det var ikke mulig å koble seg på et annet krigsskips høyttaleranlegg med datidens teknologi. Men vha. riktig frekvens kunne en ubåt avlytte destroyerens radiokommunikasjon.
Det er imidlertid like mye sansen for små, nerdete detaljer som gjør Greyhound til en minneverdig krigsfilm. Dialogen er full av internt militært sjargong og tekniske betegnelser som ble brukt av marinen under 2. verdenskrig.
Et godt eksempel er begrepet «huff-duff», som ropes flere ganger i filmen. Huff-duff er en forkortelse for «high-frequency direction finding» (høyfrekvenspeiling), en teknologi som gjorde det mulig å spore radiokontakt mellom f.eks. en tysk ubåt og marinens ledelse på land. Det var et viktig redskap for å finne ubåter, men for sjøfolk var det også et nervepirrende uttrykk å høre, for huff-duff betydde at fienden var i farvannet.
Andre ganger blir seeren bombardert med uttrykk som «hydrofonlyder», «impulslengde», «synkeminer» og «peiling 087» uten nærmere forklaring. Disse militære uttrykkene kan virke fremmedgjørende, men de gir utvilsomt filmen en sterk historisk forankring og troverdighet.
Vanvittig oppgjør er inspirert av virkeligheten
Filmen: Ubåt skytes i senk på nært hold
Greyhound har gått tom for dypvannsbomber da den blir angrepet av en ubåt. I stedet går skipet i sikksakk mellom torpedoer før det seiler opp på siden av ubåten og skyter den i stykker med kanonene.
Fakta: Actionscene er inspirert av virkeligheten
Duellen minner om en trefning der en stor bølge gjorde at den amerikanske destroyeren USS Borie nesten landet oppå en tysk ubåt. Deretter skjøt amerikanerne mot ubåten på nært hold til den sank.
Trege bølger og skumsprøyt
Likevel kan ikke Greyhound helt la være med å pynte på virkeligheten. De allierte kalte tyskernes ubåter for «grå ulver», og på et tidspunkt slår man sammenhengen ettertrykkelig fast da en av de tyske ubåtene har fått malt en grå ulv på siden. Det ser imponerende ut, men det finnes ingen faktiske eksempler på at nazistene malte ulver på ubåtene sine.
Helhetsinntrykket skjemmes også litt av at filmen aldri har sett skyggen av Atlanterhavet. Det er tydelig at den er filmet i et studio, og dataeffektene i actionscenene er ikke utsøkt vellykkede.
Men til tross for små skjønnhetsfeil er Greyhound en glimrende krigsfilm som med stor sans for selv de minste detaljer gir et både neglebitende og nerdete innblikk i et oversett kapittel om 2. verdenskrig.
