Skisoldater. Finnene visste allerede fra begynnelsen av at de ikke kunne slå Sovjet uten hjelp. Det gjaldt å vinne omverdenens sympati. Bilder av finske skisoldater med gassmasker skulle skape inntrykk av at russerne brukte krigsgass.

Vinterkrigen: Geriljakrig i 40 kuldegrader

Stalin hadde satt av tolv dager til krigen. Det kunne umulig ta Sovjetunionen mer tid enn det å erobre Finland. Men der tok han feil. De finske soldatene mobiliserte alt mot overmakten, og Sovjet endte opp med å betale dyrt for seieren: Etter 105 dagers krig var minst 250 000 russiske soldater drept.

22. mars 2010 av Jesper Rovsing & Torsten Weper

Den bleke formiddagssolen henger lavt over Helsingfors 30. november 1939. Uten forvarsel kommer ni sovjetiske bombefly ut av skyene og begynner en tilsynelatende planløs rundflygning. Over havnen slipper et av flyene lasten, uten å treffe noen skip. Deretter fortsetter de inn over sentrum, trolig for å bombe sentralbanestasjonen, men heller ikke det går som planlagt. Bombene faller på jernbanetorget, der 40 innbyggere dør.

Nå sprer flyene seg. Noen bomber flyplassen – men treffer bare en hangar – andre angriper byens tekniske skole, der flere elever og lærere blir drept. Russerne flyr på kryss og tvers mens de slipper de siste bombene og skyter på et arbeiderstrøk, før de igjen samles i formasjon og forsvinner mot øst.

Først nå går byens flyalarm. De rustne hylene fra sirenene kan bare bekrefte at Finland er i krig med sin mektige nabo mot øst, Sovjetunionen. Fire timer senere returnerer russerne med 15 bombefly. Til sammen omkommer 200 innbyggere i Helsingfors denne dagen.

Gjennom kaoset baner en bil seg vei. I baksetet sitter landets forsvarssjef Carl Gustaf Emil Mannerheim. Egentlig skulle dette vært hans siste dag i stillingen – han har levert sin avskjedssøknad i utilfredshet med regjeringen. Han ønsket et større militærbudsjett, men ble avvist. Han anbefalte en mer ettergivende politikk overfor Stalin, og fikk nei. Nå vet alle at den finsk-svenske aristokraten er den eneste som kan redde Finland.

Stalin vil beskytte Leningrad

Konflikten med Sovjetunionen har vart i flere år, og så sent som 18. oktober 1939 la Stalin frem sine krav: Finland skal avstå Det karelske nes, ødelegge forsvarsverkene mot øst og leie ut Hanko-halvøya til en sovjetisk flåtebase. Alt sammen for å utvide sonen rundt den sovjetiske industribyen Leningrad som en sikring mot mulige militærangrep.

Finnene har avvist Stalins krav og gitt forsikringer om at Leningrad ikke har noe å frykte, for ingen fremmed makt vil få bruke finsk territorium til et angrep.

Finnene regner med at Stalins krav bare er de første i en lang rekke som vil ende med at landet deres blir slukt opp av Sovjet. Men i Moskva kan ikke Stalin begripe hvor det lille landet får så mye selvtillit fra. Han har blitt mistenksom. Forklaringen må være at finnene har hemmelige avtaler med Sovjets fiender, og han bestemmer seg derfor for å ta de finske områdene med makt.

Som leder av invasjonshæren utpeker han marskalk Kirill Meretskov, Leningrads militære kommandant.

Slaget ved Suomussalmi. Russerne etterlot tonnevis av materiell og ammunisjon til finnene.

Angrepet begynner

Natten til 30. november er alle forberedelser avsluttet. Meretskov beordrer sin mektige hær i kamp:

«Kamerater! For å oppfylle den sovjetiske regjeringens og vårt store fedrelands vilje, gir jeg denne ordre: Troppene fra Leningrads militærdistrikt skal marsjere over grensen, knuse de finske styrkene og sikre Sovjetunionens nordvestlige grense og Lenins by, den proletariske revolusjons vugge».

Over den 1000 kilometer lange grensen – fra Barentshavet i nord til Østersjøen i sør – tromler Meretskovs armeer inn i Finland. Han rår over 500 000 soldater; tre ganger flere enn finnene. Dessuten har Meretskov 30 ganger så mange fly og 200 ganger så mange stridsvogner. Hans største bekymring er faktisk at Den røde armé skal ta seg så raskt frem at den glemmer å stanse før den kommer inn i Sverige. Meretskov regner med at det vil ta dem tolv dager å sikre kontrollen over Finland.

Mannerheim mangler alt

På den andre siden av grensen taler feltmarskalk Mannerheim inntrengende til sine soldater: «Finlands tapre soldater! Jeg har fått denne oppgaven i en stund der vår erkefiende nok en gang har overfalt landet vårt. Tillit til ledelsen er den første betingelsen for fremgang».

Tillit er det eneste han har. Som tidligere offiser i tsarens hær kjenner han krigens håndverk, utover det mangler han det meste. Finnenes våpen er stort sett fra tsar-tiden, og ammunisjonsbeholdningen rekker bare til noen uker.

Mannerheim vet at Finland aldri vil kunne vinne krigen. Han kan bare håpe på å forsinke den sovjetiske invasjonen så mye at omverdenen rekker å komme finnene til unnsetning. Førsteprioriteten hans er derfor å hindre Den røde armé i å trenge over Det karelske nes og nå frem til hovedstaden Helsingfors. Stort sett alle andre områder kan han ofre.

Den røde armé kjører seg fast

Mot nord viker finnene, og Meretskovs soldater gjør raske fremskritt. Byen Petsamo ved Barentshavet faller allerede første dag, og heller ikke i de nordfinske skogene møter Den røde armé motstand. Synet av en sovjetisk tanks er nok til å skremme finnene på flukt, og russerne kan rulle uhindret inn i landet.

Bare mot sør, på Det karelske nes, yter finnene en lumsk motstand med ødelagte brønner, nedbrente hus og minefeller.

«Finnene er mestre i fandenskap», klager en sovjetisk krigskorrespondent. «Når de trette mennene våre vil drikke, er landsbyenes brønner fylt med jord. Fiendene våre er ondskapsfulle og feige. Ikke før hadde de første røde kjemper satt sine bein på finsk jord, før den eksploderte. Det er miner overalt».

Russerne bruker en hel uke på de tre milene til finnenes hovedforsvarsverk, Mannerheimlinjen, som ligger som en bom tvers over Det karelske nes. Her går offensiven i stå.

Kommandoaksjon i mørket

Mannerheims taktikk holder, men en ukes retrett har slitt på soldatenes moral. Og Mannerheim irriterer seg over at soldatene i nord gir opp så raskt. For å styrke forsvarsviljen beordrer han en aksjon mot de sovjetiske styrkene ved Tolvajärvi nord for Ladogasjøen. I ly av natten trenger 140 finske soldater på ski frem til en sovjetisk militærleir.

Russerne har tent enorme bål for å holde varmen – og er perfekt opplyste mål. Finnene fordeler seg på toppen av en bakkekam. Uten en lyd glir de ned gjennom leiren, dreper alle og er borte bare noen minutter senere.

Tumultene setter en alvorlig støkk i soldatene i andre sovjetiske leire, som begynner å skyte vilkårlig ut i mørket. Og snart havner de sovjetiske soldatene i kamp med hverandre, mens finnene kan snike seg unna, uten tap.

Seieren er total. Tolvajärvi overbeviser finnene om at de tydeligvis kan ta opp kampen med den mektige fienden bare de spiller på lag med naturen.

Utrustet til feil krig

Naturen er definitivt en motstander russerne konsekvent har undervurdert. Soldatene er blitt sendt ut i den subarktiske vinteren iført olivengrønne sommeruniformer, som verken duger til å holde dem varme eller gir noen kamuflerende beskyttelse.

De færreste soldatene har vinterstøvler, og ingen av dem kan gå på ski. Det betyr at russerne med sitt tunge materiell ikke kan bevege seg i den dype snøen i skogene. De må holde seg til veiene, som forvandler den gigantiske angrepshæren til saktegående kolonner på 20, 30, 40 kilometers lengde.

Uten problemer kan finske skisol­dater i hvite vinterdresser trenge helt frem til kolonnene, suse inn mellom lastebiler og stridsvogner, kaste håndgranater eller molotovcocktails og være borte før russerne får summet seg. Med et par veltede trær kan kolonnen stoppes – og hvis stridsvognene i fremste rekke blir skutt i brann, er kolonnen lammet i flere timer.

Meretskovs offensiv kjører seg fast i det meste av Finland, fordi den er utrustet til en helt annen krig – en lynkrig i åpent, sentraleuropeisk terreng.

Finnene utsletter to divisjoner

Slaget ved Suomussalmi. To russiske divisjoner ble omringet nær den finske skogbrukskommunen Suomussalmi. Kulden og konstante angrep gjorde det av med russerne.

Verst går det ut over russernes 44. og 163. divisjon, som er på vei tvers gjennom Finland. Målet er Bottenviken. Hvis de når så langt, kan de klippe landet i to på midten og avskjære finnenes forbindelse til Sverige.

Enda en skjebnekamp begynner, og Mannerheim må sette sin lit til den initiativrike reserveoffiseren Hjalmar Siilasvuo, som står i spissen for 17 000 lett bevæpnede finske soldater.

Kort før 163. divisjon når frem til skogbrukskommunen Suomussalmi, brenner finnene husene ned til grunnen. Deretter blokkerer de alle veiene ut av byen, slik at divisjonen stenges inne og en beleiringskrig kan begynne.

Imens nærmer 44. divisjon seg Suomussalmi fra sørøst med friske forsyninger til de innestengte kameratene. Finnene stopper divisjonens fremrykning ved hjelp av veltede trestammer og gjentatte angrep på den fire mil lange kolonnens flanker. Så har finnene fritt spillerom til å nedkjempe 163. divisjon.

28. desember er de spredte restene av 163. divisjon på flukt til fots gjennom skogene mot øst. Tilbake i Suomussalmi står mengder av etterlatt russisk materiell – stridsvogner, kanoner, lastebiler og ammunisjon, som Hjalmar Siilasvuo kan bruke til å nedkjempe den innestengte 44. divisjon.

Her har de forfrosne og apatiske russiske soldatene gitt opp enhver tanke om offensiv. I stedet bruker de alle sine våkne timer på å stirre inn i den snødekte skogen der døden lurer i form av snikskyttere. Igjen og igjen suser finske skisoldater langs kolonnen. De kaster håndgranater eller molotovcocktails mot stridsvognene og skyter på alt de ser.

Finnene går målrettet etter divisjonens enorme feltkjøkken, som med sine tykke røykskyer avslører posisjonen. Feltkjøkken etter feltkjøkken blir ødelagt, og stadig flere soldater må greie seg i den bitende kulden på minus 40 grader uten varm mat.

Finnene får etterhvert splittet den lange russiske kolonnen opp i flere, små motstandslommer, som finnene kaller motti – et tømmerhoggeruttrykk for små stabler med ved som senere skal hogges opp. Langsomt går mottiene til grunne i sult, kulde og hyppige finske angrep.

6. januar 1940 er situasjonen så desperat at kommandøren for 44. divisjon gir ordre om at hver mann nå må klare seg selv. Resultatet er panikk. Flyktende soldater tramper hverandre til døde, bare 700 slipper unna gjennom skogen.

«Det var umulig å se finnene»

Historikere antar at mer enn 25 000 av de til sammen 48 000 sovjetiske soldatene omkom ved Suomussalmi – 30 ganger så mange som finnene mistet. Og de flyktende soldatene etterlater et enormt krigsbytte – 65 stridsvogner, 400 lastebiler, 6000 rifler, nesten 300 maskinpistoler og berg av ammunisjon.

Straks etter seieren begynner finnene å spørre ut de forkomne russiske soldatene som er tatt til fange.

Hvorfor prøvde dere ikke å bryte ut?

«Selvfølgelig prøvde vi å angripe og åpne veien fremover, men det var som å stange hodet mot veggen», svarer en kjederøykende sovjetisk offiser til finnenes tolk. «Det var umulig å få øye på finnene noe sted. Tro det eller ei: De første finnene jeg så var de to som tok meg til fange. Likevel var finnene overalt, og hvis en av oss forlot leiren, gikk han den visse død i møte».

44. divisjons udugelige general slipper på ukjent vis unna til Sovjetunionen, der han stilles for en militærdomstol, anklaget for «tapet av 55 feltkjøkken». Han kjennes skyldig og henrettes.

Stalin er rasende

I den sovjetiske ledelsen står nervene på høykant. Nasjonen gjøres til latter over hele verden, og dermed er suvereniteten truet, belærer Stalin sine generaler:

«Den røde armés autoritet er garantien for Sovjetunionens nasjonale sikkerhet. Hvis vi blir nødt til å kjempe så lenge mot en svak motstander, vil det stimulere antisovjetiske krefter blant imperialistene».

Den russiske befolkningen blir fôret med propaganda som skal forklare hvorfor den uovervinnelige Røde armé blir ydmyket i Finland: Været og det barske landskapet er bare to av unnskyldningene. Det blir også hevdet at USA har satt inn tusen av sine beste piloter, og at Mannerheimlinjen fortsatt er sterkere enn den berømte franske Maginotlinjen ved den tyske grensen.

Sannheten er at det finske forsvarsverket med sine rundt hundre befestninger av betong og tømmer er ganske primitivt. Befestningene ligger så spredt at et sovjetisk stridsvognangrep vil kunne passere mellom dem. Men den muligheten har ikke Meretskov oppdaget.

Ved juletider skifter Stalin ut den ineffektive feltmarskalken med sin gamle venn Semjon Timosjenko.

Den nye øverstkommanderende forstår snart at Meretskovs taktikk er helt feil. I stedet for å bruke krefter på å erobre de endeløse nordfinske skogene, skal innsatsen konsentreres på Det karelske nes – broen til Helsingfors.

I løpet av januar fører Timosjenko nesten en halv million friske soldater til området: Mannerheimlinjen skal tilintetgjøres. Den nye taktikken er ikke kunst, men den er effektiv, for Stalin trenger en avgjørelse før Frankrike og Storbritannia rekker å sende styrker til Finland.

Stormingen begynner

1. februar bryter infernoet løs på Det karelske nes. Time for time overøser tunge sovjetiske kanoner de finske stillingene med granater, mens himmelen mørklegges av bombefly. Og de neste dagene trappes kampene kraftig opp. Jorden endevendes flere meter ned i grunnen, og tunge betongbunkere knaker i grunnvollene. Verden har ikke sett et så intenst bombardement siden tyskernes angrep på Verdun i 1916. Finnene har ikke mye å stille opp med. Selv om fiendens bevegelser er helt synlige, er bruken av kanonene strengt rasjonert. I stedet må finnene skjule seg til fienden er så nær at han kan nedkjempes med lette våpen.

De finske soldatene tør ikke engang å gjøre opp bål, for røyken vil straks tiltrekke seg russisk artilleris interesse. For første gang i krigen fryser og sulter finnene, men med fortvilelsens mot holder de stadig stand. I tolv døgn. Så får russerne endelig has på Mannerheimlinjen og kan fortsette offensiven med to og en halv måneds forsinkelse.

Finnene må trekke seg tilbake til en provisorisk forsvarslinje som i hast er oppført noen kilometer mot vest, men den holder ikke lenge, og endelig kan Timosjenko innta Viipuri (byen er i dag russisk og heter Vyborg).

Det siste desperate håpet om utenlandsk hjelp er slukket hos finnene. Hjelpen kom aldri, og Finland er tvunget til å inngå fred med Sovjet 12. mars 1940. Fredsavtalen gir Stalin 57 000 kvadratkilometer finsk jord.

«Vi har vunnet nok land til at vi kan begrave våre døde», bemerker en sovjetisk general tørt.

Kanskje du er interessert i