1. Såret soldat kjempet på toppen av brennende stridsvogn
Den amerikanske løytnanten Audie Murphy fikk ordre om at enheten skulle holde stand i skogbrynet, men tyskernes angrep ble for mye for amerikanerne, og Murphy måtte dekke kameratenes flukt alene.
Den 26. januar 1945 lå snøen tung utenfor skogen ved landsbyen Holtzwihr i det nordøstlige Frankrike.
Den 19 år gamle løytnanten Audie Murphy hadde bare en liten rest på 18 mann igjen av kompaniet sitt, og han visste at et voldsomt tysk angrep kunne komme hvert øyeblikk.
Kl. 14.00 brøt helvete løs. Murphy og kompaniet hans kom først under kraftig ild fra tysk artilleri. Da bombardementet ebbet ut, kom seks tyske stridsvogner og 250 tyske infanterister til syne.
Amerikanerne var i håpløst mindretall, men Murphy overtalte soldatene til å åpne ild og holde stand, mot alle odds.
Amerikanernes store håp var to M10 panserjagere. De var sendt som forsterkning mot de tyske stridsvognene, men de klarte ikke å trenge gjennom fiendens tykke panser.
Kort tid etter angrepet kjørte den ene av M10-ene ut i en grøft, og de tyske kanonene reduserte den andre til et brennende vrak
Det var tydelig at motstanden var nytteløs, så Murphy ga mennene sine ordre om å trekke inn i skogen.
Selv ble han igjen for å gi de flyktende kameratene ryggdekning og fikk øye på et intakt maskingevær som var montert på den brennende M10-en.
Supersoldaten Murphy ble kjent i hele USA og fikk bl.a. en stor filmkarriere.
Uten å nøle løp amerikaneren over til panserjageren, hoppet opp til maskingeværet og sendte av sted en skur av kuler.
Tyskerne ble meid ned på rekke og rad og måtte søke ly for den hissige ilden. Enmannshæren Murphy holdt de tyske soldatene i sjakk i en time, selv om han ble truffet i beinet og ble kastet over ende av eksplosjonene rundt seg. Han såret eller drepte mer enn 50 tyske soldater.
Under angrepet hadde tett tåke hindret det amerikanske flyvåpenet i å støtte bakketroppene, men nå klarnet været, og Murphy hørte motorene fra amerikanske bombefly.
Over felttelefonen fikk han hjelp av artilleriet til å skyte røykbomber mot tyskerne så flyene lettere kunne se målet.
Da røyken steg blant de tyske rekkene, trakk de seg skyndsomt tilbake.
Murphy hadde reddet troppene sine og klatret nå blødende ned i snøen. Han kom ikke langt før en voldsom eksplosjon ristet bakken bak ham.
Brannen i M10-en hadde nådd drivstofftanken og ammunisjonen inne i panserjageren.
Eksplosjonen var så voldsom at kanontårnet var blitt revet av.
Murphy fikk alle medaljer
Audie Murphy endte som en av de høyest dekorerte amerikanske soldatene under andre verdenskrig. Han fikk Medal of Honor for å ha reddet kompaniet sitt nær Holtzwihr, og dessuten fikk han bl.a.:
Et Distinguished Service Cross, den nest høyeste amerikanske kampmedaljen, for heltemot i Sør-Frankrike. Her stormet han alene mot fienden, drepte åtte, såret tre og tok elleve fanger.
To Silver Star-medaljer – først da han alene ryddet en maskingeværstilling i det nordøstlige Frankrike, og siden da han alene og under tung beskytning dirigerte artilleriet via felttelefonen.
Tre ulike Purple Hearts fordi han ble såret i kamp, bl.a. da han ble skutt i hoften av en snikskytter som han drepte etterpå.
2. “Mad Jack” kriget med bue og sverd
En av krigens mest eksentriske soldater var Jack Churchill,som foretrakk å kjempe på den gode, gamle måten.
Den skotske oberstløytnanten Jack Churchill, bedre kjent som “Mad Jack”, hadde et spesielt motto: “En offiser som går i kamp uten sitt sverd, er ikke ordentlig påkledd”.
Selv kjempet han alltid med sverd og langbue. I tillegg spilte han ofte sekkepipe under fiendtlig beskytning for å styrke enhetens moral.
“Mad Jack” hadde alltid med det skotske sverdet sitt under krigen.
“Mad Jack” var med de britiske styrkene i Frankrike i 1940 for å slå tilbake den tyske invasjonen. Da det ble klart at landet ville falle, ble han svært opprørt over at krigen så ut til å være over for hans vedkommende.
I stedet for å følge ordren om raskt å evakuere ved Dunkerque valgte “Mad Jack” å føre geriljakrig mot tyskerne sammen med mennene sine.
På et tidspunkt støtte de på en tysk maskingeværstilling, men “Mad Jack” var etter eget utsagn altfor trøtt til å søke dekning.
I stedet gikk han direkte til angrep og overmannet tyskerne med granater og sverd.
Jack Churchill kjempet bl.a. i Norge, Italia og Jugoslavia. Han overlevde krigen og døde først i 1996 i en alder av 89 år.
Han skal også ha klart å drepe en tysk offiser med langbuen, noe som i så fall er krigens eneste drap med pil og bue.
I 1945, etter seks års krig, uttalte “Mad Jack” grinete:
“Hadde det ikke vært for de elendige yankeene kunne vi ha holdt krigen gående i ti år til!”
Seredas øks fulgte enheten hans i årevis og ble brukt som symbol på den modige soldaten.
3. Russisk kokk erobret stridsvogn med øks
I august 1941 sto militærkokken Ivan Pavlovitsj Sereda alene og forberedte dagens måltid sør i Latvia.
Plutselig så han en tysk stridsvogn nærme seg, og fire tyskere kravlet ut av maskinen - som trolig hadde motorproblemer.
Uten å nøle grep han en øks og stormet frem mens han ropte og skrek.
Tyskerne skyndte seg febrilsk tilbake i stridsvognen, men kokken var rask.
Han hoppet opp på maskinen og hakket løs på mitraljøsen til den var ubrukelig.
Så dekket han over observasjonshullet og begynte å banke vilt på tankdekselet.
Tyskerne trodde de var håpløst i mindretall og overga seg raskt.
4. Nederlandsk by befridd av én mann
I april 1945 nådde de allierte styrkene den nederlandske byen Zwolle, som var tungt bevoktet av tyskerne.
Det ble bestemt at tyskerne skulle bombes ut, men først ble den kanadiske soldaten Léo Major satt til å rekognosere.
Major mistet det ene øyet like etter D-dagen, men insisterte på å kjempe videre.
Da fikk han den vanvittige ideen å erobre Zwolle sammen med kameraten William, slik at byen ble skånet for bombing.
Men like etter at de hadde sneket seg inn, ble William oppdaget og skutt av tyskerne. Tragedien gjorde bare Major mer innbitt.
Han skjøt vilt rundt seg mens han løp rundt og kastet håndgranater.
Léo Major sørget for at Zwolles historiske bysentrum, bl.a. byporten Sassenpoort fra 1409, unngikk bombing.
Tyskerne var forvirret og sikre på at de ble angrepet av en hel enhet. Ti ganger klarte Major å fange tyskere, eskortere dem ut av byen, hente mer ammunisjon og så løpe tilbake til byen.
Til slutt fant han Gestapos hovedkvarter, som han satte fyr på før han kom i kamp med åtte SS-soldater.
Resten flyktet da Major hadde drept fire av dem. Tyskerne ble så skremt av denne skrekknatten at alle hadde forlatt byen før soloppgang.
5. Kvinnelig skytter drepte 309 tyskere
Den 24 år gamle Ljudmila Pavlitsjenko meldte seg straks til den sovjetiske hæren da Nazi-Tyskland invaderte i 1941.
Men Sovjetunionen hadde ingen kvinnelige soldater, og hun ble pent bedt om å bli sykesøster i stedet.
Det nektet Pavlitsjenko, og da hun presenterte skarpskytterbeviset, ga myndighetene opp.
Hun ble tatt opp som snikskytter, og fra august 1941 skulle hun forsvare Odessa ved Svartehavet.
Fra 1942 ble Pavlitsjenko en viktig ambassadør og var bl.a. i USA for å få landet til å øke sin krigsinnsats.
Her fikk hun raskt vist hva hun dugde til og ble bl.a. satt til å jakte på fiendtlige snikskyttere. Her kunne et oppdrag vare i flere dager, og hun måtte ligge helt stille i samme stilling uten hverken mat eller drikke.
På et tidspunkt ble gruppen hennes overrasket av tyske soldater som meide ned kameratene.
Pavlitsjenko lot seg falle ned fra treet hun skjulte seg i og spilte død i timevis mellom de blodige likene.
Først etter mørkets frembrudd snek hun seg tilbake til leiren sin, der hun ble mottatt med forbauselse. Etter det fikk hun kallenavnet “Lady Death”.
Pavlitsjenko hadde i alt 309 bekreftede drap da hun i juni 1942 ble hardt såret av granatsplinter i ansiktet under beleiringen av Sevastopol.
De sovjetiske kommandørene var imidlertid ikke klare for å miste stjerneskytteren sin og sørget for å smugle henne ut av byen i en ubåt.
Fronten så hun aldri igjen, men hun trente hundrevis av snikskyttere. Pavlitsjenko ble også en viktig brikke i den sovjetiske propagandaen.
Etter krigen gjorde hun ferdig studiene og ble historiker.
Under krigen utgjorde kvinnelige soldater bare 2 pst. av Den røde armé – blant dem 2000 snikskyttere. Ljudmila Pavlitsjenko var den beste.
Snikskytter med automatrifle
Pavlitsjenko brukte sovjetiske Tokarev SVT-40 med påmontert kikkertsikte. Riflen var halvautomatisk, noe som gjorde det lettere å ha blikket festet på målet mellom skuddene, siden hun ikke trengte å ta ladegrep.
Dagevis uten mat
“Dødsdamen” kjempet i nærheten av Svartehavet i alt fra ti minusgrader til over 30 grader i sommervarmen. Å ligge stille i dagevis uten mat var helt vanlig. Dessuten var det ofte umulig å komme seg på do, så hun måtte gjøre fra seg i klærne.
Den mannlige assistenten
Under optimale forhold hadde Pavlitsjenko med seg en observatør. Hans oppgave var å hjelpe henne med å finne målene og holde øye med alt snikskytteren ikke kunne se gjennom kikkertsiktet – bl.a. fiendtlige troppebevegelser samt vær og vind.
Med sine to kanoner i henholdsvis tårnet og skroget var Char B1 en fryktet motstander for de tyske stridsvognene.
6. Fransk stridsvognfører var uslåelig
- mai 1940 skulle den franske stridsvognføreren Pierre Billotte delta i et stort forsøk på å gjenerobre landsbyen Stonne i Ardennene.
Billotte og besetningen hans kjørte alene i sin Char B1-stridsvogn – med kjælenavnet “Eure” – inn mot torget i landsbyen.
De ble straks møtt av syv Panzer III-stridsvogner som sto på rad og rekke ned gjennom hovedgaten.
Uten å nøle beordret Billotte besetningen til å angripe. Med en rask fulltreffer ble bakerste Panzer III satt ut av spill – etterfulgt av et vellykket skudd som gjorde den forreste kampudyktig.
Nå var de fem siste stridsvognene fanget på den smale veien mellom de to rykende skrogene – og de kunne lett nøytraliseres av Billottes stridsvogn.
Han fortsatte ufortrødent ned hovedgaten og støtte på resten av de tyske stridsvognene. Under konstant beskytning ødela han enda seks tyske maskiner.
“Eure” ble truffet 140 ganger, men ikke et eneste skudd trengte gjennom stridsvognens 60 mm tykke panser.
7. Finne farget snøen rød av russisk blod
I april 1942 innledet Sovjetunionen en storoffensiv som skulle knuse den finske motstanden.
På frontlinjen holdt maskingeværskytteren Viljam Pylkäs øye med hundrevis av sovjetiske soldater som vasset intetanende gjennom snøen.
Viljam Pylkäs var uovertruffen med sin finske maskinpistol Suomi M-31.
Pylkäs lå i en perfekt posisjon, og så fort han trykket på avtrekkeren måtte russerne søke dekning i panikk.
Da han gikk tom for skudd, fraktet kameratene opp nye magasiner som på et transportbånd.
Pylkäs stoppet ikke engang da han ble truffet i ansiktet, og til slutt måtte russerne flykte fra den finske drapsmaskinen.
Han hadde avfyrt til sammen 680 skudd og meid ned 83 sovjetiske soldater.
Caldwell markerte hver eneste luftkampseier på flyet sitt.
8. “Killer” var nådeløs i luften
I 1941 ble den australske jagerpiloten Clive Robertson Caldwell overført til det britiske flyvåpenet, som sendte ham til Nord-Afrika og Midt-Østen.
Der fikk han raskt et fryktinngytende rykte– bl.a. fordi han skjøt mot piloter som hadde hoppet ut i fallskjerm.
En slik handling var ikke i tråd med pilotenes uskrevne æreskodeks. Ifølge Caldwell selv var nedskytingene imidlertid ikke et uttrykk for ondskap.
“Det er ditt liv eller deres. Dette er krig,” skrev han i dagboken sin.
Etter bare noen få måneder i luften over Nord-Afrika ga tyskerne Caldwell kallenavnet “Killer”.
Selv når han eskorterte bombefly sørget han alltid for å angripe fiendens bakketropper, og han fløy aldri hjem før han hadde gått tom for ammunisjon.
Caldwell fant opp en dødbringende kampteknikk
For bedre å treffe andre fly i en dogfight brukte mange jagerpiloter sporlysammunisjon.
Men de lysende sporene i luften varslet også fienden så de lettere kunne vike unna.
For å unngå dette begynte Caldwell å øve seg på å skyte etter de skyggene kameratenes fly kastet på bakken.
Siden skyggene beveget seg like raskt som flyene i luften, kunne han lære hvor langt foran et fly i fart han skulle sikte for å treffe.
Teknikken ble kjent som “skyggeskyting” og ble raskt tatt i bruk av hele det britiske luftvåpenet i Afrika.
Stukaer ble forvandlet til brennende vrak
Oppdagelsen av “skyggeskytingen” gjorde Caldwell til en ekte "killer" i lufta. Han klarte å skyte ned til sammen 28 fiendtlige fly i løpet av krigen. Den største prestasjonen sto han for den 5. desember 1941.
Da ble Caldwell sendt i lufta med skvadronen sin for å stoppe et tysk flyangrep.
Mens resten av skvadronen distraherte den tyske jagerflyeskorten, angrep Caldwell Stukaenes formasjon.
På få minutter traff han fem Stukaer, som alle styrtet brennende mot bakken. Dermed klarte han noe så sjeldent som å bli “flygeress" på én dag.
9. Pilot vant luftduell med pistol
Den amerikanske piloten Duane Francies og hans observatør, William S. Martin, fløy et rekognoseringsoppdrag over Vestfronten i sin spinkle og ubevæpnede Piper J-3 Cub den 12. april 1945.
Dagens oppgave var å finne tyske stillinger og stridsvogner. Rett før de skulle fly tilbake til basen, oppdaget Francies et tysk rekognoseringsfly som fløy langt under dem.
Flyet – en Fieseler Storch – var større og raskere enn amerikanernes, og de to pilotene hadde ikke andre våpen enn pistolene sine.
Likevel så de på hverandre og utbrøt: “La oss ta knekken på det svinet!”
Francies begynte å stupe mens Martin åpnet flyets sidedører.
Piper J-3 Cub var bygd for sivilt bruk, men mange ble brukt under krigen. Eieren av Piper-fabrikken fortalte senere: “Det eneste vi behøvde å gjøre var å male dem olivengrønne, så hadde vi et militærfly.”
De to amerikanerne lente seg ut og skjøt vilt med pistolene mot tyskeren.
Storch-flyet prøvde seg på en desperat unnamanøver, men da amerikanerne var bare ti meter over tyskerne, ble skuddene deres mer presise og de klarte å treffe gjennom frontruten.
Da Martin så at det tyske flyet kom ut av kontroll og styrtet ned mot bakken, ropte han henrykt: “Vi fikk svina! Vi fikk svina!”
Francies landet Piper-flyet i like ved den styrtede Storchen, der den tyske piloten og hans observatør overga seg.
Som de første og eneste hadde Francies og Martin vunnet en luftduell under andre verdenskrig bare bevæpnet med pistoler.
Gurung benyttet en kukri – gurkhaenes dolk med buet blad.
10. Rasende gurkha var enmannshær
24 år gamle Bhanbhagta Gurung var en av britenes gurkhaer – fryktløse nepalske soldater som skulle erobre tilbake Burma fra japanerne.
Den 5. mars 1945 så han vennene sine bli drept av en japansk snikskytter i en skråning, og dermed gikk Gurung amok.
Han løp opp skråningen, rett mot maskingeværilden. Deretter kastet han to røykbomber inn i den japanske bunkeren og trakk dolken.
To fortumlede japanere løp ut og fikk halsen skåret over. Deretter løp Gurung inn i den røykfylte bunkeren og drepte de siste fiendene med dolken.
11. Familiefar erobret skråning helt alene
- mai 1945 hadde den amerikanske offensiven på Okinawa gått i stå. Etter tolv dager med resultatløse forsøk på å erobre en baktropp, ble Clarence B. Craft, en familiefar fra California, sendt opp med fire andre for å sjekke ut det japanske forsvaret.
De kom ikke langt før skudd og granater haglet over dem, men i ren dødsforakt reiste Craft seg og fortsatte målbevisst opp skråningen
Ifølge hans overordnede var Craft fast bestemt på å komme seg ut av hæren: “Enten med medalje eller på en båre”.
På mirakuløst vis nådde han toppen, der han straks begynte å kaste håndgranater mot de forbløffede japanerne.
Snart bredte det seg vill panikk i skyttergravene. Crafts kamerater kom seg på beina og fikk hentet hjelp nede fra leiren.
En kjede av soldater førte ammunisjon og granater opp skråningen, som Craft tok i bruk.
Den ene granaten etter den andre ble kastet mot skytterhull og maskingeværposter, og når japanerne hoppet opp, ble de meid ned av Crafts rifle.
De siste flyktet inn i en grotte, og Craft kastet inn så mange håndgranater at den kollapset under eksplosjonen.
Familiefaren erobret skråningen utstyrt med 48 granater og fem riflemagasiner.
Han fikk den gjeve Medal of Honor for sin utrolige innsats.
Paul Egger startet karrieren som pilot, men fikk en skade og ble omskolert til stridsvogn.
12. Stridsvognfører lurte britene
I 1944 hadde Østerrikeren Paul Egger i oppgave å forsvare en skråning nær Caen i Frankrike.
Den 14. juli gikk det galt da britene inntok skråningen etter flere timers bombing. Britene hadde lagt et røykteppe for å dekke troppene.
Den tykke, hvite røyken gjorde det imidlertid umulig for de allierte flyene å angripe tyskernes stridsvogner.
Vanligvis var flyene en farlig fiende, men nå samlet Egger fire Tiger-stridsvogner, førte dem rundt fiendens flanke og kjørte rett gjennom røyken i et dristig angrep.
Britene hadde fem ganger så mange stridsvogner, men de ble fullstendig overrumplet og hadde ingenting å stille opp med.
Til slutt måtte de ta beina fatt. Da røyken lettet var 14 britiske stridsvogner ødelagt, halvparten av dem av Eggers Tigertank.