Virkelighetens Ramboer

1. Såret soldat kjempet på toppen av brennende stridsvogn

Den amerikanske løytnanten Audie Murphy fikk ordre om at enheten skulle holde stand i skogbrynet, men tyskernes angrep ble for mye for amerikanerne, og Murphy måtte dekke kameratenes flukt alene.

Den 26. januar 1945 lå snøen tung utenfor skogen ved landsbyen Holtzwihr i det nordøstlige Frankrike.

Den 19 år gamle løytnanten Audie Murphy hadde bare en liten rest på 18 mann igjen av kompaniet sitt, og han visste at et voldsomt tysk angrep kunne komme hvert øyeblikk.

Kl. 14.00 brøt hel­vete løs. Mur­­phy og kompaniet hans kom først under kraftig ild fra tysk artilleri. Da bombardementet ­ebbet ut, kom seks tyske stridsvogner og 250 tyske infanterister til syne.

Amerikanerne var i håp­­­­­­­­løst mindretall, men Murphy overtalte soldat­ene til å åpne ild og holde stand, mot alle odds.

Amerikanernes store håp var to M10 panserjagere. De var sendt som forsterkning mot de tyske stridsvognene, men de klarte ikke å tren­­ge gjennom fiendens tykke panser.

Kort tid etter angrepet kjørte den ene av M10-ene ut i en grøft, og de tyske kanon­ene reduserte den andre til et brennen­de vrak

Det var tydelig at motstanden var nytteløs, så Murphy ga mennene sine ordre om å trekke inn i skog­en.

Selv ble han igjen for å gi de flyktende kameratene ryggdekning og fikk øye på et intakt maskin­gevær som var montert på den brennende M10-en.

Uten å nøle løp amerikaneren over til panserjageren, hoppet opp til maskingeværet og sendte av sted en skur av kuler.

Tyskerne ble meid ned på rekke og rad og måtte søke ly for den hissige ilden. Enmanns­hæren Murphy holdt de tyske soldatene i sjakk i en time, selv om han ble truffet i beinet og ble kastet over ende av eksplo­sjonene rundt seg. Han såret eller drepte mer enn 50 tyske soldater.

Under angrepet hadde tett tåke hindret det amerikanske flyvåpenet i å støtte bakketroppene, men nå klarnet været, og Mur­phy hørte motorene fra amerikanske bombefly.

Over felttelefonen fikk han hjelp av artilleriet til å skyte røykbomber mot tysk­erne så flyene lettere kun­ne se målet.

Da røyken steg blant de tyske rekkene, trakk de seg skyndsomt tilbake.

Murphy hadde reddet troppene sine og klatret nå blødende ned i snøen. Han kom ikke langt før en vold­som eksplosjon ristet bakken bak ham.

Brannen i M10-en hadde nådd drivstofftanken og ammu­nisjonen inne i panserjageren.

Eks­plo­sjo­­nen var så voldsom at ka­non­tår­net var blitt revet av.

2. “Mad Jack” kriget med bue og sverd

En av krigens mest eksentriske soldater var Jack Churchill,som foretrakk å kjempe på den gode, gamle måten.

Den skotske oberstløytnanten Jack Churchill, bedre kjent som “Mad Jack”, hadde et spesielt motto: “En offiser som går i kamp uten sitt sverd, er ikke ordentlig påkledd”.

Selv kjempet han alltid med sverd og langbue. I tillegg spilte han ofte sekkepipe under fiendtlig beskytning for å styrke enhetens moral.

“Mad Jack” var med de britiske styrk­ene i Frankrike i 1940 for å slå tilbake den tyske invasjonen. Da det ble klart at landet ville falle, ble han svært opprørt over at krigen så ut til å være over for hans vedkommende.

I stedet for å følge ordren om raskt å evakuere ved Dunkerque valgte “Mad Jack” å føre geriljakrig mot tyskerne sammen med mennene sine.

På et tidspunkt støtte de på en tysk maskingeværstilling, men “Mad Jack” var etter eget utsagn altfor trøtt til å søke dekning.

I stedet gikk han direkte til angrep og overmannet tysk­er­­ne med granater og sverd.

Han skal også ha klart å drepe en tysk offiser med langbuen, noe som i så fall er krigens eneste drap med pil og bue.

I 1945, etter seks års krig, uttalte “Mad Jack” grinete:

“Hadde det ikke vært for de elend­ige yankeene kunne vi ha holdt ­krigen gående i ti år til!”

4. Nederlandsk by befridd av én mann

I april 1945 nådde de allierte styrkene den nederlandske byen Zwolle, som var tungt bevoktet av tyskerne.

Det ble bestemt at tyskerne skulle bombes ut, men først ble den kanadiske soldaten Léo Major satt til å rekognosere.

Da fikk han den vanvittige ideen å erobre Zwolle sammen med kameraten William, slik at byen ble skånet for bombing.

Men like etter at de hadde sneket seg inn, ble William opp­daget og skutt av tyskerne. Tragedien gjorde bare Major mer innbitt.

Han skjøt vilt rundt seg mens han løp rundt og kastet håndgranater.

Tyskerne var forvirret og sikre på at de ble angrepet av en hel enhet. Ti ganger klarte Major å fange tyskere, eskortere dem ut av byen, hente mer ammunisjon og så løpe tilbake til byen.

Til slutt fant han Gestapos hovedkvarter, som han satte fyr på før han kom i kamp med åtte SS-soldater.

Resten flyktet da Major hadde drept fire av dem. Tyskerne ble så skremt av denne skrekknatten at alle hadde forlatt byen før soloppgang.

5. Kvinnelig skytter drepte 309 tyskere

Den 24 år gamle Ljudmila Pavlitsjenko meldte seg straks til den sovjetiske hæren da Nazi-Tyskland invaderte i 1941.

Men Sovjetunionen hadde ingen kvinnelige soldater, og hun ble pent bedt om å bli sykesøster i stedet.

Det nektet Pavlitsjenko, og da hun presenterte skarpskytterbeviset, ga myndighetene opp.

Hun ble tatt opp som snikskytter, og fra august 1941 skulle hun forsvare Odessa ved Svartehavet.

Her fikk hun raskt vist hva hun dugde til og ble bl.a. satt til å jakte på fiendtlige snikskyttere. Her kunne et oppdrag vare i flere dager, og hun måtte ligge helt stille i samme stilling uten hverken mat eller drikke.

På et tidspunkt ble gruppen hennes overrasket av tyske soldater som meide ned kameratene.

Pavlitsjenko lot seg falle ned fra treet hun skjulte seg i og spilte død i timevis mellom de blodige likene.

Først etter mørkets frembrudd snek hun seg tilbake til leiren sin, der hun ble mottatt med forbauselse. Etter det fikk hun kallenavnet “Lady Death”.

Pavlitsjenko hadde i alt 309 bekreft­ede drap da hun i juni 1942 ble hardt såret av granatsplinter i ansiktet under beleiringen av Sevastopol.

De sovjet­iske kommandørene var imidlertid ikke klare for å miste stjerneskytteren sin og sørget for å smugle henne ut av byen i en ubåt.

Fronten så hun aldri igjen, men hun trente hundrevis av snikskyttere. Pavlitsjenko ble også en viktig brikke i den sovjetiske propagandaen.

Etter krigen gjorde hun ferdig studi­ene og ble historiker.

7. Finne farget snøen rød av russisk blod

I april 1942 innledet Sovjetunionen en storoffensiv som skulle knuse den finske motstanden.

På frontlinjen holdt maskingeværskytteren Viljam Pylkäs øye med hundrevis av sovjetiske soldater som vasset intetanende gjennom snøen.

Pylkäs lå i en perfekt posisjon, og så fort han trykket på avtrekkeren måtte russerne søke dekning i panikk.

Da han gikk tom for skudd, fraktet kameratene opp nye magasiner som på et transportbånd.

Pylkäs stoppet ikke engang da han ble truffet i ansiktet, og til slutt måtte russerne flykte fra den finske drapsmaskinen.

Han hadde avfyrt til sammen 680 skudd og meid ned 83 sovjetiske soldater.

9. Pilot vant luftduell med pistol

Den amerikanske piloten Duane Francies og hans observatør, William S. Martin, fløy et rekogno­seringsoppdrag over Vestfronten i sin spinkle og ubevæpnede Piper J-3 Cub den 12. april 1945.

Dagens oppgave var å finne tyske stillinger og strids­vogner. Rett før de skulle fly tilbake til basen, oppdaget Francies et tysk rekogno­seringsfly som fløy langt under dem.

Flyet – en Fieseler Storch – var større og raskere enn amerikanernes, og de to pilotene hadde ikke andre våpen enn pistolene sine.

Likevel så de på hverandre og utbrøt: “La oss ta knekken på det svinet!”

Francies begynte å stupe mens Mart­in åpnet flyets sidedører.

De to amerikanerne lente seg ut og skjøt vilt med pistolene mot tyskeren.

Storch-­flyet prøvde seg på en desperat unnaman­øver, men da amerikanerne var bare ti meter over tyskerne, ble skuddene deres mer presise og de klarte å treffe gjennom frontruten.

Da Martin så at det tyske flyet kom ut av kontroll og styrtet ned mot bakken, ropte han henrykt: “Vi fikk svina! Vi fikk svina!”

Francies landet Piper-flyet i like ved den styrtede Storchen, der den tyske piloten og hans observatør overga seg.

Som de første og eneste hadde Francies og Martin vunnet en luftduell under andre verdenskrig bare bevæpnet med pistoler.

11. Familiefar erobret skråning helt alene

31. mai 1945 hadde den amerikanske offensiven på Okinawa gått i stå. Etter tolv dager med resultat­løse forsøk på å erobre en baktropp, ble Clarence B. Craft, en familiefar fra Califor­nia, sendt opp med fire andre for å sjekke ut det japanske forsvaret.

De kom ikke langt før skudd og granat­er haglet over dem, men i ren dødsforakt reiste Craft seg og fortsatte målbevisst opp skråningen

På mirakuløst vis nådde han toppen, der han straks begynte å kaste håndgranater mot de forbløffede japanerne.

Snart bredte det seg vill pani­kk i skyttergravene. Crafts kamerater kom seg på beina og fikk hentet hjelp nede fra leiren.

En kjede av soldater førte ammunisjon og granater opp skråningen, som Craft tok i bruk.

Den ene granaten etter den andre ble kastet mot skytterhull og maskingeværposter, og når japanerne hoppet opp, ble de meid ned av Crafts rifle.

De siste flyktet inn i en grotte, og Craft kastet inn så mange håndgranater at den kollapset under eksplosjonen.

Familiefaren erobret skråningen utstyrt med 48 granater og fem rifle­magasiner.

Han fikk den gjeve Medal of Honor for sin utrolige innsats.