Bettmann/Getty Images, Imperial War Museum, Historisch Centrum Overijssel, Thomas D. McAvoy/Getty Images, FLHC 99/Imageselect & Shutterstock

Virkelighetens Ramboer

Under andre verdenskrig var det noen soldater som reagerte fullstendig irrasjonelt når de sto ansikt til ansikt med overmakten. I stedet for å stikke av gikk de fryktløst mot fienden. Noen fikk et så fryktinngytende rykte at de fikk actionheltene i Hollywood til å minne om korgutter.

1. Såret soldat kjempet på toppen av brennende stridsvogn

Den amerikanske løytnanten Audie Murphy fikk ordre om at enheten skulle holde stand i skogbrynet, men tyskernes angrep ble for mye for amerikanerne, og Murphy måtte dekke kameratenes flukt alene.

Den 26. januar 1945 lå snøen tung utenfor skogen ved landsbyen Holtzwihr i det nordøstlige Frankrike.

Den 19 år gamle løytnanten Audie Murphy hadde bare en liten rest på 18 mann igjen av kompaniet sitt, og han visste at et voldsomt tysk angrep kunne komme hvert øyeblikk.

Kl. 14.00 brøt hel­vete løs. Mur­­phy og kompaniet hans kom først under kraftig ild fra tysk artilleri. Da bombardementet ­ebbet ut, kom seks tyske stridsvogner og 250 tyske infanterister til syne.

Amerikanerne var i håp­­­­­­­­løst mindretall, men Murphy overtalte soldat­ene til å åpne ild og holde stand, mot alle odds.

Amerikanernes store håp var to M10 panserjagere. De var sendt som forsterkning mot de tyske stridsvognene, men de klarte ikke å tren­­ge gjennom fiendens tykke panser.

Kort tid etter angrepet kjørte den ene av M10-ene ut i en grøft, og de tyske kanon­ene reduserte den andre til et brennen­de vrak

Det var tydelig at motstanden var nytteløs, så Murphy ga mennene sine ordre om å trekke inn i skog­en.

Selv ble han igjen for å gi de flyktende kameratene ryggdekning og fikk øye på et intakt maskin­gevær som var montert på den brennende M10-en.

Supersoldaten Murphy ble kjent i hele USA og fikk bl.a. en stor film­karriere.

© Bettmann/Getty Images

Uten å nøle løp amerikaneren over til panserjageren, hoppet opp til maskingeværet og sendte av sted en skur av kuler.

Tyskerne ble meid ned på rekke og rad og måtte søke ly for den hissige ilden. Enmanns­hæren Murphy holdt de tyske soldatene i sjakk i en time, selv om han ble truffet i beinet og ble kastet over ende av eksplo­sjonene rundt seg. Han såret eller drepte mer enn 50 tyske soldater.

Under angrepet hadde tett tåke hindret det amerikanske flyvåpenet i å støtte bakketroppene, men nå klarnet været, og Mur­phy hørte motorene fra amerikanske bombefly.

Over felttelefonen fikk han hjelp av artilleriet til å skyte røykbomber mot tysk­erne så flyene lettere kun­ne se målet.

Da røyken steg blant de tyske rekkene, trakk de seg skyndsomt tilbake.

Murphy hadde reddet troppene sine og klatret nå blødende ned i snøen. Han kom ikke langt før en vold­som eksplosjon ristet bakken bak ham.

Brannen i M10-en hadde nådd drivstofftanken og ammu­nisjonen inne i panserjageren.

Eks­plo­sjo­­nen var så voldsom at ka­non­tår­net var blitt revet av.

© Wikimedia Commons

Murphy fikk alle medaljer

Audie Murphy endte som en av de høyest dekorerte amerikanske soldatene under andre verdenskrig. Han fikk Medal of Honor for å ha reddet kompaniet sitt nær Holtzwihr, og dessuten fikk han bl.a.:

© Wikimedia Commons

Et Distinguished Service Cross, den nest høyeste amerikanske kampmedaljen, for heltemot i Sør-Frank­rike. Her stormet han alene mot fienden, drepte åtte, såret tre og tok elleve fanger.

© Wikimedia Commons

To Silver Star-medaljer – først da han alene ryddet en maskingeværstilling i det nordøstlige Frankrike, og siden da han alene og under tung beskytning dirigerte artilleriet via felttelefonen.

© Shutterstock

Tre ulike Purple Hearts fordi han ble såret i kamp, bl.a. da han ble skutt i hoften av en snikskytter som han drepte etterpå.

2. “Mad Jack” kriget med bue og sverd

En av krigens mest eksentriske soldater var Jack Churchill,som foretrakk å kjempe på den gode, gamle måten.

Den skotske oberstløytnanten Jack Churchill, bedre kjent som “Mad Jack”, hadde et spesielt motto: “En offiser som går i kamp uten sitt sverd, er ikke ordentlig påkledd”.

Selv kjempet han alltid med sverd og langbue. I tillegg spilte han ofte sekkepipe under fiendtlig beskytning for å styrke enhetens moral.

“Mad Jack” hadde alltid med det skotske sverdet sitt under krigen.

© Imperial War Museum

“Mad Jack” var med de britiske styrk­ene i Frankrike i 1940 for å slå tilbake den tyske invasjonen. Da det ble klart at landet ville falle, ble han svært opprørt over at krigen så ut til å være over for hans vedkommende.

I stedet for å følge ordren om raskt å evakuere ved Dunkerque valgte “Mad Jack” å føre geriljakrig mot tyskerne sammen med mennene sine.

På et tidspunkt støtte de på en tysk maskingeværstilling, men “Mad Jack” var etter eget utsagn altfor trøtt til å søke dekning.

I stedet gikk han direkte til angrep og overmannet tysk­er­­ne med granater og sverd.

Jack Churchill kjempet bl.a. i Norge, Italia og Jugoslavia. Han ­overlevde krigen og døde først i 1996 i en alder av 89 år.

© Cassowary Colorizations/Joel Bellviure

Han skal også ha klart å drepe en tysk offiser med langbuen, noe som i så fall er krigens eneste drap med pil og bue.

I 1945, etter seks års krig, uttalte “Mad Jack” grinete:

“Hadde det ikke vært for de elend­ige yankeene kunne vi ha holdt ­krigen gående i ti år til!”

Seredas øks fulgte enheten hans i årevis og ble brukt som symbol på den modige soldaten.

© Shutterstock

3. Russisk kokk erobret stridsvogn med øks

I august 1941 sto militærkokken Ivan Pavlovitsj Sereda alene og forberedte dagens måltid sør i Latvia.

Plutselig så han en tysk stridsvogn nærme seg, og fire tyskere kravlet ut av maskinen - som trolig hadde motorproblemer.

Uten å nøle grep han en øks og stormet frem mens han ropte og skrek.

Tyskerne skyndte seg febrilsk tilbake i stridsvognen, men kokken var rask.

Han hoppet opp på maskinen og hakket løs på mitraljøsen til den var ubrukelig.

Så dekket han over observasjonshullet og begynte å banke vilt på tankdekselet.

Tyskerne trodde de var håpløst i mindretall og overga seg raskt.

4. Nederlandsk by befridd av én mann

I april 1945 nådde de allierte styrkene den nederlandske byen Zwolle, som var tungt bevoktet av tyskerne.

Det ble bestemt at tyskerne skulle bombes ut, men først ble den kanadiske soldaten Léo Major satt til å rekognosere.

Major mistet det ene øyet like etter D-dagen, men ­insisterte på å kjempe videre.

© Historisch centrum Overijssel. Zwolle

Da fikk han den vanvittige ideen å erobre Zwolle sammen med kameraten William, slik at byen ble skånet for bombing.

Men like etter at de hadde sneket seg inn, ble William opp­daget og skutt av tyskerne. Tragedien gjorde bare Major mer innbitt.

Han skjøt vilt rundt seg mens han løp rundt og kastet håndgranater.

Léo Major sørget for at Zwolles historiske ­bysentrum, bl.a. byporten Sassenpoort fra 1409, unngikk bombing.

© Shutterstock

Tyskerne var forvirret og sikre på at de ble angrepet av en hel enhet. Ti ganger klarte Major å fange tyskere, eskortere dem ut av byen, hente mer ammunisjon og så løpe tilbake til byen.

Til slutt fant han Gestapos hovedkvarter, som han satte fyr på før han kom i kamp med åtte SS-soldater.

Resten flyktet da Major hadde drept fire av dem. Tyskerne ble så skremt av denne skrekknatten at alle hadde forlatt byen før soloppgang.

5. Kvinnelig skytter drepte 309 tyskere

Den 24 år gamle Ljudmila Pavlitsjenko meldte seg straks til den sovjetiske hæren da Nazi-Tyskland invaderte i 1941.

Men Sovjetunionen hadde ingen kvinnelige soldater, og hun ble pent bedt om å bli sykesøster i stedet.

Det nektet Pavlitsjenko, og da hun presenterte skarpskytterbeviset, ga myndighetene opp.

Hun ble tatt opp som snikskytter, og fra august 1941 skulle hun forsvare Odessa ved Svartehavet.

Fra 1942 ble Pavlitsjenko en viktig ambassadør og var bl.a. i USA for å få landet til å øke sin krigsinnsats.

© Thomas D. McAvoy/Getty Images

Her fikk hun raskt vist hva hun dugde til og ble bl.a. satt til å jakte på fiendtlige snikskyttere. Her kunne et oppdrag vare i flere dager, og hun måtte ligge helt stille i samme stilling uten hverken mat eller drikke.

På et tidspunkt ble gruppen hennes overrasket av tyske soldater som meide ned kameratene.

Pavlitsjenko lot seg falle ned fra treet hun skjulte seg i og spilte død i timevis mellom de blodige likene.

Først etter mørkets frembrudd snek hun seg tilbake til leiren sin, der hun ble mottatt med forbauselse. Etter det fikk hun kallenavnet “Lady Death”.

Pavlitsjenko hadde i alt 309 bekreft­ede drap da hun i juni 1942 ble hardt såret av granatsplinter i ansiktet under beleiringen av Sevastopol.

De sovjet­iske kommandørene var imidlertid ikke klare for å miste stjerneskytteren sin og sørget for å smugle henne ut av byen i en ubåt.

Fronten så hun aldri igjen, men hun trente hundrevis av snikskyttere. Pavlitsjenko ble også en viktig brikke i den sovjetiske propagandaen.

Etter krigen gjorde hun ferdig studi­ene og ble historiker.

Under krigen utgjorde kvinnelige soldater bare 2 pst. av Den røde armé – blant dem 2000 snikskyttere. Ljudmila Pavlitsjenko var den beste.

Osprey Publishing

Snikskytter med automatrifle

Pavlitsjenko brukte sovjetiske Tokarev SVT-40 med påmontert kikkertsikte. Riflen var halvautomatisk, noe som gjorde det lettere å ha blikket festet på målet mellom skuddene, siden hun ikke trengte å ta ladegrep.

Osprey Publishing

Dagevis uten mat

“Dødsdamen” kjempet i nærheten av Svartehavet i alt fra ti minusgrader til over 30 grader i sommervarmen. Å ligge stille i dagevis uten mat var helt vanlig. Dessuten var det ofte umulig å komme seg på do, så hun måtte gjøre fra seg i klærne.

Osprey Publishing

Den mannlige assistenten

Under optimale forhold hadde Pavlitsjenko med seg en observatør. Hans oppgave var å hjelpe henne med å finne målene og holde øye med alt snikskytteren ikke kunne se gjennom kikkertsiktet – bl.a. fiendtlige troppebevegelser samt vær og vind.

Osprey Publishing

Med sine to kanoner i henholdsvis tårnet og skroget var Char B1 en fryktet motstander for de tyske stridsvognene.

© Martin Bennett/Imageselect

6. Fransk stridsvognfører var uslåelig

  1. mai 1940 skulle den franske stridsvognføreren Pierre Billotte delta i et stort forsøk på å gjenerobre landsbyen Stonne i Ardenn­ene.

Billotte og besetningen hans kjørte alene i sin Char B1-stridsvogn – med kjælenavnet “Eure” – inn mot torget i landsbyen.

De ble straks møtt av syv Panzer III-stridsvogner som sto på rad og rekke ned gjennom hovedgaten.

Uten å nøle beordret Billotte besetningen til å angripe. Med en rask full­treffer ble bakerste Panzer III satt ut av spill – etter­fulgt av et vellykket skudd som gjorde den forreste kampudyktig.

Nå var de fem siste stridsvognene fanget på den smale veien mellom de to rykende skrogene – og de kunne lett nøytraliseres av Billottes stridsvogn.

Han fortsatte ufortrødent ned hovedgaten og støtte på resten av de tyske stridsvognene. Under konstant beskytning ødela han enda seks tyske maskiner.

“Eure” ble truffet 140 ganger, men ikke et eneste skudd trengte gjennom stridsvognens 60 mm tykke panser.

7. Finne farget snøen rød av russisk blod

I april 1942 innledet Sovjetunionen en storoffensiv som skulle knuse den finske motstanden.

På frontlinjen holdt maskingeværskytteren Viljam Pylkäs øye med hundrevis av sovjetiske soldater som vasset intetanende gjennom snøen.

Viljam ­Pylkäs var uovertruffen med ­sin finske maskin­pistol Suomi M-31.

© Sakkola

Pylkäs lå i en perfekt posisjon, og så fort han trykket på avtrekkeren måtte russerne søke dekning i panikk.

Da han gikk tom for skudd, fraktet kameratene opp nye magasiner som på et transportbånd.

Pylkäs stoppet ikke engang da han ble truffet i ansiktet, og til slutt måtte russerne flykte fra den finske drapsmaskinen.

Han hadde avfyrt til sammen 680 skudd og meid ned 83 sovjetiske soldater.

Caldwell markerte hver eneste luftkamp­seier på flyet sitt.

© John Thomas Harrison/Australian War Memorial

8. “Killer” var nådeløs i luften

I 1941 ble den australske jager­piloten Clive ­Robertson Caldwell overført til det britiske flyvåpenet, som sendte ham til Nord-Afrika og Midt-Østen.

Der fikk han raskt et fryktinngytende rykte– bl.a. fordi han skjøt mot piloter som hadde hoppet ut i fallskjerm.

En slik handling var ikke i tråd med pilotenes uskrevne æres­kodeks. Ifølge Caldwell selv var ned­skytingene imidlertid ikke et uttrykk for ondskap.

“Det er ditt liv eller deres. Dette er krig,” skrev han i dagboken sin.

Etter bare noen få måneder i luften over Nord-Afrika ga tyskerne Caldwell kallenavnet “Killer”.

Selv når han eskort­erte bombefly sørget han alltid for å angripe fiendens bakketropper, og han fløy aldri hjem før han hadde gått tom for ammunisjon.

Caldwell fant opp en ­dødbringende kampteknikk

For bedre å treffe andre fly i en dogfight brukte mange jagerpiloter sporlys­ammunisjon.

Men de lysende sporene i luften varslet også fienden så de lettere kunne vike unna.

For å unngå dette begynte Caldwell å øve seg på å skyte etter de skyggene kamer­atenes fly kastet på bakken.

Siden skyggene beveget seg like raskt som flyene i luften, kunne han lære hvor langt foran et fly i fart han skulle sikte for å treffe.

Teknikken ble kjent som “skygge­skyting” og ble raskt tatt i bruk av hele det britiske luftvåpenet i Afrika.

Stukaer ble forvandlet til ­brennende vrak

Oppdagelsen av “skyggeskytingen” gjorde Caldwell til en ekte "killer" i lufta. Han klarte å skyte ned til sammen 28 fiendt­lige fly i løpet av krigen. Den største prestasjonen sto han for den 5. desem­ber 1941.

Da ble Caldwell sendt i lufta med skvadronen sin for å stoppe et tysk flyangrep.

Mens resten av skvadronen distra­herte den tyske jagerflyeskorten, angrep Caldwell Stukaenes formasjon.

På få minutter traff han fem Stukaer, som alle styrtet brennende mot bakken. Dermed klarte han noe så sjeldent som å bli “flygeress" på én dag.

9. Pilot vant luftduell med pistol

Den amerikanske piloten Duane Francies og hans observatør, William S. Martin, fløy et rekogno­seringsoppdrag over Vestfronten i sin spinkle og ubevæpnede Piper J-3 Cub den 12. april 1945.

Dagens oppgave var å finne tyske stillinger og strids­vogner. Rett før de skulle fly tilbake til basen, oppdaget Francies et tysk rekogno­seringsfly som fløy langt under dem.

Flyet – en Fieseler Storch – var større og raskere enn amerikanernes, og de to pilotene hadde ikke andre våpen enn pistolene sine.

Likevel så de på hverandre og utbrøt: “La oss ta knekken på det svinet!”

Francies begynte å stupe mens Mart­in åpnet flyets sidedører.

Piper J-3 Cub var bygd for sivilt bruk, men mange ble brukt under krigen. Eieren av Piper-fabrikken fortalte senere: “Det eneste vi behøvde å gjøre var å male dem olivengrønne, så hadde vi et militærfly.”

© Burt Mader/Vbader & Waralbum

De to amerikanerne lente seg ut og skjøt vilt med pistolene mot tyskeren.

Storch-­flyet prøvde seg på en desperat unnaman­øver, men da amerikanerne var bare ti meter over tyskerne, ble skuddene deres mer presise og de klarte å treffe gjennom frontruten.

Da Martin så at det tyske flyet kom ut av kontroll og styrtet ned mot bakken, ropte han henrykt: “Vi fikk svina! Vi fikk svina!”

Francies landet Piper-flyet i like ved den styrtede Storchen, der den tyske piloten og hans observatør overga seg.

Som de første og eneste hadde Francies og Martin vunnet en luftduell under andre verdenskrig bare bevæpnet med pistoler.

Gurung benyttet en kukri – gurkhaenes dolk med buet blad.

© FLHC 99/Imageselect & Shutterstock

10. Rasende gurkha var enmannshær

24 år gamle Bhanbhagta Gurung var en av britenes gurkhaer – fryktløse nepalske soldater som skulle erobre tilbake Burma fra japanerne.

Den 5. mars 1945 så han vennene sine bli drept av en japansk snikskytter i en skråning, og dermed gikk Gurung amok.

Han løp opp skråningen, rett mot maskin­geværilden. Deretter kastet han to røykbomber inn i den japanske bunkeren og trakk dolken.

To fortumlede japanere løp ut og fikk halsen skåret over. Deretter løp Gurung inn i den røykfylte bunkeren og drepte de siste fiendene med dolken.

11. Familiefar erobret skråning helt alene

  1. mai 1945 hadde den amerikanske offensiven på Okinawa gått i stå. Etter tolv dager med resultat­løse forsøk på å erobre en baktropp, ble Clarence B. Craft, en familiefar fra Califor­nia, sendt opp med fire andre for å sjekke ut det japanske forsvaret.

De kom ikke langt før skudd og granat­er haglet over dem, men i ren dødsforakt reiste Craft seg og fortsatte målbevisst opp skråningen

Ifølge hans overordnede var Craft fast bestemt på å komme seg ut av hæren: “Enten med medalje eller på en båre”.

© Imageselect

På mirakuløst vis nådde han toppen, der han straks begynte å kaste håndgranater mot de forbløffede japanerne.

Snart bredte det seg vill pani­kk i skyttergravene. Crafts kamerater kom seg på beina og fikk hentet hjelp nede fra leiren.

En kjede av soldater førte ammunisjon og granater opp skråningen, som Craft tok i bruk.

Den ene granaten etter den andre ble kastet mot skytterhull og maskingeværposter, og når japanerne hoppet opp, ble de meid ned av Crafts rifle.

De siste flyktet inn i en grotte, og Craft kastet inn så mange håndgranater at den kollapset under eksplosjonen.

Familiefaren erobret skråningen utstyrt med 48 granater og fem rifle­magasiner.

Han fikk den gjeve Medal of Honor for sin utrolige innsats.

Paul Egger startet ­karrieren som pilot, men fikk en skade og ble omskolert til stridsvogn.

© 502 collection/Imageselect

12. Stridsvognfører lurte britene

I 1944 hadde Østerrikeren Paul Egger i oppgave å forsvare en skråning nær Caen i Frankrike.

Den 14. juli gikk det galt da britene inntok skråningen etter flere timers bombing. Britene hadde lagt et røykteppe for å dekke troppene.

Den tykke, hvite røyken gjorde det imidlertid umulig for de allierte flyene å angripe tyskernes stridsvogner.

Vanligvis var flyene en farlig fiende, men nå samlet Egger fire Tiger-stridsvogner, førte dem rundt fiendens flanke og kjørte rett gjennom røyken i et dristig angrep.

Britene hadde fem ganger så mange stridsvogner, men de ble fullstendig overrumplet og hadde ingenting å stille opp med.

Til slutt måtte de ta beina fatt. Da røyk­en lettet var 14 ­britiske stridsvogner ødelagt, halv­parten av dem av Egger­s Tigertank.