6 grunner til at Jugoslavia gikk i oppløsning

Forsøket på å få innbyggerne i Jugoslavia til å utvikle en felles jugoslavisk identitet var mislykket.

I en folketelling i 1981 krysset bare fem prosent av befolkningen av på jugoslavisk som nasjonalitet.

De mange etniske gruppene hadde ingen fellesskapsfølelse, men ofte et innbyrdes fiendskap som gikk mange hundre år tilbake.

Josip Broz Tito sto i spissen for de jugoslaviske partisanene som under andre verdenskrig befridde landet fra tysk okkupasjon. Etter krigen ble han Jugoslavias sterke mann.

Tito var krigshelt, halvt kroat og halvt slovener, og forsøkte iherdig å samle jugoslavene i en felles kommunistisk identitet under mottoet «brorskap og enhet».

Han undertrykte all opposisjon og alle tendenser til splid. Men da den 87 år gamle lederen døde i 1980, var det ikke lenger noen sterk mann til å holde Jugoslavia samlet.

På begynnelsen av 1980-årene fikk Jugoslavia behov for store lån, men krisen slo inn også i resten av det kommunistiske Øst-Europa, så her kunne ikke landet regne med hjelp.

I stedet så USA sitt snitt til å svekke Østblokken. Amerikanerne ville sørge for lån til Jugoslavia, og dermed vise andre kommunistiske land at også de kunne få hjelp fra Vesten hvis de innførte kapitalisme.

Med støtte fra USA opptok Jugoslavia lån i Det internasjonale pengefondet, til gjengjeld måtte landet tillate import av utenlandske varer som raskt utkonkurrerte de jugoslaviske.

På mindre enn to år ble 1100 bedrifter lagt ned, og mer enn 600 000 mennesker ble arbeidsløse. Nøden førte til uro og oppblussing av gammelt hat mellom landets etniske minoriteter.

Jugoslavias seks delstater var dypt avhengige av samhandelen med de andre kommunistiske landene i Øst-Europa. Men da økonomiene deres vaklet i 1980-årene, mistet Jugoslavia enorme inntekter, og den økonomiske krisen ble forverret.

Kommunismens løfter om samhold til det felles beste hadde til da vært det mest effektive limet til å binde landets etniske grupper sammen, men som så ofte før i historien begynte utsatte mennesker å lete etter syndebukker med en annen opprinnelse og religion.

Og dem hadde Jugoslavia rikelig av.

Under andre verdenskrig hadde mange kroater støttet nazistene og begått folkemord på serbere.

Da et flertall av innbyggerne i den kroatiske provinsen i 1991 stemte for selvstendighet, fryktet Kroatias serbiske mindretall at de igjen ville bli utsatt for forfølgelser.

De innledet et opprør som åpenlyst ble støttet av de serbisk-kontrollerte jugoslaviske regjeringsstyrkene.

For serbiske nasjonalister var 1990-årenes voksende konflikt mellom Jugoslavias forskjellige folkeslag en kjærkommen anledning til å gjøre opp et mange hundre år gammelt regnskap.

I 1389 hadde serbiske fyrster utkjempet et blodig slag mot en osmansk invasjonshær på Kosovo polje, en slette i dagens Kosovo. Serbernes tap var så store at osmanene etter slaget kunne innlemme Serbia i sitt muslimske imperium, og det skapte en bitterhet som ulmet i århundrer.

Dagen for slaget på Kosovo polje var gjennom flere hundre år blitt minnet i dikt, bøker og sanger, og da det trakk opp til borgerkrig, var mange serbere oppsatt på å ta en grusom hevn over Jugoslavias muslimske innbyggere, som av mange ble sett på som direkte etterkommere av de forhatte osmanene.