7 grunner til at Storbritannia ble bølgenes hersker

Sjøoffiseren John Haw-kins og hans slektning Francis Drake befant seg om bord, og de sverget hevn. Hawkins tegnet en ny type lynraske krigsskip til den undertallige engelske­ marinen, mens Drake fikk dronningens tillatelse til å angripe­ alle spanske mål.

I 1588 fikk Spanias kong Filip nok og sendte en armada for å invadere øyriket. Men Drake og den nye flåten var forberedt og knuste­ fienden på tre dager. England var nå en sjømakt.

Fyll, ulydighet og feighet blant sjøfolkene kostet­ flere seirer. Derfor fikk admiral Robert Blake i 1652 trykt marinens første reglement.

Til sammen 39 overtredelser ble fra da av straffet med alt fra pisk til henging, og for å sikre at alle kjente reglene ble de hver uke lest høyt av kapteinen. Straffene sikret at enhver offiser ble adlydt – uansett personlig autoritet.

Det kostet enorme summer å bygge skip, og da England på slutten av 1600-tallet hadde et enormt behov for kapital til å bygge ut flåten, var rikets pengeskrin tomt. I 1694 etablerte kong Vilhelm 3. derfor Bank of England for å skaffe penger til nye skip.

Befolkningen ble oppfordret til å låne banken – og dermed flåten – penger mot en årlig rente på åtte prosent. Redningsplanen ble en suksess. Selv tjenestefolk betalte inn penger, og i løpet av bare 12 dager samlet banken inn 1,2 millioner pund – nok til minst 20 nye krigsskip. Marinen var nå til enhver tid sikret midler.

Instruksen som gikk ut til britiske offiserer, var enkel og ikke til å misforstå: Forfølg og angrip – selv om fienden­ er i overtall. Regelen gjorde dem fryktet blant fiender, og brudd ble brutalt­ straffet.

Under et slag ved øya Menorca i 1756 lot admiral John Byng en fransk flåte unnslippe så godt som uskadd. Han skyldte på at skipene hans var underlegne. Byng ble straks kalt hjem og dømt til
døden­ for feighet.

Henrettelsen sikret at britiske offiserer alltid angrep fienden uten å nøle – ingen vågde annet. Med denne «angrip først»-doktrinen fikk britene et psykologisk våpen som var minst like sterkt som skip og kanoner.

Sykdommer om bord på britisk skip var en langt større fare enn kanoner. Den verste var skjørbuk, som skyldtes C-vitaminmangel og tok mange liv.

I 1753 skrev skipskirurgen James Lind at sitrusfrukt hjalp mot sykdommen. Etter hvert inngikk sitronsaft i dietten om bord, og britene kunne være lenger til sjøs enn noen andre.

Da Frankrike i 1778 erklærte krig mot Storbritannia, var skipene i den britiske flåten i elendig stand. De fleste var så gamle at pælemark hadde spist seg gjennom treverket, mens krepsdyr og sjøgress på skroget gjorde skipene langsomme.

Noe måtte gjøres, og det fort. Britene hadde ikke tid til å bygge nye skip. I stedet valgte de en revolusjonerende løsning. De gamle treskrogene ble kledd med plater av kobber, og i kontakt med vann dannet det seg en giftig film.

Det holdt krepsdyr og sjøgress unna og økte farten med nesten to knop – viktigere enn noe annet i kamp. Hvert skip krevde 15 tonn kobber, men i motsetning til andre nasjoner hadde britene rike kobbergruver.

Offiserer skal følge ordrer, men det er også lov å tenke selv. Det lå alltid i bakhodet på Englands største sjøhelt, Horatio Nelson.

Under det såkalte slaget på Københavns red i 1801 vendte helten det døve øret til da han fikk signal om å trekke skipene sine ut av en artilleriduell mot den dansk-norske flåten. Slaget endte med britisk seier, nettopp takket være Nelsons initiativ.