8 merkelige kriger
«Krig er bare en fortsettelse av politikken med andre midler.» Det skrev den tyske generalen Carl von Clausewitz i boka Om krigen. Men ikke alle konfliktene gjennom historien har hatt så rasjonelle årsaker
Det har vært mange grunner til at det har brutt ut krig.
USA-soldat ca.1860. I bakgrunnen Mount Baker på øya San Juan.
1. Seiglivet grensetvist i potetåker
Grisekrigen. San Juan-øyene i det nordvestlige USA, 1859–72.
Han har klaget til det britiske selskapet som eier grisen uten å få noe gehør. Nå står dyret og graver i potet-åkeren til den amerikanske bonden Lyman Cutlar – igjen. Denne gangen går Cutlar inn etter geværet og skyter dyret. Det markerer starten på en tvist som nesten eskalerte til en væpnet konflikt.
En tvetydig grensedraging har gjort at både USA og Storbritannia gjør krav på San Juan-øyene utenfor den amerikanske delstaten Oregons kyst. Når det britiske militæret forsøker å arrestere Cutlar, søker naboene hans hjelp fra det amerikanske militæret. Den britisk-fiendtlige generalen William S Harney ankommer øya med troppen sin, og britene svarer med å sende noen av sine egne soldater. Det blir imidlertid aldri noen ordentlige kamper.
USA og Storbritannia blir i stedet enige om at begge land kan ha en liten troppestyrke på øya inntil saken kan avgjøres ved internasjonal mekling. Konflikten blir først løst 12 år senere, da den tyske keiseren Vilhelm I blir engasjert som mekler. Keiseren og hans rådgivere beslutter at øyene tilhører USA. Konflikten blir løst uten dødsofre – bortsett fra en sulten gris.
Franske soldater angriper huset der de meksikanske generalene Arista og Santa Ana bodde i Veracruz.
2. Ødelagt bakeri fikk Frankrike til å angripe
Kakekrigen. Mexico, **1838–39.**
Årene etter Mexicos frigjøring fra Spania i 1821 var fylt med vold og uro. Det fikk den franske bakeren Remontel merke da bakeriet hans ble ødelagt av berusede meksikanske soldater i 1828. Remontel krevde 60 000 pesos (en dagslønn for en arbeider var én peso) av den meksikanske regjeringen som erstatning for det ødelagte bakeriet. De meksikanske ministrene syntes summen var latterlig og nektet å betale noen erstatning.
Ti år senere nådde opplysningene den franske kongen Ludvig Filip I. Han var allerede irritert over manglende tilbakebetaling fra Mexico av de lånene som Frankrike hadde stilt opp med da den meksikanske hæren ble satt inn mot utbryterstaten Texas.
Det var den siste dråpen. Ludvig Filip I fremmet et krav mot Mexico på 600 000 pesos som erstatning for skadene på bakeriet og dekning av utestående gjeld. Meksikanerne nektet igjen å betale, og den illsinte kongen sendte avgårde armadaen for å blokkere Mexicos viktigste handelshavn i byen Veracruz.
Etter måneder med fortsatt meksikansk steilhet raidet de franske troppene Veracruz og erobret byen. Den nye situasjonen gjorde at Mexicos regjering betalte sin gjeld til både Frankrike og bakeren Remontel.
Australske soldater under en øvelse.
3. Maskingevær skulle stoppe fuglene
Emukrigen. Vest-Australia, n**ovember 1932.**
En lang og tørr australsk sommer gjorde at mer enn 20 000 emuer måtte oppsøke nye steder for å finne vann. Vannet fantes blant annet på bondegårder i Vest-Australia, så det var dit de store fuglene valfartet. Bøndene begynte å bekymre seg for avlingene sine og appellerte til regjeringen om militær assistanse for å bli kvitt de ubudne gjestene. Regjeringen valgte noe overraskende å faktisk sende soldater for å løse problemet.
Major G P W Meredith plukket med seg to Lewis-maskingeværer og en gruppe soldater for å nøytralisere den akutte fugletrusselen. Soldatene oppdaget imidlertid fort at det var vanskelig å skyte fugler med en topphastighet på 50 km i timen – maskingevær eller ikke.
En uke, tre angrepsforsøk og utallige tomhylser senere hadde soldatene bare klart å drepe ca. 1000 av de om lag 20 000 fuglene. Regjeringen kalte tilbake major Meredith og soldatene hans og erkjente dermed nederlaget i det som senere skulle bli kjent som The Great Emu War.
Admiral Maarten Tromp er en av Nederlands største sjøhelter.
4. Krigserklæring ble glemt
335-årskrigen. Scillyøyene utenfor Englands sørvestspiss, **1651–1986.**
Under den engelske borgerkrigen støttet Nederland den kongelige siden i kampen mot parlamentets styrker under Oliver Cromwell. Men da krigslykken snudde, byttet Nederland side og støttet Cromwell. De kongetro ble rasende, og som hevn begynte flåten deres å raide nederlandske skip i den engelske kanalen.
Borgerkrigen gikk imidlertid dårlig for rojalistene, og flåten måtte trekke seg tilbake til Scilly-øyene utenfor Cornwall. Nederlenderne, anført av admiral Maarten Tromp, så sin sjanse til å kreve erstatning for det stjålne godset. De rojalistiske lederne nektet å betale, og admiralen tok den noe overmodige beslutningen å erklære krig mot Scilly-øyene. Etter tre måneder med stillstand måtte den kongelige flåten gi opp, og Scilly-øyene ble overlevert den seirende parlamentariske siden. Alle kunne seile hjem, men admiral Tromp glemte helt å trekke tilbake krigserklæringen mot øyene.
Det var dermed krigstilstand mellom Nederland og Scilly-øyene i 335 år uten at en eneste kule ble avfyrt. Løsningen på den teoretiske konflikten kom først da en lokalhistoriker på Scilly-øyene sendte en forespørsel til den nederlandske ambassaden om krigen virkelig pågikk fortsatt.
Til alles store overraskelse viste det seg at opplysningene stemte, og Nederlands ambassadør så seg nødt til å reise til Scilly-øyene og skrive under på en fredsavtale. Ambassadøren sendte til og med et lett ironisk og medfølende budskap til folket: «Det må ha vært forferdelig å vite at vi kunne ha angrepet absolutt når som helst."
Den 700 år gamle bøtta er utstilt i rådhuset i Modena.
5. Simpelt krigsbytte ble symbol for Modenas seier
Krigen om trebøtta. Nord-Italia, november 1326.
Kampene mellom to slekter, guelferne og ghibellinerne, hadde pågått i flere år som del av konflikten mellom paven og den tysk-romerske keiseren. I løpet av denne langvarige konflikten ble det utkjempet et regelrett slag mellom styrker fra byene Bologna og Modena – et slag som har blitt kjent for et noe merkelig krigsbytte.
I månedene før slaget hadde begge sider herjet, plyndret og myrdet på naboens territorium. En styrke fra Bologna beleiret en festning ved Monteveglio, noe som fikk motstanderen til å mobilisere. Ifølge andre kilder skal kampene ha blitt utløst av at noen soldater fra Modena snek seg inn i Bologna og stjal en trebøtte som man fylte med bytte fra byen. Bologneserne oppdaget tyveriet og krevde forgjeves å få tilbake bøtta.
Som svar på fornærmelsen utrustet Bologna en hær som skulle marsjere mot Modena. Modena klarte imidlertid å samle en liten styrke som raskt overrumplet bologneserne. Disse flyktet tilbake bak bymurene. Tapene var store på begge sider i slaget, men Modenas borgere regnet seg som seierherrer. Ifølge noen kilder ble trebøtta stjålet som seierssymbol først mot slutten av kampene. Bøtta ses i dag på som et klenodium og er utstilt på rådhuset i Modena.
Soldater fra Honduras betrakter døde salvadorianere. 2000 soldater ble drept under den fire dager lange krigen.
6. Kvaliken ble etterfulgt av grensekrig
Fotballkrigen. Honduras–El Salvador, 14.–18. juli 1969.
På 1960-tallet forlot hundretusener av mennesker, for det meste bønder, El Salvador og emigrerte til det større nabolandet Honduras. Store plantasje-eiende selskaper i Honduras motsatte seg dette og drev lobbyvirksomhet mot landets president, som etter hvert besluttet å konfiskere all jord som ble dyrket av utlendinger. De fleste innvandrerne fra El Salvador ble dermed tvunget til å flytte. Den salvadoranske regjeringen svarte med å hevde at jorda som de forviste hadde dyrket faktisk tilhørte El Salvador. Konflikten ble fort fastlåst.
Stemningen var med andre ord allerede spent da de to nabolandene møttes i kvalifiseringen til fotball-VM i Mexico i 1970. En kvalifisering som skulle avgjøres først etter tre kamper. Det ble bråk mellom supporterne allerede i den første kampen, som Honduras vant på hjemmebane. Den andre kampen ble spilt i El Salvador og endte med 3–0 seier til hjemmelaget. Den ble etterfulgt av enda verre vold. Foran den avgjørende kampen, som skulle spilles i Mexico by, var de to lagenes supporterskarer på bristepunktet.
El Salvador klarte å vinne 3–2 på overtid. Senere samme dag brøt El Salvadors regjering alle diplomatiske forbindelser med Honduras. Beslutningen ble motivert med at Honduras ikke hadde gjort nok for å kompensere de forviste emigrantene. Den polske forfatteren og journalisten Ryszard Kapucinski var på stedet og fulgte konflikten. Det var han som lanserte begrepet «Fotball-
krigen".
El Salvadors hær invaderte nabolandet for å erobre viktige områder. Den honduranske hæren slo tilbake, og plutselig hadde volden eskalert fra slagsmål mellom fotballsupportere til en blodig krig mellom to naboland. Over 2000 mennesker ble drept før USA tvang igjennom en våpenhvile etter fire dager.
Titusener av personer ble drept under opptøyene, som startet på veddeløpsbanen.
7. Keiseren satte inn hæren mot hooliganer
Nikaopprøret. Konstantinopel, 532.
Hesteveddeløp var en populær tilskuersport i Konstantinopels storhetstid på 500-tallet. Også på den tiden var det hooligans blant publikum. De to mest kjente hooligan-gruppene kalte seg De blå og De grønne, etter navnene på to av de mest berømte veddeløpsstallene. Hooligan-gjengene var også involvert i gatekamper og tok ofte parti for en av sidene i den politiske konflikten. De ropte ofte politiske slagord i pausene mellom løpene på veddeløpsbanen.
I januar 532 kom det til opptøyer etter at keiser Justinian hadde nektet å løslate to dødsdømte fanger, en som tilhørte De blå og en som tilhørte De grønne. Raseriet mot keiseren førte til opptøyer som blant annet gjorde at kirken Hagia Sofia ble rasert.
Enkelte av keiserens fiender i Senatet utnyttet hooligan-opprøret til å prøve å avsette Justinian og flere av hans viktigste medarbeidere. Palasset ble beleiret, og deler av byen brant ned under opptøyene. Opprørerne utropte deretter en ny keiser. Justinian vurderte å flykte, men ble overtalt av sin dronning Theodora til å ta opp kampen. Han sørget for at en budbærer skapte splid blant hooliganene ved å bestikke noen av dem og fortelle andre at den nye keiseren tilhørte De grønne. Deretter ga han ordre til sin befalhaver Belisarius om å sette inn soldater mot mengden. Om lag 30 000 hooligans ble drept i kvartalet rundt byens konkurransearena.
Sultanen Khalid bin Bargash, som fort ga opp. I bakgrunnen Zanzibars steinby.
8. Den nye sultanen ga opp etter 38 minutter
Den anglo-zanzibarske krigen. Zanzibar, 27. august 1896, klokken 09.02–09.40.
Verdens korteste krig varte bare i 38 minutter og ble utkjempet mellom Storbritannia og Zanzibar. Bakgrunnen for konflikten var et dødsfall.
Da Zanzibars pro-britiske sultan Hamad bin Thuwaini døde, ble han ikke etterfulgt av britenes utvalgte kandidat Hamud bin Muhammed. I stedet var det den avdøde sultanens fetter, Khalid bin Bargash, som utropte seg selv til leder.
De imperialistiske britene var vant til å få det som de ville. De ga den nye sultanen et ultimatum – han måtte forlate palasset senest klokka 09.00 to dager
etter. Sultan Khalid bin Bargash svarte med å ruste sine styrker og barrikadere seg i sitt nye palass, omgitt av livvakter.
Klokka 09.02 den 27. august innledet britene et bombardement av palasset, og klokka 09:40 hadde den nye sultanen og Zanzibar overgitt seg. På 38 minutter hadde Zanzibar mistet alt artilleri, 500 soldater og den kongelige yachten. På britisk side hadde bare én soldat blitt såret. Sultan bin Bargash flyktet, og Storbritannia kunne sette inn sin egen kandidat.