Afrikas mektigste rike levde på slaver og salt
Songhai i Vest-Afrika levde av handel med salt, gull og slaver, og imperiet vokste til å bli Afrikas mektigste. Mot slutten av 1500-tallet begikk imperiets herskere den feil å tro at Saharas ørken ville beskytte dem mot bedre bevæpnede fiender.
Songhais ryttere var sjanseløse mot de moderne våpnene i slaget ved Tondibi.
Ingen trodde det var mulig, ei heller de 18 000 rytterne og 9700 fotsoldatene fra Songhai som så spøkelseshæren nærme seg. Mot alle odds hadde den marokkanske hæren klart å ta seg gjennom Sahara-ørkenen.
Prisen som den marokkanske herskeren al-Mansur måtte betale for sin dristighet var imidlertid høy. Nesten halvparten av soldatene strøk med av tørst på den lange vandringen i stekende sol og hete sanddyner. De som hadde overlevd marsjen var underernært.
Slaget sto ved Tondibi i nærheten av Gao – hovedstaden i det gamle Songhai-riket – i 1591. Den marokkanske hæren var tallmessig underlegen Songhais hær – bare ca. 4000 soldater samt noen
tusen ryttere på kameler og hester. Men marokkanerne hadde likevel et militært overtak: musketter.
Hadde ikke en sjanse
Songhais brynjekledde ryttere med sine tunge lanser, og fotsoldatene med sine spyd og pilbuer, hadde ikke en sjanse mot tidens moderne skytevåpen. Songhais hersker Askia Ishag II så sin store og stolte hær falle til jorden – og sitt mektige middelalderrike glippe ut av hendene.
Songhai var et mektig vest-afrikansk rike som hadde sitt senter i dagens Mali og det vestlige Niger. Folket som bodde der – enkle fiskere på Nigerelven –hadde grunnlagt Gao på 600-tallet, og byen hadde etter hvert blitt midtpunktet i et voksende vest-afrikansk rike.
Gao lå strategisk godt til, og var endepunktet for en gammel karavane-rute gjennom Saharas ørken. Salt ble fraktet til Songhai på gyngende kameler over den brennhete ørkensanden. I Songhai ble saltet byttet mot glitrende gull fra sør. Karavanene gjennom
Sahara ble skjøttet av tuaregene, et
nomadisk berberfolk kjent for sin dyktighet som krigere. I Gao byttet varene eiere og ble fraktet videre sørover til den tropiske jungelen. Gao ble på grunn av sin plassering et bindeledd mellom ulike folkeslag og klimasoner.
Moskeen Djingareyber i Timbuktu stammer fra Songhais gullalder.
Det riket som kontrollerte den lukrative Sahara-handelen kunne regne med å høste store rikdommer. Det gjorde da også Songhai, men riket lå også i konstant grensekrig med sine naboland.
Flere mektige riker
Songhai grenset på denne tiden til andre mektige vest-afrikanske riker, som Mali og Ghana. I en periode på 1300-tallet var Songhai endog vasallstat under Mali, inntil det klarte å løsrive seg i 1375. Riket ble først styrt av Sonni-dynastiet, som senere ble erstattet av Askia-ætten. Det hadde sin storhetstid på 1400-tallet, under herskere som Sonni Dondi, Sonni Ali og Askia Muhammad. Songhai nøt godt av at nabolandet Malis betydning var betraktelig redusert på dette tidspunktet.
Songhais hærer kjempet til tider mot tuaregene i nord og også mot mossifolket i sør, som de aldri oppnådde noen varig fred med. Disse kontinuerlige krigene førte til stor tilgang på krigsfanger. Disse krigsfangene ble brukt som slaver, og spilte en viktig rolle i samfunnet. Med bøyd rygg under en het sol skjøttet de blant annet kongens rismarker. Dess mer imperiet ekspanderte, jo flere krigsfanger fikk det.
Så mange krigsfanger ble det at Askia Muhammad måtte bygge et ekstra kvartal i Gao for å huse dem etter et stort felttog mot mossifolket i 1498. På 1500-tallet ble det anlagt flere nye og store plantasjer der slavene måtte arbeide. Herskerne ga bort slaver til offiserer og krigere, og dermed ble slave-
systemet også spredt til resten av samfunnet. Det la grunnlaget for det som senere utviklet seg til en slavehandelsrute gjennom Sahara.
I Gao var det et stort slavemarked som forsynte internasjonale byer som Kairo, Konstantinopel, Lisboa, Genova og Venezia med afrikanske slaver.
Askia Muhammad, ifølge kunstneren Leo Dillon.
Holdt fast ved folketroen
Rundt år 1000 ble islam innført som statsreligion i Songhai. Befolkningen forble imidlertid i stor grad tro mot sin hjemlige folketro. På 1100- og 1200-tallet var riket preget av motsetninger mellom byenes mer progressive muslimske kjøpmenn og den konservative «hedenske" landsbybefolkningen. Herskernes religiøse fromhet la imidlertid ingen demper på den utstrakte slavehandelen.
Askia Muhammad I var en from muslim som islamiserte hele riket sitt. Han foretok også en pilegrimsreise til Mekka i 1497. Songhai hadde helt fra starten på 600-tallet bygget sin velstand på kontrollen av gullforekomstene i sør og saltet fra Sahara. De styrte all handel i Vest-Afrika, også den som involverte kobber, og hadde en etterspurt manufakturproduksjon i hovedstaden.
I Gao ble det produsert og solgt bomullstekstiler og klær, samt verdifulle mineraler som karneol. Karneol ble blant annet brukt til å dekorere perler.
Handelen økte
Askia Muhammad (slutten av 1400-tallet) styrte et rike i fred, og handelen økte. Utenlandske handelsmenn kunne ta seg gjennom Songhai uten å miste verken liv, lemmer eller varer. Askia Muhammad tok også fatt på oppgaven med å grave kanaler og brønner slik at bøndene kunne dyrke mer. Den kongelige risdyrkingen var meget vannkrevende.
Formelt var det Gao som var hovedstad i riket. Men byen fikk aldri så stor betydning som Timbuktu. Timbuktu var en blomstrende handelsby og et viktig læresenter i stadig vekst.
Forskerne vet lite om dagliglivet i Songhai. De arkeologiske funnene er få. 1500-tallshistorikeren Leo Africanus har imidlertid noen skildringer av Songhai i sine skrifter om Vest-Afrika. Han var imponert over Timbuktu, som han besøkte i 1513. «Her finnes mange leger, dommere, prester og andre lærde menn som kostnadsfritt får lov til å oppholde seg ved det kongelige hoffet."
Askia Muhammads grav i Gao står på UNESCOs verdensarvliste.
Myrdet av sin sønn
Etter Askia Muhammads død – han ble myrdet av sin sønn – begynte Songhai-riket sakte men sikkert å forfalle. Virkelig alvorlig ble det imidlertid først på 1580-tallet. Latente motsetninger mellom de ulike folkeslagene som bodde i riket – tuareger, mandingo, fulani og songhai– skapte stor sosial uro.
Også innen songhai-folket brøt det ut konflikter. Den vestlige delen av riket ble styrt av det strengt muslimske Timbuktu. Den østlige delen ble kontrollert av Gao, og de to byene lå i konstant feide med hverandre. Det gikk så langt at herskerne i Gao tydde til militære midler for å erobre Timbuktu. Men noen stor feiring av seieren ble det aldri snakk om, da den falt sammen i tid med nyheten om at marokkanske styrker marsjerte mot Songhai. Bakgrunnen for dette felttoget var at det marokkanske sultanatet ville ekspandere sørover og ta kontroll over de lukrative handelsrutene gjennom Sahara.
Herskerne i Songhai hadde alltid trodd at ørkenen var et sterkt vern mot angripere fra nord. Men i 1591 tok en marokkansk hær seg gjennom ørkenen. Songhais forsvarere sendte avgårde en stor flokk med okser for å spre de angripende marokkanerne. Men da fienden fyrte løs med børser og kanoner, snudde flokken og skapte kaos i Songhai-hæren i stedet.
Ved Tondibi led Songhai-hæren et knusende nederlag som ble dødsstøtet for et allerede svekket rike. Det kollapset, og nabofolkene var ikke sene om å ta seg inn i området og røve med seg fanger. Fangene ble deretter solgt på det voksende slavemarkedet.
Etter slaget ved Tondibi lot den marokkanske herskeren al-Mansur seg utrope til kalif over Vest-Afrika. Regionen gikk nå inn i en ny historisk epoke og det storslåtte Songhai gikk
i glemmeboken.