Babylonia: Alle skulle lyde dragedreperens folk
Babylonia var den mest forhatte av alle stormakter som truet den lille jødiske staten på Bibelens tid. Etter babylonernes seier i 586 f. Kr. ble jødene deportert til riket som dominerte området mellom Persiabukta og Middelhavet. Men heller ikke Babylons makt varte evig.
Babylonsk nyttårsfeiring ved Ishtar-porten.
Muren falt sammen med et fryktelig brak. Røyken hadde knapt lagt seg før soldater bevæpnet med skarpslipte sverd og spyd stormet inn i byen og harde kamper brøt ut i Jerusalems trange smug. Rop om nåde blandet seg med seiersbrølet fra de angripende krigerne.
Den babylonske herskeren Nebukadnesar II hadde beleiret byen i 18 måneder og var lei av å vente. Nå ble byen utsatt for iherdig beskytning fra katapulter mens soldater tok seg inn via tunneler under bakken. Året var 586 f.Kr, og Nebukadnesar hadde akkurat knust det jødiske folkets hovedstad. Oppgjørets time var kommet.
Jødene deporteres fra Jerusalem
Jerusalem ble ødelagt og plyndret, og garnisonens forsvarere hugget ned. De overlevende innbyggerne ble føyset sammen for å bli deportert. Nebukadnesar beordret at kong Sidkias barn skulle drepes, og stakk deretter ut øynene hans. Elleve år tidligere hadde samme Sidkia, en etterkommer av den legendariske jødiske kongen David, blitt opphøyet til konge over Judea av nettopp Nebukadnesar. Men Sidkia hadde ikke blitt den lydkongen som den babylonske herskeren hadde håpet på og ble nå straffet for sin ulydighet. Etter torturen og skjendingen ble han ført i fangenskap som en knekt mann uten livsvilje eller framtid.
Men Nebukadnesar var ikke ferdig. Han skilte ut byens ledende menn samt deres kvinner og barn. Embetsmenn, prester, håndverkere, smeder, krigsledere og andre prominente inngikk i den gruppa av ulykkelige sjeler som fikk rep rundt armer og hals. De fillete og de fattige ble etterlatt i den rykende asken fra en by lagt i ruiner.
Babylonia hadde flere separate storhetstider. Den første ble innledet under Hammurabi på 1700-tallet f. Kr. og den siste under Nabopolassar på 600-tallet f. Kr.
Fangetransporten slingret seg som en lang slange gjennom ørkenen. Nebukadnesar frydet seg over seieren og de mange jødiske fangene. Det jødiske folket var knust, deres hellige by var ødelagt og befolkningen deportert. Det var ingen tvil om at Marduk hadde beseiret Israels mektige gud Jahve. Nyheten spredte seg som ild i tørt gress gjennom hele det babylonske imperiet.
Stormakten Babylonia
Babylonia var en stormakt ved Eufrat i det sørlige Mesopotamia, et område babylonerne kontrollerte fra rundt 2000 f.Kr. til 539 f.Kr. Den babylonske sivili-sasjonen var i denne perioden det suverent mektigste riket i dette området. Den greske historikeren Herodot skriver imponert om Babylons tempel og høye forsvarsmurer, vakre gater, parker og palasser.
Det er et bilde som senere er bekreftet av arkeologien. Babylonia med sin hovedstad Babylon var preget av en robust økonomi og politisk stabilitet. Riket utgjorde et viktig bindeledd mellom Egypt, India, Iran og Syria-Palestina. Babylonske diplomater ble møtt av smigrende respekt uansett hvor de reiste. Den blomstrende økonomien stimulerte kultur, kunst og vitenskap. Babylonernes dype kunnskap om astronomi og matematikk ble epokegjørende innen vitenskapen.
Nebukadnesars erobringer
Bibelens syn på Babylon er imidlertid annerledes. Nebukadnesars erobring og ødeleggelse av Jerusalem var en katastrofe som satte dype spor i det jødiske folkets minne og identitet. To ganger beseiret han jødene. Den første gangen var i 597, da store deler av den jødiske befolkningen i Judea ble deportert til Babylonia mens landet som sådan ble latt i fred med Sidkia som lydkonge. Den andre gangen var i 586, da byen Jerusalem og tempelet ble ødelagt.
Beretningen om hvordan Marduk (til høyre) beseiret Tiamat ble brukt i propagandaen.
Babylonsk fangenskap
Denne perioden i babylonsk fangenskap, som varte i ca. 70 år, har en sentral rolle i Det gamle testamente. Profeten Esekiel, som selv var i eksil, skrev drømmende om hvordan jødene en dag ville samle seg og ta tilbake det tapte landet sitt.
I dag vet historikerne at Bibelens bilde av oppholdet i Babylon ikke er helt riktig. Jødene var ikke i fangenskap under hele eksilet. De hadde sine egne bosetninger og kunne også jobbe. De fikk derimot ikke forlate riket. Babylonia var en militær stormakt hvis framgangsrike kriger og fredelige handel kan føres tilbake til dets religiøse verdensbilde. Med hjelp av religion og myter vant den nye tidens herskere legitimitet.
Marduk beseiret Tiamat
En eller annen gang i perioden 1700 f.Kr. – 1100 f.Kr. oppsto det en beretning i Babylonia kalt Enuma elish. Tittelen betyr omtrent «nær oven" og stammer fra diktets to innledende ord. Diktet beskriver gudenes tilblivelse, hvordan det oppsto splid i de guddommeliges krets og hvordan en oppkomling ved navn Marduk drepte Tiamat, gudenes mor – en kvinne i en drages skikkelse. Etter å ha drept Tiamat skapte helten verden ved å stykke opp hennes enorme kropp. Det var en myte inspirert av gamle sumeriske beretninger. Men der de sumeriske historiene hadde til hensikt å underholde og gi åndelig veiledning, fikk Marduk en politisk betydning. Han var Babylons skytshelgen, og det fantes ikke et barn i det store babylonske riket som ikke hadde hørt om hvordan han beseiret Tiamat, kaosdragen. Det var rett og slett babylonsk krigspropaganda.
Babylonia krevde underkastelse
Fortellingen om Marduk som dreper den store dragen spredte ideen om babylonsk overlegenhet. Myten legitimerte Babylons makt i det politisk urolige Mesopotamia mellom Eufrat og Tigris. Slik gudene ble tvunget til å underkaste seg Marduk skulle andre riker underkaste seg babylonsk overhøyhet. Det jødiske riket og dets ulydige hersker hadde nektet dette og ble nå straffet med utryddelse, tortur og fangenskap for befolkningen.
Slik kan de hengende hagene som Nebukadnesar II bygde ha sett ut.
Ishtarporten
Man skulle ikke være reddhare hvis man ønsket å begi seg inn i det babylonske rikets fremste by, Babylon. Den storslåtte inngangen, kalt Ishtarporten etter gudinnen Ishtar, ble bevoktet av hundrevis av løver, okser og drager med langsmale slangehalser. De var riktignok hugget i stein eller malt på den finpolerte blå overflaten, men de var i høy grad levende for innbyggerne: monstrene holdt byens fiender unna. Men så førte da også denne porten en besøkende rett inn i det babylonske rikets hjerte.
Gjennom Ishtarporten gikk det en paradegate som forbandt Marduks tempel inne i byen med Akitutempelet utenfor murene. En gang i året slynget en lang prosesjon av mennesker seg mellom de to hellige stedene, gjennom Ishtarporten og forbi dens mytologiske voktere. Slik feiret folket Marduk og Babylons fortsatte herrevelde over Mesopotamia, som var den siviliserte verdenen ifølge babylonerne.
Kudurru markerte grensen
Ishtarporten og Mardukmyten viser hvor bevisst babylonerne var på sin førsterangsposisjon i regionen. I tillegg til fabeldyrene som voktet rikets hovedstad, plasserte babylonerne også bildesteiner – såkalte kudurru – som grensemerker rundt om i riket.
En slik bildestein fra Nebukadnesar Is regjeringstid – nå på British Museum i London – framstiller blant annet en bueskytter som er halvt skorpion og halvt menneske. Dette menneskemonsteret sto som et slags sinnsbilde på den mektige kongen, som sørget for at rikets grenser ikke ble overtrådt av fiender.
Inntatt av assyriere og persere
Til slutt hjalp selv ikke det. Også Babylon falt. Flere ganger, faktisk. Fra omlag 900 f.Kr. til ca. 600 f.Kr. var Babylonia tidvis under assyrisk styre, og i 539 f.Kr. ble Babylonia erobret av perserne.
Etter Babylons fall var det mange jøder som dro tilbake til hjemlandet for å gjenreise Jerusalem og tempelet. Selv om livet vendte tilbake til den jødiske hellige byen, glemte de aldri tiden i landsforvisning i det mektige Babylonia.