Bloody Sunday: Blodrød søndag i Nord-Irland

Egentlig har myndighetene nedlagt midlertidig forbud mot alle demonstrasjoner i Nord-Irland, men marsjen blir tillatt etter klare forsikringer om at den er fredelig. Planene har imidlertid provosert en pro-britisk forening, som kunngjør at den vil holde et religiøst, protestantisk møte i Derry sentrum på nøyaktig samme tidspunkt og sted som der borgerrettsmarsjen slutter.

Selv om begge demonstrasjonene er varslet og fredelige, har Legan fryktet at Derrys gater igjen skal forvandles til en krigsskueplass for kamper mellom de to fraksjonene.

Nå har han imidlertid fått høre at de katolske demonstrantene har droppet planene om å gå helt inn til sentrum av Derry. I stedet vil de holde avslutingstalene noen få gater fra byens hjerte. Og samtidig har den unionstro gruppen som ville holde et religiøst stevne på samme tid, bestemt seg for å droppe planene.

Det er gode nyheter. Risikoen for konfrontasjoner mellom demonstranter, politi og soldater er nå drastisk redusert. Og det er denne meldingen Legan nå skal skynde seg å få overbrakt til militærets hovedkvarter – det massive militæroppbudet er kanskje ikke nødvendig.

Legan kjører gjennom en sikkerhetskontroll til militærets hovedkontor litt utenfor Derry og blir eskortert inn i militærets kommandosentral, som er i høyeste alarmberedskap.

Men her mottas meldingen med et skuldertrekk. Og den forbløffede Legan sitter igjen med en ubehagelig følelse av at militæret faktisk ikke ønsker å unngå en konfrontasjon med demonstrantene.

I stedet tyder alt på at militæret ser marsjen som et godt utgangspunkt for å peke ut og arrestere bråkmakere med sympatier for nordirsk løsrivelse fra Storbritannia.

Mistanken underbygges av en massiv militær tilstedeværelse rundt Derry i forbindelse med marsjen. Både soldater fra Royal Artillery, Coldstream Guards, Royal Green Jackets og ikke minst elitesoldater fra fallskjermtroppene har tatt oppstilling langs demonstrantenes rute.

Feststemning blant demonstrantene

Derry, kl. 15:00: Folk fra alle områder rundt Derry trekker mot stedet der demonstrasjonsmarsjen skal starte. Arrangør Ivan Cooper står på en flatvogn, og vil lede marsjen fra den.

Det er en klar og solrik ettermiddag da omtrent 15 000 mennesker med Ivan Cooper i spissen setter seg i bevegelse langs ruten inn mot Derry. Fremst leder en flatvogn an, mens et stort banner proklamerer at dette er en demonstrasjon under ledelse av borgerrettsorganisasjonen NICRA.

Til tross for den alvorlige bakgrunnen for demonstrasjonen er folk glade, og det hersker en nesten festivalaktig stemning bakover i rekkene. Luften er mild, og etter hvert som marsjen skrider frem, lyser solen opp de vakre høydedragene i området rundt Derry.

Omsider beveger menneskemengden seg nærmere sentrum og inn på den brede William Street, der de passerer den kommunale svømmehallen, et bilverksted og branntomten etter et gammelt bakeri. På hjørnet av Rossville Street og Little James Street møter de imidlertid et ubehagelig syn.

På det flate taket på posthuset ligger to fallskjermsoldater i snikskytterposisjon iført kampuniformer og hjelm, og lengre nede i gaten mot kirken kan demonstrantene se enda flere soldater bevæpnet med automatrifler.

Synet av den profesjonelle hæren provoserer flere av marsjens unge menn, som roper slagord etter soldatene og “viser dem fingeren”.

Noen plukker opp steiner fra bakken og gir seg til å kaste mot de militære stillingene – en dagligdags foreteelse i det opprørske Derry, men likevel en handling som marsjleder Ivan Cooper gjerne skulle sluppet å se under en fredelig demonstrasjon.

Den fredelige stemningen blant demonstrantene fordufter, og flere begynner å undre seg over soldatenes utstyr. Under denne typen demonstrasjoner bærer de normalt visir og skjold for å beskytte seg mot steinkasting, men disse soldatene er i kampuniform, som om de er klare til krig.

Soldater spent til bristepunktet

Kl. 15:05: Under bevæpnet eskorte blir generalmajor Robert Ford kjørt fra ­kommandosentralen og inn bak militærets barrikader. Derfra kan han se ­demonstrantene ankomme.

Da generalmajor Robert Ford hopper ut av sitt pansrede personellkjøretøy bak de militære sperringene, er han omgitt av tungt bevæpnede soldater. Skarpskyttere med teleskopsikte dekker fronten, og over hundre soldater er klare til å gå i posisjon i området rundt kirken.

I tillegg har tre støtteenheter utstyrt med morterer og maskingevær ankommet i lastebiler, og flertallet av fallskjermssoldatene er utstyrt med 50 skarpe skudd hver. Flere av dem har for øvrig kommet hjem fra utstasjonering på Kypros samme morgen, og blitt sendt direkte til Derry.

Brølene fra hundrevis av rasende demonstranter høres nå over barrikadene, og etter hvert som det også meldes om steinkasting, blir stemningen blant soldatene stadig med spent.

En av radiooperatørene i støttegruppen kikker rundt på kameratenes svartmalte ansikter. De klamrer seg til våpnene sine. Adrenalinet pumper i kroppen, og radiooperatøren har bare én tanke i hodet: “Kom igjen nå, gi oss den hersens ordren. Ellers går vi fra konseptene!”

Kl. 15:05: Demonstrasjonen blir mer og mer kaotisk mens arrangørene desperat forsøker å lede marsjen bort fra den opprinnelige ruten mot sentrum og bort fra de militære sperringene.

Luften er fylt med steinkasting og slagord da grupper av unge bryter ut fra den offisielle marsjen og i stedet fortsetter nedover William Street, der de angriper soldatenes barrikader.

Mens lederne for demonstrasjonen forsøker å mane de unge til ro gjennom megafonen, trappes urolighetene ytterligere opp. Enkelte forsøker å komme seg forbi sperringene og sender spyttklyser mot soldatene, som hånes av folkemengden: “Engelske hunder, kom frem fra sperringene og kjemp som menn!” “Kom ut og slåss!”

Flasker, stein, planker og møbler hamrer mot de militære forskansningene, og det er nå tydelig for alle at den fredelige demonstrasjonen har utviklet seg til det stikk motsatte.

Alt ser ut til å være ute av kontroll da en enorm, grønn vannkanon plutselig dukker opp bak et hjørne og sender kraftige vannstråler mot folkemengden. Demonstrantene spres i vill panikk, men noen klarer likevel å kaste et par doser tåregass mot sjåføren i vannkanonen og over militærets barrikader, slik at soldatene må ta på seg gassmasker.

I løpet av de neste minuttene fylles luften av enda mer tåregass da soldatene svarer med samme middel, og samtidig gjør seg klar til å skyte med gummikuler. Gummikulene er fremstilt av hard, svart gummi og er rundt 15 centimeter lange.

De avfyres med en fart på omtrent 250 kilometer i timen og kan være dødelige på kloss hold. De første skuddene treffer to unge gutter – den ene i magen, den andre i brystet. Demonstrantene trekker seg tilbake, men beveger seg fremover igjen øyeblikket etter.

Det neste kvarteret avfyrer soldatene 137 gummikuler sammen med massive mengder tåregass. Enkelte demonstranter blir slått bevisstløse av kulene eller kollapser i gasskyen, men andre fortsetter kampen.

Spikerbombealarm utløser Bloody Sunday

Kl. 15:50: De fleste demonstrantene prøver å komme seg unna, mens noen tar opp kampen fra skjulesteder i sidegatene. Ingen har lenger oversikt over uroen.

I et tomt hus ved William Street har en gruppe soldater skjult seg for å holde øye med demonstrasjonen på nært hold. De følger nøye med på uroen mens de hele tiden har våpnene siktet inn mot menneskevrimmelen.

Troppsføreren har gitt soldatene ordre om å skyte hvis de ser noen av de fryktede spikerbombene som har blitt opprørernes foretrukne og dødelige våpen mot det britiske militæret. Ingen har sett bombene blant demonstrantene så langt i dag, men plutselig høres det rop fra en soldat i bygningens andre etasje:

“Spikerbomber! Spikerbomber!” skriker han og løsner de første skarpe skuddene mot demonstrasjonen. Men soldaten i andre etasje har ikke sett noen spikerbombe da han roper, han har bare hørt to høye brak like ved. Likevel får ropet hans en annen soldat i første etasje til også å løsne skudd.

Gassmasken gjør det vanskelig for ham å sikte, derfor avfyrer han i alt tre skudd mot en person på gaten.

Kl. 15:50: Militæret løsner de første skarpe skuddene mot demonstrantene.

15-åringen Damien Donaghy har nettopp rundet et hushjørne, og bøyer seg ned for å plukke opp en brukt gummikule da han kjenner en voldsom, stikkende smerte i høyre hofte. Han faller om på bakken og ser blodet strømme ut fra et hull i buksene.

Lyden av skuddene og synet av Damien Donaghy som knekker sammen, skaper panikk i gaten. Noen løper bort for å trekke Damien unna, og samtidig høres det flere korte salver fra det tomme huset på William Street.

VIDEO – Se de grusomme bildene fra Bloody Sunday:

Den eldre, gråhårede herren John Johnston var egentlig på vei for å besøke en gammel venn da han ble fanget i demonstrasjonen. Nå faller han om på bakken like ved den 15 år gamle gutten.

Det første skuddet treffer John Johnston i høyre kne, det neste i venstre skulder. “Å gud, to menn er skutt,” skriker en kvinne, mens demonstrantene løper bort fra William Street i panikk.

Gatene blør

Kl. 16:10: De sårede bæres bort fra skuddlinjen av sjokkerte demonstranter. Andre steder på gaten fortsetter steinkastingen, mens ­militæret gjør seg klar til nok et svar.

“Hallo 90, dette er 65. Kan du heve sperring 14, en av våre fire lastebiler er på vei gjennom". Ordren fra oberst Derek Wilford blir utført kontant, og huiende og plystrende stormer de første elitesoldatene gjennom sperringen og direkte ut mot demonstrantene, der unge og gamle blir lagt i bakken og arrestert.

Minutter senere heves også sperring nummer 12, før en konvoi med sju pansrede personellkjøretøy og to lastebiler drønner inn i sidegatene. På veien treffer de en 18-årig gutt som blir slengt opp i luften.

Da bilene bremser opp, hopper over 100 fallskjermsoldater ut, utstyrt med køller og automatvåpen og klare til angrep. Den militære ledelsen har advart soldatene mot angrep fra irske snikskyttere. Og selv om ingen foreløpig har sett en eneste snikskytter, setter flere soldater seg straks på huk og sikter mot bygninger og mennesker. Fra flere fronter skyter soldatene varselskudd i luften.

Mellom kl. 16:15 og 16:20: En gruppe soldater har samlet seg i området rundt parkeringsplassen Rossville Flats, som folk nå flykter fra.

Situasjonen har utviklet seg altfor voldsomt etter den katolske presten Edward Dalys smak. Han hadde nettopp avsluttet en begravelse da han bestemte seg for å delta i borgerrettsmarsjen. Nå er han i fullt firsprang over parkeringsplassen Rossville Flats for å komme seg bort fra urolighetene.

Ved siden av ham løper en 19-åring ved navn John Duddy. Gutten ler litt for seg selv, og Daly tenker at gutten trolig ler fordi han ser en prest flykte av gårde iført prestekrage. Da høres et kort smell, og den unge gutten faller forover med et stønn.

Først tror Daly at Duddy er truffet av en gummikule, men da noen forsøker å trekke ham i sikkerhet, renner det blod ut av nese og munn og farger asfalten rød. John Duddy er døende, og rundt ham hersker det nå total panikk.

Andre demonstranter flykter inn i sidegatene – det gjelder blant andre 37 år gamle Peggy Deery, som er mor til 14 barn og bare vil komme seg hjem. Men plutselig står Peggy Deery overfor en fallskjermsoldat med maling i ansiktet.

Han sikter direkte mot henne. Et skudd visler gjennom luften, og Peggy Deery faller sammen på bakken.

“Ikke skyt! Ikke skyt!” skriker hun, mens kjøttet henger i laser fra høyre lår. Soldaten forsvinner.

Ved en av sperringene – bare et steinkast fra Peggy Deery – flykter også 25 år gamle Danny Craig sammen med 18-åringen Michael Kelly, som for første gang er med i en demonstrasjon.

De kaster seg i dekning sammen og famler etter noe å kaste. Michael finner en stein, men rekker bare så vidt å reise seg før han faller skrikende bakover: “Danny, jeg er blitt skutt,” roper han og tar seg til magen.

Flere kommer for å hjelpe til, men ingen kan finne verken blod eller skuddsår: “Det ser greit ut her, ingen fare. Du er ikke er truffet,” beroliger de.

Men like etter mister Michael Kelly bevisstheten. Kulen har laget et lite hull i jakken, før den har perforert tarmer, vener og arterier og til slutt satt seg fast i ryggsøylen. Michael Kelly dør minutter senere. Mens Kelly slepes bort, fortsetter soldatene med å beskyte barrikaden.

Fire andre blir truffet – blant dem 19-åringen Willie Nash, som har deltatt i gatekamper mot de britiske soldatene før. Denne gangen har han imidlertid møtt opp til marsjen sammen med familien sin, og Willies far, Alex, ser sønnen bli skutt og deretter slepe seg døende bortover asfalten.

“De har skutt sønnen min,” skriker Alex og løper instinktivt frem for å hjelpe ham. Alex strekker hendene i været mens han løper, for å vise soldatene at han er ubevæpnet. Men til ingen nytte. Alex Nash blir truffet i venstre arm og faller om ved siden av Willie. Han klarer å få snudd seg rundt, og legger den høyre armen rundt sin døende sønn.

Hvitt flagg forgjeves

Rundt kl. 16:20: Mens soldatene skyter, rapporterer de ­konstant om både snikskyttere og ­spikerbomber. Men ingen andre ser disse massive motangrepene, og ennå er ingen av ­soldatene såret.

I Glenfada Park, noen hundre meter fra der Willie Nash og Michael Kelly nettopp er blitt skutt, går en britisk soldat amok. Uten hjelm på hodet vandrer han, ifølge vitnene, rastløs rundt i parkområdet mens han sikter på de panikkslagne demonstrantene som presser seg mot murene: “Jeg skyter dere, irske hunder! Irsk avskum,” roper han og avfyrer tilfeldige skudd.

Det er også her – i utkanten av Glenfada Park – at de neste dødelige skuddene faller. Det første treffer 22 år gamle Jim Wray og trenger horisontalt inn i ryggraden, der kulen splintrer 10. og 11. ryggvirvel.

Jim Wray faller forover og slår ansiktet mot fortauet. Etter fallet greier han så vidt å løfte hodet, og forsøker å trekke seg fremover etter armene. “Jeg klarer ikke å bevege meg,” klynker han, mens fortauet rundt ham slår gnister av enda flere skudd.

Det går bare noen få sekunder, så blir Jim Wray truffet igjen, og denne gangen er skuddet dødelig.

Rundt kl. 16:25: De gjenværende demonstrantene ­presser seg i desperasjon mot murer og sperringer for å unngå skuddsalvene.

For Patrick Joseph Doherty ser det håpløst ut. Han er omringet av soldater som tilsynelatende velger seg ut helt tilfeldige ofre. 31-åringen bestemmer seg for å søke tilflukt mellom to boligblokker, derfra kan han velge å løpe inn i en leilighet eller over i en sidegate.

Patrick Doherty åler seg på bakken det første stykket for å skjule seg mest mulig for soldatene, men det hjelper ikke. På veien blir han truffet i siden av en kule, som perforerer aorta og fortsetter ut av brystkassen. Patrick Doherty gisper etter livet: “Hjelp meg, å gud, hjelp. Jeg vil ikke dø alene,” roper han.­

Noen meter fra den døende mannen holder ikke 41-åringen Bernard McGuigan ut lenger. Sammen med flere andre har han søkt dekning ved en telefonkiosk, men ropene fra Patrick Doherty er hjerteskjærende, og tross advarsler bestemmer Bernard McGuigan seg for å hjelpe den sårede mannen.

McGuigan vifter med et hvitt lommetørkle mens han tar et steg ut i gaten mot Doherty. Men han rekker ikke å gå mange skritt før to nye skudd flerrer luften. McGuigans kropp dreies i en voldsom bevegelse, deretter splintres hjerneskallen hans, og beina knekker sammen under ham.

Soldatene har truffet Bernard McGuigan i bakhodet, og han dør på stedet.

Bloody Sunday –tragedien har inntruffet

Kl. 16:45: I det mennesketomme bybildet ­høres nå bare spredte skudd.

Et av dagens siste skudd går motsatt vei, mot soldatene. Det faller ved Bogside Inn, et par hundre meter fra begivenhetenes sentrum, men ingen blir truffet. Det isolerte skuddet er symptomatisk for motangrepenes karakter.

Det er ingen tvil om at medlemmer av IRA er til stede i et visst omfang, men undergrunnshæren virker totalt uforberedt, og motstanden er tilfeldig og ukoordinert. Da kampene dør ut, er det en by i totalt sjokk og lammelse som går kvelden i møte.

Telefonen ringer uten stans hos presten Edward Daly, som var med under demonstrasjonen og så unge John Duddy bli skutt. Siden dette første drapet har Daly salvet seks andre døende på gaten, og klærne og hendene hans er fremdeles klissete av blod da han besvarer oppringningene fra de mange pårørende.

Først senere får han overblikk over tragediens omfang – 27 mennesker er skutt, 13 av dem er døde.

Dagens siste tragedie skjer da to venner forsøker å kjøre den sårede 19-åringen Gerard Donaghy til sykehuset. På veien blir de stoppet ved en militær kontrollpost, der de får beskjed om å gå ut av bilen til tross for at de har en døende passasjer.

I stedet for å bli kjørt til sykehuset behandles Gerard Donaghy av militæret. Han dør samme kveld.

Den britiske regjeringen vil granske Bloody Sunday

Dagen etter: Nyheten om de mange døde og sårede under demonstrasjonen er spredt til hele verden, og offentligheten er lamslått. Nord-Irland er i opprør.

Stemningen er trykket i Downing Street, der saken om skytingen har havnet på statsminister Edward Heaths bord. Han er bekymret over medienes beskyldninger mot elitesoldatene, og foreslår at militæret får lov til å legge frem sin versjon av saken på en pressekonferanse.

Det skjer allerede samme dag, der talsmenn for militæret slår fast at soldatene skjøt i selvforsvar etter angrep fra snikskyttere og bombemenn fra opprørshæren IRA.

Uttalelsen står i skarp kontrast til øyevitneberetninger fra sjokkerte innbyggere og journalister på stedet. De fastholder at de britiske soldatene skjøt direkte inn i en ubevæpnet demonstrasjon.

Erklæringen fra militæret vekker samtidig et ubehersket raseri i Nord-Irland, der katolikkene gjør seg klar til motsvar.

2. februar 1972: Den britiske regjeringen igangsetter en granskning av hendelsene. Men katolikkene mener at granskningen ikke blir nøytral, og raseriet flammer opp overalt i Nord-Irland.

I Derry begraves de døde etter det som nå kalles Bloody Sunday. I Dublin marsjerer 20 000-30 000 rasende demonstranter mot byens britiske ambassade. Ambassadøren og de ansatte evakueres, og kort etter blir ambassaden knust og brent ned.

Andre britiske bygninger blir angrepet, samtidig med at IRA rekrutterer nye folk og planlegger attentater mot britisk militærvesen og britiske politikere.

I juni dør 59 år gamle John Johnston som følge av skuddet han ble truffet av under Bloody Sunday. Dødstallet er dermed oppe i 14.

Beskrivelsen av hendelsesforløpet på Bloody Sunday er basert på vitneutsagn. De militære uttalelsene stammer hovedsakelig fra den første offentlige granskningen av hendelsene, foretatt i 1972.

De sivile vitneutsagnene er for det meste samlet inn av journalister i tiden kort etter Bloody Sunday (da blant andre The Sunday Times opprettet en egen reportasjegruppe for hendelsen) og helt frem til i dag.