Bloody Sunday: Irene drepte hverandre

I 1921 ønsket katolikkene i Belfast å bli en del av et selvstendig Irland mens protestantene ville bli i Storbritannia. Søndag den 10. juli kulminerte striden i et blodbad.

I 1921 ønsket katolikkene i Belfast å bli en del av et selvstendig Irland mens protestantene ville bli i Storbritannia. Søndag den 10. juli kulminerte striden i et blodbad.

Battle Of Ashbourne 1916-2023

Kongens karet kjører bortetter hovedgaten High Street i Belfast. På setet i den åpne vognen sitter britenes kong George 5 og hans kone, dronning Mary. Paret vinker til de mange tusen menneskene som har møtt opp for å ønske kongeparet velkommen denne 22. juni 1921.

Det er første gang på 20 år at den nordirske byen får kongelig besøk. Og denne sjeldne æren har satt sitt tydelige preg på byen. I sidegatene henger det britiske flagg mens fortau og lyktestolper har blitt malt i Storbritannias nasjonalfarger: rødt, hvitt og blått.

Men feststemningen kan krakelere hvilket øyeblikk som helst – det vet de britiske myndighetene. Mer enn ett tusen soldater og politifolk har stilt opp langs ruten til rådhuset i Belfast. Det er dit George og hans kone skal. Ordensmaktens massive oppbud vitner om en konflikt som har preget Belfast og Irland siden slutten av 1. verdenskrig.

George 5., dronning Mary, Belfast

Knapt en måned etter kong George 5 og dronning Marys besøk i Belfast brøt det ut blodige kamper mellom byens katolske og protestantiske innbyggere.

© Mirrorpix/Getty Images

Siden løsrivingspartiet Sinn Féin vant over to tredjedeler av setene i det irske underhuset ved valget den 14. desember 1918, har frihetskampen mot det britiske overherredømmet blusset opp i hele Irland. Republikanerne, som tilhører den katolske befolkningen, ønsker å rive seg løs fra Storbritannia og gjøre Irland selvstendig.

Mens konflikten i Dublin og det sydlige Irland er preget av kamper mellom den katolske undergrunnshæren IRA (Irish Republican Army) og den britiske hæren, er det oftest tale om sammenstøt mellom katolikker og protestanter i det overveiende protestantiske Nord-Irland og Belfast. De pro-britiske protestantene kaller seg selv “unionister” og ønsker å fortsette å stå under britisk styre. Katolikkene, som går under navnet “nasjonalister”, kjemper derimot for et fritt og samlet Irland.

Det er dette vepsebolet av politiske spenninger som George 5 stikker hånden i da han stiller seg opp foran rådhuset i Belfast tidlig på ettermiddagen og henvender seg til befolkningen:

“Jeg snakker fra hjertet når jeg sier at jeg ber om at mitt besøk i Irland i dag kanskje kan bli det første skrittet mot en slutt på de stridighetene mellom hennes (Irlands, red.) folk, uavhengig av rase og tro. Mitt håp er at jeg kan appellere til alle irer om å stoppe opp og rekke frem hånden i en forsonende gest. At dere kan vise dere i stand til å tilgi og glemme og komme sammen om å innlede en ny æra med fred for det landet som dere elsker.”

“Betjentene i bilen er fulle og har stormet en rekke hus. De er malt svarte i ansiktet.” IRA-mannen J. Burns om politiet i Belfast den kvelden da urolighetene bryter ut.

Unionistene er glade for talen, men nasjonalistene er ikke fornøyde. I den katolske avisen The Irish News står det på lederplass dagen etter:

“Man kunne fornemme den britiske statsministeren Lloyd Georges fordervede hånd føre pennen bak hver setning.”

Likevel går IRAs stabssjef, Richard Mulcahy, med på å møte general sir Nevil Macready, den øverste sjefen for de britiske styrkene i Irland, for å underskrive en våpenstillstand lørdag den 9. juli 1921. Avtalen betyr at unionistene og nasjonalistene legger ned våpnene og dermed avslutter den irske uavhengighetskrigen som har rast i landet i halvannet år. Etter dette kan man begynne forhandlinger om Irlands fremtid – og mulige selvstendighet.

Men våpenstillstanden trer ikke offisielt i kraft før to dager senere, mandag den 11. juli kl. 12.00, og i den nordirske byen Belfast er ingen av de stridende partene klare til å legge fra seg våpnene før tiden. Snart eksploderer byen i vold, påsatte branner og drap.

Politibande på røvertokt

Belfast, lørdag den 9. juli, kl. 23.30: I den vestlige delen av Belfast ligger byens største katolske bydel. Området er et yndet mål for den pro-britiske politistyrken Royal Irish Constabulary (RIC), som sjikanerer katolske borgere og ransaker hjemmene deres i jakten på IRA-opprørere.

Charles Dunne trår på gassen og svinger den pansrede politibilen bortover Raglan Street. Bak ham sitter kollegene Thomas Conlon og Edward Hogan, som i likhet med ham selv arbeider frivillig for RIC. Ansiktene deres er svartmalte – et tegn på at de tilhører RIC-offiseren John Nixons gruppe, som ligger i konstant konflikt med IRA-medlemmer i byen.

Pansret mannskapsvogn i Belfast, Nord-Irland

Politiet i Belfast patruljerte ofte gatene i pansrede mannskapsvogner.

© TheIrishStory.com & G. B. Kenna/O’Connell Publishing Company & Shutterstock

Charles Dunne og de to kollegene bak i vognen har drukket tett hele kvelden, og de har ransaket flere hjem i det katolske nabolaget i jakten på IRA-sabotører. Nå har turen kommet til en av de store fiskene i undergrunnshæren i Belfast, Frank Crummey. Han er etterretningssjef for en av IRAs bataljoner i den såkalte Belfast Brigade, som teller nesten 1000 bevæpnede soldater. Crummey bor i Raglan Street nr. 59, og det er dit Charles Dunne og RIC-kollegene hans har tenkt seg.

Arthur Balfour, det britiske parlamentet

Arthur Balfour var en innflytelsesrik politiker, og i årene 1902-1905 styrte han Storbritannia som statsminister.

© Prisma/Imageselect & Shutterstock

Vennlighet skulle trygge britisk styre

Millionlån til kjøp av landjord samt økt hjemmestyre skulle få irene til å oppgi kravet om selvstendighet, men 1. verdenskrig forpurret planen.

“Kvel kravet om irsk hjemmestyre med vennlighet.” Slik lød den politiske strategien fra den britiske ministeren for Irland, Arthur Balfour, på slutten av 1800-tallet.

Storbritannia hadde styrt Irland siden 1801, men en rekke nasjonalistiske oppstander i siste halvdel av århundret skapte uro på øya.

Arthur Balfours taktikk gikk ut på å innføre en rekke politiske og økonomiske reformer som ville få irene til å glemme kravet om full uavhengighet fra Storbritannia. Bl.a. ga politikeren irske jordleiere mulighet for å låne fra en pott på i alt 33 mill. pund til å kjøpe sin egen jord.

I 1898 ga det britiske parlamentet fra seg enda mer suverenitet da det vedtok loven om lokalt selvstyre for Irland. Håpet var igjen at det kunne dempe de irske nasjonalistenes krav om full suverenitet over den grønne øya.

Men 1. verdenskrig kom og stakk kjepper i hjulene for britenes plan: Katolikkene i Irland ble rasende over at britene innførte tvungen verneplikt for irer i krigens siste år. Derfor forlangte flertallet av befolkningen i Irland full uavhengighet etter krigen.

IRA ligger på lur

Raglan Street i Belfast, lørdag, kl. 23.50: Våpenstillstanden blir møtt med blandede følelser i Belfast. Den 3. mai samme år har Irland blitt offisielt delt i en nordlig og en sørlig del, og byens katolikker frykter at landsdelen deres skal bli værende en del av Storbritannia.

Lyden av taktfaste slag på grytelokk runger mellom husveggene i Raglan Street, og en rød lommelykt lyser opp i kveldsmørket. Begge er avtalte signaler fra IRA-folk som vil advare om at et fiendtlig kjøretøy nærmer seg.

Sean Montgomery har et godt tak om geværet sitt og beveger seg bortover gaten sammen med 13 andre IRA-folk. Samtlige er medlemmer av “Active Service Unit” (ASU) – en liten avdeling som består av 32 mann som patruljerer i den vestlige delen av Belfast om kvelden, når britenes irske håndlangere er beryktet for å sjikanere katolikkene.

“Ta ingen fanger hvis dere støter på en av John Nixons drapsbander!” Roger McCorley, IRA-leder i Belfast.

Den unge IRA-mannen J. Burns kommer løpende bortover Raglan Street med kurs mot gruppen sin. Han har holdt øye med den RIC-mannskapsvognen som har avlagt besøk i det katolske kvarteret hele kvelden. Lettere andpusten rapporterer Burns til gruppen:

“Betjentene i bilen er fulle og har stormet en rekke hus. De er malt svarte i ansiktet.”

Sean Montgomery merker sinnet vokse i kroppen. Den svarte fargen er varemerket for unionistenes beryktede “drapsbander” som har atskillige IRA-menns liv på samvittigheten. Lederen av bandene er RIC-offiseren John Dixon, som tidligere på året brøt seg inn i et hus og drepte tre katolske republikanere.

Sammen med de andre IRA-folkene gjemmer Sean Montgomery seg i en sidegate til Raglan Street. Da RIC-vognen er noen få meter fra dem, gir IRA-gruppens leder, kaptein Flynn, tegn til å åpne ild. Sean Montgomery sikter på panservognen.

Paaskeopprøret i Dublin i 1916

Britene slo hardt ned på det irske opprøret i Dublin i påsken 1916.

© Pictorial Press Ltd/Imageselect & G. B. Kenna/O’Connell Publishing Company & Shutterstock

Irene kjempet for selvstendighet

Den irske uavhengighetskrigen begynte reelt sett i påsken 1916, da det fant sted et mislykket opprør.

Den 24. april 1916 (2. påskedag) besatte omtrent 1200 irske nasjonalister postkontoret og andre sentrale institusjoner i Dublin. Målet var en selvstendig irsk republikk, men den britiske hæren sendte over 10 000 soldater til byen. Opprøret ble slått ned på seks dager, og siden henrettet britene 15 opprørsledere.

Henrettelsene ga den irske nasjonalismen vind i seilene, og ved valget i 1918 vant det republikanske partiet Sinn Féin 73 av de 105 irske plassene i det britiske parlamentet. I januar 1919 utropte Sinn Féin den selvstendige irske republikken, men den britiske regjeringen nektet å anerkjenne staten. Først etter to og et halvt års krig oppnådde Irland (unntatt Nord-Irland) sin selvstendighet.

Bakholdsangrep tenner gnisten

Raglan Street, søndag den 10. juli, kl. 00.05: Selv om våpenstillstanden offisielt ikke trer i kraft før middagstid på mandag, har kampene stoppet de fleste steder på den grønne øya. Men i Belfasts gater fortsetter krigen.

Kulene flerrer luften da Sean Montgomery og tre andre soldater fra ASU lister seg gjennom de hullene som IRA har laget i hagemurene for å kunne bevege seg raskere gjennom bydelen. Planen er å storme politibilen bakfra – fra den andre siden av Raglan Street. Men da Sean Montgomery og de tre våpenbrødrene hans nærmer seg politibilen, hører de en irsk stemme rope til dem:

“Stopp! Opp med hendene!”

De tre RIC-politimennene har trådt ut av panservognen, og en av dem har fått øye på Seans lille gruppe. Sean Montgomery kikker bort på Jack Donaghy, den mest skytegale av de fire IRA-folkene. Jack tar sikte med sitt halvautomatiske håndvåpen – en Mauser C96 som har fått kjælenavnet “Peter the Painter” – og skyter.

Mauser C96, pistol, Belfast, opproer

De blodige kampene ble innledet med at IRA-mannen Jack Donaghy skjøt og drepte en politimann med sin Mauser C96.

© Askild Antonsen & G. B. Kenna/O’Connell Publishing Company & Shutterstock

Alle tre politimennene faller i bakken, truffet av Donaghys skudd. Sean Montgomery er kjapt borte ved de falne. Han konstaterer at to av dem er alvorlig såret, mens den tredje, Thomas Conlon, er død på stedet av et skudd gjennom halsen.

Sean Montgomery løper bort fra gjerningsstedet med hjertet i halsen. I det fjerne kan han høre utrykningen fra de britiske RIC-politibilene tilta i styrke. De fire ASU-karene slipper unna fra gjerningsstedet og skjuler seg i et hus i Albert Street, som støter opp mot Raglan Street.

Den første trefningen med unionistene er vunnet, men Sean vet at slaget bare så vidt har begynt.

Hjernemasse ligger på fortauet

Raglan Street i Belfast, søndag morgen: Som hevn for nattens bakholdsangrep forbereder RIC-styrkene i Belfast et angrep på IRA-styrkene og sympatisørene deres i byens katolske bydeler.

20-årige Roger McCorley, lederen av det katolske ASU-korpset, har hørt seg selv si det samme til folkene sine mange ganger i den siste tiden:

“Ta ingen fanger hvis dere støter på en av John Nixons drapsbander!”

Nå står den unge lederen av den lille gruppen under IRAs Belfast Brigade i Raglan Street og ser ned på de makabre resultatene som hans ordre hadde utløst noen timer før. Fortauet er mørkt av størknet blod, og kraniebiter og hjernemasse fra den drepte RIC-betjenten Thomas Conlon ligger spredt ut over gaten.

“Du har drept mannen min!” Kona til den politibetjenten som har skutt hennes ubevæpnede mann.

Men Roger McCorley blir ikke spesielt berørt av synet. Drap og blodsutgytelser er hverdagen for det unge, fremadstormende IRA-medlemmet. Det er bare en måned siden han selv skjøt og drepte et medlem av John Nixons beryktede “drapsbande”.

For McCorley er det ikke noen forbrytelse å sende bevæpnede unionister i graven. Så lenge han kan huske, har han kjempet for å vriste Irland ut av den britiske kolonimaktens jerngrep, og Roger har vært medlem av løsrivingspartiet Sinn Féin siden han var bare elleve år gammel. ASU-lederen har vokst opp i et hjem med glødende republikanske foreldre hvis største drøm for sønnen var at han ville “slå et slag for Irlands selvstendighet” når han ble voksen.

På dette tidspunktet aner ikke Roger McCorley at unionistene planlegger en voldsom hevnaksjon rettet mot det katolske mindretallet i byen.

Sporvogn blir angrepet

Falls Road i Belfast, søndag formiddag: RIC beleirer store deler av den katolske bydelen i Vest-Belfast. Kampene er spesielt intense mellom hovedgatene Falls Road og Shankill Road.

Sporvognen som kjører gjennom det katolske nabolaget i Belfast, er full av passasjerer denne søndag formiddagen. Folk leser i avisen eller småprater om løst og fast for å få tiden til å gå under kjøreturen. Men da sporvognen når hovedgaten Falls Road, blir roen erstattet av kaos idet flere geværskudd gjennomborer vognens vinduer og metallskrog.

Gjennom rutene kan de forskremte passasjerene se et gigantisk oppbud av bevæpnet RIC-politi som har inntatt den katolske bydelen sammen med den reserven av ulønte medløpere som blir kalt “B-Specials”.

Kart over Belfasts protestanter & katolikker

I 1921 var Belfast delt i klart atskilte katolske (grønne) og protestantiske (røde) bydeler. Kampene foregikk primært i den vestlige delen av byen.

© G. B. Kenna/O’Connell Publishing Company & Shutterstock

Pansrede politivogner kjører gjennom gatene og skyter rett inn i husene, og på hustakene tar skarpskyttere plass. Alt som beveger seg – menn, kvinner og barn – blir beskutt av det hevngjerrige politiet.

En ny skuddsalve treffer sporvognen, og passasjerene skriker av frykt. Størstedelen av de reisende har kastet seg flatt ned på sporvognens gulv for ikke å bli truffet av kulene.

Familiefar skutt på kloss hold

Durham Street i Belfast, søndag ettermiddag: Kampene mellom IRA og politistyrken RIC tiltar i voldsomhet, og mange steder kommer sivile i skuddlinjen. Politikerne i London gjør ingenting for å stoppe kampene.

Mrs. Hughes står ved inngangen til huset sitt i Durham Street og speider bekymret etter sin mann, Daniel. De tre sønnene deres befinner seg et sted ute i byen der sammenstøtene mellom unionistene og nasjonalistene vokser. Hughes har gått ut for å finne dem og få dem trygt hjem.

Daniel Hughes er 50 år gammel og har tidligere vært korporal i Leicestershire-regimentet i den britiske hæren. Mens Mrs. Hughes står på dørstokken og ser etter mannen sin, får hun øye på en gruppe politifolk fra RIC. De har retning mot Daniel, og de når frem til ham akkurat da han skal til å svinge inn i sidegaten Pound Street.

“Ikke på noe tidspunkt ble det gjort noe for å beskytte disse uskyldige katolske ofrene mot de usle mennene i uniform.” Joseph Devlin, irsk medlem av det britiske parlamentet, om opptøyene i Belfast.

Hun ser at en av politifolkene antaster Daniel, trekker pistolen sin og skyter ham på kloss hold. Mrs. Hughes roper og setter i å løpe mot stedet der Daniels kropp har falt livløs sammen på veien.

“Du har drept mannen min!” roper hun idet bøddelen passerer henne.

Øynene hennes brenner av sinne og sorg, men RIC-mannen verdiger henne ikke på noe tidspunkt et blikk.

Karikatur av irer som aper

Karikaturtegninger fremstilte irene som apemennesker som bl.a. truet det britiske demokratiet.

© Thomas Nast/Harper’s Weekly

Irene ble betraktet som undermennesker

En million. Så mange irer døde av sult da potethøsten slo feil i Irland fra 1845 til 1847. Siden 1801 hadde Irland vært styrt fra det britiske parlamentet i Westminster i London, og med den massive hungersnøden emigrerte det fattige irske folket i stor stil til USA og resten av Storbritannia i siste halvdel av 1800-tallet.

Mange slo seg ned i engelske byer, og siden storparten av dem var fattige, katolikker og uten utdannelse, stakk de seg negativt ut i bybildet. Engelske aviser avbildet bl.a. irene som temperamentsfulle fylliker og apelignende mennesker. Det rasistiske synet på irene som undermennesker florerte i England, spesielt i middel- og overklassen.

Snikmorder dreper barn

Ashmore Street i Belfast, senere søndag ettermiddag: Hevntørsten er stor blant mange av de protestantiske betjentene der de nådeløst likviderer byens katolikker – flere av dem er barn.

RIC-skarpskytteren tar geværet opp til kinnet og stirrer inn i siktekornet. Den navnløse morderen befinner seg høyt oppe i en bygning med utsikt over Ashmore Street. Hans kamp mot det katolske mindretallet i byen foregår ikke i det åpne, men i det skjulte.

De menneskene som blir rammet av kulene hans vil dø uten å vite hvem som har skutt dem.

“Dessverre fremskyndte drapet på en politimann i Belfast disse sørgelige opptøyene som jeg mener sverter Belfasts gode navn og rykte.” Sir Hamar Greenwood, den britiske ministeren for Irland, om opptøyene i Belfast.

Det gjelder også for tolv år gamle William Baxter, som er på vei til søndagsskolen da han blir fanget i snikskytterens siktekorn. Ett skudd borer seg inn i den intetanende gutten. William rekker knapt å oppfatte hva som har skjedd, før livet ebber ut av ham.

Snikskytteren lader geværet igjen og venter. Litt senere får han øye på 16 år gamle Ernest Park på vei bortover Ashmore Street.

Gutten holder en kattunge på armen. Han skal levere den hos vennen sin som bor lenger borte i veien. Snikskytteren tar sikte igjen og presser fingeren mot avtrekkeren. Sekundet etter ligger tenåringen og skriker i en pøl av sitt eget blod. Det går ikke lenge før også han er død.

Politiet dreper uskyldig tenåring

Belfast, mandag den 11. juli om formiddagen: Rundt midnatt har ASU-lederen Roger McCorley inngått en våpenhvile med RIC-styrkene i Belfast. Begge sider vil hindre at flere av folkene deres dør før våpenstillstanden trer i kraft kl. 12.00. Men langt fra alle RIC-betjentene følger ordren fra sine overordnede.

13 år gamle Mary McGowan forlater hjemmet sitt i Derby Street sammen med moren sin. Det er bare noen timer til den offisielle våpenstillstanden trer i kraft, og alt later til å ånde av fred og ro. Men Mary og moren kommer ikke langt bortover Derby Street før de blir minnet om opptøyene som plager byen.

Bevaepnede britiske soldater i mannskapsvogn

Under opptøyene kjørte bevæpnede politifolk rundt i gatene i Belfast og drepte sivile.

© Battle Of Ashbourne 1916-2023

En RIC-vogn kommer bortover gaten. Mennene i den åpne vognen har trukket pistolene sine og skyter vilt omkring seg. Mary McGowan rekker knapt å registrere hva som skjer, før hun merker at kulene gjennomborer kroppen hennes. Det siste hun hører, er morens skrik idet kulene også gjennomborer henne. Så blir alt svart.

Våpenstillstanden tillater kirkebesøk

Belfast, mandag, kl. 12.00: Etter at opptøyer har krevd 14 liv på halvannet døgn, sendt mer enn hundre på sykehus og ødelagt over 200 hus, trer våpenstillstanden mellom unionistene og nasjonalistene i Irland i kraft.

ASU-lederen Roger McCorley titter opp mot Peterskirken med dens to markante spir som strekker seg mot himmelen i Vest-Belfast. Kirkeklokkene kaller til katolikkenes Angelus-bønn, som finner sted morgen, middag og kveld. Den unge IRA-mannen gjør korsets tegn og sier tre ave-mariaer slik tradisjonen forlanger.

Det er ingen tilfeldighet at våpenstillstanden trer i kraft akkurat klokken 12.00. Siden 1400-tallet, da Det osmanske riket invaderte deler av Europa, har Angelus-bønnen ved middagstid vært kjent som “Fredens bønn”. Det er på denne tiden av dagen at bønner om fred og fordragelighet blir sendt opp til himmelen.

Irske soldater under Irlands frihetskamp

Mange irske soldater mistet livet under landets frihetskamp i første del av 1900-tallet.

McCorley kan ikke la være å tenke på sin venn fra IRA, Seamus Leddy. Bare ti minutter før våpenstillstanden mottok McCorley beskjeden om at Leddy var blitt drept av RIC-betjenter.

Idet klokkeklangen dør hen, senker freden seg over byen, og Roger McCorley slutter seg til de mange tusen irske nasjonalistene som strømmer ut i det blodflekkede katolske nabolaget. Snart fylles himmelen med flagrende, hvite lommetørklær – de er symbolet på at freden endelig har innfunnet seg i den hjemsøkte byen.

Opptøyene drøftes i parlamentet

Mandag ettermiddag, London: Den fremtredende irske politikeren Joseph Devlin tar opp gårdagens uroligheter i det britiske parlamentet i Westminster.

“Ikke på noe tidspunkt ble det gjort noe for å beskytte disse uskyldige katolske ofrene mot de usle mennene i uniform.”

Joseph Devlin er en liten mann med et glattbarbert gutteansikt, men stemmen hans er kraftig og bærer preg av den harde Belfast-dialekten. Devlin er opprørt over de voldelige sammenstøtene som har gjort dagen i går til en av de blodigste i Belfasts historie.

“Send varselsskudd inn i folkemengden, rett over hodet på dem. Gir de dere problemer etter dette, så skyt rett inn i pøbelen.” Roger McCorley, IRA-leder i Belfast.

Og det er ikke første gang han tar opp politiets hardhendte behandling av de katolske velgerne hans til drøftelse i parlamentet. Året før hadde Joseph Devlin kritisert nedskytingen av 14 katolikker under opptøyene i Croke Park i Dublin de 21. november 1920 – en begivenhet som senere ble kjent som den første “blodige søndagen”.

Den gang var diskusjonen så opphetet at Devlin – midt under talen sin – ble overfalt av en konservativ britisk politiker. Derfor er politikeren fra Belfast spent på hvordan hans politiske motstandere reagerer på hans kritikk av politiet i dag. Og han er spesielt interessert i hva parlamentsmedlemmet sir Hamar Greenwood har å si.

“Dere har 24 timer på dere til å forlate byen, ellers blir dere skutt på flekken.” Roger McCorley, IRA-leder, til de katolikkene som brøt våpenstillstanden.

Som minister for Irland har Greenwood det overordnede ansvaret for å holde ro og orden i den voldsplagede og splittede delen av det britiske riket. Oppgaven hans er nesten umulig: Han skal gjøre slutt på den tiltagende voldsspiralen og samtidig forsøke å få gjennomført lokalt selvstyre i Irland.

“Våpenstillstanden mellom nasjonalistene og unionistene i Nord-Irland trådte i kraft kl. 12.00 i dag”, sier sir Hamar Greenwood. Deretter lar han ikke Joseph Devlin være i tvil om hvor skylden for gårsdagens voldelige opptøyer er å finne:

“Dessverre fremskyndte drapet på en politimann i Belfast disse sørgelige opptøyene som jeg mener sverter Belfasts gode navn og rykte.”

Til sist slår han fast at det med “våpenstillstanden er plass til lettelse og håp".

Joseph Devlin håper at hans kollega får rett. Men allerede samme kveld får håpet en knekk.

Påsatte branner truer freden

Falls Road i Belfast, samme kveld: Sinte katolikker plyndrer forretningene i en britiskdominert del av Vest-Belfast. De tenner på flere bygninger. Roger McCorley og IRA-gruppen hans må forsøke å dempe sine landsmenn.

Våpenstillstanden er truet. Denne gangen er det hevngjerrige katolikker i Belfast som plyndrer forretninger og setter fyr på bygninger i en britiskdominert bydel i den vestlige delen av byen. Roger McCorley gir en gruppe av sine menn ordre om å spre hopen som bokstavelig talt truer med å få våpenstillstanden til å gå opp i røyk. Beskjeden fra McCorley er ikke til å ta feil av:

“Send varselskudd inn i folkemengden, rett over hodet på dem. Gir de dere problemer etter dette, så skyt rett inn i pøbelen.”

Våpenstillstanden er en viktig forutsetning for at forhandlingene om Sør-Irlands selvstendighet kan føre frem, og IRA vil ikke tillate at en liten, rabiat gruppe katolikker forpurrer den – selv om de utmerket godt forstår trangen til å hevne de drapene og nedbrenningene som protestantene påførte den katolske bydelen dagen før.

IRA går til aksjon over hele Belfast for å oppløse de aggressive katolske gruppene. Roger McCorley har en klar beskjed til de urostifterne som kommer forbi hovedkvarteret hans i Vest-Belfast:

“Dere har 24 timer på dere til å forlate byen, ellers blir dere skutt på flekken.”

Før mandag blir til tirsdag, har IRA klart å stoppe de katolske opptøyene i byen. Men selv tviler den unge Roger McCorley på at kampene i Nord-Irland nå hører fortiden til. Det er for mye ondt blod på begge sider til det.

The Twelfth, protestantiske bål i Irland

Bålene under høytiden prydes gjerne med irske flagg – når de brenner dem, er det et symbol på de protestantiske nordirenes ønske om fortsatt å tilhøre Storbritannia.

© Stephen Barnes/Northern Ireland/Imageselect & Shutterstock

Protestanter feirer seier over katolsk konge

Ingen dato markerer splittelsen i Nord-Irland som den 12. juli. Da marsjerer medlemmer av den protestantiske losjen “Oransjeordenen” gjennom Belfast med hornmusikk og bannere for å markere årsdagen for den protestantiske kongen Vilhelm 3 av Oraniens seier over sin katolske rival, Jakob 2 Stuart i 1690.

Festlighetene innledes kvelden i forveien med store bål, og på selve dagen er gatene dekket med britiske flagg. Mens protestantene fester, ser de nordirske katolikkene som oftest på i taushet.

Festdag gjennomføres som planlagt

Albert Street i Belfast, tirsdag den 12. juli: Den årlige britisk-protestantiske festdagen “The Twelfth”, som alltid faller på denne datoen, feires i Belfasts gater uten opptøyer. I den katolske delen av byen bærer stemningen preg av sorg.

Roger McCorley slutter seg til de flere hundre menneskene som marsjerer bortover Albert Street i den vestlige delen av Belfast. De har kurs for den vakre Milltown-kirkegården på Falls Street et par kilometer unna. Her skal de elleve katolikkene, menn, kvinner og barn som ble drept på søndagen, begraves og minnes.

Hele den katolske bydelen er stengt av respekt for begravelsesseremonien. Gardinene er trukket for i alle hus, og alt arbeid er utsatt til dagen etter.

Blant de mange døde som skal stedes til hvile i dag er Seamus Leddy – IRA-mannen som ble drept av RIC-politiet ti minutter før våpenstillstanden trådte i kraft. Roger McCorley går nær kisten, som er kledd i det irske flaggets hvite, grønne og oransje farger. Et tradisjonelt irsk orkester med fløyter, sekkepiper og trommer spiller bakerst i kortesjen.

Mens den enorme folkemengden marsjerer gjennom gatene, har det senket seg en sjelden ro over den hardt prøvede bydelen. All skytingen de siste dagene er nå bare et minne, og langt om lenge virker det som at det er satt et punktum for en av de blodigste søndagene i Belfasts historie.

Men Roger McCorley og resten av den katolske befolkningen er fullt klar over at kampene mellom nasjonalistene og unionistene ikke er slutt. Det virker alltid som opprøret ulmer under overflaten i den nordirske byen, og ingen våger å tro på at de siste blodsutgytelsene har funnet sted.

Bloody Sunday i Derry, 1972

I alt 26 sivile kom til skade under kampene. 13 mistet livet på dagen, og én mann døde av skadene sine fire måneder senere.

© William L. Rukeyser/Getty Images

Blodet fløt igjen på en søndag

51 år etter opptøyene i Belfast, den 30. januar 1972, ble den nordirske byen Derry åstedet for enda en blodig søndag i Nord-Irlands historie.

En søndag i 1972 tok omtrent 15 000 irer til gaten i byen Derry for å demonstrere for sine borgerrettigheter på fredelig vis. Demonstrasjonen ble ledet av Ivan Cooper, som var opprørt over hvor dårlig de britiske myndighetene behandlet katolikkene i Nord-Irland.

Dagens marsj ga ham ikke grunn til å endre holdning i det spørsmålet. Det pro-britiske militæret hadde møtt mannsterkt opp i byen for å pågripe eventuelle urostiftere og voldelige separatister.

De britiske soldatene hevdet senere at de ble angrepet av IRA-folk i folkemengden, og de begynte å skyte med skarpt mot demonstrantene. Etter dette eksploderte hele byen i opptøyer, og 13 sivile mistet livet.

ETTERSKRIFT

I alt 17 mennesker mistet livet på Belfasts blodige søndag, og ytterligere tre ble drept om mandagen. Mer enn hundre mennesker ble såret under urolighetene, og rundt 200 hus gikk opp i flammer og gjorde cirka 1000 mennesker hjemløse.

For Roger McCorley ble kampene på den blodige søndagen i Belfast i 1921 noen av de siste slagene han utkjempet for IRA. To år senere sa han opp som leder for Belfast Brigade. Han hadde “fått nok” av kampen, som han sa.

Den 30. mars 1922 trådte den angloirske traktaten i kraft. Avtalen stadfestet bl.a. delingen av Irland i en nordlig og en sydlig del. Mens det sydlige Irland fikk selvstendighet, fortsatte Nord-Irland – der de fleste var protestanter og unionister – som en del av Storbritannia.”

Beslutningen vakte ingen glede blant de nordirske katolikkene, og opp gjennom 1900-tallet var landet preget av voldelige konflikter mellom katolikker og protestanter. Det ble ikke slutt på kampene før i 1998, da den såkalte Good Friday Agreement ble underskrevet. Men i kjølvannet av brexit har volden blusset opp igjen i den nordirske hovedstaden.