Den spanske borgerkrigen: Sammenrasket hær skal stoppe fascismen

I desember 1936, et snaut halvår etter at borgerkrigen har brutt ut, verver Orwell seg til en marxistisk militsgruppe i Barcelona for å kjempe mot general Francos opprørstropper.

Den ideologiske striden tiltrekker seg også oppmerksomhet fra stormakter på begge sider. Flere leverer våpen og hærstyrker til de stridende partene, samtidig med at de bruker borgerkrigen til å prøve ut nye materialer og finpusse moderne kampteknikker. Den internasjonale innblandingen får avgjørende betydning for utfallet av krigen, som varer nesten tre år og koster over en halv million mennesker livet.

Reformer ryster militæret

Den spanske borgerkrigen begynner som et lokalt oppgjør med et tilsynelatende harmløst militærkupp. Om morgenen den 17. juli 1936 inntar en tropp soldater telegraf- og telefonstasjonen i den lille byen Melilla i de spanske besittelsene i det nordlige Marokko.

I løpet av dagen inntar opprørerne de øvrige offisielle bygningene i byen og arresterer de regjeringstro politikerne og militærfolkene. Det blir startskuddet for gruppen av offiserer som står bak opprøret. I løpet av det neste døgnet plasserer de seg ved militære installasjoner forskjellige steder på det spanske fastlandet.

Kuppmakerne ønsker å velte den folkevalgte regjeringen og endre landets politiske kurs. Den få måneder gamle moderat venstreorienterte regjeringen har gjennomført en rekke reformer for å modernisere landet. President Manuel Azaña ønsker blant annet å effektivisere hæren og begrense privilegiene som den katolske kirken og aristokratiet fortsatt nyter godt av. Det får uroen til å ulme i hæren og på den konservative høyrefløyen.

Regjeringen har blitt advart om at noe er i gjære. Men det ser ikke ut til at den har tatt trusselen alvorlig. Så sent som kvelden før opprøret bryter ut, ler statsminister Santiago Casares Quiroga hånlig av ryktene om at noe alvorlig er under oppseiling. To dager senere trekker han seg fra posten, og i løpet av den dagen har landet hele tre statsministre. Forvirringen er total, og regjeringen virker handlingslammet, mens opprørerne får et stadig større grep i ulike deler av landet.

Allerede 19. juli sender den nye statsministeren José Giral et telegram til den franske presidenten León Blum der han ber om hjelp til å kneble opprøret. Frankrike går med på å sende fly og en større ladning våpen til nabolandet. Men planene endres idet Blum får en telefon fra England.

Samtalen kommer fra den engelske utenriksministeren, Anthony Eden. Han lar presidenten forstå at britene ikke har til hensikt å velge side i krisen. Tvert imot vil britene hilse det velkommen hvis fascistene og bolsjevikene utsletter hverandre i Spania.

På det tidspunktet betrakter den konservative engelske regjeringen fremdeles kommunismen som en større fare for Europa enn fascismen. Den har lenge fått foruroligende rapporter om revolusjonære tendenser i nettopp Spania. England ønsker derfor en våpenembargo mot landet, slik at kommunistene ikke får fotfeste på halvøya og sprer seg til resten av Europa derfra.

Oljeselskap støtter kuppmakerne

Når britene og amerikanerne stilltiende vender det døve øret til hendelsene i Spania, har de også pengemessige motiver. Kuppmakerne mottar enorme oljeleveranser og annen økonomisk støtte fra firmaer som amerikanske Texaco, som vil sikre sine investeringer i Spania gjennom innsettelsen av en høyreorientert regjering.

Frankrike har ikke råd til å bli uvenner med britene. Den 8. august trekker Blum-regjeringen, etter internt press, tilbake tilbudet om hjelp og erklærer seg nøytral i striden. Denne bekjentgjørelsen og den etterfølgende internasjonale embargoen mot landet, som vedtas i februar 1937, er egentlig en håndsrekning til kuppmakerne, og det får avgjørende betydning for utviklingen av borgerkrigen.

Regjeringen må nå ta til takke med hjelp fra Stalins USSR. Opprørsstyrkene som går under navnet «nasjonalistene» sikrer seg derimot fra første stund hjelp fra både Mussolinis fascistiske Italia, Hitlers Nazi-Tyskland og den portugisiske diktatoren António de Oliveira Salazar.

Ikke lenge etter opprøret er Spania reelt sett delt i to. Regjeringen kontrollerer fremdeles Madrid og andre storbyer som Barcelona, Valencia og Bilbao og dermed størstedelen av befolkningen, men den har mistet en rekke strategiske knutepunkt. Den har fortsatt kontrollen med industri- og gruveområdene i nord, mens opprørerne har sikret seg de store matproduserende distriktene.

Se gamle opptak fra kampene

Gamle venner dreper hverandre

Samfunnet har like plutselig blitt delt på midten. Man hører nå enten til i den ene eller den andre leiren, og det kan være livsfarlig å bo i et kvarter som ligger på «feil side». Spesielt hvis man tidligere har snakket høyt om sine politiske standpunkter.

«Gamle skolekamerater, livslange venner fra kvarteret kom og lette etter meg hjemme for å anholde meg. Venner som jeg hadde spilt fotball med og hatt det moro med på skolen noen år før, var nå ute etter å drepe meg,» forteller tømreren Mario Rey fra Madrid. Han tilhører det høyreorienterte Falange-partiet, et fascistisk-inspirert parti som vil gjenopplive Spanias imperiale storhetstid, og er en av de mange spanjolene som i de første månedene lykkes med å flykte over til «sine egne».

For svært mange andre går det ikke like bra. I de små byene kan det være spesielt vanskelig å slippe unna i tide. I krigens innledende fase oppstår det i så måte et nytt begrep: å gå en tur. På begge sider tropper de lokalt dominerende gruppene ganske enkelt opp hjemme hos «de mistenkelige» og tar dem med ut på en nattlig spasertur. Den ender foran en eksekusjonspelotong i grøften langs en landevei, på et jorde eller på kirkegården.

Det fins fremdeles en rekke uåpnede massegraver rundt omkring i Spania. I én av dem ligger det kanskje mest berømte offeret for «spaserturene», den homofile avantgardistiske dikteren Federico García Lorca, som var venn med kunstnere som Pablo Picasso og Salvador Dalí. Han forsvinner 16. august 1936 etter å ha blitt hentet i hjemmet sitt i Granada av lokale falangister.

Mordet får stor symbolsk betydning for intellektuelle i hele Europa, som betrakter det som et drap på selve den intellektuelle fritenkningen i Spania.

Andre ganger velger man bare ut noen blant fangene i fengslene. I begynnelsen av november 1936 henter kommunistiske militser alle «fascister og farlige elementer» i Modelo-fengslet i Madrid og kjører dem ut til kirkegården i byen Paracuellos. I løpet av få dager henretter de 2400 personer uten forutgående rettssaker.

En kvart million henrettes

Begge parter gjør dermed det de kan for å utrydde motparten. Det fins samtidig flere eksempler på at situasjonen utnyttes til å få gjort opp gamle regnskap og få fjernet fiender og rivaler. Tall på opp mot 50 000 døde bak linjene i løpet av de første månedene taler sitt tydelige språk.

Til sammen blir en kvart million mennesker henrettet i løpet av krigen og seierherrenes utrensninger som følger når den er over. Det er nesten like mange som antallet dødsofre i krigshandlingene. I tillegg kommer et stort antall voldtekter, vilkårlige fengslinger og utstøting av uskyldige mennesker. Mange av dem tvinges i eksil.

På de høyreorienterte nasjonalistenes side foregår undertrykkelsen med autoritetenes velsignelse i henhold til en av de førende generalene, Emilio Molas, parole om at man skal ta i bruk «den volden som er nødvendig» for å sikre seieren. På den republikanske siden blir ugjerningene oftest begått av opphissede folkemengder som myndighetene ikke makter å stoppe, tross gjentatte forsøk.

Hør nasjonalistenes nasjonalsang

I begynnelsen av krigen retter mange kommunister og anarkister sin harme mot den katolske kirken. Stort sett alle kirker og klostre i de republikanske områdene blir plyndret og brent eller okkupert, og 7000 geistlige blir drept på de mest bestialske vis.

Som et resultat går den katolske kirken åpent ut og erklærer sin støtte til opprørerne. Før regjeringen får stoppet ugjerningene, har den internasjonale støtten til nasjonalistene økt betraktelig, særlig i katolske land som Irland. Senere kommer grupper av frivillige fra katolske land for å kjempe mot de ukristelige kommunistene.

Militsene er underlegne

Sensommeren 1936 er situasjonen faretruende for de republikanske forsvarsstyrkene. Militsene er militært underlegne i forhold til opprørstroppene og greier bare å holde stand mot fremrykningen noen ganske få steder. I begynnelsen av september får regjeringen ny statsminister, den radikale sosialisten Francisco Largo Caballero, og han kjemper hardt mot tiden for å få stablet på beina en dugende hær.

Samtidig begynner en ny, internasjonal bevegelse å ta form. I løpet av høsten 1936 starter de internasjonale kommunistpartiene vervingen til de internasjonale brigadene. Mellom 40 000 og 60 000 personer fra 55 forskjellige land melder seg de neste årene til tjeneste i krigen i Spania. De fleste kommer fra Frankrike, Italia, Tyskland, England og USA.

Mange utlendinger risikerer dermed ikke bare livet for republikken, de blir også kriminalisert gjennom den internasjonale embargoen, og noen blir til og med fratatt statsborgerskapet sitt på grunn av sin deltagelse. Det gjelder særlig for kommunistiske tyskere og italienere, som ved flere anledninger kommer til å stå overfor fascistiske landsmenn på slagmarken.

I slutten av september 1936 har den suksessrike general Francisco Franco blitt utnevnt til øverstkommanderende for opprørerne, og han innleder et angrep på hovedstaden.

Forsvaret av Madrid blir republikanernes første triumf og de internasjonale styrkenes ilddåp. Den da 20 år gamle David Marshall husker hvordan hans tropp, den hovedsakelig tyske Thälmann-brigaden, ankommer Madrid. «Ved daggry kom vi til noen slake bakker rett sør for Madrid. Luften var klar, og det var blikkstille. Langt unna kunne vi skimte Madrid, og mens vi sto der og kikket så vi plutselig 12 røyksøyler reise seg. De bombet Madrid. Da gikk det opp for oss at det var krig det dreide seg om, og ikke et eventyr,» forteller den unge briten som er så «heldig» å bli såret allerede første dag og sendt langt bort fra fronten igjen.

For hans landsmann Sam Russel er det også første gang han havner i kamp. Han ligger lenge i skyttergravene ved universitetsområdet i den nordlige delen av den spanske hovedstaden.

«Det var på det tidspunktet de russiske geværene begynte å ankomme. En stor del av ammunisjonen passet ikke til geværene, og der lå vi og kjempet mot Franco mellom fakultetsbygningene. Midt i desember var det bare seks igjen av de 30 vi var opprinnelig. Noen få var blitt såret, men de fleste var døde. Tapstallet var like stort i hele den franske bataljonen,» sier han. På tross av de store tapene, den tiltagende mangelen på alt fra mat til våpen og det jevnlige bombardementet fra tyske og italienske fly, holder byen stand.

Mot slutten av året er også Francos tropper så utmattet at han velger å trekke seg tilbake og legge en ny strategi for erobringen av Madrid.

Skyttergravskrig ender uavgjort

De utenlandske soldatene spiller deretter en viktig rolle i skyttergravskrigen ved Jarama-elven sør for Madrid. I luften kjemper russiske piloter med tyske og italienske, og på bakken kjemper venstreorienterte brigadister fra 22 land mot marokkanere, portugisere og irer om hver kvadratmeter.

Som i Madrid ender kampene i en slags remis med store tap på begge sider. Republikanerne mister 10 000 mann, og nasjonalistene 6000. De internasjonale brigadene er spesielt hardt rammet, med hele avdelinger som blir utslettet. Etter dette kommer brigadene aldri helt til hektene igjen.

I begynnelsen av mars 1937 vinner republikanerne en stor seier ved byen Guadalajara øst for Madrid. Mussolini har sendt 50 000 soldater til Spania for å gjøre en ende på krigen. Anført av splitter nye russiske tanks og med den internasjonale Garibaldi-brigaden bestående av italienske frivillige i en fremtredende rolle, påfører de republikanske styrkene dog Mussolinis soldater et ydmykende nederlag. Tross seieren er tapstallene ikke desto mindre høyere på republikanernes side, og det blir den siste, dyrekjøpte triumfen for de regjeringslojale styrkene.

General Franco vender nå blikket mot nord. På få måneder erobrer han hele den nordspanske kysten og legger under seg de store industriområdene. Herfra kan borgerkrigen bare gå én vei, og det inspirerer Francos allierte til å iverksette et blodig eksperiment.

26. april 1937 bomber tyske og italienske flygere den lille baskiske byen Guernica. Mens tyskerne bomber fra stor høyde for å se hvilken effekt ødeleggelsene har på sivilbefolkningens moral, øver de italienske flyene på presisjonsbombing. 75 prosent av byen legges øde, og dødstallet svinger mellom 126 og 2500. Byen er uten strategisk betydning, og angrepet på sivilbefolkningen helt unødvendig.

«Det er beklagelig, men vi kunne ikke gjøre noe annet. På det tidspunktet kunne ikke erfaringene oppnås på annen måte,» sier sjefen for Luftwaffe, Hermann Göring, under Nürnberg-rettssaken i 1946 når han blir spurt om denne generalprøven på den massive bombingen under 2. verdenskrig.

Like etter får den republikanske regjeringen enda en gang ny statsminister. Juan Negrín overtar posten, noe Sovjetunionen bifaller. Omtrent samtidig bryter det ut en borgerkrig i borgerkrigen i Barcelona. Den felles fienden greier ikke lenger å få de forskjellige grupperingene blant kommunistene til å holde fred med hverandre. Det bryter ut stridigheter mellom stalinister og trotskister, som begynner å skyte på hverandre i gatene.

George Orwell er på permisjon i den katalanske storbyen og opplever at de kommunistiske styrkene er brutt opp i flere fraksjoner. Hans egen gruppe, det trotskistiske POUM, blir stemplet av de sovjettro stalinistene som en fascistisk støttegruppe, og medlemmene blir arrestert og fengslet.

George Orwell såres og må flykte

Etter et par dager dempes gemyttene igjen, og George Orwell drar tilbake til fronten i Aragon. Krigen er imidlertid snart over for hans vedkommende. Ti dager senere blir han truffet i halsen av en kule fra geværet til en snikskytter.

Orwell overlever på mirakuløst vis og tilbringer den siste tiden i Barcelona frem til han må flykte fra landet for å unngå å bli arrestert som POUM-tilhenger idet konflikten bryter ut igjen. Året 1937 slutter slik det begynte. Francos nasjonalister vinner sakte men sikkert frem. I april 1938 når de middelhavskysten og deler dermed det republikanske territoriet i to. Kort tid etter prøver Negrín-regjeringen å få i gang forhandlinger om en fredsavtale, men Franco nekter å forhandle og krever at fienden overgir seg uten betingelser.

Republikanerne har nå bare et spinkelt håp. Hæren forsøker en siste desperat offensiv ved Ebro-elva i Nord-Spania. Den begynner godt, men troppene blir slått tilbake igjen og lider store tap.

I september erklærer Negrín, i nok et forsøk på å nærme seg Franco, at de internasjonale brigadene skal forlate landet. De siste utlendingene drar i slutten av oktober. Like etter vinner nasjonalistene den endelige seieren ved Ebro.

Negrín trekker ut tiden i håp om at det skal bryte ut en reell verdenskrig mellom de demokratiske og de fascistiske statene. I så fall vil våpenembargoen mot Spania bli opphevet, og det vil kunne komme hjelp utenfra.

Verdenskrigen kommer imidlertid for sent for den spanske regjeringen. Nasjonalistene fortsetter fremmarsjen, og 26. januar inntar de et sønderbombet Barcelona stort sett uten å møte motstand. En måned senere anerkjenner Frankrike og England Franco som Spanias nye statsoverhode.

Og 27. mars inntar opprørerne Madrid. Franco erklærer borgerkrigen for avsluttet den 1. april 1939, bare fem måneder før resten av Europa bryter ut i krig etter Nazi-Tysklands invasjon av Polen.