FN-styrke omringet i Kongo

Plutselig avbryter en maskingeværsalve andakten, og over 1000 tungt væpnede soldater stormer frem mot den irske FN-styrkens stillinger ved Jadotville. Styrken er på bare 156 mann. Foran ligger fem dagers helvete.

Plutselig avbryter en maskingeværsalve andakten, og over 1000 tungt væpnede soldater stormer frem mot den irske FN-styrkens stillinger ved Jadotville. Styrken er på bare 156 mann. Foran ligger fem dagers helvete.

Irske Patrick Quinlan er rystet da han ankommer den lille FN-basen i den kongolesiske provinsen Katanga den 4. september 1961.

En samling falle­ferdige mursteinsbygninger gløtter opp av det golde landskapet, og basen har verken en beskyttende mur eller engang et stakkars piggtrådgjerde.

Men det er her den 42 år gamle kompanisjefen og hans utsendte FN-styrke skal være med og stoppe borgerkrigen i Kongo.

“Vi har et problem her. Vi må heller være forberedt,” sier Quinlan til en av offiserene sine.

Basen kan angripes fra alle sider, og kompanisjefen vet at situasjonen i den urolige regionen fort kan bli kritisk: Få år tidligere har Kongo revet seg løs fra den belgiske kolonimakten, og det sentralafrikanske landet har siden vært herjet av borgerkrig.

FN har derfor satt inn fredsbevarende styrker. Krisen i Kongo har tilspisset seg, spesielt fordi den sørlige provinsen Katanga – med president Moïse Tshombe i spissen – har løsrevet seg fra resten av landet.

“Hver eneste mann i dette kompaniet skal grave skyttergraver.” Kompanisjef Patrick Quinlan.

Katanga er et eldorado av underjordiske skatter som kobolt, kobber, uran, diamanter og gull, og Tshombe ønsker ikke å dele med noen. Presidenten støttes av belgiske gruve­selskaper som står for utvinningen.

For å holde på den lukrative forretningen har de gått inn med penger til Tshombes hær – der europeiske leiesoldater også slåss.

“Hver eneste mann i dette kompaniet skal grave skyttergraver,” roper Quinlan til de 155 soldatene.

Mens solens nådeløse stråler griller de bleke kroppene deres, slår irene hakker og spader ned i den tørre og røde jorden. Da gravearbeidet går mot slutten etter ni dager, er karene en anelse mer fortrøstningsfulle. De fornemmer imidlertid at noe er i gjære rundt dem. Irene føler seg overvåket. Gang på gang ser de nysgjerrige ansikter dukke frem i elefantgresset nord for basen og på høydedragene sør for leiren. Noe er tydeligvis på gang.

Den belgiske kolonimakten trakk seg ut av Kongo i 1960. Deretter brøt det ut borgerkrig i landet.

Gudstjeneste avbrytes av skuddsalver

Onsdag den 13. september 1961 kl. 7.30: FN-­soldatene har vært ni dager på basen. De lokale har hengt opp plakater med ordene “Go home!”

Sersjant Wally Hegarty legger fra seg sin Carl Gustaf SMG-maskinpistol på bakken før han gjør korsets tegn og retter blikket mot kompaniets prest.

Som de fleste irer er Hegarty katolikk. Når han ikke har skyttergravsvakt om morgenen, liker den 29 år gamle sersjanten å delta i morgenandakten.

Kompaniets prest begynner andakten foran et stort trekors som er eneste tegn på at den lille, rektangulære grusplassen midt i leiren er utenfor en kirke.

Den uniformskledde menigheten folder hendene og lukker øynene under bønnen. Men plutselig river en høy, stakkato lyd soldatene ut av bønnen: Lyden av maskingeværer!

Hegarty og kameratene hans ser fort på hverandre og styrter bort til våpnene sine. Soldatene har fryktet et angrep i noen dager, og med lyden av skudd vet de at de bange anelsene har blitt til virkelighet.

“Bemann skyttergravene!” kommanderer offiserene. Hegarty kaster seg ned i hullet. På noen få øyeblikk er alle forsvarsstillingene på basen bemannet.

Bak sandsekker, på hustak og fra skyttergraver retter irene blikket mot de afrikanske soldatene fra opprørslederen Moïse Tshombes hær. De har kommet til det åpne terrenget nordvest for basen i firehjulstrekkere.

Fiendens soldater har hoppet ut av bilene og søkt dekning bak dem. Herfra skyter de nå mot irene mens andre afrikanere gir ild fra skjulesteder i det høye elefantgresset i bushen nord for FN-basen.

Skuddene suser gjennom luften. I den ene retningen hamrer kulene mot bilenes metalloverflater, og i den andre borer de seg fast i sandsekkene. Etter knapt et kvarter gir de fiendtlige soldatene opp.

De hopper kjapt opp i kjøretøyene sine igjen og kjører bort i rasende fart – tydeligvis forbauset over hvor godt forberedt FN-soldatene er.

Hegarty og kameratene hans ser støvskyer reise seg der firehjulstrekkerne forsvinner. Men alle blir værende på post, og frokosten må inntas i skyttergravene og oppe på takene.

Pga. den avbrutt gudstjenesten går presten fra hull til hull og gir syndsforlatelse mens de irske soldatene drikker morgenteen sin.

“Våre tunge maskingeværer knuste fiendtlige angrep og meiet ned bombekasterbesetninger.” Kaptein Liam Donnelly.

Irene tanker opp til kamp

Onsdag kl. 9: Kompanisjefen har meldt angrepet over radioen til FNs kommandosentral i Elisabeth­ville. “Forsvar dere av full kraft,” lyder svaret.

Patrick Quinlan er ikke trygg på situasjonen. Kompaniet hans er isolert, og det er 130 km til nærmeste FN-styrke i Elisabethville. Veien fører over Lufira-broen, og den er under kontroll av fienden.

Den 42 år gamle kompanisjefen anslår at kompaniet hans har proviant og ammunisjon nok til å holde stand i to-tre dager.

Quinlan gir kort etter angrepet ordre om at basens vanntanker skal fylles. Akkurat idet den siste tanken er nesten full, knirker og knaker det i vannrørene og vannet slutter å renne. Fienden har blokkert vannforsyningen.

I tillegg får Quinlan enda en foruroligende beskjed: En av kapteinene hans, Liam Donnelly, melder at fienden har inntatt posisjoner hele veien rundt irene – både i bushen og på et høydedrag sør for basen.

De irske soldat­ene gravde skyttergraver rundt basen.

© History of War

Fienden angriper basen igjen

Onsdag kl. 11.40: Siden morgenens kamper har irene ventet et nytt angrep. Kaptein Liam Donnelly har tatt plass nær troppens bombekasterstilling.

Fiendens tunge skyts tordner igjen kl. 11.40 da styrken av katanganske soldater og hvite leiesoldater angriper på nytt. Granater smeller ned i FN-leiren, og fienden skyter med maskingeværer og maskinkanoner fra flere kanter.

Ut fra bushen løper afrikanske soldater frem mot basen, men kaptein Donnelly og hans menn bevarer roen. Irene sikter og skyter på fremadstormende soldater som én etter én blir borte i elefantgresset.

Men kaptein Donnelly vet at de er nødt til å gjøre noe med fiendens maskinkanoner og mortere. Fra sin egen tropps bombekasterstilling sender kapteinen granater av sted mot fienden.

Den grovbygde iren og folkene hans treffer med de første fire skuddene og setter flere av afrikanernes tunge våpen ut av spill.

“Send forsterkninger snarest mulig. Haster.” Kompanisjef Patrick Quinlan.

En av Donnellys granater faller ned i et ammunisjonsdepot bak selve fronten. Depotet eksploderer i et flammehav som ikke avtar før sent på kveld. Donnellys granater sørger for å holde fienden i sjakk i perfekt samspill med maskingeværstillingene.

“Våre tunge maskingeværer knuste fiendtlige angrep og meiet ned bombekasterbesetninger som løp bort fra stilling­ene sine på grunn av vårt kontrabombardement,” noterer Donnelly.

Han kan tilfreds konstatere at fiendens nærmeste stilling er ca. 400 m fra basen.

Men Donnelly og kameratene hans vet at dette bare er begynnelsen. Kl. 13.15 sender kompanisjef Quinlan av gårde en bønn til FNs kommandosentral i Elisabethville:

“Send forsterkninger snarest mulig. Haster.”

FN-leder hører om angrepet i Katanga

Onsdag kl. 17.00: FNs generalsekretær, svenske Dag Hammarskjöld, har forlatt organisasjonens hovedkvarter i New York og fløyet til Kongo.

Hammarskjöld liker ikke det han hører under den første briefingen i Kongos hovedstad Leopoldville:

Fire timer før opprørsleder Tshombes angrep på FN-basen ved Jadotville hadde FNs styrker angrepet Tshombes tropper i Elisabethville.

Den 56 år gamle generalsekretæren vet at beleiringen ved Jadotville er presidentens svar. Hammarskjöld må i aksjon hvis krisen skal løses og Quinlans soldater reddes.

Hjelpetropper møter hard motstand

Onsdag kl. 18.00: FNs base i Elisabethville har mottatt Quinlans nødrop, og en styrke under kompanisjef John Kane er på vei mot Jadotville.

En rød støvsky hvirvler opp over FN-kortesjen da “Force Kane” kjører av sted mot Lufira-broen. Kortesjen består av fire pansrede kjøretøyer og fem lastebiler med soldater.

Solen er på vei ned bak horisonten da kompanisjef John Kane dirigerer unnsetningsstyrken sin inn til siden et par kilometer fra betongbroen som de skal prøve å forsere.

Kane vet at Tshombes hvite leiesoldater har forberedt et forsvar av Lufira-broen. Fra sin posisjon kan han se at overgangen er blokkert med en bulldoser, jernbjelker, store stubber og andre tunge gjenstander.

Forut venter det en hard kamp, og Kane må innse at folkene hans er ganske trette. De har deltatt i FN-­offensiven i Elisabethville tidligere på dagen, men soldat­ene er oppsatt på å redde kollegene sine.

“Jeg visste at jeg var truffet, og jeg fløy av gårde som en rakett.” Sersjant Wally Hegarty.

Den første av de pansrede vognene kjører ut på broen litt over kl. 19. Kjøretøyet feier de første hindringene til side, og Kane rekker å merke et snev av optimisme før bilen kræsjer mot en tønne fylt med stein.

Sjåføren rygger men treffer et tjærespann med sement. Fiendens kuleregn slår mot panseret på kjøretøyet som sitter fast mellom de tunge gjenstandene. “Vi må fjerne hindringen!” roper bilens maskingeværskytter.

Sammen med en korporal hopper han uten å nøle ut av den pansrede vognen. De får fjernet tjæretønnen i lynende fart, og begge rekker mirakuløst nok tilbake til bilen uten å bli truffet.

Sjåføren rygger for full gass, og tross voldsom beskytning slipper alle FN-kjøretøyene unna.

Dagen etter forsøker Kane igjen å forsere broen, men forsvaret er for sterkt. Kompanisjefen og hans folk må vende slukøret tilbake til Elisabethville.

Under borger­krigen i Kongo ble mange fan­ger banket i hjel.

© Imageselect

Fra koloni til blodig diktatur

Belgia trakk seg ut av Kongo i 1960 og ga landet selvstendighet. Landets innbyggere drømte om demokrati og frihet. Men alt gikk galt, og det sentral­afrikanske landet ble et diktatur.

JUNI 1960: Det bryter ut uroligheter

Etter at selvstendighetsbevegelser i Kongo har gjort opprør mot kolonimakten Belgia i 1959, får landet sin uavhengighet den 30. juni 1960.

Det nye landet får navnet Republikken Kongo. Men politisk er nasjonen splittet, og etter få dager gjør hæren opprør.

Rivaliserende stammer begynner å slåss om makten i landet.

JULI 1960: Katanga løsriver seg

Situasjonen blir enda mer kaotisk i Kongo da den mineralrike provinsen Katanga løs­river seg under forretningsmannen Moïse Tshombes ledelse.

Tshombe har støtte fra de belgiske gruveselskapene som ikke ønsker at inntekten fra de innbringende gruvene i Katanga skal ende i den kongolesiske statskassen.

Gruveselskapene er med og finansierer Tshombes hær, som bl.a. inkluderer grupper av hvite leiesoldater.

SEPTEMBER 1960: FN rykker inn

Urolighetene fører til at mange sivile belgiere og andre europeere flykter, og i september 1960 sender FN en internasjonal styrke til Kongo.

FN-soldatene skal prøve å stoppe borgerkrigen i det krigsherjede landet og beskytte de hvite sivile som fremdeles bor i Kongo.

AUGUST 1961: Konflikten løper løpsk

FN-innsatsen virker langt fra etter hensikten, og sommeren 1961 er Kongo splittet i fire deler som kjemper mot hverandre.

Da FN forsøker å tvinge de hvite leiesoldatene ut av Kongo, oppstår det kamper mellom Tshombes hær og FNs soldater i Katanga.

JANUAR 1963: Tshombes soldater nedkjempes

Tshombes styrker i Katanga blir nedkjempet av FN-soldater på begynnelsen av 1963.

Året etter forlater FN-styrkene landet, og den såkalte Kongo-krisen avsluttes med at det gjenopprettes et samlet land i 1965.

Men etter et militærkupp samme år tar diktator­en Mobutu Sese Seko makten i landet. Mobutu hersker som en brutal diktator de neste 32 år.

Han plyndrer systematisk Kongo – som han omdøper til Zaire – for rikdommer.

Jetfly skyter mot basen

Torsdag den 14. september kl. 15.45: Quinlans soldater er konstant på vakt. Irene har vært under angrep atskillige ganger i dagens løp.

Quinlan er frustrert over meldingene om “Force Kanes” manglende suksess ved Lufira-broen.

Riktignok holder mennene hans tappert stand – i løpet av dagen har irene smadret enda flere mortere i bushen – men arsenalet av granater og ammunisjon til maskingeværene er i ferd med å skrumpe inn.

Kompanisjefens hodepine vokser seg enda større da et tordnende brøl skjærer gjennom luften over dem: et jetfly. Sirkelmerket avslører at det er en fiendtlig Fouga-jager.

Opprørsrepublikken Katanga har nettopp mottatt i alt tre nybygde fly fra fabrikken i Frankrike.

Irene kryper sammen i skyttergravene eller kaster seg ned bak de oppstablede sandsekkene i et forsøk på å finne ly mens jetflyets maskingeværer feier gjennom leiren. Kort etter forsvinner flyet igjen – men bare et øyeblikk.

Da Fougaen vender tilbake, kretser maskinen først rundt, og så suser den over basens “Red House” – soldatenes betegnelse for FN-basens høyeste bygning som blir brukt som maskingeværpost og utkikkstårn.

“Jetjager bomber og skyter stillingene våre sønder og sammen. Send forsterkninger.” Kompanisjef Patrick Quinlan.

Piloten slipper to bomber. Den første slår ned i “Red House” og sender store mengder murbrokker ut over basen.

Sekundet etter treffer den andre bomben “Purfina Garage” – en gammel bensinstasjon der Quinlan tidligere har hatt sitt hovedkvarter. Begge bygningene står igjen som sørgelige ruiner når støvet har lagt seg.

Bare to irer blir såret under angrepet, for til alt hell hadde Quinlan allerede om morgenen beordret sine folk ned fra de ubeskyttede takene. Kompanisjefen har i stedet gjort en nærliggende bygning til hovedkvarter.

Her står bl.a. irenes radioutstyr. Quinlan kaller opp Elisabethville etter at flyet kommer til syne:

“Jetjager bomber og skyter stillingene våre sønder og sammen. Send forsterkninger.”

Hegarty blir truffet

Torsdag kl. 19.00: Etter mørkets frembrudd får soldatene fred for Fouga-jageren.

Da sersjant Wally Hegarty våger seg ut i den mørke afrikanske kvelden for å hente vann til seg selv og kameratene legger han merke til at det er en god del mindre vann i vanntankene.

Om dagen er det langt over 40 grader i solen, og soldat­ene er nødt til å drikke rikelig. Matrasjonene utgjør også et problem, for basens lager var ikke blitt fylt opp da fienden innledet beleiringen.

I et forsøk på å spare lager feltkokken “Jadotville Stew” – en gryterett av hundekjeks, hermetisert kjøtt og bønner. Stuingen serveres med en salttablett.

Hegarty er på vei tilbake til skyttergravene med vann da han hører fienden fyre av to bombekastergranater. Sersjanten er ikke videre urolig, for i prinsippet kan granatene slå ned hvor som helst.

Likevel hopper han ned i en nærliggende skyttergrav og venter. Sekunder etter ryster jorden voldsomt, og jordklumper regner ned over iren idet den første granaten slår ned bare 20 meter unna.

“Kill! Kill! Kill! Choppy-chop, choppy-chop” Kongolesiske soldater

Febrilsk forsøker Hegarty å grave seg lenger ned i bakken, selv om det er nytteløst. Bare ti meter fra ham slår den andre granaten ned.

“Jeg visste at jeg var truffet, og jeg fløy av gårde som en rakett,” mintes Hegarty senere.

Fullstendig forvirret stavrer sersjanten i retning fienden og faller først over ende da han er et lite stykke unna FN-soldatenes ytre skyttergraver.

Med nød og neppe får en kamerat trukket Hegarty til-bake til basen under voldsom beskytning. Her får han behandling på førstehjelpsstasjonen.

Militærlegen fjerner granatsplintene fra Hegartys bein og rumpe, legger på forbindinger og gir ham en sprøyte morfin.

Legen garanterer at sersjanten slett ikke er i noen fare, og etter et halvt døgns hvile er da også Hegarty på beina igjen. Underoffiseren insisterer på å vende tilbake til skytter­graven sin fredag ettermiddag.

De hvite leiesoldatene og de afrikanske soldatene har nå tilkjempet seg stillinger bare et par hundre meter fra FN-basen.

Sent på kvelden kan Hegarty høre hvordan afrikanerne prøver å skremme irene:

“Kill! Kill! Kill! Choppy-chop, choppy-chop,” lyder det. Ropene får det til å gå kaldt nedover ryggen på Hegarty.

© Shutterstock

Mislykket FN-angrep førte til stormløp mot irene

FN hadde prøvd å forhandle fred med utbryterstaten siden Katanga rev seg løs fra resten av Kongo sommeren 1960. Men alle forhandlingene med president Moïse Tshombe brøt sammen.

I september 1961 hadde FN fått nok. En rask erobring av Katangas hovedstad Elisabethville skulle bringe Tshombes stat under kontroll.

Det brøt ut kamper mellom FN-styrker og det katanganske gendarmeriet i hovedstad­en. Over 30 europeere ble drept, og mange uskyldige sivile mistet livet i kampene.

Aksjonen i Elisabeth­ville ga president Tshombe et påskudd for å angripe den irske FN-styrken som var utstasjonert nær byen Jadotville i Katanga.

John Kane sendes ut på nytt oppdrag

Lørdag den 16. september kl. 00.15: Hele fredagen har beskjeder fra Jadotville tikket inn til Elisabethville, der “Force Kane” befinner seg.

John Kane er klar til å gjøre enda et forsøk på å unnsette irene i Jadotville. Denne gangen har han to FN-kompanier som skal prøve å krysse Lufira-broen.

Seneste melding fra Quinlan går ut på at 2000 soldater omringer soldatene hans som er i ferd med å gå tom for ammunisjon.

De har ingen tid å miste. 16 busser står klar til å frakte frem Kanes menn, støttet av pansrede kjøretøyer.

“Vi drar av sted herfra,” lyder den korte meldingen som Kane sender til Jadotville kl. 00.33.

© Keystone Press / Imageselect

Tshombe brukte leiesoldater

Katangas mineralrikdommer gjorde at Moïse Tshombe hadde et nært samarbeid med regionens belgiske gruveselskaper.

De var bl.a. med på å finansiere ca. 500 hvite leiesoldater som i praksis fungerte som offiserer i Katangas hær.

Leiesoldatene var for det meste hvite sørafrikanere, briter, belgiere og franskmenn – mange med militær erfaring fra Fremmedlegionen.

Helikopter kommer med giftig vann

Lørdag kl. 9.28: For å avhjelpe irenes mangel på ammunisjon og vann er et FN-helikopter sendt av sted med forsyninger til basen i Jadotville.

Lyden av rotorbladene er ikke til å ta feil av. Wally Hegarty og kameratene hans har allerede blitt orientert om helikopterets ankomst og sitter parat til å forsvare maskinen.

Helikopteret kretser først rundt høyt oppe i luften, men da det går inn for landing der irene har lagt ut blikkplater som markører, åpner fienden ild. Geværer, maskinpistoler og tunge maskingeværer skyter mot helikopteret.

Hegarty og hans landsmenn forsøker å dekke helikopteret ved selv å åpne ild. Men fra plassen sin på bakken ser Hegarty at helikopteret blir truffet av atskillige skudd.

Til tross for skadene lykkes det piloten – en nordmann – å lande trygt på det markerte stedet.

“Endelig ser det ut til at de har forstått oss.” Dag Hammarskjöld

Hegarty og hans nødstedte venner strømmer begeistret frem for å slepe ut lasten. Men jubelen forstummer fort, for noen i Elisabethville har begått en kjempetabbe.

En stor del av ammunisjonen helikopteret har med, er av feil kaliber, og de i alt 380 liter vann er udrikkelig. Vannet har blitt fylt på bensindunker som ikke er ordentlig rengjort.

Wally Hegarty kan nesten ikke tro sine egne øyne:

“Så pilotene satte livet på spill for å levere forsyninger som besto av fire dunker forurenset vann, 260 stk. 84 mm granater og en haug med brev. De kunne like gjerne ha holdt seg unna.”

Kanes styrke får juling igjen

Lørdag kl. 10.00: På vei mot Lufira-broen har “Force Kane” blitt angrepet av fiendens jagerfly.

John Kane liker slett ikke det han ser i feltkikkerten sin. Katanga-hæren har forsterket sine stillinger på Lufira-broen markant, og på den høytliggende sletten bak broen myldrer det av soldater.

Fiendens styrke er skremmende, og da Kane sender frem et rekognoseringsteam, blir de utsatt for kraftig beskytning. Tre av FN-soldatene blir drept, og fem kommer såret tilbake.

Kane innleder et bombardement av fiendens stillinger med granatkastere, men uten stor suksess. Fouga-jageren brøler også jevnlig over “Force Kane” for å slippe bomber og skyte på dem.

Seint på ettermiddagen kommer det en ordre fra Elisabethville: “Trekk dere tilbake.”

En frustrert Kane må enda en gang stikke halen mellom beina. Det blir opp til FNs ledelse å redde irene.

© John Frost Newspapers / Imageselect

Generalsekretærens død er et mysterium

Nyheten om Dag Hammarskjölds død i september 1961 kom som et sjokk for FN-landene. Det oppsto straks spekulasjoner: Var det et uhell, eller ble generalsekretæren drept.

“Ingen i Elisabethville trodde at han døde i en ulykke,” skrev FNs representant i Katanga.

Høsten 1961 kom en granskning frem til at styrten skyldtes en pilotfeil. Tekniske undersøkelser pekte også på at en instrumentfeil hadde spilt en rolle.

Flyets høydemåler viste nemlig 37 m feil – en konklusjon mange hadde vanskelig for å akseptere. Siden styrten har president Moïse Tshombe vært utpekt som en mulig bakmann.

En granskning i FN-regi i 2017 konstaterte at “det virker plausibelt at et ytre angrep kan ha vært skyld i styrten.”

Den nye vurderingen var bl.a. basert på øyenvitneskildringer som ikke ble hørt i 1961.

Regissør Mads Brügger har også undersøkt ulykken i filmen Cold Case Hammarskjöld (2019).

Generalsekretæren ordner fredsmøte

Søndag den 17. september kl. 5.00: I Leopoldville har FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld vært i kontakt med president Moïse Tshombes stab for å få et møte med Katangas president.

Dag Hammarskjöld blir vekket med lovende nytt. Svensken har vært sterkt opptatt av situasjonen i Katanga, og nå ser det endelig ut til at presidenten for opprørsrepublikken er villig til et kompromiss med FN.

Hammarskjölds assistent forteller at Tshombe har akseptert et forslag om at de to lederne møtes på nøytral grunn i Nord-Rhodesia (nåtidens Zambia).

“Endelig ser det ut til at de har forstått oss,” noterer Hammarskjöld litt senere på dagen.

Generalsekretærens avreise blir satt til om kvelden – men så lenge kan Quinlans pressede styrke ikke vente.

Ifølge vitner brant det i generalsekretærens fly før det traff bakken.

© MPI / Getty Images

Quinlan redder folkene sine

Kl. 17: Ved Jadotville-basen er fienden bare 50 meter fra irenes skyttergraver. Nederlaget nærmer seg for den irske FN-styrken.

Det irske FN-kompaniet har kjempet mot overmakten i nesten fem døgn, og kompanisjef Quinlans soldater er utmattet. Mennene har mørke ringer under øynene av mangel på søvn, og vanntankene er tomme.

Kassene med ammunisjon til de tunge maskingeværene er også på det nærmeste tomme. Det er på tide å si stopp.

Quinlan har derfor avtalt et møte med fienden. Med kaptein Liam Donnelly ved sin side kjører kompanisjefen den korte turen inn til Jadotville. Jeepen stopper foran et hotell, og irene håndhilser på Katangas innenriksminister – Godefroid Munongo.

Ministeren er en kraftkar av en afrikaner som skjuler øynene bak mørke solbriller.

“Umiddelbar kapitulasjon,” lyder det kontant fra Munongo da partene har satt seg ved forhandlingsbordet.

Quinlan føler seg nødt til å akseptere det. Munongo er nemlig villig til å garantere irenes sikkerhet, og ministeren lover til og med at enhver som krummer et hår på FN-­soldatenes hode etter overgivelsen vil bli drept.

Partene får i en fart satt opp og underskrevet et dokument om overgivelsen.

Quinlan får tilføyd at kompaniet bare overgir seg fordi det er utsendt i en “fredsskapende rolle og at ytterligere kamp vil resultere i tap av afrikanske og irske liv.”

© Pictorial Press Ltd / Imageselect

Kongen av Belgia terroriserte Kongo

Etter uavhengigheten i 1960 har Kongo ofte vært plaget av borgerkrig. Roten til uroen strekker seg tilbake til 1800-tallet, da kongen av Belgia slavebandt landet.

Leopold 2 ble Belgias nye konge i 1865, og han hadde store ambisjoner. Den nye kongen ville forvandle landet til en stormakt – og det krevde kolonier.

Leopold inngikk derfor en avtale med den berømte oppdagelsesreisende Henry Stanley som dro til det sentrale Afrika langs Kongo-­elven i 1879.

Stanley hadde med seg “vennskapskontrakter”, og de lokale skrev med glede under. Kontraktene betydde i realiteten at de innfødte anerkjente Leopold som sin hersker, og de ga også kongen lov til å utnytte befolkningen til tvangsarbeid.

Leopold tok straks fatt: Landet ble delt inn i distrikter som skulle levere faste kvoter av elfenben, kobber og rågummi. De enkelte distriktene ble satt under ledelse av hvite embetsmenn som bare fikk lønn hvis kvotene ble fylt.

Systemet førte til at de hvite mishandlet de innfødte dersom ikke kvotene ble fylt. En yndet straff var å hogge av høyrehånden – en praksis som bare gjorde arbeidet vanskeligere.

Ved hjelp av bestikkelser forsøkte kongen å holde torturen skjult, men i 1904 avslørte en britisk rapport grusomhetene. Skandalen førte til at den belg­iske staten overtok kolonien.

På det tidspunktet var bortimot 20-25 mill. kongolesere døde, og de gamle afrikanske stammesamfunnene var ødelagt for alltid.

Hammarskjöld styrter i døden

Mandag den 18. september kl. 00.10: Dag Hammarskjöld har sittet i et DC-6-fly med kurs mot Rhodesia i ca. fem timer.

Over Nord-Rhodesias urskog lyder et øredøvende brak da passasjerflyet “SE-BDY” styrter. Flere steder brenner vrakrestene lenge, alle om bord mister livet. 15 av de 16 passasjerene blir ille tilredt av brannen.

Bare en av de døde unngår å få brannsår – en 56 år gammel hvit mann som ligger for seg selv. Da et redningsteam når frem senere på dagen, blir den hvite mannen uten brannskader identifisert.

Det er Dag Hammarskjöld.

Hver enkelt kongoleser skulle utvinne en fastsatt kvote rågummi. Hvis en person ikke fylte kvoten, kunne det koste en hånd.

© Alamy / Imageselect

Irene overgir seg uten kamp

Kl. 8.00: Quinlan og hans 155 mann har ikke hørt om Dag Hammarskjölds tragiske død.

Geværene ligger stablet på den røde bakken, og Quinlans 155 soldater står i rekker da fienden marsjerer inn på FN-basen for å ta irene til fange.

Fem døgns mareritt er endelig slutt, og Quinlan er stolt av mennene sine.

“Irland har aldri fostret bedre sønner,” slår kompanisjefen fast.

Etter fem års borgerkrig tok Mobutu Sese Seko makten i Kongo.

© Imageselect

Etterskrift:

Tshombe løslot de 156 fangene da en våpenhvile kom i stand mellom Katanga og FN etter fem uker. Men våpenhvilen varte ikke lenge.

Hammarskjölds død fikk FN til å gå mer offensivt til verks – selv om flystyrten aldri ble offisielt stemplet som et attentat. I 1963 ble Tshombes styrker knust, og presidenten måtte flykte.

Han døde i eksil i Algerie seks år senere.

Patrick Quinlan og kompaniet hans ble kalt feige etter overgivelsen, og Jadotville ble for­tiet. Først i 2005 fikk de overlevende irske soldatene oppreisning da den irske regjeringen hedret dem med medaljer.