Frivillige i krig: Fra forfattere til fremmedlegionærer

Ernest Hemingway kom før eller siden til å reise til Spania og rapportere fra borgerkrigen. Det var opplagt for alle som kjente det aller minste til den sportsglade, storviltjaktende, whiskydrikkende forfatteren.

Under første verdenskrig var han ambulansesjåfør for Røde Kors. Ved den italienske fronten ble han hardt såret av en østerriksk-ungarsk mortergranat, men klarte selv i den tilstanden å redde en såret italiensk soldat i sikkerhet.

I 1920-årene slo Hemingway seg ned i Paris, og derfra avla han hyppige besøk i Spania. Han var dypt betatt av tyrefekting, som han i artikler og romaner beskrev som et fenomen som hadde «samme brutale skjønnhet som krig».

Spania og krig var med andre ord kjente størrelser for Hemingway. Spørsmålet var bare om han åpent ville velge side i konflikten.

Hemingways tysk-amerikanske svigerforeldre støttet utilslørt den fascistiske general Franco, som i juli 1936 hadde innledet et væpnet opprør mot den sittende, demokratisk valgte regjeringen.

I begynnelsen mente Hemingway selv at USA skulle la være å involvere seg i Europas kriger, noe han ga uttrykk for i flere artikler.

Det var sannsynligvis affæren med den venstreorienterte krigskorrespondenten og senere forfatteren Martha Gellhorn som fikk ham på andre tanker. Tidlig i 1937 reiste paret til Spania. Derfra sendte de krigsreportasjer hjem til USA.

Journalister hadde ikke adgang til fronten, men Hemingway trosset forbudet, og var ofte like tett på krigen som de kjempende soldatene.

VIDEO – Hør Hemmingway snakke i sin pro-republikanske film Spansk jord fra 1937:

Ved flere anledninger satte han både eget og andres liv på spill, for eksempel ved å tømme et maskingevær mot fascistenes stillinger for å fremprovosere en skuddveksling, eller spankulere sorgløs rundt i ingenmannsland.

Kritikere beskyldte ham for å være en useriøs eventyrer som oppsøkte fare når han hadde tid og lyst, for å pleie sitt rykte som hardkokt forfatter.

I motsetning til de fleste utlendinger hadde Hemingway midler til å ha det nokså behagelig i de krigsherjede omgivelsene. Han forlot dessuten flere ganger Spania for å reise hjem til Key West i Florida.

Men ifølge Martha Gellhorn, som kjente Hemingway bedre enn de fleste, tok kritikerne feil. Engasjementet hans var ekte.

Skjellsettende opplevelser

Ernest Hemingway var langt fra den eneste forfatteren som var bekymret for Spania, men de fleste andre hadde ennå berømmelsen til gode.

Den norske journalisten og forfatteren Nordahl Grieg var en av tidens unge, politisk engasjerte skribenter som lot seg engasjere av det som skjedde i Spania.

Opplevelsene under den blodige borgerkrigen ble skjellsettende. Griegs roman «Ung må verden ennu være» kom ut i 1938, og henter deler av handlingen fra det han opplevde bak fronten i Spania.

Den legendariske norske krigskorrespondenten Lise Lindbæk samarbeidet både med Hemingway og Nordahl Grieg i Spania. Hun rapporterte til Dagbladet, og skrev historien om den internasjonale brigaden «Bataljon Thälmann».

Forfatter i flyvåpenet

Den franske forfatteren André Malraux var ikke utdannet flyger, men ble ikke desto mindre utnevnt til skvadronsjef i den spanske republikkens miserable flyvåpen.

I begynnelsen av krigen forsynte Frankrike landet med foreldete Potez 540-fly, men de hadde ingenting å stille opp mot de fremragende tyske kampflyene Franco disponerte.

André Malraux reiste rundt i USA i flere måneder for å samle inn penger til oppdatert krigsmateriell, og resten av tiden prøvde han å få det beste ut av det vesle han hadde til rådighet.

I likhet med Hemingway ble Malraux beskyldt for å være en glamorøs eventyrer, men mange av soldatene som kjempet side om side med ham, roste ham for både mot og kameratskap.

I 1938 kom André Malraux’ bok «Håpet» ut. Den beskriver i romans form opplevelsene hans under borgerkrigen.

VIDEO – Se borgerkrigen rase i Spania:

En annen fransk forfatter, Antoine de Saint-Exupéry, deltok en kort stund i borgerkrigen i 1937.

Han hadde ennå ikke fått sitt store gjennombrudd, men noen år senere skrev han den filosofiske barnebokklassikeren «Den lille prinsen», som fins i millioner av bokhyller over hele verden.

For høy for skyttergraven

Eric Blair var en blek, tynn brite på over 190 centimeter. Han hadde lært litt elementær våpenbruk på den fornemme kostskolen Eton, og dessuten arbeidet som politimann i Burma.

Han var derfor en ren veteran i forhold til de fleste andre frivillige i borgerkrigen, som aldri før hadde tatt i et gevær.

I 1936 skrev Blair et glødende essay om de sosiale forholdene blant Englands fattigste, og i desember samme år dro han til Spania for å slåss mot fascismen.

Ved en ren tilfeldighet ble ikke Blair soldat i de internasjonale brigadene, men derimot i en milits som var stablet på beina av det trotskistiske kommunistpartiet POUM i Katalonia.

Takket være våpenerfaringen sin steg han raskt i gradene. Samtidig måtte han sørge for å holde lav profil under de mange konfliktene mellom forskjellige sosialistiske fraksjoner.

Selv om de hadde en felles ytre fiende, var de på langt nær enige. Også i en annen og mer bokstavelig forstand burde Blair holde en lav profil. Skyttergravenes dybde var basert på spansk og ikke britisk normalhøyde.

Blair var gjentatte ganger blitt advart om at den høye, hengslete skikkelsen hans var et opplagt mål for snikskyttere. Likevel gikk det galt om morgenen 20. mai 1937.

Blair ble truffet i halsen av en fiendtlig geværkule da han uforsiktig sto og lente seg mot bakveggen i skyttergraven.

Med blodet fossende ut av munnen ble han båret vekk fra fronten, og transportert mer enn 200 kilometer langs humpete fjellveier. Blair overlevde såvidt, og hadde resten av livet en lett raspende stemme.

Mens Eric Blair lå på sykehuset, brøt det ut væpnede kamper mellom Spanias sovjettro kommunistparti, PCE, og det trotskistiske POUM, som ble beskyldt for å gi husly til fiendtlige agenter.

Som befal i det tapende POUM måtte Blair holde seg i dekning i flere dager, før han til slutt klarte å flykte over grensen til Frankrike og videre hjem til England.

Ernest Hemingway er til tross for sin store litterære innflytelse nummer to blant den spanske borgerkrigens forfattere, målt i salg av bøker. Hans inntrykk fra Spania ble i 1940 til romanen «Klokkene ringer for deg», regnet som en av hans beste.

Men ingen andre forfattere fra det 20. århundre kan vise til et høyere samlet salgstall enn for romanene «Kamerat Napoleon» og «1984».

Begge bøkene ble skrevet av den høye, bleke briten Eric Blair – vel å merke under pseudonymet George Orwell. Blair skrev også om borgerkrigen i sin bok «Hyllest til Katalonia».