De gamle husene i den lille byen Mostar skjelver. I halvannet år har borgerkrigen rast i Jugoslavia, og den bosniske middelalderbyen har allerede overlevd utallige bombardementer.
Byens innbyggere har forsøkt å stoppe ødeleggelsene, men likevel er veiene fulle av hull, mens kirker og moskeer ligger i ruiner. Broene som har bundet byens to halvdeler sammen, har rast ned i Neretva-elven.
Den eneste broen som står igjen i november 1993, er byens landemerke, den imponerende Stari Most-broen, bygget av osmanene for mer enn 400 år siden.
I månedsvis har kroatiske styrker latt det regne granater ned over østsiden av byen, der den bosnisk-muslimske befolkningen befinner seg, men siden 8. november har kroatene tilsynelatende endret taktikk.
Nå er Stari Most et bevisst mål for kroatene, og denne dagen blir den truffet av mer enn 60 granater avfyrt fra stridsvognene deres.
«Det var bare en gammel bro.» General Slobodan Praljak om broen i Mostar.
Den lokale kunstneren Ramiz Pandur overværer ødeleggelsen fra kjellervinduet sitt.
«Jeg hørte hvert eneste granat når de avfyrte dem. Jeg stakk hodet ut av vinduet når granatsplintene hadde lagt seg, og så på den skadde broen. Jeg er en av de få som var vitne til ødeleggelsen av broen på så nært hold», fortalte han senere.
Neste formiddag kl. 10.16 gir broen etter og raser sammen.
«Det var bare en gammel bro», uttaler Slobodan Praljak, som er general for de kroatiske styrkene i området.
Men broen var mye mer enn det. Broen var symbolet på at Mostars forskjellige folkeslag og religioner kunne leve sammen i fordragelighet. Nettopp derfor måtte den ødelegges.
Video: Se det øyeblikket da granatene får broen til å rase sammen.
Krigen splittet Mostar
Helt siden 1400-tallet hadde Mostar vært et knutepunkt for trafikken over Neretva-elven. Navnet Mostar kommer til og med fra mostari, som betyr «bropasser» på den lokale slaviske dialekten.
Da osmanene erobret området i 1468, opplevde Mostar en stor oppblomstring som handelsby. De nye makthaverne konstaterte imidlertid snart at den gamle broen, som tidligere hadde forbundet de to bydelene, var altfor usikker.
«Broen svaiet så mye at alle som krysset den, fryktet for livet», noterte den osmanske geografen Kâtip Çelebi.
På 1500-tallet bestemte sultan Süleyman 1. at hengebroen skulle erstattes av en solid steinbro, hvis like aldri hadde vært sett i det osmanske riket. Mange arkitekter mislyktes i forsøket, men i 1566 – etter ni års anstrengelser – lyktes det å få reist den 28 meter lange broen.
Det antas at hemmeligheten var en spesielt sterk mørtel, som var blandet med bl.a. eggehviter. Da broen sto ferdig, hadde den det lengste brospennet i verden, og den reiste seg 20 meter over Neretva-elven.
Mostars karakteristiske bro imponerte både kristne og muslimer i århundrer.
Broen ble raskt byens landemerke og fikk med tiden navnet Stari Most (Den gamle broen). Broen imponerte de tilreisende. Blant dem var forfatteren Evliya Çelebi, som besøkte byen på midten av 1600-tallet og skrev:
«Broen er som en regnbue som stiger opp i skyene – og strekker seg fra en klippe til en annen.»
Under osmanene opplevde Mostar ikke bare voksesmerter, byen tiltrakk seg flere etniske grupper og religioner. De bosniske muslimene utgjorde flertallet, men det var to betydelige mindretall av henholdsvis kroatiske katolikker og ortodokse kristne serbere.
Til tross for de etniske forskjellene fremsto byen i århundrer som et prakteksempel på fredelig sameksistens mellom kulturer og religioner, hvor moskeer og kirker ble bygget side om side.
Først med utbruddet av den jugoslaviske borgerkrigen i 1992 ble innbyggerne i Mostar tvunget til å velge side. Og snart var den fredelige sameksistensen en saga blott.
Krigene i Jugoslavia førte til voldsomme ødeleggelser i hele landet, og opp imot 140 000 døde.
De sivile ble fanget i midten
I første omgang prøvde den serbiske delen av befolkningen å ta kontroll med støtte fra den serbiske hæren. Men i begynnelsen av 1993 trakk serberne seg ut av Mostar for i stedet å innta defensive stillinger i fjellene rundt byen.
Tilbake i den krigsherjede byen var de bosniske muslimene og de kroatiske katolikkene. Hittil hadde de kjempet side om side i en løs allianse, men så snart byen var fri fra den serbiske trusselen, begynte de to befolkningsgruppene å strides innbyrdes. Som den kroatiske lederen i Mostar, Jadran Topić, forklarte:
«Jeg benekter ikke at muslimene har like stor rett til Mostar som serberne eller vi har. Det eneste spørsmålet er hvem som har styrken til å sette kravene sine igjennom.»
Kort tid etter forskanset de to gruppene seg på hver sin side av elven og skjøt mot hverandre. På vestbredden av elven Neretva tok den kroatiske militsen kontroll, mens den østlige bredden ble kontrollert av den bosnisk-muslimske hæren.
Snikskyttere lurte på begge sider av elven gjennom Mostar, hvor de speidet etter fiendtlige soldater.
Elvedin Nezirovic, en bosnisk muslim hvis familie bodde på den kroatiske siden av elven, oppdaget snart hva det innebar å bo på «feil» side.
«En morgen banket det på døren. Utenfor sto det kroatiske soldater», mintes Elvedin. «De tok alle pengene våre og sa at vi måtte flytte ut av leiligheten. Naboene våre gjorde ingenting for å hindre det.»
Sammen med familien flyktet Elvedin over Stari Most til den muslimske delen av Mostar.
På samme måte ble kristne kroater tvunget bort fra den muslimskkontrollerte delen av Mostar. Begge sider begikk krigsforbrytelser mot sivilbefolkningen. Med pistoler i ryggen ble minoriteter ført bort til interneringsleirer, hvor sult og tortur tok livet av mange.
Konsentrasjonsleirer ble flittig brukt av serbere og kroater under borgerkrigen. Flere av de ansvarlige er etterpå blitt dømt for krigsforbrytelser ved Den internasjonale domstolen i Haag.
I løpet av sommeren 1993 innledet kroatene et systematisk bombardement av Mostars østlige bydel. Den amerikanske journalisten og mottaker av Pulitzerprisen Roy Gutman var vitne til bombingen.
«Den gamle bydelen er målet for et nådeløst bombardement. Sammenlignet med det østlige Mostar fremstår selv Sarajevo intakt», skrev han og refererte til den utbombede hovedstaden.
«Hundrevis av granater avfyrt fra Vest-Mostar treffer daglig den gamle, hovedsakelig muslimske byen hvor de dreper rundt åtte mennesker og sårer minst tretti», rapporterte journalisten.
Kulturskatter ble smadret i krigens navn
Krigsmonument hyllet feil folk
Monument over de slavonske folkenes seier var verdens største postmodernistiske skulptur da den sto ferdig i 1968. Monumentet hyllet de kroatiske frihetskjemperne som hadde kjempet mot nazismen under 2. verdenskrig, men ble i 1992 sprengt av fascistiske sympatisører i Kroatias hær.
Middelalderbyen ble jevnet med jorden
Den maleriske middelalderbyen Dubrovnik i Kroatia sto på UNESCOs verdensarvliste, men i 1991 forvandlet serbisk artilleri byen til en ruinhaug. Etter flere måneders beskytning var over halvparten av de gamle husene skadet og hele sju barokkpalasser brent ned.
Muslimsk perle var en torn i øyet
Aladža-moskeen i byen Foča var et arkitektonisk mesterverk og sto på UNESCOs verdensarvliste. Det gjorde den til en torn i øyet på serberne, som sprengte den i 1992. Bygningsrestene ble skjult på en søppelplass sammen med likene av flere muslimer, som ble funnet først i 2004.
Den muslimske arven skulle fjernes
Selv om den kroatiske hæren i Mostar var både tall- og utstyrsmessig overlegen den bosniske, kunne den ikke få bukt med de muslimske soldatene. Bosnjakene kjente byens trange gater slik at de kunne snike seg inn og utføre blodige bakholdsangrep. I frustrasjon snudde kroatene sine stridsvogner og sitt artilleri mot den eneste strukturen som holdt de to bydelene sammen – Stari Most.
Til tross for mange måneder med ødeleggelser var det likevel et sjokk for lokalbefolkningen å se byens landemerke bli utsatt for et direkte angrep. Broen var dypt forankret i Mostar-innbyggernes selvforståelse – mange kalte den kjærlig «Den gamle».
Selv medlemmer av byens kroatiske minoritet grep til våpen for å forsvare broen.
«Jeg kjemper for broen. Hvis broen faller, faller Mostar med den. Den er vårt hjerte», forklarte en lokal kroat som senere ble drept i kampene.
«Det ikke er nok å rense Mostar for muslimer – deres arv må også fjernes.» Den kroatiske soldaten Branimir.
For de kristne kroatene som ikke hadde vokst opp i Mostar, var broen derimot et symbol på århundrer med muslimsk undertrykkelse. En soldat ved navn Branimir forklarte hva mange kroater følte om byens muslimske flertall og deres kultur:
«Det er ikke nok å rense Mostar for muslimer – deres arv må også fjernes.»
Den 8. november begynte kroatene å beskyte broen. Til militærets overraskelse ble byggverket stående. I stedet ble det hentet inn ingeniørtropper slik at de kunne dirigere hvor skuddene skulle treffe. Om morgenen dagen etter gjorde tre fulltreffere ende på den gamle broen, som raste i elven med et forferdelig brak.
Til tross for grundig etterforskning er det fortsatt et mysterium hvordan Praljak fikk flasken med cyanid inn i rettssalen.
Mostars bøddel drakk gift i rettssalen
Den kroatiske generalen som hadde ansvaret for Stari Mosts ødeleggelse, foretrakk døden fremfor straffen som krigsforbryter.
Fra hele verden lød fordømmelsen over de forbrytelsene som hadde skjedd i Jugoslavia under krigene. En internasjonal domstol ble raskt opprettet i Haag for å stille krigsforbryterne til ansvar. I 2004 var turen kommet til de seks militære lederne som hadde hatt kommandoen over de kroatiske styrkene i Mostar – blant dem general Slobodan Praljak, som hadde gjennomført ødeleggelsen av Stari Most-broen.
Etter flere år med dragkamp og anker falt dommen i 2017. Praljak ble dømt til 20 års fengsel bl.a. for drap på sivile og for å internere muslimer i konsentrasjonsleirer som en del av etnisk rensing.
Akkurat idet dommeren avsa dommen, reiste den 72 år gamle Praljak seg i retten og ropte:
«Slobodan Praljak er ikke en krigsforbryter. Jeg avviser rettens dom.»
Før noen rakk å gripe inn, drakk han cyanid fra en liten flaske han hadde holdt skjult. «Jeg har tatt gift», proklamerte den tidligere generalen og døde kort tid etter.
Samme kveld samlet ca. 1000 av Mostars kroatiske innbyggere seg på torget for å hylle den avdøde krigsforbryteren.
Innbyggerne var i sjokk
Lyden av broen som raste ned i elven, var ikke til å ta feil av.
«Folk som hadde gjemt seg i kjellere, kom vantro og uten å ense faren ut for å se til broen», skrev poeten Džemal Humo i dagboken sin.
En lokal journalist la merke til at «folk gikk langsomt, som når man går forbi en kiste med en avdød. Noen gråt, noen gikk forbi i stillhet. Det var hjerteskjærende å overvære».
Željko – en kroat som var fange hos muslimene, var like knust over nyheten om ødeleggelsen:
«Jeg elsket ‘Den gamle’ – den var min også. Noen medlemmer av den bosniske hæren som var rasende, slo meg og brakk beinet mitt.»
Etter at Stari Most var skutt i ruiner, og krigen ebbet ut, bygget Mostars innbyggere en midlertidig gangbro slik at de fortsatt kunne krysse Neretva-elven.
Hvis det hadde vært noen rest av forståelse for motparten igjen i Mostar, døde den med ødeleggelsen av Stari Most. Ingen av partene fikk kontroll over byen, og da krigen mellom kroater og bosnjaker var over i 1995, lå store deler av Mostar i ruiner. Kroatene bodde nå på vestsiden av elven Neretva og bosnjakene på østsiden.
Byen som en gang var en smeltedigel av etnisiteter og religioner, er i dag skarpt oppdelt i to etniske områder. Åtti prosent av de unge fra Mostars kroatiske minoritet har aldri besøkt den østlige bydelen, og på byens skoler er kristne og muslimer atskilt i forskjellige etasjer i samme bygning.
I midten står Stari Most, som ble gjenoppbygget i 2004. Men der broen tidligere var symbolet på fellesskap, understreker den i dag splittelsen mellom Mostars kristne og muslimske befolkning.
Den rekonstruerte Stari Most er en populær turistattraksjon og inntektsmulighet. Byens unge menn får penger av turister for å hoppe de 24 meterne ned i elven.
«Den gamle» kan på nytt ses i Mostar
Den nesten 500 år gamle broen i Mostar er nå på nytt byens landemerke. Broen er bygget av de samme steinene og spenner over elven og binder de to bydelene sammen.
Etter at krigen i Bosnia-Hercegovina hadde nådd sin avslutning i 1995, tok planene om å rekonstruere den ødelagte Stari Most form.
Broens betydning for verdens kulturarv ble bekreftet av de mange landene, fondene og internasjonale organisasjonene som gikk sammen for å finansiere gjenoppbyggingen. UNESCO, Verdensbanken og til og med Kroatia samlet inn de 15,5 millioner dollarene som gjenoppbyggingen kostet.
Målet var å bygge en identisk kopi av den gamle broen, og under ledelse av eksperter fra UNESCO gikk ungarske militæringeniører i gang med å fiske de gamle steinene opp av elven. De manglende steinene ble fremstilt i lokale steinbrudd med redskapene som brobyggerne hadde tilgang til på 1500-tallet.
Gamle tegninger og fotografier ble studert for å gjenskape «Den gamle», som etter tre års byggearbeid nok en gang kneiste over elven Neretva i 2004. I sin åpningstale sa Bosnias president Sulejman Tihić at broen skulle «styrke det multietniske og multikulturelle Bosnia, hvor øst møter vest».