Keiserens fall førte til blodig opprør i Paris

Det er 1871. Etter et bittert nederlag i krig har innbyggerne i Paris fått nok. Landets keiser sitter i prøyssisk fangenskap, og byens borgere bestemmer at det er på tide med en ny revolusjon.

Det er 1871. Etter et bittert nederlag i krig har innbyggerne i Paris fått nok. Landets keiser sitter i prøyssisk fangenskap, og byens borgere bestemmer at det er på tide med en ny revolusjon.

BHVP/Roger-Viollet

Søndag 21. mai 1871 var en vakker dag i Paris. På plenene i Tuileries-hagen midt i byen samlet glade borgere seg for å nyte en storstilt konsert.

Hele 1500 musikere stilte opp for å glede tilhørerne med toner komponert av Mozart og andre populære komponister.

Det hadde gått litt over to måneder siden pariserne hadde erklært byen for selvstendig, løsrevet fra resten av Frankrike, da de utropte den såkalte Pariskommunen.

De nesten to millioner fattige innbyggerne hadde brukt tiden til å innrette et nytt, rettferdig samfunn uten noen eneveldig hersker.

Byens styrende råd, “Le Comité Central Republicain des 20. Arrondissement”, hadde bl.a. innført likelønn for kvinner og forbud mot barnearbeid samt avskaffet dødsstraffen.

Da musikken tok slutt, reiste en av Kommunens offiserer seg. “Borgere!” ropte han for å oppmuntre forsamlingen.

“Vil dere skyte på oss? På deres brødre? På deres menn? På barna deres?” En pariserinne til et kompani franske soldater.

Stemningen var trykket. Det gikk rykter om et snarlig angrep av regjeringshæren, bestemt av regjeringsleder Adolphe Thiers.

“Monsieur Thiers sa at han ville gå inn i byen i går. Monsieur Thiers gikk ikke inn i byen, og det vil han heller ikke gjøre. Jeg inviterer dere derfor til å møte opp her neste søndag, samme tid og sted.”

Men den neste friluftskonserten i Tuileries-hagen kom aldri. Det blodige sluttspillet om byen var alt i gang.

Thiers’ hær var på vei for å slukke de fattige parisernes håp om en rettferdig verden.

Dyr fra zoo endte på middagsbordet

Opprettelsen av Pariskommunen var en direkte følge av et komplisert maktspill i Mellom-Europa i 1870.

På den ene siden sto kongen av Preussen, Vilhelm 1, som med ministerpresident Bismarcks hjelp holdt på å smi sammen de tyske småstatene til et stort keiserrike.

På den andre siden av konflikten sto den franske keiseren, Napoleon 3, som var nevø av den berømte Napoleon Bonaparte. I de siste årene hadde Napoleon 3 gjort seg uvenner med alle stormaktene i Europa og skapt misnøye hos store deler av sitt eget folk.

For å skape et nytt samhold franskmennene imellom startet keiseren en krig med tyskerne, som var overraskende godt forberedt på angrepet.

Etter bare halvannen måneds kamp ble Frankrike nedkjempet ved Sedan den 2. september 1870, og tyskerne klarte til og med å ta Napoleon 3 til fange.

En nøye avstemt maktbalanse holdt Europas stormakter i sjakk på 1800-tallet, men da Preussens kong Vilhelm 1 og hans ministerpresident Otto von Bismarck samlet de tyske statene, kom Tyskland i krig med Frankrike i 1870.

© Kabinett-Fotografie & Shutterstock

Seierherren – Vilhelm 1. (1797-1888):

I 1862 kom kong Vilhelm 1 i strid med parlamentet om en prøyssisk militærreform som innebar store utgifter til hæren.

Han innkalte diplomaten Otto von Bismarck til å løse problemet. Planen lyktes, og Bismarck ble Vilhelms ministerpresident.

© AF Archive/Imageselect & Shutterstock

Arkitekten – Bismarck (1815-1898):

Ministerpresidentens store drøm var å forene de tyske statene og skape et mektig tysk rike.

Han nådde målet med seieren i den fransk-tyske krig (1870-1871): Etter den ble det tyske keiserriket proklamerte med Bismarck som dets rikskansler.

© World History Archive & Shutterstock

Taperen – Napoleon 3 (1808-1873):

Som nevø av keiser Napoleon 1 drømte Louis Napoleon Bonaparte om den franske tronen. Onkelens fall kostet familien makten, men Louis ble keiser etter et statskupp i 1852.

18 år senere ble han avsatt etter et sviende krigsnederlag for Tyskland.

Veien til Paris lå åpen, og tyskerne startet en nådeløs beleiring av byen. Men pariserne nektet å overgi seg til fienden.

Byens avdeling av den franske nasjonalgarden var blitt styrket med et stort antall frivillige som ikke hadde noen egentlig militær trening, men deres innbitte motstand holdt tyskerne i sjakk i fire måneder.

Beleiringen utløste snart matmangel i millionbyen, og prisene føk i været. For å betale måtte håndverkerne gå til pantelåneren og levere inn verktøyet sitt som pant.

Snart var bestanden av hester, kyr og griser spist opp. De velstående kunne gå til hundeslakteren for å få kjøtt i gryten, men de fattige fikk ta til takke med rotter.

Dyrene i dyrehagen slapp heller ikke unna. Her måtte bjørner, antiloper og to elefanter late livet for at pariserne skulle få mat. Men pariserne våget ikke å nærme seg tigrene – rovdyrene var ville av sult.

Regjeringen fryktet opprør

Det fulgte en ydmykende fred da Paris til slutt ga opp for den prøyssiske overmakten den 28. januar 1871.

Innbyggerne i hovedstaden holdt seg innendørs mens prøysserne marsjerte gjennom byens gater, men under den fredelige overflaten ulmet raseriet.

Den konservative statsmannen Adolphe Thiers overtok regjeringsmakten. Han ville se tiden an – men ikke i lengden tolerere den oppsetsige hovedstaden der innbyggerne syntes å være på randen av opprør.

For ikke å friste pariserne ga Thiers regjeringshæren ordre om å hente 400 etterlatte kanoner som ennå sto i Paris.

I 1871 forskanset borgerne i Paris seg mot den franske hæren, som sto klar til å angripe hovedstaden.

© The Metropolitan Museum of Art

Om morgenen den 18. mars, mens parisere flest lå og sov, trengte tusenvis av soldater inn i byen.

Kanonene ble bevoktet av Nasjonalgardens medlemmer. Soldatene skubbet vekk militsfolkene og ga seg til å trekke av sted med kanonene.

En gruppe kvinner som var på vei ut for å kjøpe brød i bydelen Montmartre i utkanten av Paris tidlig om morgenen, så soldatene som var lett gjenkjennelige med sine røde bukser og blå jakker.

Kvinnene skyndte seg opp i tårnet på en kirke som lå i nærheten, og slo alarm ved å ringe med klokkene.

Soldater fra hæren deserterte

Folk strømmet straks til Montmartre, der noen av dem ga seg til å bygge barrikader mens andre forsøkte å få tak i våpen.

Plutselig skjedde det noe uventet. Noen av soldatene vendte geværkolbene sine oppover – et tegn på at de ikke ville bruke våpnene. Og den sivile ulydigheten bredte seg:

“Skjær over seletøyet”, ropte en gardist da hestene begynte å trekke av sted med kanonene.

Menn og kvinner fulgte straks oppfordringen, og kanonene sto stille. Til folkemengdens store jubel forlot mange av soldatene rekkene og sluttet seg til opprørerne.

Et annet sted i Montmartre satte regjeringshærens general, Claude Lecomte, hardt mot hardt. Han ga soldatene sine ordre om å skyte rett inn i folkemengden.

Befalingen sendte et sus gjennom forsamlingen. En kvinne trådte frem:

Under slaget ved Sedan ble keiser Napoleon 3 av Frankrike tatt til fange av tyske styrker.

© H. Falkenstein Imagebroker RM/Imageselect

Keiseren kjempet for sin trone

Nederlaget i den fransk-tyske krig kostet Napoleon 3 tronen. Men som sin berømte onkel lot han seg ikke kue bare fordi han var beseiret og i fiendens varetekt. I stedet forsøkte han å gjenvinne makten.

Etter at den franske hæren kollapset under slaget ved Sedan 1. og 2. september, ble keiser Napoleon 3 tatt til fange av tyskerne.

Nyheten nådde snart Paris og keiserinnen, som utbrøt sint og frustrert: “Nei! En keiser overgir seg ikke! Han er død!”

Allerede den 4. september ble den tredje franske republikk utropt, og Napoleon 3s tid ved makten var slutt. Men den detroniserte keiseren hadde ikke til hensikt å gi opp så lett.

Omgitt av sine 13 nærmeste rådgivere forsøkte han – fra sitt tyske fangenskap på et slott utenfor byen Kassel i Hessen – å finne en måte han kunne gjenvinne makten i Frankrike på.

I november 1870 forsøkte han å overtale Bismarck til å la ham vende tilbake som en del av en fredsavtale. Men forslaget falt til jorden siden Frankrike allerede praktisk talt hadde tapt krigen og Bismarck dermed kunne diktere fredsbetingelsene.

Den 1. mars 1871 fratok den nyvalgte franske nasjonalforsamlingen keiseren offisielt makten. Og som om det ikke var nok, ga forsamlingen ham også skylden for krigsnederlaget.

Den forsmådde Napoleon dro til England, der han tilbrakte sin siste tid i paleet Camden Place like utenfor London. Tiden i eksil ble ikke lang. Napoleon hadde allerede skrantet under krigen, og den 9. januar 1873 avgikk han ved døden.

Med ham døde også det franske monarkiet. Napoleons eneste legitime barn, sønnen Napoleon Eugène Louis Jean Joseph Bonaparte, gjorde tjeneste i den britiske hæren i årene som fulgte, og døde – ugift og barnløs – under britenes krig mot Zuluriket i 1879.

“Vil dere skyte på oss? På deres brødre? På deres menn? Mot barna deres?” spurte hun soldatene.

Lecomte gjentok harmdirrende sin ordre. Alle som ikke adlød, ville bli skutt på stedet, la han sint til. Da trådte en underoffiser ut av rekkene.

“Senk geværene!” ropte han med høy røst. Soldatene adlød. Som i én bevegelse vendte de geværene slik at munningene pekte ned mot bakken.

Kanonene ble i Paris, og en flokk gardister tok Lecomte til fange.

I frustrasjon over den mislykkede aksjonen ga Thiers ordre til at både regjeringen og hæren skulle forlate hovedstaden. Regjeringen tok i stedet inn på slottet Versailles – omtrent 20 km fra Paris.

Den første konfrontasjonen med regjeringshæren hadde gått godt, og ingenting lot til å kunne stoppe Paris’ krav om et mer rettferdig samfunn med frihet og likhet for alle.

Paris ble kledd i rødt

Den vellykkede oppstanden hadde kommet aldeles bardus på lederne av opposisjonen, som i årevis hadde diskutert og planlagt en oppstand mot regjeringsmakten.

Opposisjonen besto av anarkister som ville avskaffe staten, sosialister som ville ha en sterkere stat, og romantikere som drømte seg tilbake til den store franske revolusjon i 1789.

Men ingen i opposisjonen sto klar til å ta initiativet. I stedet ble det garnisonen i Paris på 200 000 nasjonalgardister som i første omgang tok styringen.

“De revolusjonære ser ut til å ha tatt kontrollen i Paris. Det er nasjonalgardister overalt. Barrikader skyter opp, og skitne barn krabber rundt på dem“, skrev forfatteren Edmond de Goncourt den 18. mars.

“Man blir kvalm av å se de dumme og tarvelige ansiktene som seieren og drukkenskapen har gitt en egen svinaktige stråleglans. Frankrike og Paris blir nå kontrollert av arbeidere”, tilføyde han med forakt.

Arbeiderne og de intellektuelle tok makten i Paris, og målet var å skape et mer rettferdig samfunn. En ny lov forbød f.eks. barnearbeid i bakerier.

© Universal History Archive/UIG/Bridgeman Images

Borgerne tok makten

Pariskommunens ledere ble valgt av de registrerte velgerne i Paris. Alle menn kunne stemme uansett inntekt og formue, men kvinner hadde ikke stemmerett.

Kommunens ledere ville være tett på folket og valgte derfor bort stillingen som både president og overborgermester.

Tanken om at ingen skulle være høyt hevet over andre gjaldt ikke bare politikerne, men også militæret, og Pariskommunens væpnede styrker hadde derfor ingen øverstbefalende.

I stedet ble troppene ledet av en sentralkomité, “Le Comité Central Republicain des 20. Arrondissement”. Kommunens øverste ledelse var et råd med 92 medlemmer. Medlemmene staket ut den politiske kursen og vedtok lover.

Imens sto ni kommisjoner – som var nedsatt av rådet og besto av rådsmedlemmer – for den daglige driften. Kommisjonene skulle etterligne Nasjonalforsamlingens departementer.

Selv om den desentraliserte styreformen ofte var kaotisk og ineffektiv, klarte Pariskommunen i sin korte levetid – litt over to måneder – å gjennomføre en rekke fremsynte lover.

En del soldater var klar til å marsjere mot Versailles og gjøre det av med Thiers, men de besinnet seg.

Lederne for Nasjonalgarden besluttet at det skulle holdes frie valg i Paris – så fikk folkets representanter bestemme utviklingen.

Valget den 26. mars ble en stor seier for sosialistene, anarkistene og revolusjonsromantikerne – ikke minst fordi Thiers hadde bedt tilhengerne sine om å boikotte valget.

Rødfargen – et symbol fra den franske revolusjon – lyste fra belter, brosjer og det flagget som vaiet stolt over rådhuset, hvor seierherrene lot seg hylle.

Til lyden av trompeter, trommer og geværsalver kunngjorde de revolusjonære “Pariskommunen”. Nå skulle de splittede opprørerne forsøke å bli enige seg imellom.

Valg fant sted under beleiring

Noen dager senere, den 2. april, gikk Adolphe Thiers hær til angrep. Granatene braket inn over hovedstaden, der den engelske forfatteren John Leighton opplevde bombardementet:

“Alle ble grepet av frykt og skyndte seg skrikende vekk.”

Midt i det blodige angrepet skulle byen prøve å organisere det nye samfunnet. Pariskommunen ble ledet av en sentralkomité – den såkalte “Le Comité Central Republicain des 20. Arrondissement”, som det ble valgt 92 medlemmer til.

Men det nye rådet ble splittet allerede før det rakk å holde sitt første møte.

En enkelt av de valgte medlemmene satt i et regjeringsfengsel, og en stor gruppe av de valgte moderate – samt en håndfull av de valgte radikale – nektet å ta imot sin plass i komiteen.

I praksis endte rådet med å bestå av 60 medlemmer. Til tross for utfordringer og motsetninger klarte folkets nyvalgte representanter å få vedtatt flere banebrytende lover som skulle gjøre livet lettere for innbyggerne.

Under forsamlingens første møte den 28. mars avskaffet de således både dødsstraffen og tvungen verneplikt.

Komiteen vedtok også at håndverkere kunne hente verktøyet sitt hos pantelånerne – uten å betale gjelden.

I tillegg ble det en offisiell adskillelse av kirke og stat samt en lov om at arbeiderne kunne overta en hvilken som helst fabrikk hvis eieren forlot den. Og dessuten ble byens giljotin brent.

Hæren henrettet uten rettergang

Foreløpig gledet revolusjonslederne seg over at regjeringssoldatene hadde stått på deres side under den første konfrontasjonen.

Men sympatien holdt ikke lenge: I begynnelsen av april støtte en gruppe parisiske nasjonalgardister på to hærbrigader utenfor byen.

Fienden tok rundt 30 gardister til fange under sammenstøtet og henrettet dem uten rettergang. Som mottrekk vedtok rådet “Loven om gisler”.

“Dåp, bryllup og begravelse – alt skal man betale for.” En lokal pariser om kirkens grådighet.

Loven ga Kommunen lov til å fengsle enhver som var mistenkt for å være lojale mot regjeringen i Versailles og gjøre ham eller henne til “gisler som tilhører folket i Paris”.

Mannen som skulle håndheve den nye loven, var journalisten Raoul Rigault – Pariskommunens politisjef.
Rigault var en ondsinnet mann som omga seg med en hær av angivere:

I spøk fortalte han at han hadde konstruert en giljotin som kunne kappe hodet av 300 mennesker samtidig.

Kirken ble lagt for hat

Rigault avskydde presteskapet. Etter de fleste opprørernes mening var kirken arbeiderklassens verste fiende – nest etter keiseren og adelen.

Ikke nok med at prestene støttet monarkiet og den herskende klassen, de var også griske. “Dåp, bryllup og begravelse – alt skal man betale for”, klaget en pariser.

Kirken holdt seg heller ikke for god til å straffe de mest sårbare gruppene.

Mens ektepar kunne slippe med å betale to franc for å la kirken registrere en fødsel, måtte ugifte mødre ut med 7,50 franc – to dagers lønn for mange.

Prester utgjorde derfor en stor del av de rundt 200 menneskene som Rigault arresterte som hevn for de henrettede gardistene.

Både opprørske nasjonalgardister og uskyldige sivile ble drept under de blodige kampene.

© Ian Dagnall/Imageselect

Han var spesielt godt fornøyd da han arresterte erkebiskopen i Paris, George Darboy. Da erkebiskopen fortvilet spurte hva han hadde gjort, svarte Rigault:

“Du fengsler oss med din overtro. Nå er det vi som har makten, myndigheten og retten – og vi vil bruke den.”

Men han forsikret biskopen om at de revolusjonære ikke ville brenne de geistlige levende, slik kirken hadde gjort mot sine fiender under inkvisisjonen.

"Vi er mer humane", betrodde Rigault sin fornemme fange: “Vi skyter dere!”

Forsvaret smuldret bort

Mens pariserne var opptatt med å gjøre opp med keiseren og kirken, forsømte de å organisere forsvaret av byen.

Gardistene manglet en øverstkommanderende, og fraværet av en egentlig militær leder gjorde det nesten umulig å treffe beslutninger og utstede effektive ordrer.

Disiplinen var også skral – soldatene betraktet byens forsvar som en frivillig innsats.

For eksempel møtte bare 7000 av de forventede 12 000 vernepliktige gardistene opp da det viktige forsvarspunktet Concorde-plassen skulle befestes den 9. mai.

Under opprøret besto en stor del av festningsverkene av provisoriske barrikader av brostein.

© The Museums of the City of Paris

Revolusjonen skulle fullføres

I 1789 startet innbyggerne i Paris den franske revolusjon. Prosjektet kullseilte, men 82 år senere var pariserne klare til å prøve igjen.

Ideologier gjennomsyret det nittende århundre. Blant opprørerne i den franske hovedstaden i 1871 var det altså både sosialister og anarkister, to av tidens dominerende revolusjonære ideologier.

Historikerne mener imidlertid at de fleste alminnelige parisere først og fremst var interessert i et oppgjør med monarkiet og presteveldet.

For folket handlet det om å ta makten fra de menneskene som – med nederlaget for Bismarcks forente Tyskland – enda en gang hadde ført Frankrike ut i ydmykelse og kaos.

Opprørerne ønsket å fullføre det som deres forfedre hadde begynt under den franske revolusjon.

Det endelige målet var et liv som likeverdige borgere i en republikk med utstrakt selvbestemmelse, der ingen ble tvunget til å tjene en privilegert overklasse.

Ikke overraskende var en av de varmeste talsmennene for Pariskommunen kommunismens far, Karl Marx.

Det mangelfulle forsvaret gjorde at bymurene i Paris kom under press.

Søndag den 21. mai, mens en skare hardnakket optimistiske parisere var samlet til klassisk konsert i Tuileries-hagen, ga forsvarsverkene etter.

120 000 soldater fra den franske hæren veltet inn i byens gater. Hele Paris ble forvandlet til en slagmark. Overalt i gatene bygde kampklare borgere barrikader.

“Vi kunne ikke engang stikke nesen ut av vinduet uten å bli truffet av en kule”, fortalte bibliotekaren M. Chatel.

Pariskommunens gardister kjempet tappert, men de var i undertall – for hver gardist hadde regjeringshæren fire-fem soldater.

“Tre kvinner ble pågrepet i går kveld mens de kastet ildkuler gjennom kjelleråpninger fra gaten. De ble drevet opp i et hjørne og skutt på stedet.” Ansatt ved det amerikanske Røde Kors i Paris i 1871.

Kvelden etter hadde regjeringssoldatene inntatt hele den vestlige delen av byen samt Montmartre. Tapet av dette distriktet var bekymringsfullt.

Montmartre lå nemlig på et høydedrag som gjorde det mulig for soldatene å la artilleriild feie inn over byen, og dagen etter kontrollerte regjeringshæren det meste av Paris sentrum.

Mens gardistene trakk seg tilbake, brente de det offisielle Paris og husene til de rike borgerne bak seg.

Blant bygningene som gikk opp i flammer, var palasset i Jardin des Tuileries – kong Ludvig 16s gamle residens – og byens rådhus, Hôtel de Ville.

Vinden fikk flammene til å spre seg fra den ene bygningen til den neste, og snart sto også arbeidernes egne hus i brann. Og brannslukningsutstyr var mangelvare.

Kvinner fikk skylden for brannene

Ifølge rykter sto en spesiell gruppe kvinner bak de fleste brannene.

Etter sigende kastet de såkalte pétroleuses, brannstiftere, flasker med parafin gjennom kjellervinduene i husene til borgerskapet.

“Tre kvinner ble pågrepet i går kveld mens de kastet ildkuler gjennom kjelleråpninger fra gaten. Det var ingen tvil om hva som foregikk. Røyken sto allerede ut av vinduene. De ble drevet opp i et hjørne og skutt på stedet”, forteller John Stanley, som tjenestegjorde ved det amerikanske Røde Kors i Paris.

Dagen etter skal en kvinne visstnok ha blitt arrestert på Rue du Bac med mange flasker parafin festet til et belte som hun hadde på seg under kjolen.

På 1800-tallet kom det flere forslag til hvordan samfunnet skulle organiseres og styres.

© International Institute of Social History & Shutterstock

Kommunist – Karl Marx (1818-1883):

Den tyske filosofen forestilte seg en idealstat – “proletariatets diktatur”.

Her eide arbeiderne fabrikker og produksjonsmidler, og de styrte samfunnet uten inngrep fra byråkrater og politi.

© GL Archive/Imageselect & Shutterstock

Kapitalist – Adam Smith (1723-1790):

For den skotske økonomen og filosofen var frihet helt avgjørende.

Hvis menneskene fikk gjøre det de ville, skulle nok samfunnet finne en likevekt som garanterte størst mulig lykke for den enkelte.

© World History Archive/Imageselect & Shutterstock

Konservativ – Edmund Burke (1729-1797):

Forandringer burde aldri skje plutselig, sa den britiske statsmannen og filosofen.

I stedet skulle de gjennomføres gradvis – med utgangspunkt i ideer eller institusjoner som hadde bevist sin verdi.

Ifølge rykter blant soldatene i regjeringshæren talte gruppen 8000 kvinner. Ingen kjente sannheten, for de arresterte ble skutt straks etter pågripelsen.

Historiene ga uansett folk en skrekk i livet.

“Enhver kvinne som bar på en flaske, ble mistenkt for å være pétroleuse. Dette er den makten mistenksomheten har i denne tiden”, skrev den amerikanske diplomaten Wickham Hoffman.

Barn ble drept på åpen gate

Brannene fikk hæren til å slå enda hardere ned på opprørerne. Ikke engang barn gikk fri.

I en melding til den amerikanske utenriksministeren Hamilton Fish rapporterte USAs ambassadør E.B. Washburne den 24. mai at en av assistentene hans “i ettermiddag telte likene av åtte barn på Avenue d’Antin, hvorav den eldste var høyst fjorten år gammel. Her i Paris er stemningen nå så fylt av frykt at det trosser enhver beskrivelse.”

Barnedrapene vakte ikke bare frykt, men også sinne. I et forsøk på å gi igjen med samme mynt besluttet byens “Komité for offentlig sikkerhet” at den ville se bort fra at dødsstraffen var avskaffet, og henrettet en rekke gisler.

Da nederlaget var klart, valgte de revolusjonære borgerne i Paris å sette fyr på byen.

© Photo 12/Imageselect

Kvinner kjempet i gatene i Paris

Kommunen hadde bruk for alle på barrikadene – også kvinnene. I en avisannonse den 11. april 1871 ble Paris’ citoyennes – byens kvinnelige borgere – bedt om å melde seg til kamp.

Mange fulgte oppfordringen. Noen kvinner tjenestegjorde på lasarettene eller brakte forsyninger til fronten mens andre grep geværet og kjempet side om side med mennene.

En av dem var Louise Michel, som var kjent som “Den røde jomfru”, og hun la aldri skjul på at hun nøt livet som soldat.

"Ja, jeg er en barbar, det er sant. Jeg elsker lukten av krutt, granatene som flyr gjennom luften, og mest av alt elsker jeg revolusjonen”, skrev hun.

Etter Kommunens fall ble både menn og kvinner straffet. Louise Michel ble landsforvist til den franske stillehavskolonien Ny-Caledonia i 1873, men syv år senere fikk hun lov til å komme hjem.

Siden ble hun en populær foredragsholder, og omtrent 100 000 mennesker møtte opp til begravelsen hennes i 1905.

Et av dem var erkebiskopen. Fengselsdirektøren La Roquette-fengselet i Paris ga 24. mai to vakter ordre om å slepe erkebiskopen ut i fengselsgården.

Her fyrte en eksekusjonspelotong bestående av unge parisiske arbeidere av en salve. De uerfarne skytterne siktet så dårlig at erkebiskopen overlevde – selv om han var truffet og blødde.

Soldatene skjøt igjen, men mens den hardt sårede erkebiskopen fremdeles levde, gikk et par gardister frem. De løftet resolutt bajonettene og flådde opp magen hans.

Kirkegård endte som slagmark

I alt 4000 opprørere og rundt 300 soldater ble drept i gatekampene. Den siste døde på kirkegården Père-Lachaise, som var nasjonalgardens siste faste holdepunkt.

Regjeringshæren stormet kirkegården kvelden den 27. mai. Gardister og soldater kjempet mellom gravene lenge etter at mørket hadde falt på, men til slutt fikk hæren overtaket, og de 150 gjenlevende gardistene måtte overgi seg.

Soldatene stilte fangene opp mot en mur og skjøt dem. Dagen etter opphørte all motstand.
Forfatteren George Sand sammenfattet galskapen:

“Jeg kommer fra Paris. Jeg føler meg kvalt, jeg er opprevet og fortvilet. Synet av ruinene er ingenting sammenlignet med det vanviddet som har grepet Paris. Med noen få unntak forekommer det meg at alle er modne for tvangstrøyen. Halvparten av befolkningen lengter etter å henge den andre halvparten, som for sin del gladelig vil gjøre gjengjeld. Dette ser man klart i øynene på enhver man passerer.”

Etter opprøret ble Frankrike igjen en republikk, men den kollapset i 1940 da Hitlers styrker invaderte landet.

© Photo 12/Imageselect

Opprøret endte med en republikk

Etter Frankrikes nederlag i den fransk-tyske krig (1870-1871) dannet ledende politikere en midlertidig regjering. Det skulle styre landet til det ble funnet en ny monark.

Etter Pariskommunens oppstand ble det imidlertid klart at landet ikke kunne komme til enighet om en ny keiser med det første.

Seierherrene i slaget om Pariskommunen ble de første til å fylle de fremste postene.

Adolphe Thiers, som ledet den provisoriske regjeringen, ble formelt valgt til president for “den tredje republikk” den 30. august 1871.

To år senere ble han erstattet av den mer konservative generalen Patrice Mac-Mahon, som hadde stått i spissen for nedkjempelsen av Pariskommunen. På dette tidspunktet var det klart at det neppe ville bli funnet noen ny keiser.

Den tredje republikk besto til 1940, da Hitler invaderte Frankrike og innsatte den samarbeidsvillige Vichy-regjeringen. Etter krigen ble Frankrike igjen en selvstendig republikk.

Da opprøret var slutt, fulgte et oppgjør hvor mange ble henrettet uten rettergang.

“Krigsrettene møtes fortsatt”, skrev forfatteren Émile Zola om situasjonen fire dager etter at byen overgav seg, og fortsatte: “Det ser ut til at de skyter alle i Paris.”

Noen historikere mener at cirka 20 000 ble henrettet i forbindelse med opprøret, men det eksakte antallet er ukjent.

Kommunismen steg opp av asken

En militærdomstol dømte senere omtrent 7000 mennesker til fengsel eller deportasjon til Ny-Caledonia, en øy i Stillehavet.

Men selv om Pariskommunen gikk under, inspirerte den en mann som for alvor skulle komme til å endre historiens gang. I 1911 bodde den politiske teoretikeren Vladimir Lenin en kort tid i byen.

“Pariskommunens sak var den sosiale revolusjon, som er årsaken til arbeidernes fullstendige politiske og økonomiske frigjøring. Kommunens sak er proletariatet i hele verdens sak. Og i den forstand er den udødelig”, skrev han.

Seks år senere gjennomførte Lenin revolusjon i Russland.