Krigsherre forvandlet Japan til et militærdiktatur

Etter en regnfull natt var det i ferd med å lysne over Sekigahara, midt på Japans største øy Honshu.

I det våte og dystre morgengryet fikk begge hærenes forposter plutselig øye på hverandre i tåken.

De nervøse soldatene på begge sider visste at det nå ikke lenger var noen vei tilbake, og panikken var ikke langt unna.

Det var den 21. oktober 1600, og før ettermiddagen var omme, hadde Japans historie tatt en ny vending.

Øst barker sammen med vest

Ishida Mitsunari, hærfører for vesthæren, hadde mer enn 80.000 soldater plassert i defensive posisjoner med ryggen til åsene.

Det ga ham en perfekt mulighet til å slå til fra flere hold mot den like store østhæren – anført av Tokugawa Ieyasu. Men Ishida Mitsunari hadde ikke forstått at flere av hans hærførere ikke var så lojale som han hadde trodd.

En av hærførerne for vesthæren, Kobayakawa Hideaki, sto oppe på åsryggen og så at kampene ble stadig hardere. Han var i tvil – skulle han gjennomføre forræderiet og bytte side?

Det var først da hans menn ble beskutt på ordre av en utålmodig Tokugawa Ieyasu at han bestemte seg – og han ga raskt ordre om å angripe.

Det brøt ut full forvirring på slagmarken, noe som gjorde at enda flere hærførere i vesthæren sviktet sine allierte og byttet side. Forræderne avgjorde slaget, og innen kort tid var vesthæren fullstendig oppløst.

Etter denne dagen tilhørte Japans fremtid slekten Tokugawa. I mars 1603 ble Tokugawa Ieyasu utnevnt som shogun – en tittel som gjorde ham mektigere enn selve keiseren.

I mer enn to århundrer skulle Tokugawa Ieyasus slekt styre et blomstrende – men lukket – land, inntil omverdenen banket på døren og krevde å få komme inn.

Keiserslekten er guddommelig

Japans historie likner på Skandinavias i den forstand at det finnes få skriftlige kilder fra eldre tid.

For cirka 2000 år siden skildret kineserne en underlig nabo i øst: landet Wo, et ord som ganske enkelt betyr «liten og stygg".

De eldste japanske skriftene om det rare landet stammer fra 700-tallet e.Kr.

Ifølge tradisjonen kom Japans første keiser ned til jorden fra gudenes verden i 660 f.Kr. Hans navn var Jimmu Tenno, og han var ifølge beretningen etterkommer av solgudinnen Amaterasu. Siden den gang har Japan hatt en sammenhengende herskerrekke med keisere, men hva som er legende og hva som er fakta, er vanskelig å avgjøre.

Først fra 500-tallet e.Kr. forteller de historiske kildene om hvordan et japansk sentralrike vokste fram på øya Honshu.

Kontakten med Kina og Korea hadde en avgjørende betydning for Japans politiske og kulturelle utvikling, ikke minst gjennom de buddhistene som brakte skrifter med lærdom til landet.

Tittelen shogun ble tatt i bruk på 700-tallet, da den japanske keiseren førte krig mot fiender i nord.

På nordsiden av Honshu og på øya Hokkaido i nord levde folkeslagene emishi og ainu, som japanerne betraktet som barbarer.

Ekspedisjonene mot disse ble ledet av en general med tittelen seii tai shogun, som betyr noe i retning av «den mektige hærføreren som kuer barbarene".

Samuraier tar makten i landet

Rundt år 1000 ble keisermakten noe svekket, og de lokale herskerne begynte å slåss seg i mellom.

Denne kompliserte maktkampen, som var preget av krig, konspirasjoner og forræderi, pågikk i mer enn 500 år.

Kampene ble ledet av samuraiene – en krigerklasse som fikk økt makt i middelalderens japanske samfunn.

Dette førte til en militarisering av landet, og de egentlige herskerne var militære ledere med tittelen shogun.

Mellom 1192 og 1868 ble det opprettet tre ulike shogunater, der diktatorens makt gikk i arv innenfor slekten.

Det første shogunatet oppsto som en følge av striden mellom de to mektige slektene Taira og Minamoto. I et sjøslag i 1185 ved Dannoura (mellom øyene Honshu og Kyushu) vant Minamotosiden en knusende seier.

Samuraien Minamoto Yoritomo tvang deretter keiseren til å utnevne ham til shogun i 1192.

Yoritomo etablerte seg i byen Kamakura, fem mil fra dagens Tokyo, og hans shogunat ble derfor kalt Kamakura-shogunatet. Keiseren førte i denne perioden et seremonielt hoffliv i keiserbyen Kyoto, men han hadde ingen reell makt.

Storm stopper mongolene

I shogunenes Japan ble rikets forvaltning offisielt omtalt som bakufu, noe som omtrentlig betyr "leirregjering" eller et felthovedkvarter.

En militært basert, føydal struktur ble innført, med shogunen på toppen av maktpyramiden. Under ham var det en rekke lensherrer kalt daimyo, som hver styrte sitt landområde.

Den store trusselen mot Kamakura-shogunatet var imidlertid mongolene, som under ledelse av Khubilai-khan hadde tatt makten i Kina.

Mongolene foretok to invasjonsforsøk i henholdsvis 1274 og 1281. I begge tilfeller ble fiendens flåte rammet av en forferdelig storm – av japanerne kalt kamikaze (den guddommelige vinden), som bidro til å redde Japan.

Begrepet kamikaze fikk en renessanse mye senere, under 2. verdenskrig, da det ble brukt om de selvmordspilotene som styrtet sine små fly mot de amerikanske krigsskipene.

Kamakura-shogunatet overlevde det mongolske invasjonsforsøket, men ble styrtet i 1333. Deretter tok samuraien Ashikaga Takauji makten og opprettet Japans andre shogunat.

På samme måte som forgjengeren klarte heller ikke dette shogunatet å tvinge Japans mange maktsultne lokale fyrster til underkastelse.

På 1400-tallet fulgte en voksende uro som førte til en omfattende borgerkrig, oninkrigen, i årene 1467 til 1477.

Den påfølgende perioden fram til midten av 1500-tallet kalles vanligvis sengoku – som omtrentlig kan oversettes til “de stridende statene”.

En konstant krig ble utkjempet mellom forskjellige kompliserte allianser blant landets over 200 lensherrer.

Men samtidig så Japan en kulturell oppblomstring, og samfunnet opplevde økonomisk fremgang.

Portugisisk skip ankommer Japan

I 1543 gikk et fremmed skip på grunn utenfor Japans sørligste hovedøy Kyushu.

Fartøyet kom fra Portugal, og hendelsen skulle påvirke den politiske og kulturelle utviklingen i Japan mer enn noen klarte å forestille seg.

Nå kom de kristne europeerne til Japan, og med dem fulgte en ukjent religion, kunnskap om fjerne land og nye handelsvarer.

Men alt dette hadde en negativ effekt på den japanske samfunnsordenen og utløste til slutt en sterk motreaksjon fra makthavernes side.

Ashikaga-shogunatet opphørte i 1573, da Ashikaga Yoshiaki ble drevet bort fra Kyoto, barberte hodet og ble buddhistmunk.

Først overtok lensherren Oda Nobunaga kommandoen, men han ble myrdet og etterfulgt av sin general Toyotomi Hideyoshi, som ble landets nye hardtslående leder.

Han var imidlertid av for lav byrd til å bli shogun, så han kalte seg i stedet kampaku, riksforstander.

Toyotomi Hideyoshi gjorde et ambisiøst forsøk på å invadere Korea, men mislyktes.

Mektig lensherre blir shogun

Toyotomi Hideyoshi forventet at familien hans skulle beholde makten, men etter hans død brøt det ut heftige maktkamper.

Den farligste utfordreren viste seg å være lensherren Tokugawa Ieyasu, som ikke hadde deltatt i den mislykkede Korea-krigen. Han hadde i stedet konsentrert seg om å bygge et maktsentrum i øst, rundt Edo på Honshu, dagens Tokyo.

I tillegg hadde han forberedt seg på et oppgjør om makten over hele Japan, gjennom å danne allianser og bygge opp sterke militære ressurser.

Seieren mot Toyotomis nærmeste mann, Ishida Mitsunari, i slaget ved Sekigahara i 1600 gjorde ham i praksis til Japans ubestridte hersker.

I 1603 utnevnte keiseren Tokugawa Ieyasu til shogun.

I hans tid gikk Japan fra krig og kaos til en gjennomkontrollert militærstat uten indre konflikter.

Samtidig utviklet det seg et klassesamfunn av samuraier, bønder, håndverkere, kjøpmenn og en foraktet underklasse. Bare samuraiene hadde rett til å bære våpen.

Siden Tokugawa Ieyasu nå var over 60 år, overlot han den offisielle shoguntittelen til sin sønn. I virkeligheten fortsatte han imidlertid å styre landet.

Ikke minst engasjerte han seg i utenrikspolitikken, som ikke bare handlet om relasjoner med Kina og Korea, men også med handelsnasjonene Portugal, Spania, Nederland og England.

Handel ble ønsket velkommen, og misjonærvirksomhet ble også akseptert i begynnelsen – men snart endret den gamle herskeren holdning.

Han så kristendommen som en politisk trussel, ikke minst etter at den fremmede religionen fikk fotfeste blant grupperinger i landet.

Han satte derfor i verk tiltak for å redusere kristendommens innflytelse.

Isolasjon holder folk fra Vesten ute

Tokugawa Ieyasus etterfølger fulgte samme beinharde politikk: Han kvalte den oversjøiske handelen, kastet ut utlendingene, forbød kristendommen og lot kristne henrette.

Nye lover forbød endog japanerne å forlate landet.

På midten av 1600-tallet var kristendommen utryddet fra japansk jord, og landet ble sakte men sikkert stengt for vestlig innflytelse.

Dødsstraff var en trussel både mot utlendinger som tok seg inn i landet og japanere som forsøkte å forlate det. Det var bare et par handelssteder som hadde offisiell kontakt med fremmede land.

Sakoku, «det stengte landet", ble den japanske betegnelsen på isoleringspolitikken.

Målet for Tokugawa-shogunatets samfunnsorden – som på mange måter var en politistat – var dels å skape et stabilt samfunnshierarki der alle kjente sin plass, dels å hindre at lensherrene dannet allianser, konspirerte og kriget.

At båndet til den globale handelen var kuttet av, ble imidlertid ikke noe hinder for økonomisk vekst.

Dette skyldtes at jordbruket ble effektivisert, samtidig som Japans håndverkere og kjøpmenn ble stadig mer fremgangsrike.

Både mynt og ris fungerte som betalingsmiddel.

Måleenheten for ris var koku, som tilsvarte cirka 180 liter, eller det en person spiste per år. Kulturen blomstret også i Tokugawa-perioden, og mye av det vi forbinder med Japan ble utviklet til fulle i denne perioden, som haiku-diktning og treskjæringsteknikker.

Overvåking sikrer lojalitet

Samfunnseliten ble rekruttert fra de mest pålitelige lensherreslektene – her var det viktig hvilken side de hadde kjempet på under slaget ved Sekigahara.

Høyest status hadde Tokugawa-familiens slektsgrener Owari, Kii og Mito – når hovedlinjen i en shogun-familie døde ut, ble den neste shogunen hentet fra disse slektene.

Et spesielt overvåkingssystem ble utviklet som tvang lensherrene til regelmessig å bo og tjenestegjøre i Edo.

Ifølge et dekret fra 1636 omfattet dette et opphold på fire måneder i året. Men også medlemmer av de mektige familiene i hovedstaden ble holdt som gisler – alt for å hindre at de skulle konspirere i det skjulte.

På 1700-tallet ble stormskyene stadig flere. Det økonomiske systemet var ikke til fordel for lensherrene, som hadde for liten inntekt til å opprettholde statusen sin.

Fraværet av krig førte til en krise for samuraiklassen, som på den ene siden var forventet å vie sitt liv til en militær karrière, og på den andre siden ikke hadde noen strid å kjempe.

Mange samuraier hadde fått tjeneste som embedsmenn og bar kun våpen seremonielt. Andre førte et enklere liv som jordbrukere eller tilsvarende.

Antallet ronin, eller herreløse samuraier, økte også – mange av disse valgte å bli gangstere eller røvere. Også bondeklassen uttrykte sin misnøye.

Krigsskip tvinger igjennom avtale

Den japanske beredskapen var derfor ikke spesielt god da fire amerikanske krigsskip under ledelse av Matthew C. Perry ankret opp i Tokyobukta den 8. juli 1853.

Amerikanske skip hadde tidligere hatt sporadisk kontakt med Japan og møtt både fiendtlige og fredelige reaksjoner.

Perry hadde lest seg godt opp på Japan og mente at en styrkedemonstrasjon av USAs nyeste våpenteknologi ville gjøre shogunatets menn samarbeidsvillige.

De forskremte japanerne aksepterte da også å ta imot et brev fra den amerikanske presidenten, og da Perry reiste tilbake i februar 1854, var de imøtekommende i forhold til kravene som ble stilt i presidentens brev.

Det førte til den såkalte Kanagawa-avtalen, som åpnet et par havnebyer for handel med utenlandske skip.

Perry hadde klart å tvinge åpen porten til det lukkede landet med rått diplomati.

Shogunatet bryter sammen

Nå blåste endringens vinder gjennom Japan – økonomien ble kraftig påvirket og uenigheten om fremtiden førte til de første krigshandlingene i landet på over to hundre år.

På 1860-tallet ble det utkjempet flere kamper mellom shogunatets styrker, som sloss for det bestående, og motstanderne som ønsket å reformere Japan og lære av andre nasjoner.

Merkelig nok ble fornyelsen av Japan støttet av representanter fra to eldgamle institusjoner, nemlig keiserdømmet samt deler av samuraiklassen.

I 1867 overlot Japans siste shogun, Tokugawa Yoshinobu, makten til Meiji-keiseren.

Det som går under navnet Meiji-restaurasjonen ble gjennomført året etter, og dette ble startskuddet for en intens moderniseringsprosess – både politisk, sosialt og økonomisk. Keiserens residens ble flyttet fra Kyoto til Edo, som byttet navn til Tokyo og ble landets nye hovedstad.

Japan utviklet seg til en betydelig industrinasjon, men den militære klassen var fortsatt toneangivende – noe som blant annet ble synliggjort i krigen mot Russland i 1905 og 2. verdenskrig. I etterkrigstiden har Japan utviklet
seg til en stat som deltar på den internasjonale arenaen på lik linje med andre.

Landets politiske strategi fører imidlertid tankene hen til Tokugawa-shogunatets lukkede dører – i vår globaliserte verden er innflyttingen til Japan svært liten til tross for at landets befolkning krymper.

I dag har bare to prosent av innbyggerne i Japan sin opprinnelse utenfor landets grenser.