Dokumentar-serien 'Samuraienes tidsalder – Slaget om Japan' fyller for tiden skjermen på Netflix og beskriver i dramatisert form kampen om makten i det krigsplagede Japan på 1500-tallet.
Mektige daimyoer, lensherrer, forsøker å erobre tittelen som shogun og mobiliserer tusenvis av samuraier i sin innbyrdes rivalisering.
Alle vil være shogun – storgeneral – og dermed Japans de facto leder.
I artikkelen under får du hele bakgrunnen for serien.
Se traileren for 'Samuraienes tidsalder':
Etter en regnfull natt var det i ferd med å lysne over Sekigahara, midt på Japans største øy Honshu.
I det våte og dystre morgengryet fikk begge hærenes forposter plutselig øye på hverandre i tåken.
De nervøse soldatene på begge sider visste at det nå ikke lenger var noen vei tilbake, og panikken var ikke langt unna.
Det var den 21. oktober 1600, og før ettermiddagen var omme, hadde Japans historie tatt en ny vending.
Øst barker sammen med vest
Ishida Mitsunari, hærfører for vesthæren, hadde mer enn 80.000 soldater plassert i defensive posisjoner med ryggen til åsene.
Det ga ham en perfekt mulighet til å slå til fra flere hold mot den like store østhæren – anført av Tokugawa Ieyasu. Men Ishida Mitsunari hadde ikke forstått at flere av hans hærførere ikke var så lojale som han hadde trodd.
Da tåken lettet ved åttetiden, gjennomførte østhæren et massivt frontalangrep, og snart var nedslaktingen i gjørmen på rismarkene i gang.
En av hærførerne for vesthæren, Kobayakawa Hideaki, sto oppe på åsryggen og så at kampene ble stadig hardere. Han var i tvil – skulle han gjennomføre forræderiet og bytte side?
Det var først da hans menn ble beskutt på ordre av en utålmodig Tokugawa Ieyasu at han bestemte seg – og han ga raskt ordre om å angripe.
Det brøt ut full forvirring på slagmarken, noe som gjorde at enda flere hærførere i vesthæren sviktet sine allierte og byttet side. Forræderne avgjorde slaget, og innen kort tid var vesthæren fullstendig oppløst.
Etter denne dagen tilhørte Japans fremtid slekten Tokugawa. I mars 1603 ble Tokugawa Ieyasu utnevnt som shogun – en tittel som gjorde ham mektigere enn selve keiseren.
I mer enn to århundrer skulle Tokugawa Ieyasus slekt styre et blomstrende – men lukket – land, inntil omverdenen banket på døren og krevde å få komme inn.

Samuraien Minamoto Yoritomo ble i 1192 den første shogun som regjerte Japan.
Shoguner dominerte Japan i over 600 år
700
Tittelen shogun blir brukt om hærførere i en krig mot folk i det nordlige Japan.
1192
Minamoto Yoritomo tvinger keiseren til å utnevne ham til shogun og blir de facto Japans leder.
1338
Ashikaga Takauji vinner maktkampen etter at Minatomos shogunat styrtes.
1585
General Toyotomi Hideyoshi blir Japans riksforstander.
1603
Tokugawa Ieyasu tar over som shogun etter sin seier ved Sekigahara i år 1600.
1613
Tokugawa minsker lensherrenes innflytelse for å sentralisere Japan. På den måten blir han selv mektigere.
1614
Kristendommen forbys, og utenlandske handelsmenn utvises fra landet.
1853
Amerikanske krigsskip tvinger Japan til å tillate handel med omverdenen.
1867
Tokugawa Yoshinobu må avgi makten til rikets keiser som nå tar kontroll over landet.
1868-69
En borgerkrig mellom tilhengere av shogunatet og reformister lojale mot keiseren ender med en seier til keiseren.
Keiserslekten er guddommelig
Japans historie likner på Skandinavias i den forstand at det finnes få skriftlige kilder fra eldre tid.
For cirka 2000 år siden skildret kineserne en underlig nabo i øst: landet Wo, et ord som ganske enkelt betyr «liten og stygg".
De eldste japanske skriftene om det rare landet stammer fra 700-tallet e.Kr.
Ifølge tradisjonen kom Japans første keiser ned til jorden fra gudenes verden i 660 f.Kr. Hans navn var Jimmu Tenno, og han var ifølge beretningen etterkommer av solgudinnen Amaterasu. Siden den gang har Japan hatt en sammenhengende herskerrekke med keisere, men hva som er legende og hva som er fakta, er vanskelig å avgjøre.
Først fra 500-tallet e.Kr. forteller de historiske kildene om hvordan et japansk sentralrike vokste fram på øya Honshu.
Kontakten med Kina og Korea hadde en avgjørende betydning for Japans politiske og kulturelle utvikling, ikke minst gjennom de buddhistene som brakte skrifter med lærdom til landet.
Tittelen shogun ble tatt i bruk på 700-tallet, da den japanske keiseren førte krig mot fiender i nord.
På nordsiden av Honshu og på øya Hokkaido i nord levde folkeslagene emishi og ainu, som japanerne betraktet som barbarer.
Ekspedisjonene mot disse ble ledet av en general med tittelen seii tai shogun, som betyr noe i retning av «den mektige hærføreren som kuer barbarene".

I 1185 utkjempet Minamoto-klanen og Taira-klanen sjøslaget ved Dannoura. Samuraien Minamoto Yoritomo vant, og han opprettet deretter det første shogunatet i Japan.
Samuraier tar makten i landet
Rundt år 1000 ble keisermakten noe svekket, og de lokale herskerne begynte å slåss seg i mellom.
Denne kompliserte maktkampen, som var preget av krig, konspirasjoner og forræderi, pågikk i mer enn 500 år.
Kampene ble ledet av samuraiene – en krigerklasse som fikk økt makt i middelalderens japanske samfunn.
Dette førte til en militarisering av landet, og de egentlige herskerne var militære ledere med tittelen shogun.
Mellom 1192 og 1868 ble det opprettet tre ulike shogunater, der diktatorens makt gikk i arv innenfor slekten.
Det første shogunatet oppsto som en følge av striden mellom de to mektige slektene Taira og Minamoto. I et sjøslag i 1185 ved Dannoura (mellom øyene Honshu og Kyushu) vant Minamotosiden en knusende seier.
Samuraien Minamoto Yoritomo tvang deretter keiseren til å utnevne ham til shogun i 1192.
Yoritomo etablerte seg i byen Kamakura, fem mil fra dagens Tokyo, og hans shogunat ble derfor kalt Kamakura-shogunatet. Keiseren førte i denne perioden et seremonielt hoffliv i keiserbyen Kyoto, men han hadde ingen reell makt.

Samuraiene avgjorde maktkampene i Japan i århundrer.
Samuraier avgjorde fyrstenes maktkamper
Samuraiene har spilt en sentral rolle i Japans historie helt fra middelalderen og framover.
Da keisermakten ble svekket rundt år 1000, etablerte lensherrene livvaktstyrker eller militser for å utkjempe sine maktkamper.
Disse styrkene hadde til å begynne med ikke det samme ryktet som de skulle få senere. Samurai betydde opprinnelig «en som tjener".
Etter hvert ble samuraiene en krigerklasse med høy status som var underlagt svært strenge regler og som kunne la militæryrket gå i arv til sønnene.
Æreskodeksen som styrte samuraienes atferd og handlinger ble kalt bushido.
Viktig i denne kodeksen var lojalitet til lederen og krigskameratene, stoisisme og kald dødsforakt.
En samurai hadde rett til å bære to sverd. Det lange ble kalt katana, var ment for åpen kamp og ble oppfattet å inneholde samuraienes sjel.
Det korte, wakizashi, var et tilleggssverd ment for nærkamp, men kunne også brukes hvis samuraien ble rammet av vanære og måtte begå rituelt selvmord – seppuku, også kjent som harakiri.
Storm stopper mongolene
I shogunenes Japan ble rikets forvaltning offisielt omtalt som bakufu, noe som omtrentlig betyr "leirregjering" eller et felthovedkvarter.
En militært basert, føydal struktur ble innført, med shogunen på toppen av maktpyramiden. Under ham var det en rekke lensherrer kalt daimyo, som hver styrte sitt landområde.
Den store trusselen mot Kamakura-shogunatet var imidlertid mongolene, som under ledelse av Khubilai-khan hadde tatt makten i Kina.
Mongolene foretok to invasjonsforsøk i henholdsvis 1274 og 1281. I begge tilfeller ble fiendens flåte rammet av en forferdelig storm – av japanerne kalt kamikaze (den guddommelige vinden), som bidro til å redde Japan.
Begrepet kamikaze fikk en renessanse mye senere, under 2. verdenskrig, da det ble brukt om de selvmordspilotene som styrtet sine små fly mot de amerikanske krigsskipene.
Kamakura-shogunatet overlevde det mongolske invasjonsforsøket, men ble styrtet i 1333. Deretter tok samuraien Ashikaga Takauji makten og opprettet Japans andre shogunat.
På samme måte som forgjengeren klarte heller ikke dette shogunatet å tvinge Japans mange maktsultne lokale fyrster til underkastelse.
På 1400-tallet fulgte en voksende uro som førte til en omfattende borgerkrig, oninkrigen, i årene 1467 til 1477.
Den påfølgende perioden fram til midten av 1500-tallet kalles vanligvis sengoku – som omtrentlig kan oversettes til “de stridende statene”.
En konstant krig ble utkjempet mellom forskjellige kompliserte allianser blant landets over 200 lensherrer.
Men samtidig så Japan en kulturell oppblomstring, og samfunnet opplevde økonomisk fremgang.





Krigere styrte samfunnet
Samuraiene utgjorde en mektig krigerklasse inntil tittelen ble formelt avskaffet i 1871.
Chonmage
Chonmage var samuraiens tradisjonelle frisyre som besto av en pomadisert hestehale oppsatt som en toppknute.
Kamishimo
Kamishimo var betegnelsen på en samurais fulle klesdrakt, som bl.a. besto av en ermeløs jakke med enormt brede skuldre.
Wakizashi
Wakizashi kaltes samuraiens nærkampssverd. Lengden varierte fra ca. 30 til 60 cm.
Katana
Katana var navnet på samuraiens lange, eneggede tohåndssverd.
Portugisisk skip ankommer Japan
I 1543 gikk et fremmed skip på grunn utenfor Japans sørligste hovedøy Kyushu.
Fartøyet kom fra Portugal, og hendelsen skulle påvirke den politiske og kulturelle utviklingen i Japan mer enn noen klarte å forestille seg.
Nå kom de kristne europeerne til Japan, og med dem fulgte en ukjent religion, kunnskap om fjerne land og nye handelsvarer.
Men alt dette hadde en negativ effekt på den japanske samfunnsordenen og utløste til slutt en sterk motreaksjon fra makthavernes side.
Ashikaga-shogunatet opphørte i 1573, da Ashikaga Yoshiaki ble drevet bort fra Kyoto, barberte hodet og ble buddhistmunk.
Først overtok lensherren Oda Nobunaga kommandoen, men han ble myrdet og etterfulgt av sin general Toyotomi Hideyoshi, som ble landets nye hardtslående leder.
Han var imidlertid av for lav byrd til å bli shogun, så han kalte seg i stedet kampaku, riksforstander.
Toyotomi Hideyoshi gjorde et ambisiøst forsøk på å invadere Korea, men mislyktes.

Slaget ved Sekigahara ble innledet av eliteenheten “De røde djevler” som kjempet på Tokugawa-klanens side.
Mektig lensherre blir shogun
Toyotomi Hideyoshi forventet at familien hans skulle beholde makten, men etter hans død brøt det ut heftige maktkamper.
Den farligste utfordreren viste seg å være lensherren Tokugawa Ieyasu, som ikke hadde deltatt i den mislykkede Korea-krigen. Han hadde i stedet konsentrert seg om å bygge et maktsentrum i øst, rundt Edo på Honshu, dagens Tokyo.
I tillegg hadde han forberedt seg på et oppgjør om makten over hele Japan, gjennom å danne allianser og bygge opp sterke militære ressurser.
Seieren mot Toyotomis nærmeste mann, Ishida Mitsunari, i slaget ved Sekigahara i 1600 gjorde ham i praksis til Japans ubestridte hersker.
I 1603 utnevnte keiseren Tokugawa Ieyasu til shogun.
I hans tid gikk Japan fra krig og kaos til en gjennomkontrollert militærstat uten indre konflikter.
Samtidig utviklet det seg et klassesamfunn av samuraier, bønder, håndverkere, kjøpmenn og en foraktet underklasse. Bare samuraiene hadde rett til å bære våpen.
Siden Tokugawa Ieyasu nå var over 60 år, overlot han den offisielle shoguntittelen til sin sønn. I virkeligheten fortsatte han imidlertid å styre landet.
Ikke minst engasjerte han seg i utenrikspolitikken, som ikke bare handlet om relasjoner med Kina og Korea, men også med handelsnasjonene Portugal, Spania, Nederland og England.
Handel ble ønsket velkommen, og misjonærvirksomhet ble også akseptert i begynnelsen – men snart endret den gamle herskeren holdning.
Han så kristendommen som en politisk trussel, ikke minst etter at den fremmede religionen fikk fotfeste blant grupperinger i landet.
Han satte derfor i verk tiltak for å redusere kristendommens innflytelse.







Forræderi sikret Tokugawa seieren
To hærer – anført av krigsherrene Tokugawa Ieyasu og Ishida Mitsunari – barket den 21. oktober 1600 sammen nær fjellpasset ved Sekigahara. Slaget avgjorde hvilken klan som kom til å styre Japan de neste 250 årene.
Ishida legger seg i bakhold
Vestalliansens tropper (blå) står oppstilt i bratte fjellskråninger rundt landsbyen Sekigahara. Når østhæren (rød) rykker inn i dalen, vil fyrst Ishida la de ventende enhetene kaste seg over fienden fra alle sider.
Tokugawa går i fellen
Østhæren (rød) rykker frem gjennom Sekigahara-dalen, akkurat som Ishida håper. Fyrst Tokugawa har innsett faren, men venner i fiendens leir vil hjelpe ham – hvis de holder ord.
De røde djevler angriper
Veteranen Ii åpner slaget da han kommanderer sine fryktede rød-pansrede ryttere frem til angrep. Den gamle kriger ignorerer en ordre om å holde seg i bakgrunnen.
Offiser spiller dobbelt-spill
Det er fyrst Kikkawas oppgave å føre an når vestalliansens (blå) 28.000 mann på Nangû-fjellet skal angripe Tokugawa bakfra. Men han er en forræder og rører seg ikke, så troppene han anfører kommer aldri i kamp.
Benkesliteren velger side
I fire timer bare ser fyrst Kobayakawa på alt sammen uten å hjelpe sin allierte Ishida eller slutte seg til Tokugawa. Først deretter bestemmer hærføreren seg og kaster sine 20.000 mann inn ved siden av vestalliansens (blå) hovedstyrke.
Tokugawa har vunnet
Vestalliansen (blå) går i oppløsning, og mens Ishida flykter for livet, kan Tokugawa glede seg over en seier som sikrer ham makten i Japan.
Isolasjon holder folk fra Vesten ute
Tokugawa Ieyasus etterfølger fulgte samme beinharde politikk: Han kvalte den oversjøiske handelen, kastet ut utlendingene, forbød kristendommen og lot kristne henrette.
Nye lover forbød endog japanerne å forlate landet.
På midten av 1600-tallet var kristendommen utryddet fra japansk jord, og landet ble sakte men sikkert stengt for vestlig innflytelse.
Dødsstraff var en trussel både mot utlendinger som tok seg inn i landet og japanere som forsøkte å forlate det. Det var bare et par handelssteder som hadde offisiell kontakt med fremmede land.
Sakoku, «det stengte landet", ble den japanske betegnelsen på isoleringspolitikken.
Målet for Tokugawa-shogunatets samfunnsorden – som på mange måter var en politistat – var dels å skape et stabilt samfunnshierarki der alle kjente sin plass, dels å hindre at lensherrene dannet allianser, konspirerte og kriget.
At båndet til den globale handelen var kuttet av, ble imidlertid ikke noe hinder for økonomisk vekst.
Dette skyldtes at jordbruket ble effektivisert, samtidig som Japans håndverkere og kjøpmenn ble stadig mer fremgangsrike.
Både mynt og ris fungerte som betalingsmiddel.
Måleenheten for ris var koku, som tilsvarte cirka 180 liter, eller det en person spiste per år. Kulturen blomstret også i Tokugawa-perioden, og mye av det vi forbinder med Japan ble utviklet til fulle i denne perioden, som haiku-diktning og treskjæringsteknikker.
Sterke menn styrte øyriket
Shogunene styrte Japan i århundrer. Posisjonen tilfalt ofte de dyktigste og mest snarrådige hærførerne som formådde å gripe sjansen når muligheten bød seg.

Hærfører grep makten etter harde kamper
Minamoto Yoritomo (1147-1199)
Minamoto Yoritomo grep makten etter den såkalte Genpei-krigen – en fem år lang tronfølgekrig som ble avgjort i sjøslaget ved Dannoura i 1185.
Etter seieren i sjøslaget fulgte imidlertid en flerårig maktkamp med broren, Minamoto Yoshitsune.
Broren var en fryktet kriger, men mot slutten av striden ble han drevet til selvmord ved harakiri.
Minamoto Yoritomo ble shogun i 1192, og regjerte fra byen Kamakura.
Yoritomo døde i en rideulykke, og hans kone Masako tok over makten. Hun sørget for at klanen hennes, Hojo-familien, ble de reelle herskerne i Japan. Hun var også moren til den andre og tredje shogun.
The Print Collector/Print Collector/Getty Images

Shogun holdt et splittet rike sammen
Ashikaga Takauji (1305-1358)
Samuraien Ashikaga Takauji grunnla i 1338 et shogunat som ble oppkalt etter ham og varte frem til 1573.
Han regjerte på et tidspunkt da Japan var preget av en splittet maktstruktur, og han fikk derfor aldri noensinne kontroll over hele øyriket.
Bl.a. hadde Japan i 56 år to keisere – en i sør og en i nord. At Takauji dessuten utkjempet en maktkamp med broren Ashikaga Tadayoshi svekket hans makt.
Takauji var kontroversiell som leder, men var også en lærd mann som skrev dikt og bygde zenbuddhistiske templer.
Ifølge zen-mesteren Muso Soseki hadde han tre gode egenskaper: han holdt hodet kaldt i kamp, han var barmhjertig og han var raus
Look and Learn/Bridgeman Images

Lensherre knuste all motstand på vei til toppen
Tokugawa Ieyasu (1543-1616)
Lensherren Tokugawa Ieyasu hadde vært involvert i de komplekse kampene og konspirasjonene mellom Japans lensherrer i mange tiår.
Han forholdt seg som oftest lojalt til krigsherren Oda Nobunaga og allierte seg etter hvert også med etterfølgeren Toyotomi Hideyoshi, som han hjalp i kampen mot den opprørske Hojoslekten.
De to krigsherrene hadde et komplisert forhold. På 1590-tallet etablerte Tokugawa Ieyasu seg derfor i et helt nytt område i øst med Edo som senter for administrasjonen.
Etter Toyotomi Hideyoshis død oppsto det to militærallianser som møttes i slaget ved Sekigahara i 1600.
Det var etter det slaget at Tokugawa Ieyasu ble shogun, i 1603.
Hans siste militære kampanje fant sted da han var over 70 år, da han beseiret Toyotomi Hideyoshis sønn under beleiringen av Osaka.
Ashmolean Museum, University of Oxford

Forvalter bekjempet sløseri og korrupsjon
Tokugawa Yoshimune (1684-1751)
Yoshimune var den åttende shogunen fra Tokugawa-slekten og regjerte i nesten 30 år.
Han blir ofte beskrevet som en av de viktigste herskerne i Japans historie.
Så fort han kom til makten satte han igang med å stramme opp statsforvaltningen, bekjempe korrupsjon og begrense sløseriet.
Han forbedret også matforsyningen ved å dyrke opp mer jord og innføre nye plantesorter. Reformene ga gode statsinntekter, siden disse stort sett kom fra skatt på jordbruksvarer.
Han er også kjent for å ha organisert en konkurranse om hvem som var landets beste sverdsmed.
Tokugawa Yoshimune var en lærd mann og satte også i gang utdanningsprogrammer for å øke kunnskapen i folket. Han hevet delvis forbudet mot import av vestlige bøker, sørget for at det ble laget en ordentlig globus og importerte et teleskop fra Holland.
Tokugawa Yoshimune abdiserte til fordel for sin sønn Tokugawa Ieshige da han var 61 år.
Sønnen var imidlertid sykelig og var ikke i stand til å videreføre farens arbeid.
Picture Art Coll/Alamy/ImageSelect
Overvåking sikrer lojalitet
Samfunnseliten ble rekruttert fra de mest pålitelige lensherreslektene – her var det viktig hvilken side de hadde kjempet på under slaget ved Sekigahara.
Høyest status hadde Tokugawa-familiens slektsgrener Owari, Kii og Mito – når hovedlinjen i en shogun-familie døde ut, ble den neste shogunen hentet fra disse slektene.
Et spesielt overvåkingssystem ble utviklet som tvang lensherrene til regelmessig å bo og tjenestegjøre i Edo.
Ifølge et dekret fra 1636 omfattet dette et opphold på fire måneder i året. Men også medlemmer av de mektige familiene i hovedstaden ble holdt som gisler – alt for å hindre at de skulle konspirere i det skjulte.
På 1700-tallet ble stormskyene stadig flere. Det økonomiske systemet var ikke til fordel for lensherrene, som hadde for liten inntekt til å opprettholde statusen sin.
Fraværet av krig førte til en krise for samuraiklassen, som på den ene siden var forventet å vie sitt liv til en militær karrière, og på den andre siden ikke hadde noen strid å kjempe.
Mange samuraier hadde fått tjeneste som embedsmenn og bar kun våpen seremonielt. Andre førte et enklere liv som jordbrukere eller tilsvarende.
Antallet ronin, eller herreløse samuraier, økte også – mange av disse valgte å bli gangstere eller røvere. Også bondeklassen uttrykte sin misnøye.

Tokugawa-dynastiet ble knust i den såkalte boshinkrigen som endte med at Meiji-keiseren Mutsuhito tok makten i Japan.
Krigsskip tvinger igjennom avtale
Den japanske beredskapen var derfor ikke spesielt god da fire amerikanske krigsskip under ledelse av Matthew C. Perry ankret opp i Tokyobukta den 8. juli 1853.
Amerikanske skip hadde tidligere hatt sporadisk kontakt med Japan og møtt både fiendtlige og fredelige reaksjoner.
Perry hadde lest seg godt opp på Japan og mente at en styrkedemonstrasjon av USAs nyeste våpenteknologi ville gjøre shogunatets menn samarbeidsvillige.
De forskremte japanerne aksepterte da også å ta imot et brev fra den amerikanske presidenten, og da Perry reiste tilbake i februar 1854, var de imøtekommende i forhold til kravene som ble stilt i presidentens brev.
Det førte til den såkalte Kanagawa-avtalen, som åpnet et par havnebyer for handel med utenlandske skip.
Perry hadde klart å tvinge åpen porten til det lukkede landet med rått diplomati.
Shogunatet bryter sammen
Nå blåste endringens vinder gjennom Japan – økonomien ble kraftig påvirket og uenigheten om fremtiden førte til de første krigshandlingene i landet på over to hundre år.
På 1860-tallet ble det utkjempet flere kamper mellom shogunatets styrker, som sloss for det bestående, og motstanderne som ønsket å reformere Japan og lære av andre nasjoner.
Merkelig nok ble fornyelsen av Japan støttet av representanter fra to eldgamle institusjoner, nemlig keiserdømmet samt deler av samuraiklassen.
I 1867 overlot Japans siste shogun, Tokugawa Yoshinobu, makten til Meiji-keiseren.
Det som går under navnet Meiji-restaurasjonen ble gjennomført året etter, og dette ble startskuddet for en intens moderniseringsprosess – både politisk, sosialt og økonomisk. Keiserens residens ble flyttet fra Kyoto til Edo, som byttet navn til Tokyo og ble landets nye hovedstad.
Japan utviklet seg til en betydelig industrinasjon, men den militære klassen var fortsatt toneangivende – noe som blant annet ble synliggjort i krigen mot Russland i 1905 og 2. verdenskrig. I etterkrigstiden har Japan utviklet
seg til en stat som deltar på den internasjonale arenaen på lik linje med andre.
Landets politiske strategi fører imidlertid tankene hen til Tokugawa-shogunatets lukkede dører – i vår globaliserte verden er innflyttingen til Japan svært liten til tross for at landets befolkning krymper.
I dag har bare to prosent av innbyggerne i Japan sin opprinnelse utenfor landets grenser.