Etter det kinesiske keiserdømmets fall i 1912 var det i hovedsak to politiske partier som ønsket å regjere Kina: Nasjonalistpartiet (Guomindang) og kommunistpartiet.
På 1920-tallet fikk begge partier støtte fra det nyetablerte Sovjetunionen. I 1927 beordret nasjonalistlederen Chiang Kai-shek en massakre på kommunister i Shanghai, noe som utløste borgerkrig.
Nasjonalistene var mye sterkere enn motstanderen militært, og i 1934 ble restene av kommunistenes hær tvunget til å flykte nordover.
Under tilbaketoget, som ble kjent som «Den lange marsjen», grep Mao Zedong makten i partiet. Gjennom store deler av krigen benyttet kommunistene geriljataktikk mot de materielt overlegne nasjonalistene.
Da Japan angrep Kina i 1937, sluttet de to kinesiske partiene midlertidig fred for å bekjempe sin felles fiende.
Mao forsterket imidlertid grepet om landsbygda, og da 2. verdenskrig var over hadde han fått fornyet kraft til nye offensiver mot nasjonalisthæren. I 1949 flyktet Chiang Kai-shek til øya Taiwan.