Kastekrigen, Yucatán, mayaer

Mayafolkets siste offensiv

«Død over de hvite!» lød det under Mexicos kastekrig, som på 1800-tallet raste på Yucatán-halvøya. Mayafolket grep til våpen mot de hvite undertrykkerne sine i en brutal utryddelseskrig.

«Død over de hvite!» lød det under Mexicos kastekrig, som på 1800-tallet raste på Yucatán-halvøya. Mayafolket grep til våpen mot de hvite undertrykkerne sine i en brutal utryddelseskrig.

LOUIS DODD/AKG-IMAGES, luispeniche & Shutterstock

Mayahøvdingen Manuel Antonio Ay sto rolig med bakbundne hender. Foran ham tok eksekusjonspelotongen plass.

Dagen før hadde Ay blitt dømt til døden for å konspirere mot den meksikanske staten. Han hadde bare glemt sombreroen sin på en bar, men i hattebåndet lå det et brev som var forfattet av en rabiat mayaleder, og som beskrev en hemmelig opprørsplan.

Brevet ble levert til myndighetene – og det levnet ingen tvil: Ay og andre mayahøvdinger planla et væpnet opprør mot de hvite på Yucatán-halvøya.

I januar samme år hadde mayaer angrepet Valladolid, den tredje største byen på Yucatán-halvøya, og myrdet omkring åtti hvite. Myndighetene ville derfor statuere et eksempel til skrekk og advarsel.

Kort etter lød kommandoen, og soldatene avfyrte en skur av kuler mot Ay. Kroppen rykket til før den sank livløs sammen på torget i Valladolid den 26. juli 1847.

Kastekrigen, mayatempler, Yucatán

Før spanjolene kom til Yucatán, var store deler av halvøya et av kjerneområdene til mayaene. På 1800-tallet lå de glemte ruinene av mayatempler og -byer glemt i jungelområdene på halvøya.

© LOUIS DODD/AKG-IMAGES

Det myndighetene ikke visste, var at Ay i motsetning til sine medsammensvorne var moderat, og at han bare ville fordrive de hvite fra mayaenes opprinnelige land. Han ønsket ikke livet av noen.

Brevets avsender, derimot, ville utslette de hvite på Yucatán. Cecilio Chí var, som Ay, en mayahøvding som hadde fått nok av tre hundre års undertrykkelse under først den spanske kolonimakten og så de hvite meksikanerne.

Tross de mange århundrene under europeisk herredømme hadde mayaene nemlig aldri oppgitt drømmen om en egen stat – helt fri for europeere.

Manuel Ays død tente en ild som kom til å herje halvøya de neste 54 årene. Tusenvis av mayaer flokket seg under fanene hos innfødte opprørsledere som Jacinto Pat og Cecilio Chí, som ble kjent for kampropet Mueran los blancos! – død over de hvite!

Da krigen var over, i 1901, var over 250 000 mennesker drept og halvparten av Yucatáns befolkning fordrevet.

Mayaene fikk våpen av de hvite

Opprør hos de innfødte hadde rystet den tidligere kolonien i spansk Amerika før, men det var første gang at et opprør varte så lenge – og var så nær å lykkes.

Konflikten, som fikk navnet kastekrigen, var urbefolkningens forsøk på å frigjøre seg fra de hvite kreolenes undertrykkelse og grunnlegge en uavhengig mayastat.

Helt siden spanjolene inntok Yucatán, hadde et brutalt kastesystem bestemt innbyggernes livsmuligheter. Systemet var basert på graden av hvithet og innebar at den opprinnelige befolkningen ikke hadde noe de skulle ha sagt.

Mayaene, som før europeernes ankomst hadde bygd opp en storslått sivilisasjon på Yucatán, hadde i kolonitiden typisk kollektivt eid eller forpaktet jord som de kunne dyrke. Utbyttet var ofte magert, for størstedelen av jorda på Yucatán var fattig på næringsstoffer. Men omkring midten av 1800-tallet oppsto en ny næring på halvøya – tauverksproduksjon.

Den tørre jorda på Yucatán var nemlig perfekt for agaveplanten. Henequen, som agave kalles på spansk, ble særlig brukt til tauverk på skip og ble en så viktig eksportvare at den ble kalt «Yucatáns grønne gull».

De hvite plantasjeeierne tjente formuer, og provinshovedstaden Mérida fikk sporvogner og elektrisk lys i gatene før Mexicos hovedstad, Mexico by.

Agaveplante, Yucatán, rep

Fibrene fra agaveplanten, som blant annet brukes til tauverk, ble på 1800-tallet Yucatáns viktigste eksportvare. Planten brukes fortsatt til alt fra medisin til tekstiler.

© Shutterstock

For mayaene var ikke det grønne gullet så fantastisk, for en ny forfatning endret eiendomsretten. Konsekvensen ble at mange mayaer mistet retten til jorda de hadde arvet. De fleste hadde derfor ingen annen utvei enn å bli leiefolk og gjeldsslaver på plantasjene til de hvite.

Til slutt fikk de nok og gjorde opprør. Kampen førte mayaene paradoksalt nok med våpen som de hadde fått av kreolene selv få år tidligere, da det hadde blitt stridigheter blant de hvite om Yucatáns fremtid.

Uenigheten fikk kreolene til å utstyre mayabøndene sine med skytevåpen, men det skulle de komme til å angre på da mayaene vendte geværene mot kreolene selv.

Biologisk krigføring

Begge parter gjorde seg skyldige i overgrep og massakrer. Like før henrettelsen av Manuel Ay hadde for eksempel kreolene brent ned landsbyen Tepich og drept mange av innbyggerne. Avisen til de lokale myndighetene skrev:

«Tepich finnes ikke mer. Uten denne lærepengen ville det vært umulig å holde indianerne under kontroll.»

Klappjakten gikk også inn på opprørets ledere, blant dem høvdingen Alejandro Tzab, som til den samme avisen uttalte at landsmennene hans i Tixkokob «ble pisket så hardt at det har oppstått en hel sjø av blod».

«De åpnet brystkassen på ham med et hogg, som en mayahøvding med sitt offer under et ritual.» Den samtidige historikeren Eligio Ancona om et mayaangrep på de hvite.

Opprørerne la heller ikke bånd på seg, men halshogde de hvite der de fant dem. I en hacienda nær byen Tihosuco ofret de sønnen til en jordeier for øynene på familien.

«De åpnet brystkassen på ham med et hogg, som en mayahøvding med sitt offer under et ritual, rev ut hjertet og drakk blodet hans», skrev den samtidige historikeren Eligio Ancona.

Mayaopprørerne holdt på å ta kontroll over Yucatáns storbyer, som var dominert av de hvite, men indre splid blant mayaene og det at de hvite bestemte seg for å be Mexico om hjelp, fikk krigslykken til å snu.

Kastekrigen, Yucatán, kart
© Shutterstock

Hvit borgerkrig på Yucatán

Da Mexico fikk selvstendighet i 1821, kunne Yucatáns hvite elite ikke bli enige om hvorvidt halvøya skulle være en del av Mexico eller ikke. Uenigheten var så voldsom at de to fraksjonene gikk i krig mot hverandre og bl.a. innrullerte mayabønder i hærene sine. Derfor hadde mayaene mange våpen da de reiste seg mot de hvite i 1847.

Kastekrigen, Yucatán, kart
© Shutterstock

Opprørsområde

Mayaopprøret på Yucatán begynte på den østlige delen av halvøya (rødt). Dette var et jordbruksområde med bare noen få større byer. Opprørerne hadde så stor fremgang at de en stund truet med å ta storbyene i nord, der de fleste hvite bodde.

Kastekrigen, Yucatán, kart
© Shutterstock

Den hvite maktbasen

I den nordlige delen av Yucatán (oransje) lå de viktigste byene, som provinshovedstaden Mérida. Den hvite eliten ønsket å løsrive Yucatán fra Mexico, men opprøret gjorde at de måtte underlegge seg Mexico for å få hjelp.

Kastekrigen, Yucatán, kart
© Shutterstock

Britisk område

I kystområdet lengst i sør lå den britiske kolonien Britisk Honduras, som siden ble til Belize (grønt). Av frykt for å bli opprørernes neste mål hjalp britene mayaene med store våpenforsyninger.

Kastekrigen, Yucatán, kart
© Shutterstock

Mayaer for fred

Sørvest for opprørernes område lå en mindre region (blått), som også var dominert av mayaer. De inngikk tidlig en fredsavtale med de hvite, noe som satte dem på kollisjonskurs med de opprørske mayaene i nord.

Mayaene viste seg først og fremst som mesterlige geriljasoldater, som brukte biologisk krigføring. De forgiftet brønnene ved å kaste klær fra koleraofre i dem og dyppet tornegreiner i råtne dyrekadaver så kreolsoldatene ble infisert hvis de tråkket på dem.

Dessuten utnyttet mayaene det uveisomme terrenget til å grave feller med spisse trepåler som lemlestet fienden.

Alt dette viste seg å være dødelig effektivt. Sommeren 1849, et år etter utbruddet av kastekrigen, kontrollerte mayaene det meste av Yucatán-halvøya, et område som omtrent tilsvarer halve Norge. Og provinshovedstaden Mérida gjorde seg klar til å evakuere den hvite befolkningen.

Storbritannia hjalp mayaene

Mayaenes krigslykke skyldtes at de var i enormt overtall utenfor de større byene, men også en lyssky avtale med naboene sør for Hondo-elven. Her lå Britisk Honduras (i dag Belize), der nyhetene om krigsutbruddet vakte bekymring.

«Det er grunn til å frykte at den innfødte befolkningen på Yucatán, som i noen tid har vært involvert i lovløse handlinger, vil krysse elven og forstyrre virksomheten som britiske handelsfolk driver innenfor våre grenser», lød det i et brev til det britiske parlamentet fra den øverste embetsmannen i området.

Britenes respons var uoffisielt å støtte mayaene med våpen og ammunisjon – sannsynligvis av frykt for at mayaene ellers kunne finne på å invadere britenes område.

Men renkespillet ble fort oppdaget: I september 1849 bordet den meksikanske flåten skipet Four Sisters, som seilte under Britisk Honduras’ flagg. I lasterommet var det kruttønner og papirer som viste at kruttet var tiltenkt opprørerne.

Men tross protester fra den meksikanske regjeringen fortsatte våpenforsyningene.

Zapatister, mayaer, Chipas

Zapatistene inntok i 1994 en rekke byer i den meksikanske provinsen Chiapas.

© Imageselect

Mayaene overgir seg aldri

Selv om den meksikanske kastekrigen på papiret sluttet i 1901, har konflikten fortsatt å ulme. Zapatistbevegelsen i nabodelstaten Chiapas er et nyere eksempel på mayaenes fortsatte kamp.

Den 1. januar 1994 vant den såkalte zapatistbevegelsen internasjonal berømmelse da tre tusen medlemmer av opprørsgruppen inntok flere byer i Chiapas-provinsen. Det overraskende angrepet ble starten på en årelang konflikt mellom zapatistene og den meksikanske regjeringen.

Gruppen har navn etter den meksikanske opprørslederen Emiliano Zapata, som kjempet for jordreformer i Mexico tidlig på 1900-tallet. Jordreformer er også zapatistbevegelsens mål. Langt størstedelen av medlemmene er etterkommere av mayaene som reiste seg mot den hvite eliten i Chiapas i 1868. Opprøret ble imidlertid slått ned etter bare to år.

Angrepet til zapatistbevegelsen i 1994 ble raskt møtt av en meksikansk offensiv som tvang gruppen tilbake. I 2001 gjennomførte zapatistene en stor marsj fra Chiapas til Mexico by. Ved samme anledning kunngjorde bevegelsen et kursskifte fra militær til politisk kamp for innfødtes rettigheter.

Mayastaten overlevde i 52 år

Etter hvert mistet mayaene likevel fremdriften. Utpå sensommeren 1849, akkurat da opprørerne så ut til å kunne innta provinshovedstaden Mérida, ga de plutselig opp. Årsaken kan ha vært at de manglet forsyninger til en langvarig beleiring.

De hvite i Mérida kunne puste lettet ut, og kort tid etter innledet den meksikanske hæren en motoffensiv. Under mayaenes tilbaketog ble opprørslederne Jacinto Pat og Cecilio Chí drept.

De opprørerne som var igjen, grunnla en uavhengig mayastat rundt byen Chan Santa Cruz i det ugjestmilde lavlandet i det sørøstlige Yucatán, der de holdt stand i et halvt århundre – godt hjulpet av britenes våpenforsyninger.

Men økende britiske investeringer i Mexicos gruvedrift og jernbaner gjorde det med tiden umulig for britene å støtte mayaopprøret. I 1893 skiftet britene side og underskrev en avtale som satte en stopper for våpensmuglingen en gang for alle. Og det utnyttet den meksikanske hæren til en offensiv.

Kastekrigen, Mexico, Chan Santa Cruz, Ignacio Bravo

General Ignacio Bravo inntok i 1901 opprørsbyen Chan Santa Cruz etter et slag.

© (2A08_445), Fondo: Guerra. Fototeca Pedro Guerra, FCAUADY.

Det siste slaget sto i mai 1901 – 54 år etter at det første skuddet lød i kastekrigen – da den garvede meksikanske generalen Ignacio Bravo etter sju måneders felttog inntok opprørernes hovedstad. I et kortfattet telegram til guvernøren i delstaten skrev han:

«Ærede guvernør. Det er meg en ære å meddele Dem at jeg i dag har besatt denne plazaen.»

Selv om kastekrigen offisielt sluttet den dagen, vil mange hevde at opprøret fortsatt er i gang. I våre dager snakker zapatistopprørere i Mexicos Chiapas-provins for eksempel åpent om sin tilknytning til Yucatáns opprørske fortid. Mange av de underliggende årsakene til kastekrigen finnes da også fortsatt i regionen.