Uten å bli sett krabber 20 gutter i oktober 1868 gjennom en gjørmete og smal vanntunnel. Deres svarte drakter, hvite pannebånd og katana-sverd viser at de 14-17 år gamle guttene er unge samuraier fra Byakkotai-brigaden.
Men akkurat nå ser de ikke ut som tapre krigere – de er desperate og har bare med nød og neppe unngått den keiserlige hærens soldater ved å krype inn i den mørke tunnelen som fører til toppen av Iimori-fjellet. De kan lukte røyken fra brannen som fortærer byen Aizuwakamatsu i det fjerne, og bak seg hører de kamprop og fortvilte skrik fra dens innbyggere.
Etter nesten 700 år med føydalt styre under shogunen er Japan akkurat nå inne i et brutalt maktskifte, der samuraier med den unge keiseren Mutsuhito (også kalt Meiji-keiseren) som gallionsfigur tilkjemper seg kontrollen over riket.
Mange lokale ledere har frivillig lagt ned våpnene og underkastet seg keiseren. Men samuraiene i det nordøstlige Japan nekter, og nå har den blodige Boshin-krigen rast i ett år.
Vanntunnelen som samuraiguttene krøp igjennom kan fortsatt ses ved foten av Iimori-fjellet.
De unge samuraiene i vanntunnelen er ennå ikke erfarne krigere – de utgjør bare reservestyrken. Men de keisertro styrkene beleirer Aizuwakamatsu, og byen har desperat behov for alle mann for å holde fienden ute av Tsuruga-borgen, der deres daimyo ( herre), Matsudaira Katamori, har forskanset seg.
Guttene har kommet bort fra enheten sin under kampene, og nå har de ingen sikker kunnskap om hvordan beleiringen forløper. For å danne seg et overblikk klatrer de opp på Iimori-fjellet, som ligger ca. halvannen kilometer fra borgen.
Når de når toppen, blir de møtt av et nedslående syn – den stolte borgen står i brann og byen er tapt.
Det var guttenes oppgave å beskytte daimyoen, nå er han kanskje allerede død. Guttene aner heller ikke hva som har skjedd med fedrene deres, som alle tjener som samurai i daimyoens hær.
«Vi bør begå selvmord og vise en samurais sanne natur». Byakkotai-enhetens leder, Shinoda Gisaburo.
Enhetens leder, 17 år gamle Shinoda Gisaburo, tar ordet. Han erklærer overfor de sjokkerte og ulykkelige guttene at de uten frykt må gjøre som de har lært på samuraiskolen. Daimyoen deres har blitt drept i krig, så de har ikke noe annet valg enn å vise sin lojalitet ved å følge ham i døden. Det er på tide å begå rituelt selvmord – seppuku.
«Etter en opphetet diskusjon erklærte Gisaburo at det ikke var noe mer vi kunne gjøre. Vi var ulykkelige over daimyoen på borgen og familiene våre ved borgens fot: 'Vi bør begå selvmord og vise en samurais sanne natur'», skrev Iinuma Sadakichi mange år senere om sine opplevelser på fjellet. Han var 14 år gammel på den tiden og var den eneste overlevende etter masseselvmordet som hans kamerat Gisaburo oppfordret til.
Byen Aizuwakamatsu holder fortsatt fast på sin arv fra samurai-tiden. Hvert år avholder byen en festival der gutter opptrer i Byakkotai-uniformer.
Samuraier ble opplært til lojalitet
Guttenes selvmord kan virke sjokkerende i dag, men i virkeligheten gjorde de bare det de hadde lært. Byakkotai-brigaden (Den hvite tigers brigade) besto av 305 unge samuraier som alle gikk på den prestisjetunge samuraiskolen Nisshinkan, som lå nedenfor Tsuruga-borgen.
Skolen tok kun inn eldstesønner fra de fineste av de lokale samurai-familiene og ga bl.a. undervisning i nye fag som astronomi, matematikk og medisin. Men fremfor alt var det en skole der guttene ble lært opp til å utvise lojalitet og ære.
Tsuruga-borgen ble så ødelagt av beleiringen at den ble revet i 1874. Men i 1965 sto en replika i full størrelse ferdig som siden har fungert som byens vartegn.
Skolen ga en grunnleggende militær utdanning, hvor hovedvekten lå på terping av klassiske konfutsianske tekster, trening i stilisert kampsport og ikke minst belæringer om å innordne seg de hierarkier som det japanske shogun-samfunnet var bygget opp rundt.
Guttene lærte å være tålmodige og utholdende, men også å ofre livet uten å nøle hvis det ble nødvendig for å bevare ære og verdighet. Skolen hyllet samurai-idealene og søkte å skape et sterkt fellesskap mellom guttene rundt disse idealene.
Shinoda Gisaburo og klassekameratene hans var ikke ferdig utdannet og det var ikke meningen at de skulle ha vært i krig. Men situasjonen for daimyoen i Tsuruga-borgen var så desperat at alle elever på Nisshinkan-skolen ble innrullert i hæren som reserveenheter.
Nisshinkan-skolen fylte 26 000 kvadratmeter og huset bl.a. et observatorium og et svømmebasseng.
10-åringer kom i lære som samurai
Selvmord var ikke fremmed for de unge samuraiene. De hadde lært om den ærefulle døden på Nisshinkan – den fineste samuraiskolen i Aizu-regionen.
Nisshinkan-skolen ble etablert i 1803 med det formål å utdanne de eldste sønnene i Aizus samurai-familier til et liv i toppen av samfunnet. Guttene begynte på skolen allerede som ti-åringer, og skulle lære seg å være sterke krigere og kloke ledere. Det ble lagt vekt på å skape et sterkt samhold mellom guttene i hver klasse og innpode dem de klassiske verdiene til en samurai.
Det overordnede mottoet for undervisning på samuraiskolen var ganske enkelt: «Ikke gjør det som er galt».
Noe var riktig, noe var feil. Hva som var hva ble foreskrevet av andre som sto over en selv i hierarkiet. Og det var ytterst viktig å ikke stille spørsmål ved visdommen bak denne todelingen, for skepsis ville skade harmonien i samfunnet.
Skolen brant ned under kampen om Aizuwakamatsu i 1868, men den ble gjenoppbygd og fungerer i dag som et museum med fokus på opplæringen samurai-elevene måtte gjennom.
Japan ble åpnet med makt
Samuraienes idealer, som guttene terpet på skolen, hadde gjennomsyret det japanske samfunnet i hundrevis av år. Spesielt hadde de stått sterkt etter at den store shogunen Tokugawa Ieyasu gjorde ende på landets mange borgerkriger i 1603 og samlet alle daimyoene under seg i det såkalte Tokugawa-shogunatet.
Det dypt konservative styret konsentrerte makten rundt shogunen på bekostning av keiseren og isolerte Japan i en hittil ukjent grad.
Men isolasjonen ble brutt i 1853 da den amerikanske flåtekapteinen Matthew C. Perry ankom landet med en flåte av krigsskip og et krav om at Japan skulle åpne sine grenser for handel med Vesten.
De japanske Tokugawa-lederne var nødt til å lystre, for det var tydelig at deres militære var håpløst gammeldags sammenlignet med amerikanernes slagkraftige flåtefartøyer.
I tiden etterpå fikk det konservative Tokugawa-shogunatet skylden for at Japan hadde isolert seg og sakket akterut i forhold til vestmaktene. Nye krefter, spesielt samuraiene i det sørlige Japan, begynte å jobbe for å avsette den forsteinede shogunen slik at landet kunne åpne seg mot verden.
Da kaptein Matthew C. Perry ankom Japan, overrakte han japanerne et hvitt flagg og et brev der det sto at de ville bli tilintetgjort hvis de forsøkte å yte motstand.
De nye kreftene vant langsomt frem, og kulminasjonen kom den 3. januar 1868, da samuraiene stormet keiserens palass i Kyoto. Samuraiene proklamerte at den 15 år gamle keiseren, Mutsuhito, nå hadde makten i landet. Posisjonen som shogun ble avskaffet og jorden hans skulle overdras til keiseren.
Shogun Tokugawa Yoshinobu nektet å akseptere sin avskjedigelse, og borgerkrigen var en realitet. Tokugawas første skritt var å angripe Kyoto, men i mellomtiden hadde keiserstyret fått både skytevåpen og trening fra bl.a. USA og var mye bedre utrustet enn shogunens samuraier.
Slaget endte i et stort nederlag for shogunen, og etter det begynte de keiserlige troppene å presse nordover, hvor mange lokale daimyoer fortsatt var lojale mot shogunen.
I oktober nådde de keiserlige troppene Fukushima, som hadde blitt styrt av Aizu-klanen i århundrer. Snart begynte invasjonen av Aizu-regionen og beleiringen av klanens hovedsete, Tsuruga-borgen. Slaget skulle bli det største og mest avgjørende under hele borgerkrigen.
De ledende samuraier på shogunens side under Boshin-krigen var i villrede stilt overfor den overlegne keiserhæren.
Rituelt selvmord var unødvendig
Under slaget om Aizu ble det nok en gang klart at keiserens styrker var de lokale samuraiene overlegne. Da de 20 guttene nådde toppen av Iimori-fjellet, hadde beleiringen rast i flere uker, og håpet om daimyoens seier var forvandlet til en illusjon.
Da guttene så Tsuruga-borgen brenne, var reaksjonen deres forutsigbar. Anføreren deres, den 17 år gamle Shinoda Gisaburo, var ikke i tvil om hva som måtte gjøres.
«Deretter, da det litt etter klokken 10 om formiddagen var besluttet, satte han seg rank med blikket rettet mot sørvest, viste sin respekt for borgen, uttalte noen få ord og begikk langsomt selvmord», skrev Iinuma Sadakichi i sin beretning.
Etter Boshin-krigen ble Iinuma Sadakichi offiser i den keiserlige hæren.
Shinoda var den første som begikk seppuku ved å kutte opp sin egen mage med sverdet. Han hadde styr på teknikken fordi den var en del av læreplanen for de eldste elevene på Nisshinkan-skolen.
Etter deres anførers død, var det de andre guttenes tur i rekkefølge etter rang. Enkelte måtte befris fra smertene av sine kamerater, men de fleste fullførte ritualet uten hjelp.
Til slutt var bakken dekket av blod og 19 medlemmer av enheten lå døde. Den yngste, 14 år gamle Iinuma Sadakichi, var sist i rekken. Han hadde løyet om alderen sin da han meldte seg til Byakkotai-brigaden, som ellers bare tok gutter fra den eldste klassen.
På skolen gikk han en klasse under de andre og hadde derfor ennå ikke trent på seppuku. Sadakichi gjorde et tappert forsøk: Han stakk sverdet inn i magen og prøvde å kutte fra venstre til høyre. Men han stakk ikke dypt nok til at det ble fatalt. I stedet falt han sammen og blødde sakte i hjel blant sine livløse kamerater.
Seppuku ble begått ved å stikke en kniv dypt inn i magen og så skjære fra venstre mot høyre. Deretter ville en annen samurai som oftest hugge hodet av den døende.
Sadakichi ble funnet halvdød av en bonde, som forbandt sårene hans og pleiet ham så 14-åringen mirakuløst overlevde.
Det gikk flere dager før han hørte den tragiske sannheten om beleiringen. Oppe på fjellet hadde guttene misforstått det de så. Det var røyk og flammer over hele byen, men borgen holdt fortsatt stand. Aizu kapitulerte først noen uker senere, den 6. november. Til tross for nederlaget hadde ikke samurai-fedrene deres begått seppuku, og de fleste overlevde slaget. Selv daimyoen Matsudaira Katamori kunne gå fra nederlaget med livet i behold.
Hvis du er i krise eller har tanker om selvmord, så fortell det til noen. Du kan få hjelp via Hjelpetelefonen her.
Keiserstyret nedkjempet de siste samuraiene
Den japanske borgerkrigen, Boshin-krigen, startet da keisertro samuraier stormet palasset i Kyoto den 3. januar 1868. Her gjorde det nye keiserlige Meiji-styret brutalt opp med de klanene som var lojale mot shogunen.
Shogunens soldater ønsker ikke å slåss
27.-31. januar 1868: Krigen begynner med slaget om Toba-Fushimi, hvor shogun Tokugawa Yoshinobu sender sin hær mot Kyoto, som støttes av keiserlige tropper fra sør. Shogunens hær er vesentlig større, men dårligere utrustet og med dårlig moral. Slaget ender i et pinlig nederlag.
Samuraier blir brutalt slaktet
25. april-1. mai 1868: Shogunen gir opp etter nederlaget ved Kyoto, men hans lojale støtter kjemper videre, og den keiserlige hæren fortsetter nordover. Under beleiringen av Komine-borgen blir den lokale daimyoens samuraier brutalt nedkjempet og borgen brent ned til grunnen.
Kvinner og barn kjemper også
6. oktober-6. november 1868: De keiserlige troppene når frem til Aizu-klanens område, hvor shogun-støttespilleren Matsudaira Katamori erklærer unntakstilstand. Alle menn og kvinner blir innkalt for å forsvare Tsuruga-borgen. Da borgen faller etter en måneds beleiring, er tusenvis døde.
Den siste skanse på Hokkaido
4. desember 1868-27. juni 1869: De siste lojale styrkene til shogun-styret har forskanset seg på den nord-japanske øya Hokkaido. De mister flåten sin til keiseren i mai, og enden er nær. 7000 keiserlige soldater landsettes på øya og nedkjemper shogunens 3000 gjenværende samuraier.
Døde gutter hylles fortsatt
Etter borgerkrigen ble de 19 guttene liggende på Iimori-fjellet, ubeskyttet fra de ville dyrene. Men til slutt ga den keiserlige regjeringen tillatelse til at de kunne gravlegges på fjellet. Historien om de 19 unge samuraiene og deres død ble først kjent mange år senere, da Iinuma Sadakichi skrev memoarboken «Selvmord». Samuraienes fryktløse – og fullstendig meningsløse – møte med døden ble kjent, og beundret, over hele Japan.
I dag er Iimori-fjellet et populært turistmål i Aizu-regionen. Etter Sadakichis død i 1931 ble asken hans - etter eget ønske - spredt over gravsteinene der Byakkotai-kameratene hans ligger.
Søylen fra Pompeii, som Mussolini skjenket til ære for Byakkotai-guttene, kan fortsatt ses på Iimori-fjellet.
Også utenfor landets grenser vakte historien følelser. Den italienske diktatoren Benito Mussolini var så rørt over de unge guttenes offer at han donerte en søyle fra Pompeii til deres ære – den kan fortsatt ses på Iimori-fjellet.
Ved guttenes graver står fjellets kanskje mest berømte monument. Det bærer en innskrift – et dikt av daimyoen Matsudaira Katamori, i hvis navn de unge samuraiene ofret sitt liv:
«Uansett hvor mange som har vætet deres gravstein med tårer, vil disse navnene aldri forsvinne fra verden».
19 minnesmerker symboliserer de unge samuraiene som begikk selvmord. Hvert år valfarter tusenvis av japanere hit for å be ved steinene.