Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

William Wallace: Skottlands største frihetskjemper

Den mystiske William Wallace sto i spissen for et skotsk opprør mot den engelske kongen. Han ble senere en sagnomsust helt for skottene på grunn av sin standhaftige kamp og brutale død.

Brian Palmer/Cranston Fine Arts

Det er den 11. september 1297, og den britiske greven John de Warenne og hans veldige hær står utenfor den skotske byen Stirling.

Bare en smal bru krysser elven Forth, og på en høyde på den andre siden har skottene samlet en opprørshær under led­else av en inntil nylig helt ukjent kjempe av en kar ved navn William Wallace.

Warenne, den engelske øverstkommanderende, er overbevist om sine veldrillede styrkers overlegenhet.

Lett invasjon

Under engelskmenn­enes invasjon av Skottland, som de innledet året før, har de knust all skotsk motstand raskt og effektivt.

Warenne har ingen grunn til å tro at det skal gå annerledes denne gangen. Hæren hans er på cirka 10.000 mann, og av dem er nesten 3000 tungt bevæpnede riddere.

Skottene på den andre siden er en løst sammensatt gruppe krigere, noen har fått ordentlig opplæring og utstyr, men andre er ikke stort mer enn banditter. Alt i alt er de neppe mer enn 2000.

Hva kan en såpass liten styrke utrette mot Englands seiersvante hær? Men en av Warennes menn, sir Richard Lundie, prøver likevel å advare ham.

«Min herre, hvis vi krysser broen nå, da er vi dødsens, alle mann. For vi kan bare gå over to mann i bredden, og fienden er godt samlet på den andre siden. De kan storme oss når de måtte ønske.”

Det skal han i hvert fall ha sagt ifølge en av skildringene av slaget, skrevet ned mange år senere. Lundie foreslår et alternativ.

Han vet om en vadeplass ikke så langt nordover og vil ta med en styrke den veien og krysse elven slik at de kan angripe skottene fra to kanter.

William Wallace var etter sigende høy og hadde en kjempes kropp.

© Bridgeman/Ritzau Scanpix

Angrep over broen

Men Warenne velger å lytte til lord Hugh de Cressingham, skattmester i Skottland og mannen som på ordre av den engelske kongen Edvard 1 har stått for det som i praksis er en storstilt plyndring av langt på vei hele landsdelen.

Skottene har lagt Cressingham for hat, og han er tydeligvis også dårlig likt blant mange av engelskmennene.

Til Warenne sier han at engelskmennene ikke har noe å frykte fra de skotske krigerne.

“Min herre, hvis vi krysser broen nå, dør vi alle”.
Sir Richard Lundie, 1297.

Å foreta en omgående manøver kan muligens dessuten føre til at skottene legger på flukt, og da kan felttoget bli både langvarig og dyrt.

Som sagt, så gjort. Den engelske hær­en gir seg til å krysse broen ved Stirling.

Flere tusen fotsoldater har kommet over til den andre siden da den skotske hæren plutselig setter seg i bevegelse og stormer mot engelskmennene.

Mange druknet

Hæren blir ledet av William Wallace selv, en mann som beskrives som meget høy, med «kropp som en kjempe”.

Han er kjent for sitt grenseløse mot og et like grenseløst hat mot den engelske fienden. Snart går alle Lundies bange anelser i oppfyllelse.

De engelske soldatene står samlet på et lite område, omgitt av elven på flere sider. Før de klarer å organisere noen motstand faller de i hopetall for det skotske stormløpet.

En håndfull klarer å flykte tilbake over broen – som ifølge visse kilder kollapser under slaget – og and­re presses ut i vannet, der mange av dem drukner. Den skotske seieren blir rask, brutal og fullstendig.

Nesten 5000 engelsk­menn faller, men bare noen hundre skotter. En av de falne er skattmester Cressingham selv, etter at han personlig har ledet et forsøk på en engelsk motoffensiv.

Etter slaget samles de jublende skottene rundt den døde Cressingham – og begynner langsomt å flå ham.

Biter av huden sendes rundt i Skottland og blir vist fram som bevis for den storslåtte seieren.

Andre biter av huden blir brukt til å lage bukgjorder. Og ytterligere et stort stykke av den døde mannens hud brukes til å lage et belte som seierherren William Wallace henger sverdet sitt fra.

Engelske konger har forsøkt å kontrollere Skottland helt siden middelalderen. På slutten av 1200-tallet fikk de kamp til målstreken av den senere så berømte frihetskjemperen William Wallace.

© Shutterstock

En ukjent helt

Hvem var så denne William Wallace?

Til å være en stor historisk helt og gjenstand for senere tiders ofte intense heltedyrking vet man forunderlig lite om ham. Man vet ikke engang hvem hans foreldre var, ei heller hvor han vokste opp.

Ifølge den første skildringen av William Wallaces liv, et langt dikt-epos skrevet av “Blinde Harry” på 1400-tallet, skal hans far ha vært sir Malcolm av Elderslie og hans mor lady Margaret Crawford.

Men i Wallaces eget segl, som ble funnet på et brev han sendte til hansa­byen Lübeck, oppgir han farens navn som Alan Wallace, antakelig den samme som skal ha sverget den engelske kongen troskap i 1296, altså året før slaget ved Stirling.

På Wallaces segl er det også et bilde av en langbue, noe som har fått en del historikere til å tro at han kanskje hadde vært soldat, muligens til og med i den engelske hæren.

De engelske langbue­skytterne var berømte på denne tiden, og folk fra alle deler av riket kunne verve seg. Den teorien ville også forklare hvordan det har seg at Wallace var en så dyktig soldat.

Andre teorier om Wallaces tidligere liv går ut på at han skal ha vært en stillferdig prest fram til det øyeblikk da han begynte å lede kampen mot engelskmennene – men det er på den annen side vanskelig å få dette til å stemme med den tydeligvis stridsvante mannen man møt­er i krønikene.

© Glenn J. Mason

Kampene pågikk i 450 år

  • 1296

    Den engelske kongen Edvard 1 invaderer Skottland etter at kong Aleks­ander 3 av Skottland dør barnløs.

  • 1297

    William Wallace beseirer engelskmennene ved Stirling Bridge.

  • 1304

    England tar kontroll over store deler av Skottland.

  • 1328

    Skottlands selvstendighet garanteres under kong Robert Bruce.

  • 1333

    Engelske kong Edvard 3 invaderer etter skotske borgerkrigskamper.

  • 1371

    Robert 2 av slekten Stuart blir konge i Skottland. Båndene styrkes mellom Skottland og Frankrike.

  • 1421

    En skotsk styrke deltar i 100-års­krigen. De sloss på Frankrikes side.

  • 1502

    Fredsforhandlinger mellom England og Skottland. De skotske og engelske kongehusene forenes gjennom ekteskap.

  • 1603

    James 1, sønn av Maria Stuart, blir konge over både England og Skottland.

  • 1706

    De to rikene samles i en union etter vedtak i begge landenes parlamenter.

  • 1714-1746

    Jakobittene gjør opprør for å gjeninnsette huset Stuart på Storbritannias trone.

Kaos brøt ut

Konflikten mellom England og Skottland hadde dype røtter, men den aktuelle situasjonen oppsto i 1286 da den skotske kongen Aleksander 3 døde uten å etterlate seg arvinger.

Det holdt på å utarte til kamp om kronen mellom ulike skotske adelsslekter. Man ba derfor engelske kong Edvard 1 om hjelp til å avgjøre spørsmålet.

Men han sørget i stedet for å invadere nabolandet i nord i 1296 og avsatte John Balliol, som var midlertidig innsatt på den skotske tronen.

Den engelske kongen vant raske seirer og installerte sine egne vasaller på velvalgte steder rundt om i landet. Så forlot han Skottland for å starte et felttog i Frankrike.

I kongens fravær sørget hans underordnede for å berike seg selv så mye som mulig.

Selv de som hadde sverget troskap til den engelske kronen ble dårlig behandlet, og tidlig i 1297 brøt det ut uroligheter i det nyinntatte riket.

Hevnet sin kone

I mai samme år dukker William Wallace opp på scenen. I senere engelske kilder beskriv­es han som leder for en gruppe banditter, en mann som samlet de misfornøyde rundt seg.

Ifølge en tradisjonell beretning, som man ikke nødvendigvis kan feste lit til, skal Wallace ha giftet seg med en kvinne som het Marion Braidfute.

En kveld han besøkte henne ble han oppsporet av en britisk styrke som ble ledet av Sir William Heselrig, sheriffen av Lanark. Wallace kom seg unna, men Marion og hele hennes husstand ble drept på sheriffens ordre.

Denne dagen skal William Wallace ha avlagt ed på at han ville hevne seg på alle engelskmenn han møtte.

Wallace hadde avvist engelskmennenes krav om kapitulasjon før slaget ved Stirling.

© Historica Graphica Collection/Imageselect

Like etter angrep Wallace sheriffen og folk­ene hans i ly av mørket og felte ham.

William Wallace hadde kommet ingensteds fra og etablert seg som frihetskjemper.

Etter seieren ved Stirling ledet han et blodig felttog inn i Nord-England, der han plyndret småsteder, byer og kirker.

Tilbake i hjemlandet ble han adlet og utnevnt til Skottlands vokter.

I fravær av konge fungerte han som landets leder. William Wallaces plan later til å ha vært å forsøke å forene Skottland rundt en av de tidligere skotske kongene, John Balliol.

Men han ble snart stilt overfor en utfordring. Kong Edvard var kommet tilbake og hadde samlet en stor hær for å knuse opprøret.

Geriljakrig i fjellene

Sommeren 1298 toget engelskmennene inn i Skottland og forsøkte å lokke Wallace til kamp. Men han gjorde alt for å unngå å møte engelskmennene på slagmarken.

I stedet trakk han seg unna og drev gerilja­krig.

Edvards hær begynte snart å gå tom for forsyn­inger, og kongen hadde allerede planlagt en retrett til Edinburgh da hans spioner fortalte at Wallace samlet styrkene sine nær skog­en ved Falkirk.

Edvard skyndte seg dit og sendte sine overlegne styrker mot skottene, som led et stort nederlag.

William Wallace overlevde, men hans stilling som leder var svekket.

I september samme år ga han avkall på tittelen som Skottlands vokter og overga ledelsen av kampen til Robert Bruce, som senere skulle komme til å seire i det berømte slaget ved Bannockburn og bli skotsk konge.

Dermed forsvinner Wallace igjen ut av historien i noen år. Engelske spioner skal ha lett etter ham, men han unnslapp dem gang på gang.

Han kan muligens ha dratt til Frankrike, som var Skottlands allierte i kampen mot England, og kanskje kommet helt til Roma før han omsider vendte tilbake for å delta i kampene mot engelskmennene som langsomt gjenvant kontrollen over Skottland.

Braveheart er full av historiske feil.

Wallace ble verdensberømt gjennom Braveheart

William Wallaces dramatiske liv har inspirert et stort antall bøker, både fakta- og skjønnlitteratur, blant annet en stilskapende roman av 1800-tallsforfatteren Walter Scott, ”Exploits and Death of William Wallace, the Hero
of Scotland”.

I 1995 kom filmen “Braveheart”, regissert av Mel Gibson, som også spilte hovedrollen som William Wallace. Filmen fikk hard kritikk for de mange historiske unøyaktighetene.

Blant annet er skottene i filmen kledd i kilt, noe man ikke hadde på Wallaces tid. De har dessuten blåmal­ing i ansiktet, noe som ikke hadde forekommet i Skottland på tusen år.

Listen over feil er lang – men regissør­en og manusforfatteren forsvarte filmen med at de fokuserte på de store, episke linjene.

Publikum lot heller ikke til å ha problemer med feilene.

Braveheart ble en stor suksess og førte til økt interesse for skotsk historie og for Wallaces liv. Filmen ble belønnet med fem Oscar.

Tortur og henrettelse

I 1305 ble Wallace forrådt av ridder­en John de Menteith.

Han ble pågrepet og ført til London hvor han ble anklaget for drap på uskyldige under plyndringstokt­ene i Nord-England etter seieren ved Stirling.

Dette tilsto han. Ifølge rettsprotokollen beklaget han bare at han ikke hadde drept enda flere av de forhatte engelskmennene.

Men anklagen om forræderi mot kong Edvard 1 avviste han fullstendig. «Jeg forrådte ikke Edvard, for jeg har aldri vært hans undersått”, skal Wallace ha uttalt under rettsforhandlingene.

Etter rettssaken ble William Wallace ført til Tower of London. Der tok de av ham klærne og bandt ham til en hest som slepte ham naken gjennom gatene. Til slutt ble han hengt, men uten at han døde.

I siste øyeblikk slapp bøddelen ham ned, slik at han fremdeles levde da penisen og testiklene ble skåret over, magen ble skåret opp og innvollene tatt ut og brent foran ham.

“Jeg forrådte ikke Edvard, for jeg var aldri hans undersått”.
William Wallace, 1305.

Så ble han halshugget og partert i fire deler.

Det avhogde hodet ble dyppet i tjære og satt på en påle som ble plassert på bakkekammen ved London Bridge.

Mennesket William Wallace var død, men som symbol for den skotske frihetskampen skulle han leve videre i mange hundre år til.

Les også:

Historiske guider

Guide: Her møtte Englands verste fiende sin død

4 minutter
Borgerkrig

Marsj førte Mao til makten

3 minutter
Borgerkrig

Pariskommunen ble brutalt knust

9 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul