Winston Churchill knuste Athens kommunister

Men Papandreou gleder seg likevel til å gå i land og feire nasjonens frigjøring sammen med sine euforiske landsmenn.

Dagen etter kjører han inn i Athen, flankert av 10.000 britiske soldater i full uniform og med rullende stridsvogner.

“Lenge leve Churchill, Roosevelt og Stalin! Lenge leve de britiske soldatene, våre frigjørere!” roper grekerne, som stimler jublende sammen i veikanten og på balkonger for å vinke dem i møte med britiske, sovjetiske og greske flagg.

Folk omfavner de engelske soldatene og kysser dem på kinnet, kaster blomster etter stridsvognene og synger og danser i gatene.

Papandreou stanser på Syntagma-plassen foran det greske parlamentet. “Mine kjære landsmenn,” runger stemmen ut over plassen fra de oppstilte høyttalerne.

“Ingen andre steder i det okkuperte Europa har det vært en så altomfattende motstand som her i Hellas,” sier han, til øredøvende klappsalver.

Papandreou kan puste lettet ut. Men gleden varer ikke lenge. Bare seks uker etter hjemkomsten vender briter og greske kommunister, som sto side om side i krigen mot tyskerne, våpnene mot hverandre.

Athens gater vil snart bli forvandlet til en blodig slagmark, og tusenvis vil miste livet.

Interne spenninger truet freden

Georgios Papandreou overtok et land i ruiner da tyskerne etter noe over tre års okkupasjon trakk seg ut av Hellas i 1944.

1700 landsbyer var jevnet med jorden, utbredt hungersnød truet befolkningen på livet, og i kampen mot tyskerne var utallige broer, jernbaner og veier sprengt sønder og sammen.

Men det som for alvor ga den nyutnevnte statsministeren svettetokter var spenningen mellom de ulike gruppene av greske motstandsfolk.

Sett utenfra hadde den greske motstandsbevegelsen vært en av verdenskrigens mest effektive som hadde gitt nazistene store problemer med å bevare kontrollen over landet.

Men motstandsbevegelsen var en ­broket forsamling som besto av alt fra kommunister til militante høyre-nasjonalister.

I takt med at krigen spisset seg til ble de ideologiske forskjellene også mer tydelig; motstandsfolkene kriget ikke bare mot ­nazistene, men også mot hverandre.

Og situasjonen ble bare enda mer anspent da deres felles fiende var jaget ut av landet i 1944.

Motstandsfolk bekymret Churchill

Storbritannia hadde vært grekernes nærmeste allierte i kampen mot Tyskland. Churchill var personlig dypt engasjert i Hellas’ framtid, bl.a. fordi han var en god venn av landets kong Georg 2, som var blitt tvunget i eksil da tyskerne invaderte.

Om ­Churchill satte pris på grekernes aktive motstandskamp, var han imidlertid bekymret over de mange militante medlemmene.

Motstandsbevegelsen ble dominert av Hellas’ kommunistiske parti KKE, partiets frigjøringsfront EAM og dennes militære gren, ELAS.

Kommunistene var populære i den greske befolkningen, men Churchill var redd for en venstreorientert maktovertakelse i Hellas. Han fryktet landet ville ende opp i den sovjetiske interessesfæren.

I 1943 hadde Churchill prøvd å svekke kommunistenes posisjon ved å samle et sterkt, konservativt alternativ til kommunistene.

Han etablerte en allianse med Georgios Grivas, lederen av den høyremilitante organisasjonen X som mente at kommunistenes maktovertakelse ville være en større trussel enn ­nazistene.

Med britisk støtte samlet Grivas grupper fra det ekstreme høyre til felles kamp mot den venstreorienterte delen av motstandsbevegelsen.

Samtidig rekrutterte han nye medlemmer til organisasjon X blant greske offiserer og de beryktede sikkerhetsbataljonene, som samarbeidet med okkupasjonsmakten.

Til tross for spredte aksjoner mot ­venstrefløyen klarte ikke X å rokke ved den kommunis­tiske dominansen mens krigen sto på.

Redningsplan endte i fiasko

Den vellykkede motstandskampen medførte at kommunistene var klare til å overta makten etter frigjøringen.

For Churchill måtte dette for alt i verden ikke skje, og han så seg ut den sosialdemokratiske Papandreou som mannen som kunne manøvrere mellom de forskjellige gruppene og lede et splittet Hellas så snart krigen var over.

Papandreou var jurist og kjent i Hellas som en erfaren politiker som hadde tjent som guvernør og minister i sin nesten 30 år lange politiske karriere. Han var minst like interessert i å holde ­­­kommunistene unna makten som Churchill.

Som statsminister gjorde Papandreou nøyaktig som Churchill ønsket. I sin tordnende seierstale i Athen talte han til grekerne som ett samlet, seirende folk.

Etterpå oppløste han eksilregjeringen med det mål å danne en samlingsregjering med representanter fra de ulike grupperingene som hadde kjempet mot nazistene under krigen.

Men konfliktene forsvant ikke – tvert imot. De selvbevisste kommunistene hadde ført an i ­motstands­­­­kampen, og de syntes ikke de fikk nok innflytelse i den nye regjeringen. Store deler av befolkningen var enig.

Churchill visste at dersom det kom til væpnet kamp mellom gruppene, ville venstrefløyen sannsynligvis stå igjen som seierherre.

Trusselen om en kommunistisk maktovertakelse måtte elimineres, og 1. desember 1944 fikk han britenes øverstkommanderende i Athen, generalløytnant Ronald Scobie, til å utstede en ordre: Alle medlemmer av KKE og de andre kommunistiske organisasjonene ELAS og EAM måtte legge ned våpnene senest den 10. desember.

Ordren gjorde kommunistene ­rasende. De følte seg mistenkeliggjort og sviktet, og nektet å adlyde. I stedet trakk de seg fra samlingsregjeringen, krevde Papandreous avgang og kalte straks til generalstreik.

Samtidig arrangerte de en demonstrasjon på Syntagma-plassen foran det greske parlamentet i Athen – nøyaktig der Papandreou seks uker tidligere hadde holdt sin seiers­tale foran det jublende greske folket.

Demonstrasjon utviklet seg fatalt

Solen skinte fra en skyfri himmel den 3. desember 1944 og skapte optimale forhold for det kommunistene selv kalte “den største og mektigste demonstrasjonen Athen noensinne hadde sett”.

Papandreou og regjeringen var på randen av panikk. Kvelden før hadde de prøvd å forby demonstrasjonen, men da var tusenvis av grekere allerede på vei til Syntagma-plassen.

Noen av dem kom fra landsbygda i busser organisert av EAM. Andre gikk til fots, deriblant 19 år gamle Mikis Theodorakis, som under krigen hadde meldt seg inn i KKE og ELAS og kjempet aktivt mot nazistene.

Allerede om morgenen lød det kamprop og ­protestsanger i Athen. “Ned med Papandreou!” var demonstrantenes favoritt. Mikis og hans partikamerater sang med og beveget seg som noen av de første sakte mot parlamentet.

Mikis, som etter Hellas’ frigjøring hadde gravd ned våpnene sine i foreldrenes hage, så fram til en fredelig demonstrasjon som skulle understreke den enorme støtten kommunistene hadde i befolkningen etter innsatsen de hadde lagt ned mot ­tyskerne under krigen.

Rundt kl. 11 var Athen sentrum fylt til bristepunktet av 200.000 demonstranter. Men da den enorme menneskemengden var nesten framme ved parlamentet, ble de møtt av lange rekker av kampkledd politi og britiske soldater som sperret veien.

Det oppsto tumulter i de fremste rekkene, og de nervøse politibetjentene ble presset så langt tilbake at Mikis og de fremste demonstrantene kunne trenge gjennom blokaden. Folk stormet jublende forbi politiet, som sto som lammet.

Så styrtet en mann i militæruniform fram på plassen. “Skyt bastardene!” ropte han ifølge et vitne, og plutselig begynte kulene å regne over demonstrantene.

Mikis kastet seg i bakken. Skrik og sjokkerte rop blandet seg med smellene fra skuddene, og da han kikket opp kunne han skimte politibetjenter som skjøt mot menneskemengden fra taket på parlamentsbygningen.

Folk rundt ham flyktet til alle kanter. Røyken fra skuddene gjorde luften tåkete, og Mikis syn ble uklart. Alt var kaos. Så stoppet skytingen, og han kunne skjelne konturene av likene som lå på plassen foran ham.

De sårede lå på bakken og skrek. Det var blod over hele asfalten. Han styrtet over plassen der folk prøvde å trekke de døde og sårede i sikkerhet, og nådde politistasjonen.

Der inne hadde betjenter og britiske soldater tatt oppstilling med ­maskingeværer som pekte direkte på Mikis. Han stivnet og så til sin skrekk folk strømme ut på plassen igjen.

Demonstrasjonen var så enorm at de flere tusen menneskene som fremdeles marsjerte bakerst ikke ante noe om blodbadet som utspilte seg foran dem.

Menn, kvinner og barn kom fra alle kanter og fylte plassen med nye kampsanger. Så begynte politiet og de engelske soldatene å skyte på ny.

Mikis flyktet fra kulene ned en sidegate, der han løp inn i to ­engelske soldater som svarte med å slå ham kraftig til blods.

Fortumlet og sjokkert styrtet han hjem med bare én tanke i hodet: Hevn. Han gravde fram våpnene i hagen, og på vei tilbake til Syntagma-plassen så han at flere hadde fått samme idé: Overalt dukket det opp sivile med våpen i hendene.

Skuddsalvene ga gjenlyd i gatene, og plassen foran parlamentet lignet en krigssone. Dekemvriana (desemberkampene) hadde begynt.

Bare timer før var det ingen som hadde forutsett at demonstrasjonen den 3. desember ville ende med at minst 28 personer mistet livet og mer enn 200 ble alvorlig såret.

Gamle spenninger i full fyr

Dagen etter så britene ingen annen utvei enn å erklære militær unntakstilstand i Athen. Generalløytnant Scobie sørget for at erklæringen ble hengt opp overalt i den greske hovedstaden, som var preget av kommunistenes generalstreik.

Offentlig transport sto stille, fabrikker, butikker og banker var stengt og offentlige kontorer og institusjoner sto tomme. Men byen lå ikke øde, for spredte skuddsalver ga ekko i gatene.

Sammen med medlemmer av det regjeringslojale EDES la den høyremilitante organisasjonen X seg i bakhold på den store Omonia-plassen og angrep et begravelsesfølge med tusenvis av deltakere som sørget over gårsdagens døde.

De viftet med istykkerrevne klesplagg som var flekkete av blodet fra de drepte og var flankert av bevæpnede kommunister fra ELAS.

Da opptoget nådde Omonia-plassen begynte medlemmer fra X og EDES å skyte inn i menneskemengden. De bevæpnede ELAS-medlemmene skjøt umiddelbart tilbake, og på få minutter brøt kaoset ut.

Folk prøvde å flykte fra skuddvekslingen og søkte ly for kulene i døråpninger og butikker. Da skytingen endelig stilnet, hadde 40 mistet livet og 70 var såret.

Samtidig kom det fram at ELAS i løpet av dagen hadde okkupert 22 politistasjoner. Det resulterte i flere døde, og det ble klart for alle at situasjonen var i ferd med å eskalere.

Ingen forsøkte imidlertid å stoppe kampene. Tvert imot sendte Churchill følgende beskjed til Ronald Scobie den 5. desember:

“Ikke nøl med å skyte mot alle bevæpnede menn i Athen som setter seg opp mot myndighetene. Det beste er å unngå blodsutgytelser, men bøy ikke av hvis det er nødvendig.”

Papandreou var rystet og truet med å forlate posten sin. Men det ville Churchill ikke høre snakk om. “Tving Papandreou til å gjøre sin plikt,” befalte han rasende den britiske ambassadøren i Athen. “Hvis han trer tilbake må han sperres inne til han kommer til fornuft.”

Studenter ble angrepet

I tillegg til 70 stridsvogner, 68 pansrede kjøretøy og 11.500 greske regjeringssoldater rådet generalløytnant Scobie over 4500 soldater som fikk ordre om å slå hardt ned på selv den minste motstand, som om de var i krig.

Soldatene, som følte seg urettferdig behandlet av grekerne etter å ha hjulpet dem i kampen mot nazistene, adlød straks ordre.

Samme ettermiddag braket en engelsk stridsvogn full av soldater gjennom jernporten til det polytekniske universitetet, der en gruppe studenter hadde barrikadert seg under ELAS’ faner.

Soldatene hoppet ut av stridsvognen og trengte inn på universitetet der de skjøt mot alt og alle, selv om studentene ikke var bevæpnet.

Britenes nådeløse inngripen i Athen møtte massiv kritikk i England. Avisen The Times kommenterte at “den ubehagelige sannheten er at væpnede britiske styrker, som opprinnelig skulle forhindre blodsutgytelser, nå er dypt ­involvert i en gresk borgerkrig.”

Opposisjonspartiet Labour uttrykte dyp og offentlig mistillit til regjeringens håndtering av situasjonen og innkalte til en høyrøstet og anspent debatt i det britiske underhuset den 8. desember.

Men Churchill ga seg ikke. Han var fast bestemt på at demokratiet skulle seire i Hellas. Det var bare mulig hvis kommunistene ble tilintetgjort.

“I Athen er vårt utgangspunkt – som alle andre steder i verden – ingen fred uten seier,” sa han.

Gerilja ga britene problemer

Mens statsministeren var under angrep hjemme i London, bølget kampene fram og tilbake i gatene i Athen. Verken innbyggere eller soldater kunne føle seg trygge noe sted, og alle bygninger kunne plutselig komme under angrep.

De første ukene hadde kommunistene overtaket. I fremste linje sto ELAS’ motstandshær, som kjempet direkte mot regjeringstroppene, britene og de høyreorienterte motstandsgruppene.

De ble støttet av mange tusen EAM-medlemmer, der noen kjempet selv mens andre fungerte som bl.a. informanter og sørget for forsyninger til soldatene.

ELAS mobiliserte hurtig 12.000 veteraner fra partisankrigen som mindre enn to måneder tidligere hadde kjempet mot den tyske okkupasjonsmakten i fjellene.

ELAS-krigerne var vant til å føre krig uten regler, og britene fikk raskt merke de samme skitne triksene som grekerne hadde brukt mot nazistene.

Mange av ELAS’ soldater bar f.eks. ikke uniform, og snikskyttere kledd i sivil skjøt mot britene fra hustak og forsvant deretter inn i hus og leiligheter som dugg for solen.

Vakre unge kvinner ropte til de britiske soldatene fra balkonger, men når soldatene nærmet seg ble de skutt ned av snikskyttere som lå gjemt bak kvinnenes skjørt.

Generalløytnant Scobie innså fort at kampen mot kommunistene ikke var så ukomplisert som Churchill hadde håpet.

“Under eksisterende forhold er ikke troppene våre i stand til å innta Athen. Vi er nødt til å bombe boligområder uten hensyn til sivile tap,” meldte han hjem til den britiske regjeringen.

Scobie sikret at Athen sentrum forble under britisk kontroll ved å slippe fallskjermtropper på viktige knutepunkter.

Han plasserte også tropper på toppen av Akropolis, som ga det beste overblikket over byen og ELAS-soldatenes bevegelser.

Men resten av hovedstaden var på kommunistiske hender, og det samme gjaldt havnebyen Pireus og en rekke av Athens forsteder.

Den 12. desember fikk Scobie en forespørsel fra kommunistene om en våpenhvile. Her gjorde de det klart at deres hovedmotstander var den greske regjeringen.

Hvis regjeringsstyrkene oppløste seg selv, ville ELAS trekke seg ut av Athen. Men Churchill hadde gitt klokkeklare ­ordrer: “Det viktigste målet er å beseire EAM. Å avslutte kampene er sekundært.”

Dermed ble det ingen våpenhvile. I stedet sørget Churchill for at britene sendte forsterkninger til Athen i form av soldater, våpen og fly. Den 16. desember hadde de britiske styrkene i Hellas økt til 80.000 mann.

Maktbalansen endret seg

Under de voldsomme kampene var alle gatene i Athen potensielle dødsfeller, og selv de delene av sivilbefolkningen som prøvde å holde seg utenfor konflikten, ble presset til det ytterste.

Den pågående generalstreiken hindret strøm-, gass- og vannforsyning til byen, og sult og sykdom bredte seg blant innbyggerne.

ELAS gjennomførte daglige razziaer i sine områder av Athen, og alle som skjulte regjeringsstyrker, briter eller medlemmer av EDES og X risikerte tortur og henrettelse.

De umenneskelige forholdene gikk også ut over kommunistene selv: De manglet mat og våpen og ble presset lenger og lenger tilbake av britenes forsterkninger.

ELAS’ røtter lå i motstandskampen, og noe av det tyngste i arsenalet deres var 81 mortere og 57 panservernrifler.

Men nå fikk kommunistene føle hele vekten av det britiske militæret, og de hadde ikke særlig mye å stille opp med overfor bl.a. kampfly.

Spitfires og Beaufighters gjennomførte presise angrep på kommunikasjonslinjer og befestede stillinger, og Wellington-bombefly ødela kommunistenes bygninger. I alt sto britene bak 1600 operasjoner under desemberkampene.

Det var imidlertid de mange Sherman-stridsvognene som var avgjørende for at britene fikk overtaket i Athen.

Stridsvognene var uunnværlige i gatekampene, og deres fysiske fremtoning alene kunne få partisanene til å flykte før kampen startet.

I dagene før julaften hadde krigslykken for alvor snudd seg mot kommunistene, og de mistet nå i snitt 54 mann for hver gate de prøvde å innta.

I lengden hadde de ikke råd til slikt, og 20. desember ble det gradvis klart at ELAS’ partisanhær ikke kunne hamle opp med de britiske styrkene.

Men kommunistene overga seg fortsatt ikke, og hjemme i London var det de færreste som så fornuften i den ­britiske regjeringens rolle i ­krisen.

Midt under sluttkampene mot Nazi-Tyskland var titusenvis av soldater sendt til ­Hellas, som ikke engang var okkupert lenger!

Det politiske presset på Churchill vokste faretruende, og den 25. desember 1944 måtte han reise til Athen for å sikre en fredsavtale.

Ingen ville inngå avtale

Om morgenen den 26. desember 1944 ankom Churchill havnebyen Pireus mens artillerigranater og maskingeværer buldret i det fjerne.

Oppdraget hans var risikabelt, men statsministeren ble mer optimistisk da han så fire britiske Beaufighters som kretset over Athen, dukket og deretter avfyrte raketter.

Churchill ble møtt av britiske soldater overalt. De var rasende på den britiske pressens kritikk av innsatsen, og ga ham enstemmig rett i at kommunistene måtte elimineres fra maktkabalen.

Forhandlingene fant sted på Hotel Grande Bretagne, i skjæret fra noen få parafinlamper. Representanter fra samtlige greske partier samt EAM og ELAS var til stede.

Men det ble raskt klart at ingen av partene var villig til å inngå kompromisser. Britene ville at kommunistene skulle legge ned våpnene og forlate Athen, mens KKE, EAM og ELAS krevde en dominerende rolle i en ny gresk regjering.

Etter to dager måtte Churchill reise hjem med uforrettet sak – men med følelsen av at seieren var innenfor rekkevidde.

Kamper kostet mange tusen liv

Kommunistene selv prøvde å holde liv i håpet om seier, men etter en voldsom britisk offensiv den 3. januar 1945 måtte de akseptere nederlaget og trekke seg ut av Athen.

På sin retrett tok de med seg 15.000 fanger, hovedsakelig sivile, som sympatiserte med anti-kommunistiske grupper.

Gislene skulle brukes i fredsforhandlingene, men 4000 ble enten henrettet eller døde av sult og utmattelse før fredsavtalen ble underskrevet den 12. februar.

Som motytelse for at kommunistene la ned våpnene sine, garanterte avtalen et snarlig parlamentsvalg, amnesti for politiske forbrytelser og gjeninnføring av ytringsfriheten.

To dager etter vendte Churchill tilbake til Athen som seierherre. Han holdt en seierstale ved parlamentet foran 25.000 fremmøtte grekere.

“Dagene lysner og mørket forsvinner. En fantastisk fremtid venter deres land. Jeg er stolt av den britiske hæren, som har forsvart denne udødelige byen mot vold. Det greske folkets frihet, velstand og lykke har stor betydning for oss i Storbritannia,” understreket Churchill.

Dagen etter fløy han til Egypt og ­etterlot seg et Hellas som etter 33 dager med blodige uroligheter og hele 17.000 drepte var mer splittet enn noen gang før.

I 1946 endte spenningen i tre års borgerkrig, der kommunistene, deriblant unge Mikis Theodorakis, igjen måtte kjempe for medbestemmelse.

Mikis ble tatt til fange og torturert, men over­levde. Han ble siden en berømt komponist som bl.a. skrev musikken til filmen “Zorba” fra 1964.