I vårdagene 1741 er stemningen høy i London. En budbringer fra Karibia har nettopp fortalt at flåten under kommando av admiral Edward Vernon har inntatt den spanske byen Cartagena de Indias.
Det er en sensasjon at erkefiendens viktigste havn i Sør-Amerika har kommet på britiske hender.
Snart vil den seierrike britiske flåten vende hjem – og forberedelsene til triumfen skyter fart: Porselensfabrikanter lager minneplatter, og i anledning slaget er det laget egne medaljer med motiv som bl.a. viser den spanske admiralen på kne foran den britiske sjøhelten Vernon.
I gatene nynner britene den siste nye sangen om britisk storhet. Versene i Vernons ære beskriver alt det gods og gull som admiralen og hans menn har plukket av de spanske feigingene.
Ennå aner ikke innbyggerne hvilken formidabel bakrus som venter dem. I Sør-Amerika holder krigen mot Spania på å utvikle seg til en tragedie.
“Vår suksess ble kronet med den plyndringen vi fikk mens de spanske kujonene flyktet for oss”. Utdrag av den sjåvinistiske seierssangen “Vernons Ære”, skrevet til admiralens hjemkomst i 1741.

Avisskribentene hadde det travelt med å skrive hyllestartikler før feiringen av den hjemvendte flåten.
Britene tok seieren på forskudd
Britene innkasserte seieren i Cartagena på forskudd med skrytende avisartikler og en medalje som viser en knelende admiral Lezo som kapitulerer.
Nederlaget kom som et sjokk på britene – og var så pinlig at landets kong George 2 forbød enhver omtale av slaget i offentlige taler, avisartikler, bøker og alle andre trykksaker.
Forbudet førte til at slaget nesten ble glemt i britisk historie, og det eksisterer bare noen få malerier av det stort anlagte angrepet som skulle knuse Spanias kolonirike.
Det begynte så bra
To år før hadde trefninger mellom den britiske og den spanske marinen utviklet seg til full krig. Britene sendte en stor flåte under Edward Vernons kommando over Atlanterhavet.
I første omgang var målet den spanske kolonibyen Portobelo i Panama. Den inntok han med største letthet den 22. november 1739. Så vendte han oppmerksomheten mot Cartagena.
For å styrke sin kampkraft fikk han med seg britiske kolonister i Amerika.
“Når spanjolene mister sin viktigste by Cartagena, faller resten av det oversjøiske imperiet deres bit for bit,” forklarte han Lawrence Washington, bror av den senere amerikanske presidenten George Washington.
Spania kontrollerte store deler av Sør-Amerika samt Mellom-Amerika, Florida, California og Cuba. “Spanjolene vil underkaste seg. De vil kysse oss i rumpa, og om få år snakker alle engelsk,” lovte Vernon.
Amerikaneren var imponert. Planen virket enkel og overbevisende. Snart hadde han fått med seg 2700 frivillige fra de britiske koloniene i Nord-Amerika.
Mennene sluttet seg til Vernons britiske styrke, som nå talte 23.700 sjømenn og soldater i tillegg til 1000 slaver fra plantasjene på Jamaica som var bevæpnet med macheter.
Invasjonsstyrken var fordelt på 186 skip – og dermed sto admiral Vernon i spissen for en av verdenshistoriens største amfibieoperasjoner.
Samtidig hadde hans spioner i området fortalt at garnisonen i Cartagena bare talte 2800 spanjoler pluss seks krigsskip.
Vernon var så sikker på seier at han sendte beskjed hjem til London – Cartagena var så godt som falt!

Så snakker vi ikke mer om det! George 2 forbød alt snakk om Cartagena.
En skog av skip i horisonten
I morgentimene den 13. mars 1741 slo vaktene på Cartagenas tykke festningsmurer alarm. Ute i horisonten hadde det dukket opp et skip på det blygrå havet.
Kort tid etter dukket det opp flere, og i løpet av en halv time var havet fullt av skip. Den britiske invasjonsflåten hadde kommet til Sør-Amerika.
Den spanske generalkommandøren og admiralen Blas de Lezo gikk tankefull frem og tilbake over gulvet i en villa høyt oppe i Cartagena.
Trebeinet hans dunket hult mot flisene for annethvert skritt han tok. Fra villaen hadde Lezo utsikt over Cartagenas festningsverker og fiendens flåte.
Han satte kikkerten for det gode øyet og tok fienden i øyesyn. Blas de Lezo visste at admiral Vernon var et sted der ute.
De to hadde stått overfor hverandre før. Som 15-åring hadde Lezo fått skutt av venstrebeinet under et sjøslag utenfor Gibraltar. Der hadde Vernon deltatt som ung løytnant i den britiske flåten.
Mens Lezo rolig betraktet den knusende overmakten satt visekongen i den spanske kolonien Nueva Granada, Sebastián de Eslava, og vred seg i hendene.
Han var administrativ leder for hele den nordlige delen av spansk Sør-Amerika. Det var hans plikt å sørge for at de store mengdene av gull, sølv og edelsteiner fra de rike gruvene hvert år ble skipet fra Cartagena til det spanske kongehuset.
Både Lezo og Eslava var helt klar over hva spillet dreide seg om – militært som økonomisk. Det var et spørsmål om det spanske imperiets være eller ikke være.
“Så stor var deres frykt at de ikke våget å komme oss nær”. Utdrag av britenes seierssang “Vernons Ære”.
Krigsskip og festninger i kamp
De neste ukene følte britene Cartagenas festningsverker på tennene for å finne svakhetene deres. Mindre styrker ble satt i land, og krigsskipene krysset frem og tilbake langs kysten.
Cartagena lå på en halvøy mellom en innelukket bukt og havet. Bukten var en naturhavn med to innseilinger.
Den bredeste – Bocagrande – var blokkert av en molo mens den trangeste – Bocachica – var sperret av to enorme jernkjettinger.
De hang i vannskorpa mellom festningene San José og San Luis som kneiste på hver sin side av innseilingen og var utstyrt med kanoner.
Bak kjettingene lå fire av Lezos krigsskip klare til kamp, for admiralen visste at engelskmennene var nødt til å forsere Bocachica for å kunne landsette styrkene sine på et gunstig sted i bukten.
Men Bocachica var bare det første hinderet. Inne i bukten beskyttet tre solide festninger Cartagena, og selve byen var omgitt av høye murer som skrånet slik at kanonkuler skulle prelle av på dem.
Etter en rekke artilleridueller mellom skipene og festningene ved Bocachica landsatte britene soldater og inntok landjorden foran festningen San Luis.
Artilleristene deres stilte opp kanoner i den tette jungelen mens krigsskip seilte tett inn under land og åpnet ild mot festningen med sine mange kanoner.
Kanonkulene dundret mot San Luis både natt og dag. Noen prellet av som baller, andre slo sprekker i murverket.
Etter hvert krakelerte stadig større deler. Da et tårn truet med å velte, åpnet det seg revner i muren.

“Krigen om Jenkins’ øre” begynte helt bokstavelig talt med at en spansk sjøoffiser skar øret av en britisk kaptein.
Et avskåret øre var påskudd for krigen
Britene ville veldig gjerne ha krig med Spania så de kunne overta landets rike kolonier i Sør- og Mellom-Amerika.
I 1731 bordet den spanske sjøoffiseren Julio Fandiño det britiske handelsskipet Rebecca og anklaget kaptein Robert Jenkins for pirateri.
Det førte til et slagsmål der Fandiño skar av Jenkins det ene øret. Denne og lignende episoder fikk britene til å erklære Spania krig i 1739. Konflikten har populært blitt kalt “Krigen om Jenkins’ øre.”
Episodene mellom spanske og britiske skip skyldtes at britene hadde fått rett til å selge afrikanske slaver på markedene i de spanske koloniene etter en krig i 1713.
Men britene fylte også lasten med smuglervarer og drev jevnlig med sjørøveri.
Når den spanske kystvakten inspiserte skipene for å avsløre ulovligheter, vakte det stor harme i England.
Men episodene var egentlig en kjærkommen anledning til å erklære krig og sende flåten mot spanjolenes hovedby i Sør-Amerika – Cartagena.
San Luis’ tunge kanoner gjengjeldte ilden, og mange britiske skip ble senket eller fikk store skader.
De fire spanske krigsskipene som beskyttet innseilingen ble flere ganger angrepet av britiske linjeskip. Den avgjørende kampen fant sted 4. og 5. april. Da føk titusenvis av kanonkuler i begge retninger over jernkjettingene.
Såret admiral gir ikke opp
Admiral Lezo sto rank på dekket av flaggskipet Galicia med haken høyt hevet og venstre hånd på ryggen for å vise fryktløshet.
Kapteinen på det britiske skipet overfor ham gjorde det samme. De spankulerte rundt som to kamphaner og nistirret på hverandre mens tresplinter og metallbiter sang om ørene på dem.
En kanonkule traff Galicias dekk og suste noen centimeter forbi Lezos friske bein. Admiralen fortrakk ikke en mine.
De to offiserene ropte “fuego!” og “fire!” om hverandre – “fyr!” på henholdsvis spansk og engelsk – mens kanonmannskapet supplerte med rop som “ta den, ditt kjettersvin!” og “stapp den inn bak, Diego!”
Matrosene på de lavere dekkene slet så svetten sto av dem. Varmen var uutholdelig, og kruttrøyken rev i lungene og fikk øynene til å svi mens mennene bakset med å lade og fyre av de flere tonn tunge kanonene.
Baljer og pøser med vann ble jevnlig helt over kanonløpene for å kjøle dem ned, og de innestengte dekkene minnet mest om et dampbad.
Innimellom slo en av fiendens kuler gjennom skroget, og enhver som sto i veien ble feid over ende med knuste bein eller avrevne lemmer.
Noen av kulene traff under vannlinjen, der skipstømrerne og lærlingene deres løp rundt med spiker og planker for å lappe hullene i en fart.
Midt i kampens hete ble admiral Lezo truffet av splinter i låret og venstre hånd. Han ble forbundet stående og ga ikke fra seg kommandoen.






Innseilingen var en dødssone
For å landsette hovedstyrken i bukten bak Cartagena måtte den britiske flåten først nedkjempe de to kystfestningene og de fire linjeskipene i Bocachica-innseilingen.
Flåten er klar til sjøslaget
Den britiske admiralen Vernon samler flåten sin utenfor Cartagena 13. mars 1741. Flåten teller i alt 168 skip, om bord befinner det seg mer enn 23.000 mann.
Enorme tap ved innseilingen
Britene nedkjemper fire spanske krigsskip og de to festningene som beskytter Bocachica-innseilingen. Kampen varer en måned og påfører britene enorme tap.
Bakholdet er mislykket
En mindre britisk styrke med kanoner blir landsatt i Boquilla-bukten. Styrken sleper kanoner gjennom jungelen til La Popa-klosteret. Dessverre viser det seg at skuddene ikke kan nå den spanske festningen San Felipe.
Hovedstyrken settes i land
Den 11. april 1741 forserer britiske skip Bocachica-innseilingen og landsetter hovedstyrken sør for festningene Manzanillo, Pastelillo og San Felipe.
Slaget kan begynne
Den 20. april angriper britene San Felipe-festningen rett sør for Cartagena. Den spanske hovedbyen er innenfor rekkevidde, men ingenting går som planlagt. De britiske troppene blir slått tilbake med store tap. I måneden som følger prøver admiral Vernon å beleire byen mens tropesykdommer herjer på skipene hans.
Gi dem kniven!
Trefningen mellom de spanske og engelske linjeskipene varte hele dagen og natten med. Klokken ni om morgenen den 5. april var situasjonen kritisk for spanjolene.
To av de fire skipene i innseilingen var skutt sønder og sammen: Knekte master hang ut over relingene, og skrogene var fullstendig gjennomhullet.
Festningen San Luis hadde også fått hard medfart. Muren på nordsiden lå i ruiner etter til sammen to ukers bombardement. Britene tenkte at spanjolene var ganske mørbanket.
Senere på dagen ble Lawrence Washington satt i land med 2000 av sine nordamerikanske frivillige. De marsjerte frem mot den ødelagte festningsmuren i tre rekker.
Knapt 400 spanjoler skjøt løs med geværene sine. En del av Washingtons menn falt, men amerikanerne lot seg ikke stoppe av det. De stormet frem over murbrokkene.
Spanjolene innså at festningen var tapt. De heiste det hvite flagget, men det ble straks gjennomhullet av skudd mens bajonettene glimtet i ettermiddagssolen.
“Gi dem kniven,” ropte amerikanerne. De viste ingen nåde. Selv hardt sårede og forsvarsløse spanjoler ble stukket ned og drept.
Blant angriperne var det også svarte slaver fra Jamaica. Blodet drev av machetene deres.
Omtrent 370 av Lezos folk døde under kampen om San Luis. Bare noen få overlevde nedslaktingen ved å løpe ned til bukten og kaste seg i vannet. Der ble de plukket opp av spanske robåter.
Før dagen var omme ble det engelske flagget heist over den sønderskutte festningen.
Ute i innseilingen til havnen ble de fire spanske skipene satt ut av spill, men admiral Lezos innbitte motstand hadde kostet britene dyrt.
Rundt tjue store krigsskip var enten senket, gått på grunn eller så sønderskutte at det bare var å skrote dem. 1800 briter var drept og flere tusen såret.
“For Vernon hadde fylt dem alle med redsel.” Utdrag av britenes seierssang “Vernons Ære”.
Det fløt lik i vannet, men britene tok ikke bryet med å hente opp de spanske døde. Likene råtnet i det tropiske klimaet, og snart hang det en forferdelig stank over bukten.
Lezo dro hjem til huset sitt for å hvile ut etter slaget. Da hans kone Josefa åpnet døren for ham, slo hun forferdet hendene opp til munnen for å undertrykke et skrik.
Lezos uniform var tilsølt av blod fra sårene hans. Ute på flaggskipet sitt hadde admiral Vernon sett slaget på trygg avstand.
Han smilte seierssikkert mens han gjennom kikkerten først så det britiske flagget gå til topps over San Luis og deretter at spanjolene evakuerte festningen San José på motsatt side av innseilingen.
Admiralen skålte med offiserene sine og sendte straks et skip til England med et brev der han erklærte Cartagena for så godt som inntatt.
Da skipet nådde England mange uker senere, jublet britene over de fantastiske nyhetene.
Men Vernon hadde forhastet seg – britene manglet fremdeles å innta festningene San Felipe, Pastelillo og Manzanillo før de var fremme ved Cartagenas bymur.

Spanias kolonirike ville trolig ha gått tapt hvis Cartagena hadde falt.
Spanjolene var godt forberedt
I Cartagena ble alle våpenføre menn, unge som gamle, innkalt til militærtjeneste mens kvinner og barn ble sendt ut av byen.
Alle krefter ble satt inn på å gjøre vollgravene rundt San Felipe dypere og anlegge sikksakkformede skyttergraver et stykke foran hovedporten på festningen.
Dessuten senket spanjolene de siste skipene sine for å blokkere Cartagenas indre havn.
Den 11. april forserte britiske skip den hardt tilkjempede Bocachica-innseilingen og landsatte 3000 soldater sør for festningene Manzanillo, Pastelillo og San Felipe.
Ytterligere 600 mann gikk i land i Boquilla-bukten øst for Cartagena. Styrken kjempet seg gjennom den fuktige jungelen og opp til La Popa – et gammelt kloster oppe på en ås. Her stilte britene opp kanonene sine.
Samtidig nådde hovedstyrken fra sør frem til San Felipe, som var den største og absolutt viktigste festningen utenfor Cartagena. Hvis den ble inntatt, ville byen være omringet – og ikke ha stort å stå imot med.
Som havneby pleide Cartagena å få forsyningene sine sjøveien, men den britiske blokaden hadde allerede skapt så stor matmangel at folk hadde begynt å spise katter, hunder og esler.
1100 briter stormer mot festningen
Den 20. april var britene klare til å angripe festningen San Felipe. Nesten 3000 mann rykket frem fra sør, øst og nord. De ble møtt av 650 spanjoler i skyttergravene og 300 på murene.
Britiske enheter nådde frem til østmuren med stormstiger – men der oppdaget de at de nøye tilmålte stigene var to meter for korte! Spanjolene hadde brukt nettene i forveien til å grave vollgraven dypere.
Forsvaret av San Felipe ble ledet av den utrettelige generalkommandøren Blas de Lezo, som hadde flere triks i ermet.
Ikke bare kanon- og geværkuler, men også kokende olje regnet over angriperne. Menn med forferdelige forbrenninger hylte av smerte, og angrepet på østsiden gikk i stå.
Det gikk ikke bedre med de 1100 britene som angrep fra sør. De stormet resolutt opp skråningen mot festningens hovedport, men ble møtt av en intens geværild og falt i hopetall. Også dette angrepet ble slått tilbake.
Nå viste det seg at de kanonene som britene møysommelig hadde slept gjennom jungelen for å gi artilleristøtte oppe fra La Popa-klosteret sto for langt fra de spanske stillingene. De kunne rett og slett ikke treffe.
Angrepet nordfra slo også helt feil. De britiske styrkene ble fanget i en dødbringende ild fra kanonene på den sterke festningen.
Noen av dem var plassert i fremskutte bygninger, såkalte redutter. Derfra kunne spanjolene skyte langsetter hovedmuren.
“Da vi hadde samlet alle skattene deres, og fritt kunne plyndre hvor vi ville.” Utdrag av britenes seierssang “Vernons Ære”.
Dermed var angriperne fanget i en dødelig kryssild. Etter en time hadde britene fått nok og trakk seg tilbake til skogkanten.
Her bestemte britenes offiserer seg for å sette alt inn på å ta skyttergravene mot sør og sprenge hovedporten på San Felipe.
Styrken i sør ble forsterket med 400 uthvilte soldater. Dessuten ble alle disponible kanoner kjørt i stilling og åpnet ild mens infanteristene stormet oppover skråningen igjen.
Solen sto høyt på himmelen, og heten var ulidelig. Likevel gikk det britiske angrepet bedre denne gangen.
Soldatene nådde frem til de spanske skyttergravene, der det oppsto harde nærkamper med bajonetter og geværkolber. Noen steder brøt britene gjennom den spanske linjen og nådde helt frem til porten.
Generalkommandør Blas de Lezo betraktet angrepet fra et tårn. Han så mot solen og ned på de utmattede soldatene.
Den garvede krigeren visste at kampen var i sin siste fase. Han ga ordre om å åpne porten og satte inn sine siste 300 mann i et voldsomt motangrep.
De uthvilte soldatene tok pusten fra britene, som først ble presset tilbake over skyttergravene og deretter nedover skråningen. Mange kastet våpnene og flyktet i panikk.
Utenfor skuddhold rev de av seg kaskettene og falt utmattet om på bakken. Bak dem lå det hundrevis av døde og sårede.

Hvis britene hadde inntatt festningen San Felipe, ville bare et smalt sund ha stått mellom dem og hovedbyen Cartagena.
Britene var maktesløse
Erobringen av Cartagena fortonte seg plutselig som en umulig oppgave for britene. Deres enorme overlegenhet var gradvis blitt uthulet.
Av en styrke på 12.000 britiske soldater hadde 2400 falt i kamp. 2500 andre var døde av tropesykdommer og en tyfusepidemi som hadde grepet om seg takket være likene som ikke ble begravd.
Tusenvis av andre lå dødssyke i teltleirene og på skipene. Bare litt over en fjerdedel av den britiske landstyrken – i alt 3500 mann – var fortsatt kampklar.
Flåten hadde også lidd massive tap. 50 britiske skip var senket eller hadde fått så store skader at de ikke var verdt å reparere.
De fleste var skutt til pinneved av de spanske kystbatteriene og kanonene på festningsmurene mens andre hadde gått tapt i duellene i Bocachica-innseilingen.
Seks av fartøyene som hadde gått tapt var store linjeskip med tre kanondekk. 13 av dem var skip med to kanondekk og 50 kanoner, og fire var fregatter – altså mellomstore krigsskip. Resten av fartøyene var forsyningsskip og troppetransportskip.
Spanjolene hadde mistet 800 mann og seks skip. Men de hadde fremdeles 2000 regulære soldater og 600 militsfolk kampklare. Et nytt britisk angrep ville være et dødfødt prosjekt.
Etter 67 dagers kamp evakuerte britene teltleirene sine og gjorde seg klar til å seile hjem. Mens flaggskipet lettet anker sto admiral Vernon og stirret mørkt inn mot land.
Han hveste: “Fanden ta deg, Blas de Lezo!” I England kom nederlaget som et sjokk for kongen og parlamentet. De hadde vært litt for kjappe med å utbasunere admiral Vernons triumf for all verden.
Nå befant de samme makthaverne seg i den mest pinlige situasjonen i manns minne. Nederlaget måtte for enhver pris dysses ned. Derfor forbød den engelske kongen og parlamentet all omtale av slaget i taler, bøker og pamfletter.
Vinneren fikk ingen takk
To erfarne admiraler barket sammen utenfor Cartagena. Deres senere skjebne kunne ikke ha blitt mer forskjellig: Admiral Lezo, som vant slaget, døde i vanære mens taperen Vernon fikk en ny flåte.

Admiral Edward Vernon
Selvsikker admiral ble spart for ydmykelsen
Edward Vernon gikk inn i den britiske flåten som ganske ung i år 1700. Han steg i gradene og ble kjent for sin ordre om å fortynne sjøfolkenes rom med vann.
Den utvannede spriten ble kalt “grog” etter kallenavnet hans, “Old Grog”.
Etter mange års tjeneste ble han valgt inn i parlamentet i London, der han bl.a. talte kaptein Robert Jenkins’ sak – kapteinen som hadde mistet et øre under en spansk tollkontroll.
Saken pisket opp en antispansk stemning og førte til krigen “War of Jenkins’ Ear”. Vernon fikk kommandoen over den utsendte flåten, og han klarte å innta den spanske kolonibyen Portobello i Panama med bare seks skip i 1739.
Den prestasjonen ble inspirasjon til sangen Rule Britannia. To år senere led Vernon nederlag i Cartagena – uten at det fikk noen følger for karrieren hans. Nå fikk han kommandoen over den britiske nordsjøflåten.

Admiral Blas de Lezo
Spanias visekonge stjal æren
Den 52 år gamle admiralen Blas de Lezo var en hardt prøvet marineoffiser. Allerede som 15-åring mistet han venstrebeinet da det ble smadret av en engelsk kanonkule.
En skipslege saget av beinet og lukket såret med et glødejern. Under senere slag mistet Lezo også et øye og en arm, noe som ga ham kallenavnet “Den halve mannen.”
Lezo deltok i 23 slag og større felttog fra 1701 til 1741. Seieren i Cartagena var den viktigste, men han vant ingen ære for den.
Den spanske kongen trodde nemlig at koloniens visekonge, Sebastián de Eslava, hadde reddet Cartagena. I rapportene til hoffet hadde Eslava systematisk fornærmet Lezo og stemplet ham som udugelig. Eslava stjal ganske enkelt æren.
Først mange år senere kom sannheten for en dag, og nå regnes Lezo som en av Spanias dyktigste admiraler noensinne. I 2003 ga den spanske marinen en helt ny fregatt navnet Blas de Lezo.
Vernon beholdt posten sin og fortsatte karrieren i marinen som om ingenting hadde hendt. Slaget om Cartagena ble fullstendig fortrengt.
Fire måneder etter britenes tilbaketog ble generalkommandør Blas de Lezo hjemsøkt av den tyfusepidemien som hadde herjet siden de første kampene.
På dødsleiet snakket han i febervillelse. Mye av det han sa, var uforståelig for de pårørende som satt hos ham, men ett ord ble gjentatt flere ganger: “Fuego! Fuego!” Fyr! Fyr!