Cartagena 1741: Slaget britene skulle glemme

Det begynte så bra

To år før hadde trefninger mellom den britiske og den spanske marinen utviklet seg til full krig. Britene sendte en stor flåte under Edward Vernons kommando over Atlanterhavet.

I første omgang var målet den spanske kolonibyen Portobelo i Panama. Den inntok han med største letthet den 22. november 1739. Så vendte han oppmerksomheten mot Cartagena.

For å styrke sin kampkraft fikk han med seg britiske kolonister i Amerika.

“Når spanjolene mister sin viktigste by Cartagena, faller resten av det oversjøiske imperiet deres bit for bit,” forklarte han Lawrence Washington, bror av den senere amerikanske presidenten George Washington.

Spania kontrollerte store deler av Sør-Amerika samt Mellom-Amerika, Florida, California og Cuba. “Spanjolene vil underkaste seg. De vil kysse oss i rumpa, og om få år snakker alle engelsk,” lovte Vernon.

Amerikaneren var imponert. Planen virket enkel og overbevisende. Snart hadde han fått med seg 2700 frivillige fra de britiske koloniene i Nord-Amerika.

Mennene sluttet seg til Vernons britiske styrke, som nå talte 23.700 sjømenn og soldater i tillegg til 1000 slaver fra plantasjene på Jamaica som var bevæpnet med macheter.

Invasjonsstyrken var fordelt på 186 skip – og dermed sto admiral Vernon i spissen for en av verdenshistoriens største amfibieoperasjoner.

Samtidig hadde hans spioner i området fortalt at garnisonen i Cartagena bare talte 2800 spanjoler pluss seks krigsskip.

Vernon var så sikker på seier at han sendte beskjed hjem til London – Cartagena var så godt som falt!

En skog av skip i horisonten

I morgentimene den 13. mars 1741 slo vaktene på Cartagenas tykke festningsmurer alarm. Ute i horisonten hadde det dukket opp et skip på det blygrå havet.

Kort tid etter dukket det opp flere, og i løpet av en halv time var havet fullt av skip. Den britiske invasjonsflåten hadde kommet til Sør-Amerika.

Den spanske generalkommandøren og admiralen Blas de Lezo gikk tankefull frem og tilbake over gulvet i en villa høyt oppe i Cartagena.

Trebeinet hans dunket hult mot flisene for annethvert skritt han tok. Fra villaen hadde Lezo utsikt over Cartagenas festningsverker og fiendens flåte.

Han satte kikkerten for det gode øyet og tok fienden i øyesyn. Blas de Lezo visste at admiral Vernon var et sted der ute.

De to hadde stått overfor hverandre før. Som 15-åring hadde Lezo fått skutt av venstrebeinet under et sjøslag utenfor Gibraltar. Der hadde Vernon deltatt som ung løytnant i den britiske flåten.

Mens Lezo rolig betraktet den knusende overmakten satt visekong­en i den spanske kolonien Nueva Granada, Sebastián de Eslava, og vred seg i hendene.

Han var administrativ leder for hele den nordlige delen av spansk Sør-Amerika. Det var hans plikt å sørge for at de store mengdene av gull, sølv og edelsteiner fra de rike gruvene hvert år ble skipet fra Cartagena til det spanske kongehuset.

Både Lezo og Eslava var helt klar over hva spillet dreide seg om – militært som økonomisk. Det var et spørsmål om det spanske imperiets være eller ikke være.

Krigsskip og festninger i kamp

De neste ukene følte britene Cartagenas festningsverker på tennene for å finne svakhetene deres. Mindre styrker ble satt i land, og krigsskipene krysset frem og tilbake langs kysten.

Cartagena lå på en halvøy mellom en innelukket bukt og havet. Bukten var en naturhavn med to innseilinger.

Den bredeste – Bocagrande – var blokkert av en molo mens den trangeste – Bocachica – var sperret av to enorme jernkjettinger.

De hang i vannskorpa mellom festning­ene San José og San Luis som kneiste på hver sin side av innseilingen og var utstyrt med kanoner.

Bak kjettingene lå fire av Lezos krigsskip klare til kamp, for admiralen visste at engelskmennene var nødt til å forsere Bocach­ica for å kunne landsette styrkene sine på et gunstig sted i bukten.

Men Bocach­ica var bare det første hinderet. Inne i bukten beskyttet tre solide festning­er Cartagena, og selve byen var omgitt av høye murer som skrånet slik at kanon­kuler skulle prelle av på dem.

Etter en rekke artilleridueller mellom skipene og festningene ved Bocachica landsatte britene soldater og inntok landjorden foran festningen San Luis.

Artillerist­ene deres stilte opp kanoner i den tette jungelen mens krigsskip seilte tett inn under land og åpnet ild mot festning­en med sine mange kanoner.

Kanonkulene dundret mot San Luis både natt og dag. Noen prellet av som baller, andre slo sprekker i murverket.

Etter hvert krakelerte stadig større deler. Da et tårn truet med å velte, åpnet det seg revner i muren.

San Luis’ tunge kanoner gjengjeldte ilden, og mange britiske skip ble senket eller fikk store skader.

De fire spanske krigsskipene som beskytt­et innseilingen ble flere ganger angrepet av britiske linjeskip. Den avgjøren­de kampen fant sted 4. og 5. april. Da føk titusenvis av kanonkuler i begge retninger over jernkjettingene.

Såret admiral gir ikke opp

Admiral Lezo sto rank på dekket av flaggskipet Galicia med haken høyt hevet og venstre hånd på ryggen for å vise fryktløshet.

Kapteinen på det britiske skip­et overfor ham gjorde det samme. De spankulerte rundt som to kamphaner og nistirret på hverandre mens tresplinter og metallbiter sang om ørene på dem.

En kanonkule traff Galicias dekk og suste noen centimeter forbi Lezos friske bein. Admiralen fortrakk ikke en mine.

De to offiserene ropte “fuego!” og “fire!” om hverandre – “fyr!” på henholdsvis spansk og engelsk – mens kanon­mannskapet supplerte med rop som “ta den, ditt kjettersvin!” og “stapp den inn bak, Diego!”

Matrosene på de lavere dekkene slet så svetten sto av dem. Varmen var uutholdelig, og kruttrøyken rev i lungene og fikk øynene til å svi mens mennene bakset med å lade og fyre av de flere tonn tunge kanonene.

Baljer og pøser med vann ble jevnlig helt over kanonløpene for å kjøle dem ned, og de innestengte dekkene minnet mest om et dampbad.

Innimellom slo en av fiendens kuler gjennom skroget, og enhver som sto i veien ble feid over ende med knuste bein eller avrevne lemmer.

Noen av kulene traff under vannlinjen, der skips­tømrerne og lærlingene deres løp rundt med spiker og planker for å lappe hull­ene i en fart.

Midt i kampens hete ble admiral Lezo truffet av splinter i låret og venstre hånd. Han ble forbundet stående og ga ikke fra seg kommandoen.

Gi dem kniven!

Trefningen mellom de spanske og eng­elske linjeskipene varte hele dagen og natten med. Klokken ni om morgenen den 5. april var situasjonen kritisk for spanjolene.

To av de fire skipene i inn­seilingen var skutt sønder og sammen: Knekte master hang ut over relingene, og skrogene var fullstendig gjennom­hullet.

Festningen San Luis hadde også fått hard medfart. Muren på nordsiden lå i ruiner etter til sammen to ukers bombardement. Britene tenkte at spanjolene var ganske mørbanket.

Senere på dagen ble Lawrence Washington satt i land med 2000 av sine nordamerikanske frivillige. De marsjerte frem mot den ødelagte festningsmuren i tre rekker.

Knapt 400 spanjoler skjøt løs med geværene sine. En del av Washingtons menn falt, men amerikanerne lot seg ikke stoppe av det. De stormet frem over murbrokkene.

Spanjolene innså at festningen var tapt. De heiste det hvite flagget, men det ble straks gjennom­hullet av skudd mens bajonett­ene glimtet i ettermiddagssolen.

“Gi dem kniven,” ropte amerikanerne. De viste ingen nåde. Selv hardt sårede og forsvarsløse spanjoler ble stukket ned og drept.

Blant angriperne var det også svarte slaver fra Jamaica. Blodet drev av machetene deres.

Omtrent 370 av Lezos folk døde under kampen om San Luis. Bare noen få overlevde nedslaktingen ved å løpe ned til bukten og kaste seg i vannet. Der ble de plukket opp av spanske robåter.

Før dagen var omme ble det engelske flagget heist over den sønderskutte festningen.

Ute i innseilingen til havnen ble de fire spanske skipene satt ut av spill, men admiral Lezos innbitte motstand hadde kost­et britene dyrt.

Rundt tjue store krigsskip var enten senket, gått på grunn eller så sønderskutte at det bare var å skrote dem. 1800 briter var drept og flere tusen såret.

Det fløt lik i vannet, men britene tok ikke bryet med å hente opp de spanske døde. Likene råtnet i det tropiske klimaet, og snart hang det en forferdelig stank over bukten.

Lezo dro hjem til huset sitt for å hvile ut etter slaget. Da hans kone Josefa åpnet døren for ham, slo hun forferdet hendene opp til munnen for å undertrykke et skrik.

Lezos uniform var tilsølt av blod fra sårene hans. Ute på flaggskipet sitt hadde admiral Vernon sett slaget på trygg avstand.

Han smilte seierssikkert mens han gjennom kikkerten først så det britiske flagget gå til topps over San Luis og deretter at span­jolene evakuerte festningen San José på motsatt side av innseilingen.

Admiralen skålte med offiserene sine og sendte straks et skip til England med et brev der han erklærte Cartagena for så godt som inntatt.

Da skipet nådde England mange uker senere, jublet britene over de fantastiske nyhetene.

Men Vernon hadde forhastet seg – britene manglet fremdeles å innta festningene San Felipe, Pastelillo og Manzanillo før de var fremme ved Cartagenas bymur.

Spanjolene var godt forberedt

I Cartagena ble alle våpenføre menn, unge som gamle, innkalt til militær­tjeneste mens kvinner og barn ble sendt ut av byen.

Alle krefter ble satt inn på å gjøre vollgravene rundt San Felipe dyp­ere og anlegge sikksakkformede skyttergraver et stykke foran hovedporten på festningen.

Dessuten senket spanjolene de siste skipene sine for å blokkere Cartagen­as indre havn.

Den 11. april forserte britiske skip den hardt tilkjempede Bocachica-inn­seilingen og landsatte 3000 soldater sør for festning­ene Manzanillo, Pastelillo og San Felipe.

Ytterligere 600 mann gikk i land i Boquilla-bukten øst for Cartagena. Styrk­en kjempet seg gjennom den fukt­ige jungelen og opp til La Popa – et gammelt kloster oppe på en ås. Her stilte britene opp kanonene sine.

Samtidig nådde hovedstyrken fra sør frem til San Felipe, som var den største og absolutt viktigste festningen utenfor Cartagena. Hvis den ble inntatt, ville byen være omringet – og ikke ha stort å stå imot med.

Som havneby pleide Cartagena å få forsyn­ingene sine sjøveien, men den britis­ke blokaden hadde allerede skapt så stor matmangel at folk hadde begynt å spise katter, hunder og esler.

1100 briter stormer mot festningen

Den 20. april var britene klare til å angri­pe festningen San Felipe. Nesten 3000 mann rykket frem fra sør, øst og nord. De ble møtt av 650 spanjoler i skyttergravene og 300 på murene.

Britiske enheter nådde frem til øst­muren med stormstiger – men der oppdag­et de at de nøye tilmålte stigene var to meter for korte! Spanjolene hadde brukt nettene i forveien til å grave vollgraven dypere.

Forsvaret av San Felipe ble ledet av den utrettelige generalkommandøren Blas de Lezo, som hadde flere triks i ermet.

Ikke bare kanon- og geværkuler, men også kokende olje regnet over angriper­ne. Menn med forferdelige forbrennin­ger hylte av smerte, og angrep­et på østsiden gikk i stå.

Det gikk ikke bedre med de 1100 brite­ne som angrep fra sør. De stormet resolutt opp skråningen mot festningens hovedport, men ble møtt av en intens gevær­ild og falt i hopetall. Også dette angrep­et ble slått tilbake.

Nå viste det seg at de kanon­ene som britene møysommelig hadde slept gjenn­om jungelen for å gi artilleristøtte oppe fra La Popa-klosteret sto for langt fra de spanske stillingene. De kunne rett og slett ikke treffe.

Angrepet nordfra slo også helt feil. De britiske styrkene ble fanget i en død­bring­ende ild fra kanonene på den sterke festningen.

Noen av dem var plassert i fremskutte bygninger, såkalte redutt­er. Derfra kunne spanjolene skyte langsetter hovedmuren.

Dermed var angriperne fanget i en dødelig kryssild. Etter en time hadde britene fått nok og trakk seg tilbake til skogkanten.

Her bestem­te britenes offiserer seg for å sette alt inn på å ta skyttergravene mot sør og sprenge hovedporten på San Felipe.

Styrken i sør ble forsterket med 400 uthvilte soldater. Dessuten ble alle disponible kanoner kjørt i stilling og åpnet ild mens infanteristene stormet oppover skråningen igjen.

Solen sto høyt på himmelen, og heten var ulidelig. Likevel gikk det britiske angrep­et bedre denne gangen.

Soldatene nådde frem til de spanske skyttergrav­ene, der det oppsto harde nærkamper med bajonetter og geværkolber. Noen steder brøt britene gjennom den spanske linjen og nådde helt frem til porten.

Generalkommandør Blas de Lezo betraktet angrepet fra et tårn. Han så mot solen og ned på de utmattede soldat­ene.

Den garvede krigeren visste at kamp­en var i sin siste fase. Han ga ordre om å åpne porten og satte inn sine siste 300 mann i et voldsomt motangrep.

De uthvilte soldatene tok pusten fra britene, som først ble presset tilbake over skyttergravene og deretter nedover skråningen. Mange kastet våpnene og flyktet i panikk.

Utenfor skuddhold rev de av seg kaskettene og falt utmattet om på bakken. Bak dem lå det hundrevis av døde og sårede.

Britene var maktesløse

Erobringen av Cartagena fortonte seg plutselig som en umulig oppgave for brit­ene. Deres enorme overlegenhet var gradvis blitt uthulet.

Av en styrke på 12.000 britiske soldat­er hadde 2400 falt i kamp. 2500 andre var døde av tropesykdommer og en tyfus­epidemi som hadde grepet om seg takket være likene som ikke ble begravd.

Tusenvis av andre lå dødssyke i teltleir­ene og på skipene. Bare litt over en fjerde­del av den britiske landstyrken – i alt 3500 mann – var fortsatt kampklar.

Flåten hadde også lidd massive tap. 50 britiske skip var senket eller hadde fått så store skader at de ikke var verdt å repar­ere.

De fleste var skutt til pinneved av de spanske kystbatteriene og kanon­ene på festningsmurene mens andre hadde gått tapt i duellene i Bocachica-innseilingen.

Seks av fartøyene som hadde gått tapt var store linjeskip med tre kanondekk. 13 av dem var skip med to kanondekk og 50 kanoner, og fire var fregatter – altså mellomstore krigsskip. Resten av fartøyene var forsyningsskip og troppetransportskip.

Spanjolene hadde mistet 800 mann og seks skip. Men de hadde fremdeles 2000 regulære soldater og 600 militsfolk kampklare. Et nytt britisk angrep ville være et dødfødt prosjekt.

Etter 67 dagers kamp evakuerte britene teltleirene sine og gjorde seg klar til å seile hjem. Mens flaggskipet lettet anker sto admiral Vernon og stirret mørkt inn mot land.

Han hveste: “Fanden ta deg, Blas de Lezo!” I England kom nederlaget som et sjokk for kongen og parlamentet. De hadde vært litt for kjappe med å utbasunere admiral Vernons triumf for all verden.

Nå befant de samme makthaverne seg i den mest pinlige situasjonen i manns minne. Nederlaget måtte for enhver pris dysses ned. Derfor forbød den engelske kongen og parlamentet all omtale av slag­et i taler, bøker og pamfletter.

Vernon beholdt posten sin og fortsatte karrieren i marinen som om ingenting hadde hendt. Slaget om Cartagena ble fullstendig fortrengt.

Fire måneder etter britenes tilbaketog ble generalkommandør Blas de Lezo hjemsøkt av den tyfusepidemien som hadde herjet siden de første kampene.

På dødsleiet snakket han i febervillelse. Mye av det han sa, var uforståelig for de pårørende som satt hos ham, men ett ord ble gjentatt flere ganger: “Fuego! Fuego!” Fyr! Fyr!