Verdenshistorien er full av fortellinger om folkeslag som blir undertrykt og mister sin frihet, kultur og språk. Et av de mest tragiske eksemplene er innbyggerne i den avsidesliggende regionen Cornwall helt sørvest i England.
Her får du en fortelling som i all sin gru viser hva som i verste fall kan skje med et folk og en kultur når en imperialistisk overmakt kaster seg over sin svakere nabo.
Cornwall, august 1549
Med bryske ordrer driver hæren av leiesoldater hundrevis av krigsfanger gjennom det åpne landskapet. Selv om de fleste er hardt såret, holder frykten for å få en kule i hodet fangene på beina.
Fra en bakketopp skimter hærens fortropp en fjern gruppe lokale mennesker. Generalen frykter at de vil forsøke å befri fangene. Han beordrer derfor sine menn til å kutte strupen på hver eneste krigsfange.
«Engelskmennenes, walisernes og det korniske folkets språk er så forskjellige at de ikke forstår hverandre.» En italiensk diplomats uttalelse om de tre folkeslagene i 1531.
Massakren fant sted den 5. august 1549 i heilandskapet Clyst Heath i det sørvestlige England. Ni hundre opprørere mistet ifølge kong Edvard 6.s krønike livet, størstedelen korniske menn.
Edvards og hans rådgiveres ønske om å ensrette kultur, språk og tro i riket – og dermed utrydde den korniske kulturen – hadde ansporet innbyggerne i Cornwall til å gripe til våpen og marsjere mot London. Men kongens regjering satte hardt mot hardt.
Putin etteraper 1500-tallets England
BRITENE PÅ 1500-TALLET
KRIG OG LEIESOLDATER: Edvard 6.s hær knuste med hjelp fra europeiske leiesoldater de korniske opprørerne i en rekke trefninger. Bolighus hvor man mistenkte at opprøre gjemte seg, ble brent ned til grunnen.
SPRÅK OG KULTUR: Kongen ville forvandle folk i Cornwall til gode, engelsktalende anglikanere. Katolske klostre som ivaretok den korniske kulturen, ble derfor plyndret og lukket. Prester som nektet å preke på engelsk, ble erstattet av mer føyelige kolleger.
TORTUR OG HENRETTELSER: De korniske opprørslederne ble torturert og henrettet. Etter bønnebokopprøret innførte engelskmennene militær unntakstilstand i Cornwall, og hundrevis av mistenkte opprørere ble henrettet uten å ha fått en rettferdig rettergang.
RUSSERNE I UKRAINA I DAG
KRIG OG LEIESOLDATER: Vladimir Putin har også bekjempet ukrainerne med hjelp fra leiesoldater – menn fra Wagner-gruppen. I tillegg bruker russerne missiler til å ødelegge bygninger med sivile i.
SPRÅK OG KULTUR: I de russiskokkuperte områdene i Ukraina er det ukrainske språket bannlyst, og veiskilt og ukrainske skolebøker er blitt skiftet ut med russiske. For å gjøre barna til gode, russisktalende borgere er det blitt hentet inn lærere fra Russland.
TORTUR OG HENRETTELSER: I gjenerobrede områder har den ukrainske hæren funnet flere russiske torturkamre. Øyenvitneskildringer og videoer har dessuten avslørt brutale mord som russiske soldater har begått mot krigsfanger og ukrainske sivile.
Cornwall kjempet for sin identitet
Striden mellom Cornwall og kongemakten hadde begynt et drøyt halvt århundre før massakren i Clyst Heath. I 1496 nedla Englands Henrik 7. den regionale lovgivende forsamlingen som til da hadde sikret Cornwall en viss autonomi.
Som reaksjon marsjerte 15 000 menn i 1497 fra Cornwall til London, hvor de ble knust av kongens hær. Opprørsledernes hoder ble hengt opp på London Bridge til skrekk og advarsel.
Men til tross for sitt nederlag holdt Cornwalls 50 000 innbyggere fast på sin egenart. Akkurat som Wales hadde regionen sin egen keltiske kultur, men var samtidig underlagt den engelske kronen. Det korniske folket hadde sine egne klesdrakter, leker, navn, sanger, helgener og språk.
I brev fra samtiden omtales landet vest for grenseelven Tamar som tydelig adskilt fra England. Eksempelvis påpekte en italiensk diplomat i 1531:
«Engelskmennenes, walisernes og det korniske folkets språk er så forskjellige at de ikke forstår hverandre.»
Hertugen av Somerset var i praksis leder av England under oppstanden i Cornwall, som ble kjent som «bønnebokopprøret».
Engelske besøkende i Cornwall risikerte ifølge 1500-tallshistorikeren Richard Carew å bli uglesett av de lokale, som «var fylt av erindringer om sin fordrivelse» fra det østlige England.
Spenningene mellom kongemakten og Cornwall tiltok i 1534 da Henrik 8. brøt med paven i Roma. Kongen ville rense den engelske kirke for alt katolsk.
Cornwalls tradisjonelle helgenfester ble avskaffet, og to klostre – hvor munker skrev tekster på kornisk – ble plyndret og lukket.
Henrik 8. døde i 1547, men etter sin kroning fortsatte den ni år gamle Edvard 6. og hans geheimeråd kampen for rikets ensretting. England ble i realiteten styrt av Edvards voksne onkel, hertugen av Somerset, hvis erklærte mål var å knuse to fiender – skottene og de pavetro.
I 1548 lot hertugen alle rikets helgenbilder fjerne fra kirkene, og han beordret prestene til å gjennomføre en del av gudstjenesten på engelsk i stedet for på latin. I Cornwall var det første gang kirkegjengerne ble påtvunget engelsk – et språk flertallet ikke forsto og forbandt med undertrykkelse.
Bønnebok satte England i brann
For å betale for sine kriger mot Skottland ila hertugen av Somerset i 1549 høye skatter på klær og sauer. Samtidig ga han gjennom den nye loven «Act of Uniformity» (loven om ensretting) kirkelatinen dødsstøtet.
Fra pinse samme år skulle alle deler av gudstjenesten foregå på engelsk. Supplert med en ny bønnebok (Book of Common Prayer) skulle det nå en gang for alle brytes med de katolske tradisjonene.
Erkebiskopen av Canterbury, Thomas Cranmer, sto bak bønneboken som var en medvirkende årsak til at befolkningen i Cornwall innledet et opprør mot kongen.
Beslutningene utløste et opprør ikke bare i Cornwall, men også i naboområdet Devon, hvor de engelske bøndene var dypt konservative.
I Devon brøt det ut uroligheter i landsbyen Sampford Courtenay den 10. juni, 2. pinsedag, da væpnede innbyggere tvang presten til å preke på latin. Folk i andre landsbyer sluttet seg til opprøret, som spredte seg raskt.
Kongens mann i Devon, den rike landeieren John Russell, hadde ikke nok styrker til å forhindre opprørerne i å beleire områdets hovedby, Exeter.
Opprørerne beleiret byen Exeter som et ledd i kampen mot den engelske kongens undertrykkende lover.
Parallelt med begivenhetene i Devon samlet det seg en stor hær i byen Bodmin i Cornwall. Hæren ble ledet av godseieren Humphrey Arundell, som var dypt rystet over forsøket på å avskaffe Cornwalls katolske tradisjoner.
Opprørerne tok raskt kontroll over Cornwall og plyndret områdets kongetro adelsfolk – bl.a. på slottet Trematon, hvor de «uten skam i livet kledde av adelskvinner og brakk noen av fingrene deres for å ta ringene deres», ifølge historikeren Richard Carew.
I midten av juli marsjerte Arundell i spissen for 6000 menn fra Cornwall inn i Devon. Her beleiret noen av styrkene byen Plymouth, mens resten sluttet seg til de lokale opprørerne som beleiret Exeter.
John Russell skrev fortvilet til London og ba om forsterkninger slik at Arundells hær kunne stoppes før den nådde hovedstaden.
Opprørerne sendte også brev til kongen, og de var ikke redde for å stille krav:
«Vi vil ha tilbake vår gamle gudstjeneste på latin.»
Leiesoldater slaktet i vei
En stor del av Arundells styrke fortsatte marsjen mot London og hadde nådd til byen Honiton øst for Exeter da John Russel i begynnelsen av august mottok forsterkninger fra kongen.
Hjelpen besto av leiesoldater, deriblant tyskere og italienere, som egentlig hadde blitt fraktet over Den engelske kanal for å kjempe mot skottene.
Historikerne anslår at Russell nå hadde 2500 våpenføre menn mot 7000–10 000 opprørere. Men tallene lyver. Opprørshæren besto av utrente fotsoldater med gamle våpen, mens Russell hadde flere kavalerikompanier samt nye pistoler til rådighet.
Den 4. august angrep Russells leiesoldater hæren fra Cornwall, som hadde forskanset seg i landsbyen Clyst St Mary. Den engelske styrken stormet opprørernes barrikader og stakk husene i brann, og opp mot 1000 opprørere brant i hjel.
De overlevende som ikke rakk å flykte, ble tatt som krigsfanger. Etter ødeleggelsen av landsbyen drev Russells hær krigsfangene videre gjennom det nærliggende heilandskapet, Clyst Heath.
Norden er eksperter på å undertrykke kulturer
Skåninger skulle forsvenskes
Etter den første Karl Gustav-krigen måtte Danmark ved freden i Roskilde (1658) avstå Skåne, Halland og Blekinge til Sverige. Svensk språk ble innført i skoler og kirker, og innbyggerne fikk forbud mot å handle med Danmark.
Kolonisering rammet Grønland hardt
Danmarks forsøk på å endre grønlendernes kultur begynte i 1721 da misjonæren Hans Egede ankom Grønland. Koloniseringen har skapt store sosiale problemer på Grønland – bl.a. en høy selvmordsrate blant unge.
Samenes språk ble undertrykt
Frem til midt på 1900-tallet ble samene diskriminert i Norge, Sverige og Finland. Skoleelever ble f.eks. presset til bare å snakke landenes offisielle språk, og som en konsekvens snakkes samisk i dag av bare ca. 30 prosent av samene.
På en bakketopp fikk Russells fortropp øye på en samling mennesker i det fjerne. Ifølge historikeren Mark Stoyle dreide det seg sannsynligvis om lokale bønder som betraktet hæren på sikker avstand. Men Russell tok ingen sjanser, og som en sikkerhetsforanstaltning henrettet han alle fangene.
To dager etter slaget ved Clyst St Mary mottok Russell ytterligere forsterkninger. Trusselen fra den styrkede engelske hæren fikk opprørerne til å gi opp beleiringene av Plymouth og Exeter, og Arundell flyktet tilbake til Cornwall.
Fast besluttet på å gjøre slutt på motstanden fulgte Russell i hælene på opprørslederen, og det lyktes ham å pågripe Arundell i byen Launceston i det østlige Cornwall.
Med lederen i fangenskap kollapset opprøret, og den engelske hæren besatte Cornwall. Hundrevis av mennesker som de engelske myndighetene utpekte som forrædere, ble henrettet – heriblant prester, som ble hengt fra kirketårnene.
Arundell og flere andre opprørsledere ble fraktet til hovedstaden og sperret inne i Tower of London. Den 27. januar 1550 ble Arundell hengt. Ifølge historikerne hadde opprøret da kostet 3000–4000 mennesker livet.
Kulturen gjenoppstår
Kongemakten konfiskerte opprørsledernes land og ga det til engelske adelsmenn. I tillegg ble feltpresten Miles Coverdale gjort til overhode for Cornwalls kirker, som alle fikk engelsktalende prester.
Den korniske befolkningen og kulturen var sterkt svekket etter opprøret. Rundt halvparten av alle våpenføre menn var døde, og etter lukkingen av klostrene fantes det ikke noen mennesker som kunne skrive skikkelig kornisk.
Adelen turte ikke lenger snakke kornisk og gikk over til engelsk. Fiskere, bønder og gruvearbeidere holdt i første omgang fast ved morsmålet, men uten en kornisktalende overklasse mistet språket raskt sosial status.
Språkgrensen for kornisk rykket lenger og lenger vestpå, til språket døde ut som levende språk på slutten av 1700-tallet.
Etter at dronning Elisabet 1. i 1559 åpnet kirken for andre språk, kom det bønnebøker på walisisk, skotsk-gælisk og mansk (språket på Isle of Man) – men ikke kornisk. Sannsynligvis ønsket ikke Elisabet å styrke den lokale identiteten i det opprørske Cornwall.
I løpet av de neste 150 årene forsvant språket gradvis til det i 1700 ble snakket av bare 5000 mennesker lengst mot vest. I 1777 døde fiskehandleren Dolly Pentreath – angivelig den siste som snakket flytende kornisk.
London lyktes imidlertid aldri med å utslette den særegne korniske kulturen fullstendig. Et begrenset kjennskap til språket levde videre, og i dag gjøres det forsøk på å gjenopplive det med støtte fra lokalregjeringen i Cornwall.
I 2014 ble det korniske folket anerkjent som en nasjonal minoritet i Storbritannia.