Danmark på avgrunnens rand: Skåne er tapt!

Skåne har vært en del av Danmark i århundrer, men en uforsiktig dansk krigserklæring endrer Skandinavia for alltid. Svenskekongen sender hæren sin inn over de danske belter og erobrer landet bit for bit.

Skåne har vært en del av Danmark i århundrer, men en uforsiktig dansk krigserklæring endrer Skandinavia for alltid. Svenskekongen sender hæren sin inn over de danske belter og erobrer landet bit for bit.

Det Nationalhistoriske Museum, Frederiksborg Slot

De fem svenske speiderne red forsiktig over isen på Lillebælt. Frosten bet ubarmhjertig denne januarmorgenen 1658, og den isende vinden trengte gjennom alle lagene med klær. Solen var ennå ikke stått opp, men gjenskinnet fra snøen og isen gjorde at de fant veien uten problemer. Meter for meter nærmet de seg Fyn.

Plutselig lød en illevarslende knaking. Uten forvarsel forsvant den fremste speideren og hesten hans gjennom isen. De fire andre rakk knapt å reagere før isen ga etter under dem også.

I et kaos av sparkende og vrinskende hester, fikk de fem speiderne med nød og neppe reddet seg opp av det iskalde vannet, mens morgenstillheten ble brutt av hestenes dødsralling.

Sterkt forkomne vendte speiderne tilbake til den svenske leiren sør for Fredericia, der de raskt fikk formidlet at det var umulig å ta seg over isen til Fyn. Isen på Lillebælt var ganske enkelt for usikker. Men den svenske kongen, Karl 10. Gustav, nektet å gi opp planen sin. Han skulle erobre Danmark og knekke arvefienden en gang for alle.

Karl 10. Gustav regjerte Sverige i knapt seks år (1654-1660). Men de militære seirene gjorde ham til en av landets mest betydningsfulle konger.

© Sébastien Bourdon

Omtrent et halvt år tidligere hadde en dansk embetsmann overrakt en krigserklæring til en svensk kollega. Tidspunktet hadde virket gunstig for danskenes krig. Sverige var i ferd med å utvikle seg til en stormakt som truet Danmarks posisjon, og det handlet derfor om å slå til mens det ennå var tid. Svenskene var dypt involvert i en strid i Polen, og hvis danskene skulle ha det minste håp om å slå Sverige, måtte det være nå.

For Karl 10. Gustav kom krigserklæringen svært beleilig. Krigen i Polen hadde ikke gitt ønsket resultat, og en krig mot Danmark virket mer overkommelig. Dessuten var den danske krigserklæringen en enestående mulighet til å knuse erkefienden og ta makten over hele Norden. Karl Gustav avbrøt derfor krigen i Polen og sendte troppene sine mot den danske grensen. Og langsomt åt svenskene seg inn over dansk territorium.

Beleiringen av klosteret Jasna Góra var en av de største fiaskoer under invasjonen av Polen-Litauen. Her ble tyske leiesoldater i svensk tjeneste slått tilbake av et lite antall munker og lokale frivillige.

© Franciszek Kondratowicz

I løpet av høsten ble Jylland okkupert, men Karl Gustav fryktet at hæren hans kunne bli fanget her hvis Danmark-Norges allierte angrep fra sør. Den usedvanlig kalde vinteren, som hadde frosset alle indre farvann i Danmark, gjorde det umulig å seile. Men i begynnelsen av januar bestemte kongen seg for å utnytte den kalde vinteren til sin fordel.

Til tross for speidernes og generalenes inntrengende anmodninger om å gi opp planen, beordret Karl Gustav 28. januar 1658 en av militærhistoriens dristigste operasjoner: å krysse Lillebælt og Storebælt ved å gå over isen.

For hans rådgivere virket oppdraget vanvittig, men Karl Gustavs selvsikkerhet skulle snart endre Danmark og Sverige for alltid.

Svenskene sendte opp mot 10 000 mann over de tilfrosne danske beltene.

© Poul Steffensen (1866-1923)

Svenskene stolte på Gud

Senere, den 28. januar 1658, ble 500 ryttere sendt mot Fyn for å sikre et brohode. Svenskekongen reiste selv med i en slede for å vise soldatene sine at operasjonen ikke var det rene selvmord. Kongen og følget hans unngikk stedet der de fem speiderne hadde vært nær ved å drukne, og nærmet seg sørvestkysten av Fyn i spredt formasjon.

De danske troppene var imidlertid forberedt på at svenskene kunne komme til å forsøke å krysse Lillebælt. Derfor kom kanonkuler seilende over isen da den svenske fortroppen nærmet seg kysten. På grunn av speidernes uhell hadde Karl Gustav ingen opplysninger om hvor sterkt det danske forsvaret var. Fortroppen torde derfor ikke annet enn å trekke seg tilbake til Jylland.

Igjen forsøkte de svenske generalene å overbevise kongen om at planen hans ikke kunne gjennomføres. Det var umulig å få de tunge kanonene over isen, og hvis ulykken for alvor var ute, kunne hele den svenske hæren gå til grunne, forklarte de. Men Karl Gustav sto på sitt. Han var overbevist om at det var Sveriges skjebne å underlegge seg Danmark, og han trodde fullt og fast på at Gud ville stå ham bi.

De neste to nettene så speiderne seg ut det beste stedet på Fyn til å gå i land. Valget falt på Tybrind Vig noen kilometer nord for den danske hovedstyrken. Natten til den 30. januar ble 24 speidere sendt ut for å finne og merke opp ruten hæren skulle følge. Etter speiderne fulgte 600 mann med sleder lastet med tømmer. Det ble lagt over råker og sprekker i isen, slik at menn, hester, sleder og vogner kunne krysse Lillebælt med minimal risiko.

Det var ikke uvanlig at isen la seg tungt over de danske farvannene slik at det var mulig å gå over dem. Her ses det tilfrosne Storebælt i 1930-årene.

© Nf/Ritzau Scanpix

Kongens slede gikk gjennom isen

Om morgenen den 30. januar 1658 fikk alle i den 10 000 mann store svenske hæren utlevert litt halm som de skulle sette i hatten. På 1600-tallet bar ikke alle soldatene i en hær like uniformer, så det var nødvendig med et felles kjennetegn for å skjelne venn fra fiende. Feltprestene ba en bønn og velsignet hæren – den svenske hærens skjebne var lagt i Guds hender.

Med god avstand bega 3000 ryttere, 7000 fotfolk og en lang rekke sleder og vogner med proviant, telt og ammunisjon seg over isen langs den oppmerkete ruten. Det meste av turen foregikk stort sett uten uhell – en del sleder og vogner gikk imidlertid gjennom isen og trakk hester og kusker med ned.

Da rytterne i fremste rekke nærmet seg Fyn, åpnet de danske kanonene ild. Rytterne spredte seg for å unngå kulene. De havnet utenfor den merkete ruten, og to tropper, hver på 50 mann, gikk gjennom isen og druknet.

Kongens slede befant seg blant de fremste og endte opp et sted der isen ikke kunne bære vekten av hesten. Isen ga etter, og hesten trakk sleden og kongen under vann. Karl Gustav kom seg raskt løs av skinnfellene og teppene han var pakket inn i, og ble reddet opp på isen av soldater som ilte til. Til tross for uhellet nektet kongen å gi opp. Han skiftet til tørre klær, og fortsatte til fots mot Fyn sammen med resten av hæren.

Under slaget ved Iversnæs (sør for Middelfart) trengte svenskene over det islagte Lillebælt. De danske styrkene ble slått og Fyn var tapt.

© Johann Philipp Lemke

Svenskene krysset Langeland

De danske kanonene ble raskt satt ut av spill av en svensk rytterfortropp, og resten av den svenske hæren kunne gå uhindret i land. Karl 10. Gustav satte kursen sørover mot den danske hovedstyrken.

Den danske styrken besto hovedsakelig av bønder uten militær erfaring, og synet av de 10 000 krigsvante svenskene fikk de 3500 danskene til å overgi seg med det samme.

På resten av Fyn møtte svenskene bare spredt motstand, og de kunne marsjere tvers over Fyn uten andre problemer enn dem den kalde vinteren forårsaket. De svenske speiderne fant en trygg overgang nord for Svendborg til Langeland og derfra videre til Lolland. Isen kunne bære både ryttere, sleder og vogner, men flere steder var isen dekket av mer enn ti centimeter vann. Det ga mange av fotfolkene forfrysninger i tærne, og en del måtte amputere på stedet for å unngå at det skulle spre seg koldbrann i resten av kroppen.

Nå sto Karl Gustav nord for Nakskov. En av militærhistoriens dristigste og mest risikable operasjoner var avsluttet med både dyktighet og hell. Bare festningsbyen Nakskov lå nå mellom den svenske hæren og København.

Fredrik 3. vant danskenes hjerter da han deltok aktivt i forsvaret av København og nektet å flykte fra byen.

© Det Nationalhistoriske Museum, Frederiksborg Slot/Karel van Mander III

Den svenske kongen hadde ingen planer om å la en beleiring av Nakskov stanse marsjen mot København. Han etterlot et mindre antall soldater som skulle stanse eventuelle utfall fra byen, og fortsatte med cirka 7000 mann mot hovedstaden. Allerede den 9. februar hadde han nådd Vordingborg uten å ha møtt reell motstand.

Nå var situasjonen desperat for Danmark. Svenskene var nær København, og den danske hovedstyrken befant seg i Skåne, fordi kong Fredrik 3. hadde regnet med at krigen kom til å utspille seg der. Nå var det bare en utvei: diplomati.

Fredrik 3. kunne ikke gjøre annet enn å anmode om fred, og en delegasjon ble sendt til Vordingborg.

Forhandlingene endte uten resultat – og den svenske hæren fortsatte marsjen mot København. Fredrik 3. og københavnerne ble grepet av panikk. Historier om hvor stor den svenske hæren var, og om plyndringer og grusomheter ble fortalt igjen og igjen, og det spredte seg en svenskeskrekk i den danske befolkningen.

Den 13. februar sto svenskene i Køge sør for København, og en ny dansk delegasjon ble sendt av gårde for å forhandle fred. Denne gangen med mandat til å gå inn på svenskenes betingelser. Det ble inngått våpenhvile den 18. februar 1658, og deretter begynte de egentlige fredsforhandlingene i Roskilde.

De svenske styrkene marsjerte over de danske beltene 10 forskjellige steder på sin vei til København.

© Nationalmuseum, Stockholm

Kong Vinter var på svenskenes side

Karl 10. Gustavs invasjon av Danmark var bare mulig fordi værgudene var på svenskenes side. Noen få ganger i hvert århundre fryser Storebælt til, og nettopp det skjedde i 1658, da Danmark ble rammet av en usedvanlig streng vinter.

I stedet for å vente på at isen skulle tine slik at den svenske flåten kunne transportere hæren fra Fyn til Sjælland, satte svenskene – etter grundige undersøkelser – over isen fra Langeland. Tre timer senere hadde 4000 svenske soldater gjennomført 12 kilometer nervepirrende ismarsj til Lolland i god behold.

Og derfra lå veien til København åpen.

Danmark ble ydmyket

Intense forhandlinger sto på i seks dager. Den svenske forhandlingsdelegasjonen ville ha forhandlingene overstått så raskt som mulig, for de fryktet at Danmark-Norges allierte ville blande seg i konflikten. Danskene var fortsatt grepet av svenskeskrekken og ønsket å slutte fred før Karl Gustav ombestemte seg og angrep København.

Likevel ble forhandlingene vanskelige på grunn av de svenske kravene: Danmark-Norge skulle si opp alle allianser som kunne skade Sverige, og den danske flåten skulle forhindre fiendtlige skip fra å seile inn i Østersjøen. Dessuten skulle Danmark avstå blant annet Skåne, Halland, Blekinge, Bornholm, Møn, Anholt, Læsø, Island og Færøyene. Og endelig skulle Danmark brødfø den svenske invasjonsstyrken frem til mai 1658 og overgi 12 skip, 2000 ryttere og 2000 fotfolk til den svenske hæren.

Parallelt med de offisielle forhandlingene i Roskilde, førte de to kongene private forhandlinger. Fredrik 3. lot den svenske kongen forstå at han av frykt for å miste alt, var innstilt på å akseptere de svenske kravene. Flere av Fredriks rådgivere rådet imidlertid kongen til ikke å skrive under på en avtale – utenlandske diplomater hadde opplyst at Nederland, England og Preussen snart ville støtte Danmark-Norge av frykt for at Sverige ville sette en stopper for den lukrative østersjøhandelen.

Fem dager etter den ydmykende freden i Roskilde inviterte Fredrik 3. den svenske kongen til et taffel som varte i tre dager.

© FLHC 20212/Alamy/Imageselect

De svenske rådgiverne hadde også luktet lunten og underrettet Karl Gustav om at den utenlandske støtten til Danmark-Norge var økende. En polsk og prøyssisk hær var på vei mot Jylland, dermed kunne den svenske hæren risikere å bli fanget på Sjælland. Nå fikk svenskene det travelt, og firte på kravene sine. Fredrik 3. tolket det som en diplomatisk seier og tok straks imot tilbudet.

Den 26. februar 1658 ble Roskildefreden underskrevet. Avtalen innebar at Danmark skulle sperre Øresund for fiendtlige fartøy og avstå blant annet Skåne, Halland, Blekinge og Bornholm. Og den danske hæren skulle overdra 1650 soldater til den svenske. Det danske kongeriket hadde overlevd, men hadde mistet en tredjedel av undersåttene sine til arvefienden. Særlig tapet av Skåne var et hardt slag, ettersom landsdelen var en av Danmarks mest folkerike og velstående provinser.

Den svenske kongen utpekte landsforræderen Corfitz Ulfeldt som sin fredsforhandler, Hensikten var å ydmyke den danske delegasjonen.

© Det Nationalhistoriske Museum, Frederiksborg Slot

Dansk landsforræder forhandlet for svenskene

Under de innledende møtene om fred forut for fredsavtalen i Roskilde, var danske Corfitz Ulfeldt svensk forhandlingsleder. I Kristian 4.s regjeringstid hadde han vært en av kongens mest betrodde menn og landets øverste minister. Men etter kongens død i 1648 ble han anklaget for svindel og flyktet til Sverige, der han ga Karl 10. Gustav råd angående militære og sivile forhold i Danmark.

Under signeringen av Roskildefreden fikk Ulfeldt de beslaglagte godsene sine tilbake og ble gjort til guvernør av Skåne, Halland og Blekinge.

Karl 10. Gustav mistet imidlertid raskt tilliten til Ulfeldt, som ble anklaget for høyforræderi. Ulfeldt flyktet til Tyskland, der han arbeidet for å styrte Fredrik 3. og gjøre kurfyrsten av Brandenburg til ny dansk konge. Planene ble imidlertid avslørt, og Ulfeldt ble dømt til døden in absentia. Han døde som fattig flyktning i Tyskland i 1664.

Karl Gustav ombestemte seg

Våren 1658 angret Karl Gustav bittert at presset fra Europas stormakter hadde fått ham til å slutte fred før han hadde oppnådd sitt store mål: å bli konge over Sverige, Danmark og Norge. De svenske soldatene ble derfor på Sjælland, og Karl Gustav hentet ytterligere 6000 mann fra Tyskland. Uten varsel eller krigserklæring ble de landsatt i Korsør og dro mot København. Samtidig ankret en svensk flåte opp utenfor hovedstaden for å avskjære forsyninger til byen.

Karl Gustav var overbevist om at han kunne innta København før Danmarks allierte rakk å reagere. Men hovedstadens borgere var fast bestemt på å forsvare byen sin. Det var nemlig kommet dem for øre at den svenske kongen hadde lovet troppene sine tre dagers fri plyndring når byen var erobret.

«Jeg vil dø i mitt rede». Fredrik 3.s berømte ord da svenskene beleirer København og kongen nekter å forlate byen, 1658.

Københavns forsvar besto av bare 3000 soldater, men tusenvis av borgere vervet seg frivillig. Vollene rundt byen ble reparert og utbygget i all hast, mens bygninger og vegetasjon utenfor vollene ble brent, slik at svenskene ikke hadde dekning.

De neste månedene kom det til flere blodige trefninger ved Københavns ytre forsvarsvoller, der svenskene led store tap. Da mesteparten av de svenske kanonene heller ikke hadde nådd frem, valgte Karl 10. Gustav å vente med et egentlig stormløp på byen. Det ble en avgjørende beslutning for utfallet av krigen. I oktober nådde nemlig en nederlandsk flåte med forsyninger og soldater frem til København og brøt den svenske blokaden.

Etter mer enn et halvt års beleiring av København kom en nederlandsk unnsetningsflåte endelig frem til danskene.

© SMK/Frederik Christian Lund

Svenskene angrep København

Svenskene trakk seg tilbake til Brønshøj seks kilometer fra København. Her bygde de en befestet leir, der rundt 10 000 soldater og omtrent 20 000 forsyningssoldater, handelsfolk, kvinner og barn bodde – det tilsvarte tallet på innbyggere i København. Herfra planla Karl Gustav det endelige angrepet på København ned til minste detalj.

Angrepet kom den 10. februar 1659. Svenskene stormet byen der vollen var svakest, men dagen før hadde danske spioner oppdaget de mobile broene som svenskene ville bruke til å krysse de islagte vollgravene. Danskene holdt normalt cirka åtte meter av vollgravene isfrie, derfor hadde svenskene laget broene sine elleve meter lange.

Spionenes oppdagelse gjorde at hundrevis av frivillige i all hast hogde rennene bredere, slik at svenskenes broer ikke nådde over. Det bremset den godt planlagte svenske stormen, som i stedet endte i forvirring og kaos – og Karl Gustavs første nederlag. Omkring 1000 svenske soldater ble drept, og rundt 2000 ble tatt til fange. Under 20 københavnere mistet livet.

Stormen på København ble en ren nedslaktning av svenskene. Broene deres var nemlig altfor korte til å rekke over den danske vollgraven.

© Frederik Christian Lund

Svenskene var nå for alvor under press. En polsk-prøyssisk-østerriksk hær hadde trengt oppover Jylland, og i mai seilte de siste svenske troppene på Jylland til Fyn. Karl Gustav nektet fortsatt å gi opp, men en lungebetennelse betydde slutten både på den svenske kongens liv og svenskenes krigslyst. Etter kongens død ble restene av den svenske hæren hentet til Sverige, og nye fredsforhandlinger innledet.

Representanter fra de europeiske stormaktene meglet i forhandlingene. Danmark insisterte på å få Skåne og Bornholm tilbake. Sverige var villig til å betale den prisen for freden, men England, Frankrike og Nederland motsatte seg at Skåne igjen ble dansk. Det var nemlig ikke i deres interesse at et og samme land kontrollerte begge sider av Øresund.

Den 26. mai 1660 underskrev de to landene fredstraktaten. Danmark hadde med nød og neppe overlevd som nasjon, men mistet for alltid Skåne – og håpet om å bli en europeisk stormakt.

Den svenske hæren jaktet på alle som de mistenkte for å stå i ledtog med snapphanene i Skåne.

© SMK, København

Sverige sto bak etnisk rensing

Med forbud, undertrykkelse og henrettelser forsøkte den svenske staten å gjøre den danske befolkningen i Skåne, Halland og Blekinge til svensker.

Kort tid etter signeringen av Roskildefreden i februar 1658, begynte den svenske hæren på brutalt vis å bekjempe danske motstandslommer i det nyerobrede området.

Innbyggerne i Skåne, Halland og Blekinge hadde vært danske i cirka 700 år, og derfor førte opprørere – de såkalte snapphanene – partisankrig mot den svenske okkupasjonsstyrken i tre år. Snapphanene var lovløse og ble bekjempet med alle midler.

Opprørere som ble tatt til fange, ble grundig torturert før de ble henrettet, partert og satt på steile og hjul til skrekk og advarsel for andre. Alle som hjalp – eller som ble mistenkt for å hjelpe – snapphanene, fikk gårdene sine brent ned og risikerte dødsstraff. I tre år førte de svenske erobrerne et terrorregime mot sivilbefolkningen i de inntatte regionene.

Da opprøret var nedkjempet i 1661, iverksatte den svenske staten en kultur- og språkpolitikk som systematisk skulle gjøre de nye undersåttene til svensker. Prester og embetsmenn fra Danmark ble skiftet ut med svensker, bøker på dansk ble forbudt, og danske statuer og inskripsjoner ble ødelagt eller endret. Forsvenskingen var så effektiv at svenske skolebøker først på 1990-tallet begynte å omtale de tre regionenes danske forhistorie og deres mørke fortid.