Dansk-norsk kjempehær angriper Nordens sterkeste festning

Svenske og finske soldater har blitt drept i hopetall eller fått armer og bein knust. Festningens bakeri har rast sammen, og alle trebygninger i festningsgården brenner. En svart røyksøyle stiger opp mot den lyse sommerhimmelen.

Om natten stilner kanonene, men om få timer, når solen står opp igjen, begynner marerittet forfra. Det vet de beleirede svenskene på Bohus-festningen godt. De neste mange ukene vil de dansknorske kanonene hamre mot murene – supplert med et arsenal av bomber, gassgranater og ekskrementer.

Men forsvarerne vet at kong Karl 11. og hele den svenske nasjonen regner med dem. Faller Bohus, vil veien til Göteborg – Sveriges viktigste havneby på vestkysten – ligge åpen.

Deretter kan danskene gjenopprette sin makt i Skåne, Halland og Blekinge – og være skrudd tilbake til tiden før Roskildefreden i 1658.

Øst-Danmark har blitt svensk

Fredsavtalen 20 år tidligere ble fremtvunget da den uovervinnelige svenske hæren hadde stormet over isen som dekket det danske farvannet mellom Jylland og Sjælland, og dermed truet København. I den situasjonen så danskekongen ingen andre muligheter enn å kapitulere og avstå store landområder.

Hele Øst-Danmark – kalt Skånelandene – samt Bohuslän, Trondhjems len og Bornholm gikk tapt til den svenske kongen. «Gid jeg ikke kunne skrive», klaget den danske rikshoffmesteren før han skulle signere fredstraktaten i Roskilde.

I 1675 besluttet den nye dansk-norske kongen, Kristian 5., at det var på tide med revansj. Og tidspunktet var gunstig: Sverige var alliert med Frankrike og ble inndratt i en stormaktskrig da Frankrike angrep Nederland.

Derfor så Kristian sitt snitt til å angripe de svenske styrkene i Pommern (Nordøst-Tyskland). Kongens mål var klart: Skånelandene og Bohuslän skulle tilbake på danske hender. De neste årene bølget krigen frem og tilbake.

Med nederlandsk hjelp vant danskene kontrollen til sjøs – svenskenes flåte ble slått i Kattegat, Øresund og Østersjøen. Til gjengjeld vant Sveriges hær en rekke overbevisende seiere til lands.

Ved det største slaget i Lund ble mer enn 6000 dansker og 3000 svensker drept i desember 1676. Det var det blodigste slaget i Nordens historie.

Den 28. januar 1678 bestemte Kristian seg for å gjøre et nytt forsøk på å vinne krigen. Fra vinterhovedkvarteret i Helsingør utsendte kongen en detaljert plan over den kommende sommerens felttog til sine generaler og admiraler.

Avgjørelsen til lands skulle oppnås ved hjelp av en norsk hær som ble kommandert av provinsens stattholder, Ulrik Frederik Gyldenløve, het det i planen. Mens den danske hæren holdt seg klar i Skåne, og flåten utførte angrep på den svenske vestkysten, skulle Gyldenløve gå til aksjon – «så snart gresset kommer ut av jorden», befalte kong Kristian.

Gyldenløve skulle føre sin hær over den norsk-svenske grensen og angripe den viktige havnebyen Göteborg. Kristian forutså at angrepet ville få den svenske hæren til å haste til unnsetning fra sør, og dermed kunne danskene innta Skåne i en fei. Det var bare én liten forhindring på
Gyldenløves vei mot Göteborg: Bohus.

I kongens befaling sto det: «Bohus vil etter forgodtbefinnende bli angrepet av stattholderen (Gyldenløve, red.) eller, hvis ingen fare viser seg, kan han gå direkte mot Gøteborg».

Gyldenløves 8000 mann store hær skulle konsentrere seg om angrepet på festningen, mens flanken ble sikret av 6000 danske ryttere og fotfolk.

Norsk hær invaderer Sverige

Hele den vinteren brukte Gyldenløve til å forvandle sine udisiplinerte norske bondetamper til en effektiv militærstyrke. Regimenter fra hele landet ble trukket sammen ved grensen og trent i kamp. Skip fra Nederland brakte våpen, krutt og uniformer, slik at troppene kunne utrustes som sine danske våpenbrødre.

Og innsatsen bar snart frukter: Da våren kom, var Gyldenløves norske hær oppe i en imponerende styrke: ti bataljoner infanteri, åtte kompanier dragoner og et betydelig antall støttetropper – alle klar til den forestående kampen.

I begynnelsen av mai krysset Gyldenløve grensen, men hæren måtte uventet gjøre holdt nord for Bohus. Til stattholderens store irritasjon skulle de vente på en dansk hær av hjelpetropper under generalløytnant Johan Geyses kommando.

Geyse var forsinket fordi flere av skipene som skulle frakte soldatene til Sverige, kom i havsnød under en storm som presset dem vekk fra kysten. «Stormen var så sterk at mastene gikk i stykker», noterte en dansk historiker.

Omsider, med to ukers forsinkelse, kunne generalløytnant Geyse gå i land nord for Göteborg, og 29. mai begynte han å innta Hisingen – den store øya nord for Göteborg mellom Kattegat, Göta älv og Nordre älv.

Dermed behøvde ikke Gyldenløve å bekymre seg om et svensk overraskelsesangrep fra sør – han kunne fortsette mot Bohus-festningen.

Samme dag skrev den svenske kommandanten et alarmerende brev til sin konge, Karl 11.: «For en time siden kom to av fiendens brigader marsjerende fra Uddevalla. De første var blåkledde, de andre røde».

I panikk flyktet rundt 2000 svenske soldater ut i Göta älv, der 100 av dem druknet i forsøket på å komme seg i sikkerhet på den andre siden av elva. De norske soldatene hadde overrasket fienden på Bohus, men de hadde fortsatt en stor oppgave foran seg, og historien var imot dem:

Gjennom tidene var Bohus blitt angrepet utallige ganger, og ikke en eneste gang hadde de greid å innta festningen. Derfor ble Bohus kalt Virgo Intacta – en uberørt jomfru. Forklaringen var at den massive festningen lå på en høyde med vann på alle kanter.

Og bak murene sto rundt 300 soldater og 37 kanoner klar til å drepe alle som kom på skuddhold. Hvis en angripende hær forsøkte å trenge inn i festningen via porten, ventet flere ubehagelige overraskelser, for etter ytterporten gjensto det enda sju godt forsvarte porter før angriperne var inne i
festningen.

Gyldenløve visste at med dette effektive forsvaret fantes det bare én realistisk mulighet for å erobre Bohus. Han måtte innlede en beleiring og forsøke å sulte festningen til overgivelse,mens han langsomt pulveriserte de 15 meter tykke murene med tusenvis av kanonkuler og annet skyts.

Men Gyldenløve visste også at flere feltherrer før ham hadde forsøkt det samme – og de hadde alle måttet gi opp foran Virgo Intacta.

Svenskene må kjempe til døden

Gyldenløve kunne ikke omringe Bohusfullstendig på grunn av den vide Göta älv. I tillegg sto svenskene mannsterkt på elvens østbredd og kunne dermed sende forsterkninger, proviant og post over til de beleirede i festningen.

Den 3. juni kom en liten båt over elva med en håndfull svenske offiserer – blant dem oberst Frederik von Børstel, som Karl 11. personlig hadde utpekt til å lede forsvaret av Bohus. Så snart von Børstel hadde kommet inn bak murene, mønstret han sine menn.

De fleste av dem var profesjonelle soldater fra Skaraborgs regiment, mens noen enheter i artilleriet besto av soldater fra den svenske provinsen Finland. Von Børstel minnet soldatene om deres troskap til kongen, og alle fikk beskjed om å underskrive et dokument.

På papiret sto det at hvis noen så mye som snakket om kapitulasjon, ville de bli betraktet som landsforrædere. Den nye kommandanten leste også opp en befaling som kom direkte fra den svenske kongen: Soldatene fikk først overgiseg når det bare var ti kampdyktige menn igjen i festningen!

Imens hadde Gyldenløve det travelt. På to dager anla hans norske tropper flere kanonbatterier på toppen av Fontinhøyden, ved elva og på markene.

Litt lenger sør – på øya Hisingen – stilte Geyse opp sine rytterregimenter, men den danske generalløytnanten følte seg ille til mote i det klippefylte landskapet: «Det er et kupert land der man ikke kan føle seg hjemme. Alle store generaler ville gått seg vill her», klaget han til Krigskollegiet hjemme i København.

Bomberegn smadrer festningen

Gyldenløve ga ordre om å sette beleiringen i gang. Flatbaneild fra kanonene begynte å hamre direkte inn i de tjukke murene, mens morterene sendte gigantiske steinkuler inn over festningsmurene for å pulverisere forsvarerne. Etter de første to døgnene hadde til sammen 203 granater slått inn i festningen – uten å ha gjort avgjørende skade.

Gyldenløve valgte derfor å øke presset med biologiske og kjemiske våpen. «Elendige, forgiftede stinkpotter», skrev den svenske kommandanten om bombene nordmennene sendte inn over murene. Trolig var det snakk om brennende svovel, som blandet med harpiks, arsenikk og hår spredte en giftig røyk i festningens indre gård.

Dessuten kylte angriperne kasser med avføring inn over murene. Stanken var fæl i sommervarmen, og snart florerte sykdommene. «En voldsom feber spredte seg blant mennene», noterte von Børstel.

Situasjonen var desperat på Bohus, for de dansk-norske granatene traff målet. Den 8. juni skrev von Børstel til riksadmiral Gustaf Otto Stenbock:

«Fienden skyter uopphørlig med sine kanoner – granater, ild, kuler – og ødelegger dermed mange av våre kanoner og batterier. Det er ikke til å beskrive hvilken utrolig effekt beskytningen har hatt. Avdekninger, stillinger og skansekurver er fullstendig ødelagt av deres kanonild», skrev han.

Von Børstel var også klar over at forsvarsmurene raskt kunne gi etter: «Vi har gjort alt for å forberede oss på en storm», skrev han, «Gud hjelpe oss». Men bare noen få dager senere hadde von Børstel grunn til å fatte nytt håp.

Natten til 12. juni hadde kaptein Johan Gunnarsson og hundre friske soldater greid å ro over Göta älv og snike seg inn i festningen, før de dansk-norske soldatene rakk å skyte på dem.

Svenskenes bedrift gjorde Gyldenløve så rasende at han bestemte seg for å stenge Göta älv for de svenske båtene og dermed avskjære festningens kontakt med omverdenen. Et tungt bevæpnet dansk patruljeskip ble sendt ut på elva ved høylys dag.

Bare få timer senere var skipet skutt i senk av svenskene, og nesten alle de 50 soldatene om bord mistet livet. Gyldenløve fortsatte bombardementet.

Den 16. juni mottok han et uventet brev fra dansk-norske kong Kristian 5., som henviste til et skriv fra generalløytnant Geyse på Hisingen. Det var Geyses vurdering at Bohus aldri kunne inntas – og kongen var enig, forsto Gyldenløve.

Kongen befalte at den dansk-norske beleiringsstyrken trakk seg tilbake, men i et PS skrev han likevel: «Om det ennå kunne være håp om å erobre Bohus, skulle man ikke forlate det». Gyldenløve valgte å ta kongen på ordet – på tross av den motvillige Geyse: «Deres Majestets anseelse ville lide dersom vi forlot festningen», skrev Gyldenløve tilbake.

«Jeg har besluttet at vi skal fortsette angrepet med full styrke». To dager senere ga Gyldenløve ordre om å utsette Bohus for et veritabelt bomberegn.

En av granatene hamret direkte ned i festningskirkens tårn, der svenskene oppbevarte melet sitt. Fulltrefferen resulterte i at Bohus ble innhyllet i en meltåke. Kort etter ble festningsbrønnen smadret av en granat.

Norsk stormløp ender i blodbad

Den 22. juni ble svenskene utsatt for et nytt fryktelig våpen: Danske in­ge­ni­ør­trop­per hadde konstruert katapulter, som ble kjørt helt frem til murene, før de slengte sekker fylt med granater inn over de svenske soldatene.

Sek­ke­ne inneholdt tjue små gra­na­ter hver som spredte seg ut over et større om­rå­de, før de eksploderte. Ingen kunne kjenne seg trygge for denne primitive utgaven av klasebomber.

Von Børstel måtte stoppe de livsfarlige bombeangrepene og tilkalte den handlekraftige kaptein Gunnarsson: «Utvelg en tropp på førti av våre mest friske og sterke soldater. Lag et utfall, og finn frem til disse onde tingestene. Slå dem i stykker, og sett fyr på dem!»

Samme natt samlet Gunnarsson sine menn ved ytterporten. På festningsmuren over dem begynte kanoner og hundre musketter å skyte dekningsild, og så stormet de førti svenskene frem mot de dansk-norske kastemaskinene.

Etter tre uker som gisler i festningen lot svenskene raseriet få fritt utløp, og i de neste mi­nutt­ene hogde de ned en haug med nordmenn og knuste kastemaskinene, før de spurtet tilbake i sikkerhet bak Bohus’ murer.

Tapet av katapultene sved naturligvis for Gyldenløve, men allerede tre dager senere steg stemningen igjen: Hans norske artillerienheter brøt ut i et jubelbrøl da festningsmuren utenfor Zwingeln-bastionen kollapset. Tre ukers uavbrutt beskytning hadde omsider gitt resultater.

Gyldenløve måtte handle raskt, før svenskene rakk å reparere hullet. Al­le­re­de samme natt samlet han 300 storm­­trop­­per, som snek seg frem mot den ødelagte bastionen. Om det var lyden av en knekket kvist som avslørte trop­pe­ne, vet ingen, men plutselig lød a­larm­trom­me­ne oppe på festningen.

Og øyeblikket etter buldret de svenske kanonene, mens forsvarerne fór ut av festningen for å slå angrepet tilbake. Etter grusomme nærkamper trakk nordmennene seg tilbake og etterlot opp mot 200 døde landsmenn på bakken foran Bohus. Svenskene hadde bare mistet 15.

Granatbrev med nytt fra Bohus

Etter enda et mislykket stormløp be­­stemte Gyldenløve seg for å skifte taktikk. Ka­no­ne­ne skulle fortsatt gyve løs på murene, men dødsstøtet måtte komme fra gigantiske kruttladninger i dypet!

Den dansk-norske hæren hadde allerede gra­vd løpeganger på selve festningsøya, Baga­holmen. De ble nå forlenget frem til murene.

Gravearbeidet var livsfarlig for de såkalte minørene. De måtte hakke seg gjennom den steinete jorden mens de ble beskutt fra oven og bombardert med brennende tjære. Som beskyttelse hadde minørene tunge jernplater som lå oppå gravene. Men platene ble gang på gang gjennomboret av svenske granater, og hver eneste dag måtte haugevis av døde nordmenn slepes tilbake til begravelsesplassen på Fontin-høyden.

Igjen den 30. juni lyktes det hundre friske svenske soldater å snike seg inn i fest­nin­gen. Von Børstel var lykkelig over for­sterk­nin­ge­ne, men tapene så langt be­tydde at han fortsatt ikke hadde så mye mer enn 300 soldater til rådighet – og flere ville han ikke få, for i begynnelsen av juli fikk Gyldenløve endelig sluttet ringen rundt Bohus.

Festningen var nå om­kran­set av dansk-norske løpegraver som umuliggjorde trafikk over elva. Den svenske premierløytnant Hamilton på Bohus fikk imidlertid en genial idé om å opp­rett­hol­de kontakten med omverdenen. Han tømte en sprenggranat for krutt og la i stedet rapportene sine og etterretninger i kulen. Så ble den skutt over elva – ut til de svenske styrkene.

Slik kunne den svenske kongen og admiral Stenbock fortsatt følge med på den fortvilte situasjonen i Bohus. 9. juli skrev Stenbock et oppmuntrende brev til Bohus’ besetning: «Gud beskytte obersten og hele garnisonen mot all ulykke og stå den bi mot alle fiendens aktiviteter. Forløsningen er ikke langt unna».

Om beskjeden ble skutt inn til Bohus i en kanonkule, vet ikke historikerne, men sikkert er det at den svenske hæren var på marsj mot nord. Hjelpen var på vei til det beleirede Bohus.

To store eksplosjoner ryster Bohus

I Gyldenløves leir på Fontin-høyden var moralen fortsatt på topp, og beskytningen av festningen fortsatte for fullt: «De norske soldatene er ved godt mot», skrev en dansk offiser til Krigskollegiet i København 11. juli. «De har vennet seg til ilden og enser knapt de konstante svenske kulene. De forlanger bare å komme i nærkamp med svenskene, som Gud må gi en lykkelig utgang».

I forsøket på å knekke svenskenes forsvarsvilje grep Gyldenløve også til psykologisk krigføring. 12. juli, på en svensk bots- og bønnedag, lot han hele hæren sin ta oppstilling nedenfor Fontin-høyden slik at svenskene kunne se hvilken overmakt de kjempet mot.

Samtidig heiste danskene et hvitt flagg oppe på høyden, før det ble satt fyr på tre overdimensjonerte bønnekranser. Budskapet var krystallklart: Bohus kunne «velge nåde eller fordervelse», som Gyldenløve skrev.

Seremonien var samtidig et forvarsel for svenskene, for kort etter lød to hule drønn under festningen. I sin rapport til København skrev Gyldenløve: «Den 12. juli sprengtes to miner.

En på den nordlige muren som laget en stor åpning, og en ved det liggende verket foran porten, som bare gjorde begrenset skade». Åpningen i festningsmuren var imidlertid ikke stor nok til et stormløp, så Gyldenløve lot arbeidet fortsette.

Tiden renner ut for Gyldenløve

17. juli pågrep norske soldater en svensk svømmer ved elva. Mannen hadde med et brev til festningskommandør von Børstel. I brevet, som var beskyttet av et lag voks, erklærte admiral Stenbock at festningen ville bli unnsatt av den svenske hæren i løpet av et par dager.

På øya Hisingen, som generalløytnant Geyse kontrollerte, kom det til harde kamper – frem til de danske dragonene måtte trek­­ke seg tilbake mot nord. Tiden var i ferd med å renne ut for beleiringen, selv om de norske troppene gravde på livet løs for å få den siste minen på plass. Imens kranglet Gyldenløve og Geyse om den svenske hærens størrelse – skulle de ta opp kampen eller gi slipp på Bohus?

Geyse ville heve beleiringen øyeblikkelig og trekke seg tilbake, mens Gyldenløve ville rykke mot sør og kjempe. Geyse skrev til kongen at Gyldenløve bare skulle «gjøre sitt og dø». 21. juli, akkurat da de norske minørene hadde sprengt et stort hull i bastionen Platten, lød ordren om tilbaketrekning.

De norske soldatene skar pon­tong­bro­en over Nordre älv fri og lot den flyte til sjøs. Deretter flyktet de trøtte soldatene mot nord, mens en tordnende jubel brøt ut blant de beleirede på Bohus. Etter å ha vært omringet i 48 dager hadde 3000 mann i den dansk-norske hæren mistet livet, mens tapstallet i festningen var 300 svensker og finner.

Ikke uten humor gratulerte en lettet Karl 11. sin festningskommandant Frederik von Børstel: «Vi har med glede erfart at du har kommet deg ut av ditt hardt prøvede badeværelse».

Den 14. beleiringen av Bohus endte som alle foregående. Festningen var nesten skutt i grus, men holdt stand.