De første speiderne: Modige gutter førte britene til seier

Boerkrigen har nettopp brutt ut, og det er oberstens oppgave å holde boerne tilbake slik at de ikke trenger inn i hjertet av den britiske Kappkolonien i dagens Sør-Afrika.

Mafeking ligger nær grensen til boerrepublikken Transvaal. Rundt byen kan Baden-Powell skimte et hav av fiendtlige boersoldater. Styrken har nådd opp i 8000 mann, og boergeneralen Piet Cronjé er lei av å vente. Den 13. oktober 1899 begynner bombardementet, og Cronjé forventer at den miserable byen vil falle på få timer.

Men inne i Mafeking har Baden-Powell hatt det travelt. Den britiske obersten har etablert et korps av byens gutter i alderen 11 til 15 år, som på få dager har vært med på å bygge tilfluktsrom slik at innbyggerne raskt kan søke ly. Guttene har også konstruert et falskt fort med falske maskingeværer og to høye flaggstenger som nå tiltrekker artilleriet fra boerne.

Mens kulene suser om ørene på dem, holder guttene konstant øye med fienden; så snart de ser glimtene fra boernes kanoner, ringer de med en klokke for å advare innbyggerne og soldatene i Mafeking.

Etter en flere timers beskytning dukker en utsending fra boergeneralen opp ved Mafeking med et hvitt flagg i hånden.

«Overgi deg nå, og unngå enda mer blodsutgytelse,» sier boeren.

Baden-Powell smiler og svarer kjølig:

«Hvilken blodsutgytelse sikter du til? Så langt er våre eneste tap en enkelt høne og et hardt såret esel».

Da general Cronjé får overbrakt Baden-Powells bekymringsløse svar, blir han svært forundret. Boerne aner fortsatt ikke at de står overfor en helt spesiell britisk øverstbefalende. Baden-Powell har brukt hele sin karriere på å pønske ut djerve påfunn og raske nødløsninger som kan redde ham ut av pressede situasjoner.

Under den syv måneder lange beleiringen av Mafeking får han bruk for alt han kan, men den kanskje viktigste brikken i forsvaret blir hans nyopprettede korps av modige gutter. De klarer seg godt og ender med å inspirere ham til å grunnlegge den verdensomspennende speiderbevegelsen.

Friluftslivet trumfet skolen

Robert Baden-Powell vokste opp i en akademisk familie, hvor faren var naturvitenskapelig professor ved University of Oxford. Han døde imidlertid da Robert var bare tre år gammel – og det ble raskt klart at sønnen ikke slektet så mye på ham. I 1870 begynte Robert, som da var 13 år gammel, på Charterhouse School, en av de fineste kostskolene i England, men her sto lærernes anmerkninger nærmest i kø.

«Sov seg gjennom fransktimene», «viste ingen interesse for vitenskap» og «hadde ikke lyst til å lære matematikk», var noe av det Roberts mor kunne lese i karakterboka.

På skolen var Robert først og fremst interessert i tegning og drama, og da Charterhouse flyttet til nye bygninger sør for London i 1872, kunne Robert dyrke sin andre store interesse: friluftsliv.

Den nye skolen var omkranset av skog, og Baden-Powell streifet rundt i naturen og fulgte dyrespor. Han ble også flink til å gjemme seg, for skogen var forbudt område for elevene.

Baden-Powell ville ut og oppleve verden, og sluttet seg til den britiske hæren da skolen var overstått. Han var da 19 år gammel. Det gikk ikke lang tid før han ble sendt til den britiske kronkolonien India, men etter ni måneder var han så syk av diaré og dyspepsi at han måtte reise tilbake til England. Gnisten var imidlertid tent i ham, og de neste 30 årene tilbrakte Baden-Powell i alle avkroker av det britiske imperiet.

Spion på sommerfugljakt

I de påfølgende årene var Baden-Powell utstasjonert på Malta og i Afghanistan, India og Afrika. Han ble hovedsakelig brukt til rekognosering og som spion, og han var kjent for å jobbe selvstendig. I løpet av de tre årene han tilbrakte på Malta, reiste han på oppdrag til Algerie og Dalmatia (dagens Kroatia), som var en del av Østerrike-Ungarn.

I Dalmatia utga Baden-Powell seg for å være entomolog på sommerfugljakt. I virkeligheten spionerte han på de østerriksk-ungarske kystfortene ved Adriaterhavet. Observasjonene gjemte han i tegninger av sommerfugler, slik at opptegnelsene hans ikke ville bli funnet hvis han ble sjekket. Ifølge Baden-Powell selv var det imidlertid svært få som mistenkte «den halvgale engelskmannen som jaktet på insekter».

Baden-Powells uortodokse metoder vakte oppmerksomheten til noen av de høyest rangerte militærfolkene i Storbritannia, og våren 1894 mottok han et telegram fra hærens øverstkommanderende, Lord Wolseley.

«Du har blitt valgt ut til å gjøre tjeneste under Ashanti-kampanjen», sto det i innkallingen.

På slutten av 1800-tallet vokste det britiske imperiet i en enorm fart, men ikke alle land lot seg frivillig kolonisere.

Ashanti-kongeriket i det sentrale Ghana fortsatte å stritte imot. Soldatene angrep kolonister på Gullkysten og avskar viktige britiske handelsruter gjennom kongeriket. Britene kunne selvfølgelig ikke akseptere dette, og Baden-Powell var blitt utsett til å fjerne den plagsomme kong Asantehene Agyeman Prempeh fra makten.

Baden-Powell samlet en hær på 1000 mann fra forskjellige afrikanske stammer og førte dem gjennom den tette jungelen for å bygge en bro over Pra-elven, som løp mellom Ashanti-hovedstaden Kumasi og Gullkysten.

Ekspedisjonen lyktes over all forventning. Mens de britiske soldatene i Afrika døde som fluer av sykdom, mistet ikke Baden-Powell en eneste av sine innfødte soldater. Broen betydde slutten for Ashanti-kongen, som overga seg uten kamp. Baden-Powell likte ikke denne slutten, og skrev i dagboken sin:

«Akk! Det ser ut til at alt vårt arbeid bare ender med en fredelig løsning.»

Indianerteknikker fascinerte

Etter den vellykkede aksjonen i Ashanti ble den nå 40 år gamle Baden-Powell forfremmet til oberst og sendt til Matabeleland-regionen i Zimbabwe. Her utviklet han et nært forhold til den amerikanske stifinneren Frederick Russell Burnham, som tjenestegjorde i den britiske hæren.

Burnham hadde vokst opp i et indianerreservat i delstaten Missouri og hadde lært kunsten å spore gjennom sitt vennskap med gutter fra sioux-stammen.

Baden-Powell ble dypt fascinert av Burnham, som han beskrev som «Buffalo Bill med mer klasse». Amerikaneren lærte sin britiske venn om indianernes levesett og ikke minst hvordan de klarte seg alene i villmarken uten kart eller kompass.

Spioner og stifinnere som Baden-Powell og Burnham var en viktig del av den britiske hæren i imperiets mange kolonier, der jungler og villmark gjorde tradisjonell krigføring nesten umulig.

En speiderbevegelse for barn eksisterte ennå ikke, men under samtalene med Burnham begynte de første ideene å ta form hos Baden-Powell. Det var Burnham som presenterte Baden-Powell for Stetson-hatten og det trekantede tørkleet som bl.a. beskytter mot solstikk – to klesplagg som senere ble en fast del av speideruniformen.

Guttekorps hjalp mot boerne

Baden-Powell var etter hvert blitt vant til å bli sendt til imperiets brennpunkter, og sommeren 1899 havnet han i Sør-Afrika, hvor det trakk opp til nok en krig mot boerne i de to kolonistatene, republikken Transvaal og Oranjefristaten.

Boerne var opprinnelig nederlandske kolonister som hadde vunnet sin selvstendighet fra britene under Transvaal-krigen (1880-1881). Men store gullfunn i 1884 gjorde området svært attraktivt, og det var bare et spørsmål om tid før en ny krig brøt ut.

Det skjedde den 11. oktober 1899, og Baden-Powell ble beordret til å holde den lille byen Mafeking og beskytte den lokale jernbanen. Mafeking måtte falle før boerne kunne rykke frem mot de britiske koloniene og Kappkolonien (i dag Sør-Afrika) samt Rhodesia (Zambia og Zimbabwe).

I realiteten var Baden-Powells menn i Mafeking håpløst undertallig. Byen lå nær grensen til Transvaal og ble raskt omringet av boerne. Men tallmessig overlegenhet avgjør ikke alltid et slag – og Baden-Powell var overbevist om at han med sine uortodokse metoder og et skuespillertalent som var blitt kultivert på kostskolen kunne holde boerne tilbake.

Først og fremst trengte han flere menn, så inspirert av sine erfaringer med å rekruttere afrikanere til hæren sin, opprettet Baden-Powell en styrke på 200 innfødte fra byen under navnet «The Black Watch».

I tillegg opprettet han et korps av gutter under ledelse av den 13 år gamle Warner Goodyear. Enheten fikk navnet Kadettkorpset og talte 64 gutter fra byen. Barna ble kledd i khakishorts og fikk Stetson-hatter før de hjalp til med å befeste byens fort, spionere på fienden og levere meldinger som syklende ordonnanser. Kadettkorpsets innsats ga de voksne soldatene tid til å konsentrere seg om å forsvare byen.

Kadettkorpset ble en suksess fordi Baden-Powell ikke behandlet medlemmene som barn, men stolte på at de kunne treffe de riktige beslutningene under beleiringen. Under et bombardement sa Baden-Powell til en av de unge sykkel-ordonnansene:

«Du ender med å bli truffet hvis du kjører rundt slik mens granatene faller!» Gutten svarte ganske enkelt: «Jeg sykler så fort, sir, at de aldri vil kunne treffe meg».

Delegeringen av ansvar ble senere en hjørnestein i speiderbevegelsen. Som Baden-Powell skrev i sin bestselger, «Scouting for Boys», fra 1908: «Jo mer ansvar speiderlederen gir sine patruljeledere, jo mer vil de også handle».

Pressen forgudet Baden-Powell

Mot Baden-Powell sto boergeneralen Piet Cronjé, som hadde fått beskjed om at han ikke måtte miste mer enn 50 mann under angrepet på byen. Boerne forventet at Mafeking ville falle raskt – men de visste også at den britiske krigsmaskinen kunne ta langt større tap enn den beskjedne boerhæren.

Cronjé turte derfor ikke å innlede et stormangrep på byen. I stedet prøvde han å myke opp byen med konstant bombardement. Men boernes artilleri var elendig og mange av granatene gikk aldri av. I tillegg hadde Baden-Powell forvandlet Mafeking til en festning og utviklet et alarmsystem som varslet om bombardementer.

Men den britiske obersten var ikke tilfreds med bare å gjemme seg. Igjen og igjen sendte han soldatene sine ut i overraskelsesangrep for å ramme de intetanende boerne. De mest vellykkede angrepene skjedde med et lite damplokomotiv som brukte lokalbanen og kunne kjøre med to pansrede vogner inn på boernes territorium.

Under det første angrepet med toget den 14. oktober 1899 ble boerne tatt helt på senga. De skjøt kaskader av kuler mot togvognene, men de prellet av på stålplatene. I mellomtiden fyrte britene løs med maskingeværer, og i løpet av 20 minutter var den golde bakken overstrødd med 55 døde og mange sårede boere. Bare to briter falt under angrepet.

Baden-Powells ukonvensjonelle ideer fungerte nøyaktig etter hensikten. Boerne brukte mye tid og ammunisjon på å skyte mot de britiske attrapp-soldatene og attrapp-fortene, og ved hjelp av guttekorpset lå han alltid et skritt foran.

Etter noen måneder endret boerne taktikk. De regnet med at sult og sykdom ville tvinge Mafeking til å overgi seg. Og de var nær ved å få rett. Dysenteri og malaria tok livet av hundrevis i byen, og til slutt tok matforsyningen slutt og soldatene måtte spise hestene og eslene i byen.

Men Baden-Powell nektet å gi opp håpet og gjorde alt for å holde moralen oppe. Han underholdt med flere skuespill der han selv spilte hovedrollen – noen ganger iført kjole.

Ifølge den britiske korporalen Rose, som også kjempet i Mafeking, var Baden-Powell «alltid glad og oppløftet og ble aldri sett med rynket panne».

Beleiringen ble fulgt tett i britisk presse. Mafekings heroiske motstand sto i sterk kontrast til resten av krigen, som bød på lite annet enn pinlige britiske nederlag og dårlig internasjonal omtale.

Med Mafeking fikk det britiske folket endelig suksesshistorien de lengtet desperat etter. Som den engelske avisen The Spectator skrev: «Beleiringen av Mafeking utspiller seg på en offentlig scene og følges med åndeløs spenning av hele nasjonen».

Det hjalp også at Baden-Powell var en mester i å iscenesette seg selv i pressen, som elsket hans tørre kommentarer fra fronten. For eksempel sendte han et telegram med teksten: «Fire timer med bombardement. En hund drept».

Han blåste også opp boerhæren til så mange som 12 000 mann, pyntet på boernes tapstall og overdrev Mafekings strategiske betydning – de fleste boersoldatene hadde faktisk blitt trukket bort fra byen, som til slutt ble holdt i sjakk av rundt tusen mann.

Boerne prøver et desperat angrep

Våren 1900 var situasjonen i Mafeking desperat. Sykdom og sult herjet, boerne kom nærmere, og hjemme i England begynte misnøyen over den manglende støtten til Baden-Powell å vokse.

Storbritannia kunne ikke leve med å miste byen som så heroisk hadde forsvart seg i mer enn et halvt år. I mai 1900 samlet sjefen for de sørafrikanske styrkene, Lord Roberts, derfor 1149 mann for å befri Baden-Powell og hans menn.

Boerne fikk nyss om forsterkningene og besluttet å gjøre et siste desperat forsøk på å innta Mafeking.

Under ledelse av den unge boeroffiseren Sarel Eloff stormet knapt 240 soldater byen. For første gang under beleiringen hadde boerne hellet med seg. Hytter ble satt i brann og byens politistasjon ble rent overende av Eloff og hans menn.

Med politistasjonen som hovedkvarter utkjempet boerne blodige gatekamper med britene, men uenighet mellom lederne av boerhæren gjorde at det aldri ble sendt inn flere styrker for å støtte angrepet. Boerlederne fryktet at slaget allerede var tapt og turte ikke å miste flere menn.

Da Lord Roberts ankom med sine 1149 soldater fire dager senere, ble Eloff derfor tvunget til å overgi seg. En femtedel av mennene hans var døde og enda flere såret.

Mafekings helt prøver speiderlivet

Etter 217 dagers beleiring var Mafeking endelig befridd. Da nyheten nådde London, brøt befolkningen ut i patriotisk ekstase. Gatene gjenlød av «God Save the Queen» og «Rule Britannia!». Folk omfavnet hverandre og kastet hattene sine i været i triumf over kongerikets seier.

Baden-Powell ble opphøyet til nasjonal helt og mottok tusenvis av brev fra britene adressert til «helten fra Mafeking».

Samlet sett hadde krigslykken også snudd i britenes favør. I 1902 ble boernes siste motstand nedkjempet, og Transvaal og Oranjefristaten ble innlemmet i det britiske imperiet.

Da Baden-Powell vendte hjem til England i 1903, ble han fortalt at en liten bok han hadde skrevet kort før beleiringen plutselig var blitt en bestselger. «Aids to Scouting» handler om rekognosering for militære formål og var ikke ment for sivile i det hele tatt. Men alle ville lese om den legendariske Baden-Powell og hans triks.

Inspirert av bokens suksess og guttekorpset han hadde opprettet under beleiringen, ble Baden-Powells nye prosjekt å få sin kunnskap ut til ungdommen. I 1908 skrev han «Scouting for Boys», som ble en gigantisk hit og i dag har solgt over 150 millioner eksemplarer.

På oppfordring fra kong Edvard 7. trakk Baden-Powell seg tilbake fra militæret i 1910 og viet seg til arbeidet med å bygge opp en verdensomspennende speiderbevegelse. Samme år stiftet han speiderbevegelsen for jenter sammen med søsteren Agnes.

De neste årene reiste Baden-Powell verden rundt for å holde foredrag om speiderlivets fortreffelighet. I 1922 hadde antall aktive speidere vokst til én million fordelt på 32 land. I dag har speiderbevegelsen 31 millioner medlemmer i 155 land.

Det var først i 1937, i en alder av 79 år, at Baden-Powell pensjonerte seg og overlot speiderbevegelsen i andres hender. Fire år senere døde han i sitt hjem i Kenya. Med mer enn 50 000 besøkende hvert år er gravstedet et av de mest besøkte pilegrimsstedene i verden. På gravsteinen hans er det inngravert en sirkel med en prikk i midten - det internasjonale speidertegnet for: «Jeg er vendt hjem».