Hånddrevet ubåt startet krig under vann

Men nå hadde ubåten forlist under et prøvedykk for andre gang på noen måneder. Den første gangen hadde fem menn omkommet, denne gangen åtte – foran sjokkerte tilskuere på land.

Så langt hadde general Beauregard gitt sin fulle støtte til ubåtprosjektet og omtalt Hunley som en formidabel krigsmaskin. Nå hadde han fått nok.

«Jeg kan ikke ha noe mer med den ubåten å gjøre. Den er farligere for de som bruker den enn for fienden», skrev han oppgitt til en kollega.

For sørstatene var imidlertid ethvert nytt våpen sårt tiltrengt i krigen mot nordstatene, og noen dager senere lot generalen seg motvillig overtale til å gi ubåten en siste sjanse. Nye besetningsmedlemmer meldte seg, mens slaver skurte den stinkende ubåten ren på innsiden.

Avgjørelsen skulle vise seg å falle gunstig ut for Beauregard og sørstatene, for tre måneder senere utførte Hunley et spektakulært angrep som rystet nordstatenes flåte og endret sjøkrig for alltid.

Blokade skulle kvele sørstatene

Den amerikanske borgerkrigen hadde brutt ut i 1861 – to og et halvt år før forliset av Hunley – etter valget av Abraham Lincoln til ny president. For sørstatene var Lincoln en trussel mot slaveriet, som de var dypt avhengige av til bomullsproduksjonen.

Sju av statene løsrev seg derfor fra den amerikanske unionen i februar 1861 og fikk snart selskap av fire til i den såkalte konføderasjonen. Men nordstatene avviste løsrivelsen, og snart var borgerkrigen i full gang. Ved krigsutbruddet hadde nordstatene nesten ti ganger så mange flåtefartøyer som sørstatene.

For å gjøre mest mulig ut av misforholdet la hærledelsen i nordstatene den såkalte Anaconda-planen. Ifølge planen skulle marinen langsomt kvele sørstatene ved å legge seg som en gigantisk anakonda-slange rundt havnene i sør, slik at de verken kunne eksportere matvarer eller importere våpen og andre nødvendige forsyninger.

Som mottrekk oppfordret sørstatskonføderasjonens president, Jefferson Davis, private til å bevæpne skipene sine og angripe fiendens fartøyer. Med et offisielt kaperbrev kunne de private fribytterne få utbetalt tjue prosent av verdien av nordstatsfartøyene de erobret eller senket. Den potensielle gevinsten for de mest dristige var svimlende.

Blant de som tok oppfordringen, var den unge sørstatsadvokaten og rikmannen Horace Lawson Hunley. Advokaten øynet en enestående mulighet for både å støtte sørstatenes kamp og samtidig tjene en formue.

For å øke sjansene til å hamle opp med fiendens slagkraftige skip satset Hunley på et fartøy som angrep under vann – en ubåt.

Før borgerkrigen hadde andre oppfinnere prøvd å konstruere et lignende fartøy, men ennå hadde aldri noen ubåt senket et skip. Det tok ikke motet fra Hunley. Han hadde tenkt å lykkes der alle andre hadde feilet.

Ubåt skulle snike seg inn på fienden

For å kunne realisere prosjektet sitt allierte Horace Hunley seg med de to eierne av en maskinfabrikk i New Orleans, James McClintock og Baxter Watson. Begge var kjent for sine ingeniørferdigheter og oppfinnsomhet.

Med Hunleys penger i ryggen kom de tre mennene sammen i andre halvdel av 1861 for å konstruere en militær ubåt.

De tre partnerne hadde ingen ambisjoner om å konstruere en ubåt til lengre tokt på store dyp. Ubåten deres skulle bare kunne dykke ned til fem meters dyp lenge nok til at ubåten kunne snike seg inn på målet og komme seg unna igjen etter angrepet.

På maskinfabrikken ble et sigarformet jernskjelett kledd med jernplater. Det fikk også ballasttanker som kunne tømmes for eller fylles med vann for å heve eller dykke farkosten. Ubåten hadde plass til tre personer. Disse drev ubåtens propell for hånd.

Når ubåten dykket, hadde besetningen bare den mengden oksygen som fantes naturlig inne i fartøyet. Ifølge maskiningeniør McClintock var det nok til at besetningen var «kunne være neddykket i opptil to timer uten å oppleve alvorlig ubehag».

Bli med inn i Hunley:

I februar 1862 gjennomførte mennene de første større prøvedykkene i en fire meter dyp innsjø ved New Orleans. Testkapteinen var en av Horace Hunleys venner, en tidligere kommandør i marinen. Han satt på kne med hodet oppe i et lite utkikkstårn med små koøyer.

Bak kapteinen satt to menige besetningsmedlemmer foroverlent og sveivet som gale på et håndtak for å få propellen til å gå rundt. Ubåten gled sakte fremover og kjørte seg flere ganger fast i gjørmen på havbunnen. Men Hunley og partnerne var godt fornøyd:

«Prøvedykkene viste at vi var i stand til å konstruere en båt som kunne bevege seg i ønsket retning i en hvilken som helst avstand fra overflaten», skrev partneren McClintock.

De tre mennene døpte ubåten Pioneer, og i mars 1862 sikret de seg det ettertraktede kaperbrevet. Men så innhentet krigens realiteter dem.

Måtte senke ubåten og stikke

Mot nord ved Pittsburg Landing i Tennessee led en av sørstatenes styrker i april 1862 nederlag til nordstatenes tropper i det til da blodigste slaget i Nord-Amerika. Over 20 000 ble drept eller såret.

Men verst ble det for Horace Hunley og partnerne da nordstatene inntok New Orleans noen uker senere. I all hast senket de Pioneer og stakk til havnebyen Mobile i Alabama for å gjenoppta ubåtprosjektet.

Med hjelp fra lokale gikk mennene straks i gang med å konstruere en ny ubåt – American Diver. Den skulle ha plass til fem personer.

Etter nesten ett års arbeid sto ubåten klar, og i februar 1863 ble det gjennomført flere prøvedykk i bukten ved Mobile, helt til ubåten plutselig gikk til bunns og la seg der.

Alle om bord kom levende fra uhellet, men for andre gang på tolv måneder hadde Horace Hunley måttet se oppfinnelsen sin bli slukt av bølgene. Advokaten nektet imidlertid å gi opp.

På kort tid fikk han og partnerne skrapt sammen 15 000 dollar til å bygge sin siste og beste ubåt. Den fikk først navnet Fish Boat, men ble senere omdøpt H.L. Hunley.

Den nye ubåten var rundt tretten meter lang og hadde plass til åtte mann – én kaptein og sju matroser som jobbet kontinuerlig med å holde propellen i gang. Hunleys våpen var en metallsylinder fylt med krutt – det første spede skrittene til den moderne torpedoen.

Sylinderen ble trukket etter ubåten i et langt tau. Når ubåten nærmet seg målet, skulle den dykke under det fiendtlige fartøyet, mens bombesylinderens oppdrift sikret at den traff skipssiden, der sammenstøtet ville få den til å detonere.

Et lokalt hornorkester sørget for feststemningen da det første offisielle prøvedykket fant sted 31. juli 1863. Her ble måpende tilskuere vitner til hvordan ubåten dykket under en lekter som så gikk i luften bare sekunder senere da bomben gikk av.

300-400 meter lenger fremme kom Hunley på magisk vis til overflaten igjen – helt uskadd. Selv Mobiles lokale admiral var imponert, selv om han mente at det nye vidundervåpenet ikke kunne brukes i den godt forsvarte havnebyen.

I stedet skrev han om ubåten til en kollega i Charleston, som var den viktigste av de to siste sørstatsbyene med havn ut mot Atlanterhavet: «Ut fra gårsdagens eksperiment å dømme er jeg ikke i tvil om at den vil greie å sprenge ett eller flere skip i luften i havnen deres».

Noen dager senere ble Hunley derfor satt på en jernbanevogn og sendt til Charleston sammen med sine utviklere.

Hunley skulle snu krigslykken

I Charleston ble lederen av havnebyens forsvar – general Beauregard – svært begeistret for det nye våpenet. Sørstatshærene var på retrett, og utenfor havneinnløpet Charleston lå en nordstatsflåte på 24 tungt bevæpnede fartøyer som i månedsvis hadde bombardert byens forsvarsverker. Hunley skulle derfor ikke bare slå hardt til mot flåteblokaden, men også snu stemningen i havnebyen fra mismot til håp.

Horace Hunleys partner James McClintock påtok seg rollen som ubåtkaptein, men dagene gikk uten at han kom i nærkontakt med fienden.

Til slutt ble general Beauregard så utålmodig at han beslagla ubåten – mot et løfte om en kompensasjon på 27 500 dollar til oppfinnerne – og bemannet den med sine egne folk for å få fortgang i den undersjøiske offensiven.

Men den nye besetningens uerfarenhet skulle snart vise seg å være fatal. Få dager etter overtakelsen kom den nye kapteinen, løytnant John Payne, til å dykke ubåten uten at lukene var forsvarlig skalket. Fem av de åtte om bord druknet i ulykken.

Da en bergingsgruppe noen uker senere hevet ubåten, var likene i ubåten så oppsvulmet at det ikke var mulig å få dem ut gjennom de trange mannskapslukene uten å kutte av armene og beina på de omkomne.

Horace Hunley ba nå innstendig general Beauregard om å bli innsatt som ny kaptein. «Jeg vil prøve å ødelegge et av fiendens fartøyer så raskt som mulig», lovet han i et personlig brev til Beauregard. Det gikk generalen med på.

Etter en stund fikk Horace Hunley samlet en ny besetning, men under et prøvedykk 15. oktober 1863 dukket ubåten aldri opp til overflaten igjen. Alle åtte om bord mistet livet, blant dem Hunley selv. Årsaken ble aldri funnet.

Den nye ulykken fikk de lokale til å kalle ubåten for «drapsmaskinen». Likevel var det ikke noe problem å rekruttere nye prøvekaniner. Allerede før den forliste ubåten var hevet, hadde flere frivillige meldt seg til et nytt testdykk.

Bomben ble festet til jernstang

Hunleys nye kaptein var den 24 år gamle løytnanten George Dixon, som hadde krigserfaring fra slagmarken.

Løytnanten var kjent for alltid å gå rundt med en stor lykkegullmynt i lommen. Den skulle angivelig ha stoppet en nordstatskule som kom mot ham under et slag i 1862.

Da Hunley var hevet, gikk Dixon­ og folkene hans i gang med å reparere og forbedre ubåten. Etter flere faretruende situasjoner med bomben på slep i et tau, fikk ubåten montert en seks meter lang jernstang i stavnen med sprengladningen festet i enden.

Denne typen bombe ble blant annet brukt av sørstatenes nyutviklede torpedobåter. Et slikt fartøy hadde få måneder tidligere angrepet et fiendtlig krigsskip utenfor havna i Charleston.

Da bomben traff skipssiden like over vannoverflaten, eksploderte den og gjorde stor skade, men senket ikke skipet. Årsaken var at mesteparten av sprengkraften fra de 30 kiloene med krutt gikk opp langs skipssiden.

Derfor bestemte Dixon og hans menn seg for å gjøre det mulig å senke bombestangen inne fra ubåten slik at sprengladningen kunne føres inn under kjølen på motstanderens skip. Det ga maksimal utnyttelse av sprengkraften. Samtidig ble kruttmengden fordoblet til 60 kilo.

Snikangrep i ly av mørket

I mellomtiden hadde nordstatene fått snusen i Hunley. Via en mellommann mottok marineminister Gideon Welles et brev fra en nordstats-sympatisør i Charleston med beskrivelser av planen om å senke skip med ubåten.

«Ifølge mine informanter som har undersøkt båten, er det ingen tvil om at den vil kunne nå målet. Denne helvetesmaskinen er klar», het det i brevet.

Som mottrekk la blokadeskipene ut sperringer av kjetting når de lå for anker nær havnen eller kysten. I februar 1864 så kaptein Dixon seg derfor ut skipet Housatonic som mål – en 62 meter lang kanonbåt som lå lenger ute, rundt seks kilometer fra Hunleys base.

Om kvelden 17. februar 1864 presset mennene seg ned i ubåtens klaustrofobiske indre og stevnet ut. Kaptein Dixon satt på sin post ved utkikkstårnet forrest i ubåten, mens de sju matrosene satt bøyd over håndsveiven på en lang benk bak ham.

I mer enn halvannen time gled Hunley gjennom det mørke vannet frem mot målet. På Housatonic hadde løytnant John Crosby kveldsvakt. Kvart på ni om kvelden fikk han øye på en merkelig gjenstand i vannet, hundre meter unna.

«Til å begynne med», skrev han senere, «så det ut som et marsvin som kom opp til overflaten for å puste». Den mørke gjenstanden beveget seg mot Housatonic like under overflaten. John Crosby tilkalte de andre offiserene.

Da det gikk opp for dem at gjenstanden var av jern, begynte de desperat å skyte mot den uidentifiserte fienden med håndvåpen. Samtidig gjorde andre besetningsmedlemmer i panikk en kanon klar til avfyring – men for sent.

Sekunder senere hørtes en øredøvende eksplosjon. En søyle av tykk, svart røyk steg mot himmelen, mens rester av skipsplanker fløy gjennom kveldshimmelen. Minutter senere sank skipet.

Fem av de 160 sjømennene på Housatonic omkom, resten ble plukket opp av andre skip. Hunley hadde omsider vist hva den var god for. For første gang i historien hadde en ubåt senket et fiendtlig fartøy.

For kaptein Dixon og hans besetning ble gleden imidlertid kort, hvis de da i det hele tatt fikk med seg triumfen. Etter angrepet forsvant ubåten nemlig sporløst.

Tre dager senere ga general Beauregard ordre om at «når ubåtens skjebne er avklart, skal besetningens tapperhet og patriotisme behørig hylles». Avklaringen lot vente på seg, lenge.

Sannheten kom frem etter 136 år

Først i 1995 fant en gruppe dykkere Hunley på åtte meters dyp og cirka 300 meter øst for stedet der Housatonic sank. Fem år senere ble ubåten hevet opp til overflaten, stadig med de jordiske restene av besetningen i skroget.

Etter alt å dømme døde de åtte i ubåten momentant da bomben gikk av seks meter fra ubåtens skrog. Blant de personlige eiendelene arkeologene fant i ubåten, var en gullmynt – kaptein Dixons lykkemynt.

Hunley fikk aldri noen reell betydning for borgerkrigens utvikling, heller ikke lokalt ved Charleston. Ett år etter angrepet på Housatonic måtte general Beauregard gi opp og evakuere troppene sine fra Charleston.

Til gjengjeld bar ubåtangrepet bud om en ny æra i krigføring til sjøs, og utgjorde borgerkrigens kanskje viktigste teknologiske bidrag for ettertiden.

Med sitt angrep hadde Hunley og de åtte om bord sjokkert verden med å vise at en liten båt med minimal besetning skjult på havets dyp kunne senke et stort krigsskip. Krigsubåtens tidsalder var en realitet.