“Hvorfor blir vi ikke betalt som soldater?”

Han ga oss ikke noen garanti for at det ville skje, selv om han ga uttrykk for at han håpet det ville gå slik.

Han har heller ikke noen bemyndigelse til å gi en slik garanti, og vi kan på vår side heller ikke bare anta at han personlig vil føle noen særlig personlig interesse for saken.

Nå stiller jeg et spørsmål. Er vi soldater, eller er vi ARBEIDERE? Vi er fullt bevæpnet og i besittelse av alt nødvendig krigsutstyr. Vi har også utført de plikter som vi skulle, og som hører med til soldatens daglige liv og virke. Alt er utført til våre offiserers alminnelige tilfredshet.

Hvis noen hadde fordommer mot oss i begynnelsen, så var det offiserene. Men det er annerledes nå.

Nå oppmuntrer de oss og gir oss all den ære som kan tilkomme oss. De anerkjenner at vi har delt de samme farer og – på samme måte som dem – slitt for å nedkjempe festningen som smykket seg med forrædernes fane.

Og hva som er viktigere, hr. president, er den kjensgjerning at de angelsaksiske mødre, koner og søstre ikke er alene om å begråte sine avdøde sønner, ektemenn og brødre.

Vi, de tålmodige og tillitsfulle sønner av det afrikanske kontinentet, har i forsvaret for Unionen og demokratiet farget jorden med vårt blod.

Vi er menn som også i rikt monn kjenner til grusomhet og undertrykkelse. Det skal De vite, hr. president. Den samme statsmakten som vi nå kjemper for å opprettholde, utgjorde i mange år den undertrykkelsens jernhæl som knuste oss til støv.

Men da krigstrompeten lød over landet, og det var tid å skille venn fra forræder, så var den svarte mann klar til å ofre sitt liv på nasjonens alter. Han ble avvist!

Da Unionens styrker i krigens første år ble slått, skrek regjeringen på mer føde til å fylle i krigsmaskinens umettelige gap. Igjen tigget den svarte mann om å få lov til å nyte det privilegium å tjene sitt land i nødens stund. Og igjen ble han avvist.*

Nå gjør den svarte mann tjeneste i krigen. Og hvordan klarer han seg så? La deres mørke skikkelser reise seg over sumpene ved St. James, og la dem svare for seg selv. La høydedragene omkring Wagners festning5 grave opp, og dere vil finne et sigende svar.

Lydige og tålmodige og faste som en mur står vi klar. Hva vi mangler, er en
lysere hudfarge og bedre kjennskap til alfabetet. Nuvel, Deres Eksellense, vi har gjort vår plikt som soldater. Hvorfor blir vi ikke betalt som soldater?

De har sagt til rebellenes anførere at De forente stater ikke gjør forskjell på sine soldater. De forente stater ønsker at alle landets soldater skal behandles likt uansett deres farge og tro. Alt som det skal tas hensyn til, er krigføringen, sier De.

Men når De forente stater krever av opprørerne at de behandler alle deres soldater likt, vil det så ikke være best selv å gå forrest med et godt eksempel og betale alle ens egne soldater det samme?

Vi i vårt regiment ble ikke innkalt under reglene om “kontrabande”. Det er bestemt ikke vår hensikt å gi uttrykk for at vi mener at vår innsats i krigen er mer verdt enn de tidligere slavenes innsats.*

Deres hjelp er uten tvil av stor verdi for landet, men Kongressen vedtok spesielle regler som gikk ut på at de var slaver som var frigitt av militær nødvendighet, og som gjorde regjeringen til deres midlertidige verger.

Med oss forholdt det seg annerledes. Vi som er født frie* har den fordelen å kunne tenke og handle på egne vegne innenfor lovens begrensning. Vi betrakter derfor ikke oss selv som egnet til å bli omfattet av loven om kontrabande.

Vi sender vår appell til Dem, hr. president, så de som leder av vårt land kan yte oss rettferdighet.

Regimentet ber hermed om at vår innsats vil bli rettferdig bedømt, så vi blir behandlet som amerikanske SOLDATER, ikke som om vi bare var gemene leiesoldater.

Svarte menn er, som De utvilsomt vet, fattige. Tre dollar i måneden i et år er nok til å forsyne deres hustruer og barn med brensel hele året.

Hvis De, som nasjonens øverste myndighet, vil sikre oss vår fulle betaling, så er vi sikre på at vår fedrelandskjærlighet og begeistring vil få fornyet kraft.

Til tross for den likegyldighet vi ble møtt med, forble våre hjerter hengivne. Men vi føler at vårt land har sviktet oss, selv i den stund vi sverget å forsvare det.

James Henry Gooding

Etterskrift

I juni 1864, ni måneder etter Goodings brev til Lincoln, vedtok Kongressen en lov som sikret svarte soldater samme lønn som deres hvite kolleger. Gooding fikk aldri glede av loven. Han befant seg i fangenskap hos sørstatshæren og døde en måned senere.