Gettysburg ble et blodig vendepunkt i den amerikanske borgerkrigen.
Sørstatene har vunnet spektakulære seire i krigens første år, men har ikke vært i stand til å sette inn et avgjørende støt. Nå er sjansen der.
Ved den lille byen Gettysburg i den nordøstlige staten Pennsylvania, bare 100 km fra unionshovedstaden Washington D.C., tørner 170 000 soldater sammen i krigens største og blodigste slag.
Her får du det fulle innblikket i slagets gang time for time, slik det ble opplevd av soldatene selv. Og du vil lære mer om hva utfallet kom til å bety for borgerkrigen.
Juni 1863
Sørstatshæren invaderer Nordstatenes territorium for å tvinge frem et avgjørende slag. Med en seier vil Sørstatene kunne true Nordstatenes hovedstad Washington, og diktere fredsbetingelsene.
Kolonnen beveger seg i jevn marsj langs den støvete landeveien. Mennene har marsjert i fire uker, og ved første øyekast er de et sørgelig syn; øynene er rødskutte, og den reglementerte uniformen er det ikke mye igjen av.
Krigen har vart i et par år, og de grå uniformsjakkene og buksene er slitte og fillete. Mange soldater har falt for fristelsen til å stjele fra de døde fiendene på slagmarken, så blå uniformsdeler blander seg med alt det grå, og gir rekkene av soldater et lappeteppeaktig preg.
En del av mennene er barføtt fordi støvlene deres er slitt fullstendig i filler. Men det er ingenting i veien med kampånden. Da musikkorpset slår an til «Dixie», retter soldatene ryggen, og stemmene forenes i et «Hoorah! Hoorah!» og løftet om å «leve og dø som sørstatsmann».
Det ville være feil å bedømme disse mennene basert på den fysiske fremtoningen deres. Det kan godt være at de ser ut som landstrykere, men de er fremragende soldater. Hvis det går som det pleier, er de på vei mot nok en seier.
30. juni 1863 om kvelden
Nordstatsgeneral George G. Meades hovedkvarter, 14 kilometer fra Gettysburg.
General Meade aner ikke hvor nær fiendens hær er kommet. Likevel er han svært bekymret. Det er bare to dager siden han ble vekket tidlig om morgenen av en utsending fra president Lincoln, med beskjed om at han var
utnevnt til øverstkommanderende for Nordstatenes hovedhær.
George G. Meade (1815-1872)
Meade elsket fyrtårn
George Meade var utdannet ved West Point, men drømte ikke egentlig om en militær karriere. Han fikk diverse stillinger som ingeniør ved henholdsvis krigsministeriet og selskaper som bygget jernbaner.
Først da han som 25-åring giftet seg og fikk en familie å forsørge, lot han seg innrullere i ingeniørkorpset. Under den meksikansk-amerikanske krigen ble han forfremmet for innsatsen. Da freden kom, kastet Meade seg med stor iver over byggingen av fyrtårn.
I borgerkrigen viste han seg på ny som en dyktig offiser, og ble øverstkommanderende for Nordstatenes hovedstyrke. Selv om Meades soldater beskrev ham som «en bisk gammel skilpadde med utstående øyne», vant generalen stor respekt hos styrkene.
Seieren ved Gettysburg viste at tilliten var berettiget, selv om Meade ble kritisert for sitt nokså halvhjertede forsøk på å forfølge sørstatshærens retrett.
George Meade ble bare 57 år gammel. Han døde i 1872, av lungebetennelse og som følge av komplikasjoner etter skader fra krigen.
Ansvaret hviler tungt på skuldrene hans. I lyset fra oljelampen setter han seg ned for å skrive til sin kone:
«Jeg fortsetter ved godt mot, men føler meg svært tynget av ansvaret og de store forventningene. Be for meg om at vår himmelske Fader skal tillate meg å være et instrument til å redde mitt land og fremme en rettferdig sak».
1. juli 1863 kl. 07.00
Chambersburg Road vest for Gettysburg i nordstaten Pennsylvania.
Solen fordriver morgendisen. Åkrene langs veien bugner med korn som modnes. Sørstats-hærens fortropp – to divisjoner med i alt 13 500 mann – tråkker av gårde.
Stemningen er avslappet. Mennene røyker og prater. De som går barføtt er spesielt optimistiske, for de regner med som en selvfølge at det må finnes en skofabrikk i Gettysburg.
Plutselig høres høye rop. Praten i geleddene forstummer. Fremre rekke har sett noe. I det fjerne glimter et eller annet i solen. Geværer? Kolonnen løser seg opp etter hvert som ordren til å danne skytterrekke repeteres fra enhet til enhet.
Fanebærerne løfter de sammenrullede opprørsfanene ned fra skuldrene og folder dem ut. Et skudd drønner fra høydedraget. Ingen tvil. Det er yankeene.
1. juli kl. 07.00
Nordstatenes feltvaktpost ved landeveien oppdager den store fremrykkende styrken.
Vaktsomt følger nordstatssoldatene med på den massive støvskyen som er kommet til syne over landeveien. En dump rumling høres. Trampingen av mange tusen føtter. Snart skimter de konturene av menneskekropper, hester, vogner og kanoner.
«Opprørerne kommer!» lyder ropet, og en mann løfter ubetenksomt geværet og skyter mot den fremrykkende styrken. Han treffer naturligvis ingenting, avstanden er altfor stor, men nå er det første skuddet løsnet i slaget om Gettysburg.
1. juli kl. 10.00
Høydedraget vest for Gettysburg. General Reynolds ankommer. Han har kommandoen over den lokale styrken.
General Reynolds' hjerte hamrer mens han rir så raskt han kan opp til toppen av skråningen, der noen få høyere offiserer venter utålmodig. Synet av forskremte sivile på flukt ut av Gettysburg sitter stadig i generalen.
Reynolds når knapt å holde an hesten før en oberst henvender seg til ham: «Skynd Dem, general, skynd Dem! De er i ferd med å bryte gjennom linjen vår!»
Reynolds snur seg mot adjutanten sin og instruerer ham kort om hva han omgående skal meddele general Meade. Det må gå fort som pokker. Om så adjutanten skal ri hesten sin i hjel, understreker Reynolds.
Selv rir han videre for å slutte seg til de kjempende soldatene sine. Et par timer senere er han død, truffet i hodet av et skudd.
1. juli kl. 11.30
General Meades hovedkvarter. Reynolds' adjutant når frem.
Adjutant Weld hopper av den prustende hesten, som er drivende svett. Med tilkjempet ro avgir han meldingen fra Gettysburg:
«Fienden kommer i stort antall, og general Reynolds frykter at de inntar høydedragene på den andre siden av byen før han selv rekker å gjøre det. Han vil kjempe mot dem inne i selve byen, og holde stand så lenge han kan».
«Gode Gud», sier general Meade. De er mindre enn 80 kilometer fra Washington!
1. juli kl. 15.30
Meade har i all hast sendt forsterkninger mot Gettysburg. Et korps går i stilling på et høydedrag 1,5 kilometer utenfor byen.
Ettermiddagssolen steiker. Øverstkommanderende på høydedraget, generalmajor Francis C. Barlow, kniper øynene sammen. Gråkledde tropper trenger frem. Altfor mange.
Geværilden er intens, og mange av mennene hans faller. Linjen begynner å vike, og uroen brer seg. De første blåkledde soldatene flykter.
Fotografiet var en relativt ny oppfinnelse under borgerkrigen. Frontfotografene sjokkerte offentligheten med skildringene av krigens grusomhet.
Ergerlig sporer generalmajoren hesten. Mennene må for enhver pris holde stillingen, ellers kommer veien inn til Gettysburg til å ligge åpen for fienden.
Barlow kommer ikke langt. Han blir truffet av et skudd i venstre side, og vakler i salen. Rundt ham suser menn og hester av sted. Styrken hans er i oppløsning.
En soldat griper fatt i skulderen hans for å støtte ham, men blir selv truffet og faller i bakken.
Så kjenner Barlow en skarp smerte i ryggen. Han besvimer. Da han våkner igjen, befinner han seg på et feltlasarett.
1. juli kl. 16.30
Barlows slagne korps flykter inn mot Gettysburg med fienden like i hælene.
Ingenting er som det pleier i Gettysburg. Ingen kjøpmenn rekker poser med mel og gryn over disken til handlende husmødre. Ingen hammerslag lyder fra smiene.
Banker og kontorer har skodder for vinduene. Den vanligvis så driftige byen ligger stille og forlatt. Ingen av de 2500 innbyggerne viser seg på gaten.
Tidligere på dagen har barna ligget på hustakene for å få et glimt av kampene rundt byen. Nå er de ropt inn og sendt i dekning i skap og under senger i de stengte husene.
Med ett skjer det: Skuddene smeller i gatene, det høres hese rop, hamrende hestehover, og trampingen fra tusenvis av støvler.
Som en stor, blå elv strømmer et helt nordstatskorps i vill panikk gjennom gatene. Like bak dem følger en overtallig sørstatsstyrke. Rebellene har erobret Gettysburg.
2. juli, tidlig morgen
General Meade vet at det avgjørende øyeblikket nærmer seg. Dagsordren hans leses opp for de desillusjonerte nordstatsfolkene.
Ordene smeller hardt og kontant ut over geleddene. Det er opp til denne hæren, skriver general Meade, å «utfri oss fra fiendens tilstedeværelse».
Det gjelder «hjemmet, arnen og våre hellige altre». «Ledende offiserer har fullmakt til på stedet å henrette enhver soldat som ikke lever opp til sin plikt i denne time».
2. juli rundt kl. 11.00
Sørstatshærens hovedkvarter. Gårsdagens seier er ennå ikke fulgt opp.
Irritert traver general Lee frem og tilbake utenfor kvarterene sine. Vel har hans nestkommanderende, generalløytnant James Longstreet, vunnet mange seire med sin forsiktige taktikk, men dette er for mye!
Hele morgenen har han brukt på å stille opp styrkene sine til angrepet Lee beordret for flere timer siden. Mens de nøler, kan fienden befeste stillingene sine, og muligheten for å knuse nordstatshæren kan gli ut av hendene på ham.
Robert Edward Lee (1807-1870)
Lee var av helteslekt
Robert Lee var sønn av Virginias guvernør Henry Lee, en høyt dekorert helt fra uavhengighets-krigen mot britene. Derfor var det innlysende at Robert Lee skulle ut-dannes til offiser ved det velrenommerte militærakademiet West Point.
Da konflikten mellom nord og sør tilspisset seg, følte Lee seg splittet mellom lojaliteten overfor USA og hjemstaten Virginia. Det siste veide til slutt tyngst – Robert Lee var både lokalpatriot og slaveeier.
I 1862 fikk Lee kommandoen over Army of Northern Virginia, som han ledet i en rekke viktige slag. Lee, som i begynnelsen av krigen ble beskyldt for å være overforsiktig – onde tunger kalte ham «Bestemor Lee» – fikk raskt lagt den misforståelsen død.
Han viste seg som en aggressiv hærfører, som med sin offensive taktikk kunne drive en overtallig fiende på flukt. Etter nederlaget ved Gettysburg tok Lee det hele og fulle ansvaret – hvilket han også hadde – og tilbød seg å gå av.
Det avslo Sør-statenes president, Jefferson Davis. I januar 1865 gjorde han i stedet Lee til øverstkommanderende for hele sørstatshæren.
Like etter skjedde det uunngåelige; Nordstatenes overlegne ressurser tvang Sørstatene i kne, og general Lee måtte kapitulere.
Lee mente fredsbetingelsene var avskyelige. Han følte at Sørstatene ble unødig ydmyket. Selv mistet han sitt amerikanske statsborgerskap, og dermed stemmeretten. Ingen av delene ble gjenopprettet i hans levetid.
Robert Lee, som hadde dårlig hjerte alt da krigen begynte, døde trolig av et infarkt i 1870, 63 år gammel.
«Angrip fra høyre flanke», sier Lee fast til Longstreet. Longstreet nøler, ser litt ut i horisonten. Om Lee kan vente ennå litt? Enda en hel brigade er snart fremme.
Lee slår ut med armene og går med på Longstreets forslag. Han har vondt i brystet og er sliten, men det er ikke tid til å tenke på den slags nå.
2. juli rundt kl. 16.00
Mens rebellene nøler, oppretter Meade en sterk forsvarslinje. Et 2,5 kilometer langt høydedrag, Cemetery Ridge, er ryggraden i forsvarslinjen, og høyden Little Round Top det sørligste punktet.
Oberst Joshua Lawrence Chamberlain forsøker å bevare fatningen mens de første granatene slår ned rundt ham. Foran ham står hans overordnede offiser.
«Jeg har plassert Dem her. De og Deres 20. Maine-regiment er nordstatshærens ytterste venstre flanke. Forstår De? De skal holde denne stillingen for enhver pris».
Sørstatssoldatene utviste stort mot og eksemplarisk disiplin i en rekke blodige frontalangrep på Nordstatenes stillinger.
«Forstått», svarer Chamberlain med høy, klar stemme. Hvis fienden får has på regimentet hans, kan de komme rundt nordstatshæren og falle den i ryggen.
Jo, det er forstått. Så snart sjefen haster videre, får Chamberlain soldatene sine i stilling bak et lavt steingjerde og noen store knauser. Dette, og bare dette, står mellom dem og den grå menneskemassen de kan vente hvert øyeblikk.
2. juli, ettermiddag, Little Round Top
20. Maine-regiment har slått tilbake to voldsomme angrep. Nå kommer det tredje.
Chamberlain ser opprørerne rykke frem i jevnt tempo. Først da de er helt innpå, slår de over i springmarsj og stormer høyden under høye kamprop. Chamberlain venter.
Ammunisjonsbeholdningen er betenkelig lav, og de har ikke råd til for mange bomskudd. Vente, vente. Nå.
«Fyr!» brøler Chamberlain. En rekke opprørere plukkes ut av geleddene og faller til bakken, som allerede er overstrødd med døde og sårede.
Men det besluttsomme angrepet fortsetter. Rebellene nærmer seg toppen av høyden før de forferdelige tapene får sin virkning. Angrepet bryter sammen, og de overlevende gråkledde soldatene flykter.
Chamberlain kneler ned ved en av mennene sine, en ung menig ved navn George Washington Buck. Han er hardt såret. Blodet strømmer ut av et åpent sår i brystet og renner mellom steinene på bakken. Den sårede stirrer stivt opp i himmelen.
«Det har gått hardt ut over deg, gutten min», sier obersten stille. Chamberlain vet hvem mannen er. For kort tid siden hadde en pedantisk våpenmester degradert ham på grunn av en bagatell.
«Si til mor at jeg ikke døde som en kujon», hvisker den unge mannen.
«Du dør som sersjant. Jeg forfremmer deg hermed for tro tjeneste og nobel dåd på slagmarken ved Gettysburg», svarer Chamberlain.
Den unge mannen smiler, og dør.
2. juli, kl. 19.00-20.00, Little Round Top
20. Maine-regiment blir fortsatt angrepet. En tredjedel av mennene har falt, og det er snart tomt for ammunisjon.
Soldatene leter desperat etter patroner. I oppakninger, på bakken og i lommene til de døde. Fortvilet ser Chamberlain opprørerne rykke frem til nok et angrep.
Denne gangen vil de ikke bli møtt av dødbringende geværsalver. Denne gangen kommer de til å greie det, tenker han. Chamberlain vet ikke hva han skal gjøre.
«Klar til motangrep! Bajonetter på!» Oberst Joshua Lawrence Chamberlain.
Han er ikke utdannet soldat. Han er retorikkprofessor ved et universitet. Eller var – til krigen kom, studentene ble innkalt, og han selv fikk utlevert en offisersuniform.
Tankene farer gjennom hodet på Chamberlain mens sørstatssoldatene begynner å forsere skråningen. Mennene venter på ordrene hans. Men han har ingen.
Ut av øyekroken ser han et par uerfarne, unge soldater løfte geværene over hodet for å bruke kolbene som køller.
Chamberlain får en bedre idé: «20. Maine!» brøler han, «Klar til motangrep! Bajonetter på!»
Soldatene flokker seg rundt ham. Det høres faste klikk av stål mot stål, og et nytt glimt viser seg i mennenes øyne. Det har alltid vært noe magisk over ordren «bajonetter på!»
Den gjør et eller annet med soldater. Chamberlain husker at han har lest det et sted.
«20. Maine! Fremad!» roper han, og en tett masse av blå soldater kaster seg brølende nedover skråningen.
De grå stanser og løfter geværene. En drepende salve desimerer 20. Maine, men de overlevende enser det ikke. I et raseri sterkere enn døden stormer de ned mot fienden med bajonettene hevet.
De grå stivner i sjokk over de blåkleddes dødsforakt. Så snur de og flykter nedover skrenten. Chamberlain og hans 20. Maine har klart det. Sørstatshæren prøver seg ikke på flere angrep ved Little Round Top.
2. juli, sein kveld
Et krigsråd i general Meades hovedkvarter er nettopp avsluttet.
Månen lyser klart og spøkelsesaktig over landskapet da de ledende offiserene siver ut fra det beskjedne hvitmalte huset som utgjør general Meades hovedkvarter.
Da de siste er i ferd med å gå, griper Meade general John Gibbon i ermet. Gibbons styrker forsvarer sentrum av Nordstatenes linje på Cemetery Ridge.
«Hvis Lee angriper i morgen, blir det på Deres front», sier Meade lavmælt. Forbauset spør Gibbon hvordan Meade kan vite det.
«Fordi han har angrepet begge flankene våre uten hell. Hvis han prøver igjen, må det bli i sentrum».
«Hvis han angriper, så slår vi ham», sier Gibbon med fast stemme. Snart står solen opp. Slagets tredje og avgjørende dag venter.
3. juli, tidlig morgen
Gårsdagens mislykkede angrep kostet dyrt, men general Lee har ikke gitt opp.
En tett, grå morgendis henger over slagmarken. Lee rir tankefullt ved siden av generalløytnant Longstreet, som tar ordet: «General, jeg har hatt speiderne mine ute hele natten, og jeg tror De stadig har en glimrende mulighet for å gå til høyre for Meades hær og få ham til å angripe oss».
Lee avfeier ham. Han knytter neven og retter den mot sentrum av nordstatshærens linje ved Cemetery Ridge.
«Fienden er der. Og jeg skal angripe ham der», sier han fast. Longstreet trekker puster dypt.
«General, jeg har vært soldat hele mitt liv», sier han. «Jeg burde vite like så godt som noen hva soldater kan og ikke kan klare. Jeg mener at ingen styrke på 15 000 mann vil kunne innta den stillingen».
Lees ansikt er uttrykksløst. Han svarer ikke Longstreet. Han har truffet sin beslutning.
3. juli kl. 13.00
Lee vil ødelegge Nordstatenes kanonbatterier før det store angrepet.
«Ned!» lyder ordren hos de blåkledde kanon-besetningene da sørstatsartilleriets første massive salve kommer hvinende inn. Granatene slår ned, ammunisjonskasser eksploderer i oransjerøde glimt, kanonlavetter splintres, og menn og hester blir revet opp av granatsplinter.
3512 nordstatssoldater hviler side om side på Gettysburg National Cemetery.
Bare vinnerne fikk en verdig begravelse
Etter slaget hastet det med å få begravd nesten 8000 lik før de gikk helt i oppløsning i sommervarmen. Hundrevis av døde ble stablet i massegraver som ble fylt nesten til randen, slik at de øverste likene bare var dekket av 30 centimeter jord. I dagene etter slaget skylte kraftig regn vekk jorden, og blottla en del av likene.
«Mange steder stikker det opp armer og bein, og noen ganger hoder, og flere steder roter griser opp likene og eter dem», skrev en dypt sjokkert Gettysburg-borger til guvernøren i Pennsylvania.
Guvernøren vedtok straks å opprette en æreskirkegård. Staten kjøpte sju hektar jord, og arbeidet med å gjenbegrave de døde ble lagt ut på anbud. Tilbudet som vant lød på en dollar og 59 cent per lik.
Kirkegården var imidlertid bare for nordstatsfolk. Sørstatssoldatene måtte bli der de lå.
Døden går på rov blant de blåkledde, men de slår hardt tilbake, og gir en prøve på sin industrielle overlegenhet. Straks kanonene blir ødelagt, blir nye trukket i stilling.
Nordstatsartilleriets slagkraft forblir intakt. Ammunisjon er heller ikke noe problem. De har rikelig. Det har ikke sørstatsartilleriet.
De gråkledde artillerioffiserene er i ferd med å bli betenkt. Det var ikke planlagt at bombardementet skulle vare så lenge, men de har ordre om å nedkjempe fiendens artilleri, og ser ingen annen løsning enn å fortsette å skyte.
Halve timer blir til hele timer, mens kanonenes øredøvende brak fortsetter og fortsetter i krigens lengste artilleriduell.
3. juli rundt kl. 15.00
Ni sørstatsbrigader med i alt 12 000 mann er stilt opp til et angrep. Temperaturen er 33 grader i skyggen.
Sørstatsinfanteristene speider over dalen. Nordstatshæren er oppmarsjert bak en steinmur på Cemetery Ridge. Mellom de to hærene ligger halvannen kilometer åpent lende.
Små, svarte strømmer av støvblandet svette tegner striper nedover mennenes ansikter. Våpen, beltespenner og knapper lyner i den stekende solen. Uroen brer seg i geleddene da flere faller om, overmannet av heten og den anspente ventingen.
«Vi klarer ikke å innta den stillingen der», sier en hviskende stemme.
3. juli rundt kl. 15.00
Generalmajor George E. Pickett skal lede sørstatshærens angrep. Med seg har han blant annet brigadegeneral Lewis Armistead.
Armistead løfter kikkerten og ser tvers over dalen. Ansiktet er forpint.
Før borgerkrigen gjorde han tjeneste ved forsyningsstyrkene i California. Det samme gjorde hans nære venn Win Hancock.
Borgerkrigen kom mellom dem, men like før de skiltes med et varmt håndtrykk for å melde seg til hver sin hær, sa Armistead: «Må Gud slå meg død til jorden hvis jeg noensinne løfter en hånd mot deg i et slag».
Nå står general Win Hancock i blå uniform, rett over på den andre siden av den solflimrende dalen, klar til å ta imot hans angrep.
«Angrip fienden, og tenk på vårt gode, gamle Virginia». Picketts stemme skjærer gjennom Armisteads minner. De grå geleddene setter seg i bevegelse.
3. juli litt etter kl. 15
Brigadegeneral Ambrose Wright fra sørstatshæren står i reserve med infanteristyrken sin, og er tilskuer til angrepet.
Stolt ser brigadegeneralen sine egne soldater trosse den fiendtlige kanonilden og marsjere standhaftig fremover. Sørstatenes kanoner braker til svar – helt til det brått blir stille.
Ambrose Wright griper tak i en mann for å finne ut hva som foregår. Det er tomt for ammunisjon. Tomt!?! En kald hånd griper Ambrose Wright om hjertet.
Angrepsstyrken, som bare er kommet halvveis over dalen, skulle ha hatt artilleristøtte hele veien, men 120 sørstatskanoner peker tause ut i luften mens infanteristene marsjerer ubeskyttet mot fienden.
Nordstatenes president, Abraham Lincoln, talte under innvielsen av æreskirkegården ved Gettysburg i 1863.
3. juli kl. 15.00-15.20
Generalmajor Picketts utvalgte brigader marsjerer frem til tross for alvorlige tap.
Samtlige nordstatskanoner skyter direkte på den tette massen av fremrykkende gråkledde soldater. Eksploderende granater slår store hull i rekkene.
Menn faller overalt. Noen blir sprengt i stykker og dør på stedet, for andre
ebber livet langsomt og smertefullt ut.
Mekanisk tråkker de som ennå er uskadd over de falne. De forsøker av all makt å ikke se på de sårede, ikke høre den hjerteskjærende jamringen som stiger opp rundt dem. Svetten renner ned i øynene på dem. Det er som om den glovarme bakken står i flammer.
Nordstatssoldatene ved steingjerdet er ennå bare en utydelig blå masse. Fra geværene deres glimter salve etter salve. Men angrepet fortsetter. Fremad! Fremad!
3. juli kl. 15.20
De to hærene tørner sammen i blodige nærkamper, mann mot mann.
De siste skrittene krever alt soldatene kan mobilisere av mot og viljestyrke. Så er de der. I et inferno av skudd, rop og skrik braker sørstatssoldatene inn i Nordstatenes linje.
Våpen blir fyrt av på kloss hold, bajonetter begraves i kjøtt. Gjennom støyen lyder Sørstatenes kamprop, the rebel yell, høyt og gjennomtrengende: «Huuuu-iiiii! Huuuu – iiii!»
«Jeg har aldri sett soldater oppføre seg mer storartet enn Picketts Virginia-divisjon gjorde i dag.» General Lee.
Grå soldater tumler over steinmuren i symbolsk triumf over å trenge gjennom fiendens linje. Blant dem er Armistead. Like etter faller han bevisstløs sammen, dødelig såret av to skudd.
Brigadegeneralen blir skånt for den bitre sluttscenen, der de siste sørstatssoldatene blir drept eller presset tilbake. Han ser aldri den ville flukten tilbake over den åpne marken.
Vennen Win Hancock står blant soldatene sine og ser hva som foregår. «Merkelig» er det ordet som faller ham inn. «Merkelig».
Natten mellom 3. og 4. juli
Picketts angrepsstyrke har hatt en tapsrate på over 50 prosent, og Lee har tapt slaget.
Månelyset faller ubarmhjertig klart over slagmarken. General Lee sitter sammensunket i salen og stirrer apatisk fremfor seg i mange minutter. Slaget ved Gettysburg er tapt. Lees ledsager, general Imboden, kremter.
«General, det har vært en hard dag for Dem», sier han.
«Ja, det har vært en trist, trist dag for oss», svarer Lee stille.
Etter omtrent et minutt retter han seg opp i salen og sier med en stemme som dirrer av sinnsbevegelse.
«Jeg har aldri sett soldater oppføre seg mer storartet enn Picketts Virginia-divisjon gjorde i dag under det store angrepet på fienden. Hvis de hadde fått støtte, slik de skulle, kunne denne dagen ha tilhørt oss».
4. juli om ettermiddagen
Sørstatshæren trekker seg tilbake med kurs for sitt hjemlige Virginia.
Regnet faller uten stans fra en blytung himmel. Veien er et gjørmehull, og soldatene sleper seg av gårde i dyp søle.
De er våte til skinnet. Noen av mennene er barføtt. De rakk aldri å lete etter skofabrikken i Gettysburg.
Sørstatenes nedtur begynte ved Gettysburg, og fortsatte til 9. april 1865, da general Lee måtte underskrive kapitulasjonen.
Gettysburg var begynnelsen på slutten
Slaget var rebellenes «siste sjanse», for tiden var utelukkende på de ressurssterke Nordstatenes side.
Sørstatene hadde en stor utfordring allerede fra begynnelsen av krigen: Nordstatene hadde den desidert største befolkningen. Derfor kunne de på sikt kalle inn og trene langt flere soldater.
Industrien i nord kunne samtidig produsere store mengder våpen. Og i tillegg kunne Nordstatenes marine blokkere Sørstatenes havner, med en gradvis økonomisk utsulting som følge.
General Lees logiske strategi var å vinne krigen i en fart – før det ble for sent. Derfor fremprovoserte han et avgjørende slag mellom de to hærene.
Robert Lee hadde god grunn til å tro på seier. Hæren hans hadde allerede vunnet en rekke slag mot nordstatsstyrkene.
Sørstatene måtte også vinne en avgjørende seier ved Gettysburg. Da det ikke skjedde, var krigen i praksis tapt.